ALLEN ZADOFF. Boy Nobody BOK 2 OPPDRAGET. Oversatt av Tiril Broch Aakre

Transkript

1

2 ALLEN ZADOFF Boy Nobody BOK 2 OPPDRAGET Oversatt av Tiril Broch Aakre

3 Originalens tittel: I Am the Mission Copyright 2014 by Allen Zadoff All rights reserved. First published by Little, Brown and Company, a division of Hachette Book Group, Inc. 237 Park Avenue, New York, NY Norsk utgave Schibsted Forlag AS, Oslo 2015 Elektronisk utgave 2015 Første versjon 2015 Elektronisk tilrettelegging: Type-it AS Oversatt av Tiril Broch Aakre Omslagsdesign: Tom Sanderson Bilde av gutt Arcangel Images; bilder av skog og by the-parish.com Omslag 2014 Hachette Book Group, Inc. Repro: Kathe Skandar KS Design ISBN Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

4 JEG STÅR PÅ TOPPEN AV KLIPPEN OVER INNSJØEN. Vannet er blekksvart, og bølgene skyller rolig innover bredden i den skyggeflekkede bukten under meg. Det er en varm sommerkveld, men jeg vet at det er kaldt i vannet her i skyggen av trærne. Kaldt og dypt. Vi har ikke lov til å være her, og i hvert fall ikke klatre i klippeveggen og stupe fra toppen. Lederne sier at det er farlig, og det har de rett i. Hvis du treffer vannet i feil vinkel eller på grunna, eller hvis du sklir og treffer en stein i fallet da skader du deg. Eller enda verre: Du brekker nakken. Det er derfor dette er strengt forbudt område. Ikke at jeg bryr meg. Det er om kvelden min tredje dag her på idrettsleiren for gutter, i den sørlige delen av Vermont, like ved grensa til New Hampshire. Jeg er her som lederlærling. Tror de. Et par av leirdeltagerne og lederne har møtt meg, men de vet ikke hvem jeg er. De kjenner ikke min virkelige identitet. De vet ikke at det er en soldat i flokken. Jeg ser ned på vannet under meg. Det er farlig å stupe her oppe fra. Sier de. Nesten ingen andre leirdeltagere tør.

5 Men jeg tør. Jeg stuper. Det går en skjelvning gjennom kroppen idet jeg tar sats og hopper, ut i løse lufta, og så faller jeg, faller, farta øker mens jeg stuper ned mot innsjøen. Vinkelen er perfekt, og jeg borer gjennom vannet som en kule. Jeg sparker fra med beina for å komme enda dypere, og den svarte bunnen kommer farende mot meg. Et kort øyeblikk ser det ut som om jeg har feilberegnet frasparket, at jeg vil brase i bunnen og brekke nakken. Jeg strekker ut armene foran meg og stålsetter meg mot det forferdelig knaset når bein treffer stein. Men knaset uteblir. Vannmotstanden bremser farta tidsnok til at fingertuppene mine bare så vidt streifer bunnen. Jeg vil bli litt her nede. Finner to tunge steiner, tar en i hver hånd og søkker ned. Jeg vil være her hvor det er stille og mørkt og verken folk eller tanker kan forstyrre meg. Det er ikke mer enn en uke siden forrige oppdrag, men det er langt, langt unna nå. Jenta er så langt unna. Ansiktet hennes forsvinner i mørket. Det er jeg takknemlig for. Oksygenmangelen svir i lungene, men jeg lar det bare svi. Det er en god smerte. Jeg har fått opplæring i å tåle smerte, slippe den til og la den spre seg i kroppen, til den løser seg opp i nervebanene. Den fysiske smerten er enkel. Den andre typen er ny for meg. Vonde følelser. Kroppen skriker etter luft, men jeg står imot og blir værende på bunnen i to minutter til.

6 Smertemestring. Det er en god øvelse. Så er jeg klar, sparker hardt fra mot bunnen og svømmer oppover mot overflaten. Det er da jeg får øye på ham. Det står en gutt ved bredden og ser på meg. Hvorfor la jeg ikke merke til ham før? Selv under vann burde jeg ha oppdaget at noen sto og så på meg. Gutten sier: Du var under så lenge at jeg trodde du var død. Ønsketenkning. Han smiler, og da smiler jeg også. Gutten heter Peter. Han er en av de andre lederlærlingene, i nabohytta. Vi møttes for tre dager siden og er blitt venner allerede. Et umiddelbart og enkelt vennskap. Jeg er ekspert i å få nye venner. Jeg har fått opplæring. I å late som, i hvert fall. Du stupte fra fjellet, sier Peter. Forundringen lyser i ansiktet hans. Det er ikke noe fjell, sier jeg. Og så kommer jeg opp fra sjøen og rister vannet ut av håret. Det ser ut som et fjell, sier han og ser opp på klippen. Dritskummelt, spør du meg. Men du synes jo alt er skummelt. Du spiller fotball med tannbeskytter. Jeg har fine tenner. Er det galt av meg å ta vare på dem også nå? Jeg har også fine tenner, men jeg er ikke redd for å miste et par stykker i kampens hete. Kampens hete? Husk at dette ikke er militæret, bare en teit sommerleir. Matklokka ringer i det fjerne. Er det matklokka allerede? spør jeg.

