Omslagsdesign: Ole Peder Juve, Juve Design Elektronisk tilrettelegging: Type-it AS, Trondheim

Transkript

1

2

3 Copyright Schibsted Forlag AS, 2015 Elektronisk utgave 2015 Første versjon, 2015 Omslagsdesign: Ole Peder Juve, Juve Design Elektronisk tilrettelegging: Type-it AS, Trondheim ISBN Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

4 V E N N E R

5 Kapittel I

6 DET ER SLUTT mellom Tinos og Helene, Fine er helt sikker. Dette må være slutten. Hun kikker såvidt opp fra hendene som holder hardt rundt glasset, lar blikket streife ansiktet hans før hun snur seg mot Siv igjen. Over skulderen på venninna ser hun Kaia. De kunne vel ha gjort det litt mindre åpenlyst! Kunne ha kommet ned fra andre etasje med litt mer enn ti sekunders mellomrom! Fine ser leppene til Siv bevege seg, men musikken er så høy at ordene drukner. Og tankene er hos Helene, som ligger syk hjemme og ikke vet noe om hva Tinos driver med. Helene som har alt. Bortsett fra Tinos. Han lar seg ikke ha, tenker Fine. Ikke av Helene. Ikke av noen. Tinos ler høyt inne på kjøkkenet, dytter til Mikke og tar en øl fra kassa på golvet. Kaia forsvinner ut i gangen, men ikke før hun har gått så langsomt gjennom stua at alle har sett hvem som kom ned trappa hakk i hæl på Tinos. Fine snur seg mot Siv igjen, lener seg inn mot øret hennes: Jeg stikker nå. Blir du med? PÅ MANDAG ER det offisielt. Jeg lar meg ikke behandle sånn, sier Helene og drar det rosalodne skjerfet opp over haka. Fine kjenner et smil ta tak i musklene rundt munnen, men passer på at det ikke slipper fram. «Behandle sånn», seriøst? Helene er ikke akkurat den som setter standarden for fair play selv. Hun tar vanligvis det hun vil ha, akkurat som det passer henne, tenker Fine, men nikker med de andre. Klart Helene ikke skal la seg behandle sånn. Hun stivner til når Helene setter øynene rett i henne:

7 Du var der du, Fine, ikke sant? Så du dem, eller? Hun vil riste på hodet. Hva så hun egentlig? Ikke annet enn det likeglade fliret til Tinos, og Kaia som kom ned trappa. Men Helene venter ikke på svar, bare fortsetter i samme høye, klagende tone: Det er så barnslig, herregud! For at jeg skal bli sjalu, liksom. Mer nikking, og Helene flyter videre på bølgen av sympati: Skulle tro det snart begynte å vises at vi er halvveis gjennom videregående. Men nå er det nok, altså. Nå gidder jeg ikke mer! Fine kikker fort bort på Siv, som himler med øynene og viser at hun tenker det samme: Den som ikke gidder mer, er Tinos. Aldri i verden om han har lagt noen utspekulert plan for å gjøre Helene sjalu. Han bare tar det som byr seg. Forsyner seg og går, det er Tinos. Det ringer inn, og Fine skyver tanken unna. Tinos er ikke interessert i Kaia, ikke på ordentlig. Tinos er singel, faktisk. Hun tvinger blikket vekk fra ansiktet hans, som likevel blir værende på netthinna: de brune øynene, de tykke brynene det venstre ender i en liten føflekk, som et spørsmålstegn. Haka med en antydning til skygge, den brune nakken hans over jakkekragen. Hun sukker lydløst. Vil absolutt ikke se på hendene hans, de lange fingrene med runde, pene negler. Det siste hun vil tenke på, er hvordan det ville være å kjenne dem rundt ansiktet sitt.likevel KLARER HUN ikke å la være å holde øye med både Tinos og Kaia utover dagen. Snakker de sammen i lunsjen? Mens alle står og venter på bussholdeplassen etter skolen? Fine kveler bestemt tanken som stikker hodet fram:

8 DA HUN KOMMER hjem, sitter mamma inne på kontoret som vanlig. Fine roper hei og slenger nøklene fra seg på bordet i gangen før hun går inn på kjøkkenet og sjekker kjøleskapet. Åpner pc-en og sjekker raskt de faste sidene: fashionista.com, fashionsquad.com. Stilig kåpe, nesten ankellang, skulderklaffer og store utenpålommer. whowhatwear.com. Rutete bukser i grått og hvitt, topp i samme mønster med rutene vridd diagonalt kult. Hun klikker videre, bilder fra en visning i Japan. Fine legger ikke merke til at mamma er kommet inn på kjøkkenet før fingeren hennes peker rett på en knallblå, trang hatt satt sammen av tvunne tøyrosetter: Se på den da, Fine! Ligner litt på den heklehatten du laget deg i fjor, gjør den ikke? Fine slipper bladet ned på bordet. Gjør den vel ikke! Den jeg har, gir plass til håret under og på sidene. Denne her ser ut som en badehette. Mamma smiler avvergende: Jaja. Jeg synes også din er mye finere. Hvordan går det med prosjektet ditt, forresten? Har du noen tittel ennå? Fine trekker på skuldrene. Det går greit. Noe med «Detaljer i design». Hun lager anførselstegn i lufta med fingrene. Om hva slags elementer som overlever selv om moten skifter. Hun sier ikke mer. Ingenting om det hun innerst inne håper på: at prosjektoppgaven er starten på noe mye større. At hun kan utvide den og bruke den når hun søker på designskoler etter videregående. Første skritt på vei mot selve drømmen: Josefine Amundsen, designer. Men hun orker ikke å snakke med mamma om det. Ikke ennå. Hun fortsetter raskt: Det skal ikke leveres før til påske, jeg har god tid. Det er ingen som har kommet så langt som meg, ta det med ro!

9 Jo, jo, men det gjør jo ingenting å ligge litt i forkant hvis... Fine åpner munnen for å avbryte, og mamma løfter hendene: Okei, okei! Jeg bare lurte på om du har fått brukt noen av de gamle bildene jeg fant fram til deg? Hun blir ivrig i ansiktet: Vi kan se på dem sammen hvis du vil? Ikke nå, mamma! Fine kjenner irritasjonen prikke. Jeg har masse andre lekser. Føyer til med snillere stemme: Når prosjektet er levert, får jeg mye bedre tid. I påska. Vi gjør det da, okei? Reiser seg og åpner kjøleskapet. Yay, du har handlet! Kan jeg åpne den kremosten? I GYMMEN NESTE dag maser Siv og Fine seg til å få jogge en tur i stedet for å være med på den evinnelige volleyballen. Vi har spilt volleyball i hele vinter, klager Siv, og jeg har tatt med meg skikkelig overtrekksdress og greier. Vi skal løpe hele veien ned til brua og tilbake, jeg lover! Det holder at dere går, sier læreren og vinker dem av gårde. Bare hold dere i bevegelse og få fart på blodpumpa! Selv om endel av snøen er borte, ligger det skitne hauger igjen rundt kantene på fotballbanen bak storhallen. Guttene ser ut til å ha startet fotballsesongen, eller kanskje har den aldri tatt pause, tenker Fine. Mikke brøler noe der ute på banen, han har ballen og kommandoen, digre bein i de samme svære støvlene han alltid bruker. Ikke mye gymtøy der, sier hun til Siv og peker på

10 Mikke. Siv er opptatt med å jogge fort nok til at hun ikke virker treg, men sakte nok til at hun ikke ser rød og andpusten ut. Hun kikker bort mot guttene på banen: Ikke akkurat fotballsko på Tinos heller. Tinos småløper langs sidelinja. De spisse bootsene hans graver seg ned i gjørma. Fine ler: Hadde du ventet det? Siv saktner farten. Ikke egentlig. Han eier sikkert ikke joggesko engang. Sssj Fine blåser. Det er bare stilen hans, ikke sant? De løper hele veien ned til brua, bare med en kort stopp så Siv kan ta av seg overtrekksjakka: Helt svett jeg, altså! På tilbaketuren er det oppoverbakke, og de setter ned farten til rolig rusling. Vårsola brenner fra knallblå himmel, Fine kjenner at det svir på nesa. Siv stopper og lukker øynene med ansiktet vendt mot sola. Er det ikke herlig at vinteren er slutt snart? sier hun. Jeg er så møkk lei av tjukke klær og frysing og å være inne hele tida! Jeg vil ha sommer! Fine smiler. Ro deg ned, det er lenge til enda. Siv sukker uten å åpne øynene. Jeg vet. Så snur hun seg mot Fine: Men det er ikke så lenge til påske, da. Har du lyst til å være med oss på hytta, eller? Hun flirer og gjør en grimase: Det blir seriøs avslapning, jeg lover! Alle må opp halv sju når fattern begynner å rope om speilegg og skitur. Fine er på nippet til å svare ja; familien til Siv er stor og bråkete og morsom å være sammen med. Men i et glimt ser hun ansiktet til mamma, den rynkede panna, de