Ellen Vahr Gaven. Roman

Transkript

1

2 Ellen Vahr Gaven Roman

3 Om forfatteren: Ellen Vahr (f. 1963) er Anne Brannfjells tipptippoldebarn. Hun jobber som profesjonell coach og har gitt ut bøkene Drømmekraft (Gyldendal 2011) og Våg livet (Gyldendal 2013). Gaven er hennes første roman. Les mer på ellenvahr.no

4 Om boken: Bare den som kan se med det innerste øyet, kan forstå de klokes hemmelighet. Siden hun var liten, har husmannsjenta Anne visst at hun er født med en gave, en evne til å se, og et kall til å hjelpe syke og lidende. I stedet for å være stolt over denne gaven, gjemmer hun den bort. Hun vil ikke være annerledes. Vinteren 1841 reiser Anne fra Vardal til Christiania for å tjene hos byens mest berømte gullsmed og hans unge, vakre kone. Hun har valgt den veien hun tror er den rette. Det eneste hun har med seg er noen tørkede planter, en sort bok og en hemmelighet. Livet i Christiania er ikke som hun hadde trodd, og det er først da hun tror at hun har mistet alt, at Anne finner kraften til å stole på hvem hun er. Gaven er en roman basert på livet til Anne Brannfjell, husmannsdatteren som ble Norges mest kjente kloke kone. Den er en fortelling om frykt og fortielse, men også om kjærligheten og tillitens plass i våre liv, og om mulighetene som åpner seg når vi våger å stå ved oss selv. Gaven er en historie om dyp fattigdom, svik og krenkelser, men det er også en kjærlighetshistorie om mot, håp og om å finne veien hjem.

5 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til 2016 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2016 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

6 Til min mor, Inger Johanne

7 Ekeberg, 3. november 2015 Det er en grå formiddag. Jeg har tatt turen opp til Ekeberg. Endelig skal jeg møte deg. En mystisk formor som har vist meg vei og retning. Vist meg at det er lov å drømme og gjøre drømmer virkelige. Vist meg at det nytter å kjempe for det man tror på, og for den man er innerst inne. Det er allerede mange mennesker samlet. Lokale initiativtakere, representanter fra kulturetaten, finansmannen og kunstneren, side om side med skuelystne og etterkommere. Alle venter spent på avdukingen. I år er det to hundre år siden du ble født, og nå blir du hedret med en statue. Hadde du følt deg beæret? Så er du der plutselig. Så fin du ser ut. En langermet kjole med knapper i brystet. Du holder kjoleforkleet opp med den ene hånden. Er det einerbær du har i det? I armen har du en kurv full av blomster og planter. På hodet et skaut knyttet pent under haken. Jeg kan skimte håret ditt under det. Øynene dine er sterke, kinnbena høye, munnen formet i et lite smil. Du ser vennlig ut. Mild. Klok. Som om du bærer på uendelig visdom. Som

8 om du er i stand til å trøste og lindre. Gi håp. Du ser stolt ut også. Det liker jeg. Under kjolen skimter jeg skoene dine. De ser velbrukte ut. Du ser ut til å være på vei et sted. Kanskje ned den bratte skrenten for å plukke kongslys. Det regner nå. Talene er holdt. Musikken har spilt ferdig. Folk går hver til sitt, men du blir stående. Du speider ut over den store, grønne sletta. Jeg vil ikke reise fra deg, nå når jeg først har møtt deg. Kan ikke du vise meg Ekeberglien? Plassen hvor så mange syke og lidende søkte deg. Den må være her er sted. Jeg følger den lille stien langsmed den grønne sletta, opp i et skogholt. Jeg leter i det høstvåte gresset. Leter etter tegn. En morken trebit etter stua, et rustent redskap fra skjulet eller kanskje en liten krypfredløs fra urtehagen din. Men ingenting finner jeg. Jeg skal til å gå da et gult høstblad virvler langsomt ned fra treet over meg og faller ned i vesken min. Jeg smiler og plukker det opp. Og det er da jeg ser den. Plassen mellom høye bjerketrær.

9 DEL 1 Kamillen

10 1 Vardal, julen 1830 Store, hvite filler over Vardal. Veien fra husmannsplassen på Sevald til hovedgården på Mustad var lang denne romjulsdagen. Ikke bare fordi snøen var så dyp, men fordi hun var så spent på hva som ventet henne. Alle snakket om Mustads storslagne gjestebud, og nå hadde fru Mustad bedt henne om å hjelpe til under selveste juleselskapet. Enda så spent Anne var da hun la seg kvelden før, ville hun bare sove videre, drømme videre, da hun våknet. Hun hadde knepet øynene sammen og forsøkt å lokke drømmen tilbake. Men jo mer hun forsøkte, desto mer av den forsvant. Til slutt var det bare en flik igjen en hånd som rørte ved hennes. Og så den rare følelsen av at noe inni henne var blitt annerledes. Selve kroppen kjentes forandret, som om den var fylt opp av noe mykt og dunkende, helt ut til fingertuppene. Til slutt hadde hun gitt opp å huske mer, og stått opp. Hun smøg seg ut fra den gode varmen under teppet og inn i den kalde stua. Det var bare noen få ulmende glør igjen i grua. Hun trakk sjalet over skuldrene og la forsiktig på et par vedkubber før hun satte seg på krakken og kikket inn i de røde flammene som snart lyste