7 Den har ringt to ganger. Det var derfor jeg lette etter deg. To ganger. Etter tredje gang får du ikke middag. Da er det for sent. De forsøker å tvinge litt disiplin inn i leirdeltagerne, og vi som er lederlærlinger, må gå foran med et godt eksempel. Kom, sier jeg. Jeg er skrubbsulten. Jeg plukker opp T-skjorta som jeg la fra meg på bredden tidligere, og drar den over hodet mens vi går tilbake til leiren. Peter vender ryggen til meg. Han vet ikke at han dermed utsetter seg for fare. Å angripe fra blindsonen er alltid mest effektivt. Før han skjønte hva som skjedde, ville det være for sent. Hva står på menyen i kveld? spør jeg. Peter snur seg mot meg. Jeg holder korrekt avstand, det vil si en meter. Vil ikke vekke mistanke. Det er torsketorsdag, sier han. Også kjent som stinketorsdag. Jeg gliser. Du ler aldri, du, sier han. Jo da, jeg ler. Du smiler bare. Du ler ikke. Hva bryr det deg? Nei da, jeg bare sa det. Dette er grunnen til at jeg begrenser min omgang med folk. De legger merke til ting, og så begynner de å spørre og grave. Jeg ser på den brune hårtjafsen som faller ned i panna på ham hver gang han beveger hodet. Han utgjør ingen trussel for meg. Han bare småprater. Du er så alvorlig i dag, sier han. Er alt i orden? Jeg tenker på det siste oppdraget, jenta som stirret opp på meg i en stille bønn om nåde.

8 Har du gjort noe du angrer på noen gang? sier jeg. Ordene unnslipper før jeg vet hva jeg sier. For et spørsmål, sier Peter. Peter er like gammel som meg, 16 år. Men han er bare en vanlig forstadsgutt. Han skal opp i andreklasse på videregående og innbiller seg at han vet hva som skjer ute i verden, selv om han aldri har opplevd noen ting. Jeg er også 16 år, men jeg har levd to liv allerede. Jeg har sett folk dø. Folk jeg selv har drept. Glem det, sier jeg. Han svarer ikke, fører an videre gjennom skogen og opp til leiren. Broren min, sier han. Det angrer jeg på. Jeg visste ikke at du hadde en bror. Han vil ikke snakke med meg. Er dere uvenner? Han rusa seg for et par år siden, og jeg oppdaget det og fortalte det til mamma og pappa. Nå er han på internatskole på den andre siden av landet, og jeg er drittsekken som forrådte ham. Hvis han rusa seg mye, kan det jo hende at du reddet livet hans. Joa, kanskje det. Eller kanskje det bare var en fase, og så kom jeg og ødela livet hans. Vanskelig å si. Jeg synes du gjorde det rette. Det sa terapeuten også. Men jeg vet ikke. Jeg burde kanskje vært lojal og holdt kjeft. Jeg kikker på ham. Det er ingenting som tyder på at han lyver eller lurer meg. Han prøver ikke å manipulere meg til å ha medlidenhet med ham. Han forteller meg bare en historie, slik venner gjør. Hva med deg? sier Peter. Hva angrer du på? Det var jeg som spurte, men jeg kan ikke svare. Jeg har

9 ikke lov til å fortelle noe, verken om gamle eller pågående oppdrag. Jeg har et hemmelig liv. Ingen vet hva jeg gjør, eller hvorfor jeg gjør det. Det handlet om ei jente. Det er alt jeg kan si. Var hun deilig? Jeg smiler. Veldig deilig. Lå dere sammen? Jeg har ikke lyst til å snakke om det. Peter står på armlengdes avstand. Innenfor drapsradius. Jeg bare lurer på hva du angrer på, sier han. Middagsbjella ringer for tredje gang. Alt, sier jeg.

10 HAN KOMMER TIL MEG I EN ALTFOR REALISTISK DRØM. Faren min. Jeg er tolv år gammel, og det er i tida før Programmet snur opp ned på livet mitt. Faren min står ved siden av meg, med den ene armen beskyttende om skuldrene mine. I våken tilstand tenker jeg aldri på da faren min døde. Da er følelsene mine så godt pakket inn at de ikke er til bry. Men når jeg sover, vender minnene og den sviende sorgen over å miste ham tilbake. I drømmen har faren min alltid noe viktig å fortelle meg. Han prøver å få meg til å forstå noe, og jeg skjønner at det står om livet mitt. Jeg lener meg frem. Han åpner munnen for å si noe Men så, i stedet for stemmen hans, lyder et knepp, som når man åpner en brusboks. Jeg kjenner igjen lyden. Det er lyden av en gassgranat, og jeg ser for meg den velkjente, avlange kapselen med metallring i enden. Rykk, kast, og så lander granaten på gulvet og ruller bortover, slik den er konstruert til å gjøre. I virkeligheten blir denne lyden etterfulgt av en annen.