ALLEN ZADOFF. Boy Nobody

Transkript

1

2 ALLEN ZADOFF Boy Nobody

3 Originaltittel: Boy Nobody Allen Zadoff 2013 Norsk utgave Schibsted Forlag AS, Oslo 2014 Oversetter: Tiril Broch Aakre Omslagsdesign: Tom Sanderson Elektronisk tilrettelegging: Type-it AS, Trondheim Elektronisk utgave 2014 ISBN Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

4 JEG PLUKKER OPP ET BALLTRE. Det er et 900 grams Rawlings-balltre i komposittmateriale. Jeg veier det i hendene mine. Balansepunktet ligger en anelse mot høyre på grunn av en bulk på tuppen. Jeg griper om balltreet med en hånd i hver ende og tøyer ut på parkeringsplassen etter kampen. Natick mot Wellesley. Medspillerne mine på Natick er overalt rundt meg, typiske gymnasgutter som går gjennom de vanlige seiersritualene. De feirer. Til den store gullmedalje. Jeg feirer også, sammen med dem. Og jeg tenker for meg selv: Jeg er en av dere. Jeg er ung. Jeg er en vinner. Jeg smiler og tøyer. Etter en liten stund flytter jeg vekten over til bakbeinet og svinger balltreet alt jeg kan gjennom luften. I samme øyeblikk kommer Jack Wu gående bak meg. Balltreet er to centimeter fra å treffe hodet hans. En stor kar i svart dress strammer seg opp like i nærheten. Strammer seg opp, men bryter ikke inn. Dette er Jacks livvakt og sjåfør. Han er som en skygge bak Jack hver gang gutten går ut av huset. Faren til Jack

5 er rik. Rik og nervøs. Jack hater livvakten sin. Det har han fortalt meg minst ti ganger. Jack og jeg er venner, det er derfor han forteller meg sånne ting. «Forsiktig med balltreet der, kompis,» sier Jack og slår meg i skulderen med knyttneven. Et lekent slag. Dressfyren tar et skritt frem, men Jack snur seg og kommer ham i forkjøpet. «Dekk, Rover,» sier han, som om han snakker til en pitbull. Dressfyren flirer som om han er helt med på leken, men han kunne nok tenke seg å banke livskiten ut av Jack hvis han fikk sjansen. I stedet lener han seg mot den glinsende svarte Mercedesen og venter. «Du var helt rå i dag,» sier Jack. Han gjør et kast med hodet i retning banen. «Jeg gjør mitt beste,» sier jeg. «Ditt beste rundjulte dem,» sier Jack, og så slår han meg på skulderen igjen. Denne gangen rikker ikke den store fyren seg av flekken. Men de andre spillerne kikker bort på oss. To slag mot armen. Det er en måte å hevde dominans på. Dominans er en trussel. Det må håndteres. Jeg gjennomgår en sjekkliste i tankene: Jeg kan la ham slå meg. Velge å underlegge meg. Jeg kan ta igjen i likt monn, med samme styrke. Jeg kan trappe opp. Hevde min dominans. Hva velger jeg? Jack skal liksom være vennen min. Det er vanlig at tenåringer slår hverandre slik han nettopp har slått meg.

6 Ved tvil: etterap de andre. Det er det jeg er opplært til. Altså blir det alternativ to. Jeg gir Jack et lett slag på skulderen. «Aaah!» jamrer han i påtatt smerte. «Vær forsiktig med meg.» Hele denne utvekslingen tar ikke mer enn to sekunder: Jeg svinger balltreet. Jack slår. Jeg slår tilbake. Vi ler begge to mens dressfyren følger med. Dette er det du hadde sett hvis du hadde sett på oss akkurat nå: To sportsgutter, kamerater, som erter hverandre. «Blir du med tilbake i bankvelvet?» sier Jack. Bankvelvet. Det er Jacks kallenavn på huset sitt. «En liten tur,» sier jeg. Jack tar et skritt mot bilen. Dressfyren reagerer kjapt og åpner døra for ham. «Kompisen min blir med,» sier Jack til ham. «Ja, sir,» sier han og gjør tegn til meg om at jeg må sette meg inn i bilen.

