Jørgen Brekke. Akademiet. Første bok i Oppdrag Marsserien

Transkript

1

2 Jørgen Brekke Akademiet Første bok i Oppdrag Marsserien

3

4 Om boken: DRØMMEN OM DEN RØDE PLANETEN ÅRET ER Sebbe fra Horten blir utrolig nok plukket ut til å gå på det berømte Marsakademiet i Nederland. Det samme blir datageniet Joy fra Filippinene. På Marsakademiet kjemper et hundretalls femten-åringer om å bli blant de 12 utvalgte som skal reise som tidenes yngste Marsfarere. Kampen viser seg å bli både vanskelig og farefull. Akademiet er første bok i serien Oppdrag Mars. «Jeg hørte om det på nettet før vi ble hentet hit. Marsakademiet frykter at en av aspirantene skal være en muldvarp.» «En muldvarp?» «Ja, ikke dyret som graver tuneller i bakken. En spion for fienden, en som infiltrerer akademiet innenfra, stjeler hemmeligheter og kanskje til og med kan sabotere hele ekspedisjonen.» «Jeg husker det nå. Teddy Zaphood sa noe om en muldvarp, i et intervju jeg så før vi ble hentet hit. Jeg trodde han bare gjorde seg til for publikum, at det ikke lå noe særlig i det. Nå kan det virke som om han vet noe. At han virkelig er redd for at vi skal bli infiltrert.» «Hvem ville i så fall gjøre det?» «Det er sant som Zaphood sa. Akademiet har mange fiender»

5 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til 2016 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Forfatterfoto: Børt Erik Fuglem Omslagsdesign: DETURIADESIGN Tilrettelagt for ebok av Framnes Tekst & Bilde 2016 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

6 Harrison Schmitt, Apollo 17

7 Det finnes ingen grunn til å tro på et ord jeg forteller. Spioner er notoriske løgnere. Om noen bryter tilliten mellom oss på Araratbosetningen, og leser det jeg har skrevet i journalen min, da vil de oppdage at mitt virkelige navn ikke er Linn Anderson, men Anna Petrova. Da vil de ikke bare vite hvem jeg er, men også hvem jeg en gang var. Jeg er dømt til å lyve inn i døden. Oppdraget mitt er et selvmordsoppdrag. Det visste jeg da jeg takket ja til det. Kunne jeg latt være? Det tviler jeg på. Som agent har du ikke virkelige valg. Du gjør det du gjør, fordi det tjener en større sak, noe som er viktigere enn deg selv. Du har ikke lov til å tvile, men tvile er hva jeg gjorde. Allerede på den lange turen ut hit, fikk jeg betenkeligheter. Og jeg har tvilt alle årene siden. Ennå husker jeg det første møtet med Mars, og samtalen jeg hadde med Stan under landingen. Var jeg skuespiller eller astronaut, spion eller venn? «Det er andre tider, Linn. De første pionerene brukte

8 nesten et år på ferden, og vi er framme bare to måneder etter at vi forlot jorda.» Stan la hånda på skulderen min. «Det kjennes likevel som en evighet», sa jeg med min tillærte, svenske aksent. «Vårt nye hjem. Er det ikke vakkert?» sa Stan, og fikk meg til å kjenne meg trist, for jeg visste at jeg var kommet hit for å ødelegge alt sammen. Jeg nikket og dultet ham i siden. Jeg spilte rollen min godt. Utenfor vinduet så vi den røde kloden. Den hadde vokst det siste døgnet. Vi nærmet oss. Mars var blitt en diger kule som nesten dekket hele vinduet. Vi betraktet sola som ble borte bak planeten. Snart befant vi oss på den mørke siden. Vi skulle i bane rundt den, før vi startet på nedstigningen. «Ennå er dette som en drøm», sa jeg. «Jeg gleder meg til å kjenne ekte tyngdekraft igjen. Da vil alt føles mer virkelig», sa Stan. Jeg kjente noe stryke meg mot bukseleggen og snudde meg. «Noah, er du våken? Vil du også se ditt nye hjem?» Den skotske terrieren sto ved føttene mine. Jeg plukket ham opp, og holdt ham så han kunne se ut av vinduet på kloden foran oss, som stadig ble mørkere i rødfargen, mens sola ble borte bak den. «Der nede vil du finne masse sand å grave i», sa jeg, og lo. Naturligvis var det en spøk. Vi hadde ikke med oss romdrakt til hunden. Den ville aldri ferdes utendørs.

9 2 Camiguin, Filippinene Det var lenge siden Joy sluttet å bruke hodet når hun sloss. Hver bevegelse ble styrt av fingertuppene og fotbladene. Det betydde ikke at det ikke lå en slags tanke bak hvert slag, eller chagi, som det ble kalt. Dette var tanker lagd av et uvanlig stoff. De var uendelig kreative. Kanskje var det det hun likte best av alt med taekwondo, det at hendene og føttene forsto ting hodet ikke kunne sette ord på. I dag føltes kampen mer virkelig enn normalt. Vanligvis kjentes det knapt som noe fysisk når hun traff med et slag eller spark. Hun bare visste hvor mange hun hadde gitt, og hvor mange hun hadde tatt imot. Efren Sangan var hennes eneste virkelige motstander på samme alder i Camiguin Taekwondoklubb. Kampen var jevn. Hun traff ham med et spark og trakk seg tilbake. Ble stående. Nå sto de likt i poeng. De nærmet seg fasen av kampen hvor hun pleide å avgjøre den til sin fordel. Sakte startet de opp igjen. Den trippende avmålte dansen.

10 Øyekontakten. Hans drømmende øyne som så på henne, og samtidig ikke så på henne. Dette blikket var hans beste våpen. Begge gjorde utfall, men ingen traff. Da kjente hun et knip i magen. Et sekund mistet hun konsentrasjonen, og det var alt han trengte. Han traff henne lynraskt med et ap-cha oligi. Hun mistet en kort stund balansen, men holdt seg på beina. Så var tiden ute. «En evighet siden jeg har slått deg nå», sa han. Sannheten var at han ikke hadde slått henne siden hun fylte tolv. Nå var hun snart femten. Og sist gang hadde hun latt ham vinne bare for at han ikke skulle slutte å slåss med henne. Hun likte ham, men hadde etter hvert ikke lenger klart å late som hun var dårligere enn ham. Heldigvis hadde han ikke gitt opp. Hun lurte på om han noen gang kom til å ta mot til seg og fortelle henne hva han følte. Egentlig hadde hun sluttet å tro det. Han var et år eldre enn henne, men fryktelig sjenert alle andre steder enn på matta. «Jeg skjønner ikke hvorfor du nekter å konkurrere», sa han og pustet tungt på vei mot benken ved veggen. Han var ikke den eneste i klubben som hadde mast på henne om det. Joy visste selv at hun var den beste de hadde. Hun kunne nådd langt, sikkert til de olympiske leker, om hun ønsket det. For henne var taekwondo først og fremst en måte å tenke på. En helt annen form for fornuft som hun ikke kunne finne andre steder. Å konkurrere ville gjøre det mer likt alt annet i verden. Det ville forstyrre henne når hun sloss, dersom det hang en medalje og ventet på henne. Etter å ha skiftet, møtte hun ham ute på gata. Det var