Hans-Olav Thyvold Snille hunder kommer ikke til Sydpolen. Roman

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Hans-Olav Thyvold Snille hunder kommer ikke til Sydpolen. Roman"

Hedda Paulsen
6 år siden
Visninger:

2 Hans-Olav Thyvold Snille hunder kommer ikke til Sydpolen Roman

3 Om forfatteren: Hans-Olav Thyvold (f. 1959) har en omfattende journalistisk produksjon bak seg i tidsskrifter, dagspresse, radio og TV. Han har utgitt en rekke bøker, blant annet om Fritjof Nansen og Roald Amundsen, samt den kritikerroste Bruce Springsteen Den siste amerikaner (2012), der forfatteren også trekker på sin bakgrunn som musiker. Thyvold er oppvokst i Oslo, der han i dag er bosatt i OBOS-leilighet med kone, barn og hund (avbildet). Snille hunder kommer ikke til Sydpolen er hans skjønnlitterære debut. Harald Medbøe

4 Om boken: «Hvis bikkja di bare skal lese én bok i år, bør det bli denne.» Kveldsbjeffet Fru Thorkildsen, en pensjonert bibliotekar på stigende rus, og hennes grublende sofabikkje Tassen, søker svar på hva som egentlig skjedde med den digre hundeflokken som deltok på den legendariske sydpolferden til Roald Amundsen. Historien fortelles av Tassen mens han tappert forsøker å forstå og beskytte sin selvdestruktive eier mot Hjemmehjelpen, Søppelmannen og Jesus, samt hennes egen dysfunksjonelle familie. Snille hunder kommer ikke til Sydpolen er en morsom bok om savn, slit og død.

5 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til 2017 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2017 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

6 Pour Jacqueline

7 Første jafs Cause when love is gone, there s always justice. And when justice is gone, there s always force. And when force is gone, there s always Mom. Hi Mom! LAURIE ANDERSON

8 Dette blir Majorens siste dag i livet, det skjønte jeg straks jeg satte labben i det syke rommet i formiddag. Hvordan kunne jeg vite det? Majoren var en mager skygge av seg selv der han lå og prustet i sykesengen, men det var han i går også, og dagen før, og dagen før. Dagen før det husker jeg ikke, for ikke å snakke om dagen før den igjen. Fru Thorkildsen løftet meg opp i sengen hans, slik hun har gjort hver dag alt for lenge nå. Majoren liker å ha meg i sengen. Det er kanskje derfor jeg er til. En gang var det en Afghansk mynde som kalte meg en forvokst sofabikkje, og det er helt greit for meg. Skulle likt å vite hva en skjelvende stankelbein av en mynde har å bidra med i senga til en mann som driver og dør. Nå er det tid for ømhet og kjærlighet, og da er det riktigste i verden å være en forvokst sofabikkje med pels og empati. Jeg ga Majoren nettopp en slik rundsleik som han er blitt glad i på sine siste dager, men det var ikke noen glede igjen i ham, bare stank. Lukten av det vonde som vokste inne i Majoren var der siden lenge før Majoren ble det de kalte «syk» og de kom og hentet ham, men nå fyller den lukten hele rommet med alle de nyanser den eier. Dødens bitterhet. Dødens sødme. Samme sak, samme sak, hvor enn du snur deg har du rompa bak. Majoren lærte meg den regla, men det måtte praktiske

9 forsøk til før jeg aksepterte den som en sannhet. Jeg jaktet halen min med stor kraft og utholdenhet, var stadig vekk så nær å få fatt i den jævelen, men til slutt avfant jeg meg med sannheten: Hvor enn du snur deg har du rompa bak. Fru Thorkildsen sover. Jeg var redd det var hun som ville stryke med først om hun ikke fikk seg litt hvile, men hun må våkne nå hvis hun vil ha med seg Majorens siste stund på jorden, og det vet jeg at hun vil. Det enkleste hadde vært å vekke med bjeff, men jeg vil ikke lage lyder her på Hjemmet. Jeg har fått en borgerlig oppdragelse, blir aldri kvitt redselen for å bli kastet ut. Jeg aner ikke hvor den frykten kommer fra, for jeg kan ikke huske å ha blitt kastet ut fra noe sted, men så er det jo slik med engstelsen at den trenger ikke bevis for å blomstre. Jeg skritter over føttene til Majoren, smyger meg ned fra sengen og tass, tass, tasser over gulvet bort til Fru Thorkildsens stol. Dulter henne i leggen, forsiktig for at hun ikke skal skvette, men selvfølgelig gjør hun det. Hun er omtåket slik hun alltid er når hun vekkes brått, men samtidig på beina i det som ville vært et tigersprang hadde hun eid nok krefter. Det er likevel raskt nok til at jeg nesten skvetter. Fru Thorkildsen legger en hånd på Majorens panne. Bøyer hodet og legger øret ned mot munnen hans. Holder pusten. Lenge. Fru Thorkildsen ser på meg. Lenge. «Må du ut?» spør hun. Nei, for faen! Da hadde jeg jo stått med forlabbene på

10 døra og klort mens jeg ynket meg. Kjenner hun meg ikke bedre, etter så mange år? Hun er både intelligent og belest, fruen, men noen ganger er hun bare så treg til å forstå hva jeg mener. Kanskje skyldes det min natur. Jeg er en one man dog, og det har jeg aldri lagt skjul på. Tvert imot. Fru Thorkildsen har foret og badet meg, børstet meg og tatt meg med på tur helt siden den dagen Majoren ble hentet, ja, før den tid også, men jeg er og blir bikkja til Majoren til hans dødsens dag. Når så dødsens dag nå er opprunnet og jeg skal bli enkehund, slår det meg at jeg ikke har viet spørsmålet om hva som videre skjer med meg og Fru Thorkildsen en eneste tanke. Den tid den sorg. Det er en god regel. Faste spisetider, derimot, er en dum regel. Fru Thorkildsen mumler mykt til sin mann mens hun fukter munnen hans med en liten svamp, snakker lavt med den syngende, lyse stemmen sin, den som sto så fint til Majorens mørke der de satt der hjemme i tussmørket med hvert sitt glass dragevann og nynnet sanger de hadde glemt teksten til. Og så snakket de om alt det rare de hadde gjort sammen. Om svikefulle grandtanter og nubiske konger. Om båter og bøker. Om den krigen som var og den krigen som kommer. Noen ganger snakket de om ting de burde ha gjort. Og så var det en hel del ting, gjort og ugjort, som de aldri snakket om. Når hun er ferdig med å pensle blir Fru Thorkildsen stående og betrakte sin mann som ser ut til å sove rolig, men som inne i seg strever av alle sine siste krefter med å dø. Det er ikke så enkelt som det en gang var. Noe må ha utløst en beslutning inne i det hvite lille

Like dokumenter

Odd W. Surén Den som skriver

Odd W. Surén Den som skriver OM BOKEN Det er bare én av gangen som kan ha tittelen den som skriver. Slik har det vært siden den første Boken ble skrevet i Blokk, der Byggerne bor, mellom Mørket og de uutgrunnelige