7 MERCEDESER HAR MYKT SKINN. Det er sånne skinnseter som omfavner deg og trygler deg om å slappe av. Et sete som sier: Du blir tatt hånd om. Vi kjører hvor du vil. Jeg forestiller meg hvordan det må være å ha en far som har råd til sånne ting. Dyre biler. Dyre livvakter. Ikke bare ha råd til dem, men en far som også vil gi dem til sønnen sin. Vil at han skal bli tatt hånd om. Men dette er ikke sånt jeg burde tenke på nå. Jeg har en jobb å gjøre. Jeg kaster et blikk bort på Jack. Han sitter tilbakelent i setet med lukkede øyne. «Jeg tenkte på en ting,» sier han. «Det var noe nytt,» sier jeg. «Kødd,» sier han. Han smiler, fortsatt med lukkede øyne. «Jeg tenkte på deg og meg.» «Stopp en hal,» sier jeg. «Du gjør meg nervøs.» «Er det mulig å snakke litt alvorlig her?» sier Jack. «Hvis du på død og liv skal alvorssnakke de neste seksti sekundene, har ikke jeg tenkt å stoppe deg.» «Jeg tenkte på at du er en ekte venn.»

8 «Du har masse venner,» sier jeg. «Ingen jeg inviterer med meg hjem. Ingen jeg stoler på.» «Så du stoler på meg?» «Fullt og helt,» sier Jack. Dressfyren i forsetet hoster. En advarsel til Jack? En påminnelse om at han fremdeles er her? Eller ingenting. Litt tørr i halsen bare. «Hvis du stoler så innmari på meg, så kan du kanskje låne meg en hundrings?» sier jeg. «Jeg stoler ikke så mye på deg,» sier Jack. Han ler. Han slår meg på armen. Jeg lar ham gjøre det.

9 DRESSFYREN TASTER INN SIKKERHETSKODEN VED PORTEN. Den store metallporten glir opp og en lang oppkjørsel kommer til syne. Fem seks meter innenfor porten ligger det en vaktbu. Vi kjører opp til bua og dressfyren nikker til en av vaktene. Han hever to fingre i været. To personer på vei inn, Jack og meg. Vakten fører det opp på en oppslagstavle. Han har sett meg før, det er ingen sak. Vi fortsetter gjennom en hårnålssving, og huset dukker opp foran oss. Stort, men ikke overdådig. Dressfyren stopper for å slippe oss av. Jack taster koden som åpner huset for oss. Inngangsdøren piper for å kunngjøre vår ankomst. Inngangsdør åpen, sier døren. Den piper igjen da døren lukkes. Inngangsdør stengt, lyder den elektroniske stemmen. Faren til Jack rusler forbi oss med en øl i hånda. Chen Wu er navnet hans. Vennene hans kaller ham John. Han er direktør for et av de store høyteknologifirmaene som har kontorer langs Route 128. Masse statlige kontrakter.

10 Trenger han egentlig et så stort sikkerhetsopplegg? Jeg vet at han liker det. Man føler seg viktig når man har flust av folk med pistoler rundt seg. Det får ham til å føle seg trygg. Og enda viktigere: Det får kona hans til å føle seg trygg. Så maser hun ikke så mye. Det er ikke bare Wu. Alle direktørene er litt nervøse nå for tiden. Det var noen voldsepisoder for et års tid siden. En viktig unge ble skutt under et kidnappingsforsøk mens han var på påskeferie i Mexico. The Fortune 500 gikk sikkerhetsbananas. Nå kommer det en hel gjeng med kommandosoldater løpende bare rikmannsunger som Jack skal drite. «Fint å se dere, gutter,» sier faren til Jack. «Hva skjer a, pappa?» sier Jack. «Jeg må pisse. Unnskyld uttrykket.» Han snur seg rundt for forlate rommet. «Hei, jeg kan ikke bli så lenge, altså,» sier jeg. «Må du gå?» sier Jack skuffet. «Må ringe mutter n,» sier jeg. «Det er antageligvis morgen der hun er, hvor nå enn det er.» «For noe dritt,» sier Jack. Han piler opp trappen. «Har du tid til en kald en?» spør faren til Jack. «Øl eller brus?» «Hvor gammel er du?» sier han. «Seksten.» «Da blir det brus til deg. Men det er lov å prøve seg.» Jeg trekker på skuldrene som om det går skikkelig innpå meg, og så følger jeg etter ham gjennom kåken. «Hvordan gikk det med kampen?» spør faren til Jack. «Strålende,» sier jeg. «Du må komme og se på en