David Klass har skrevet flere filmmanus og populære ungdomsromaner. Som barn konkurrerte han i flere sjakkturneringer. Som 19-åring sluttet han å

Transkript

1

2

3 Om forfatteren: David Klass har skrevet flere filmmanus og populære ungdomsromaner. Som barn konkurrerte han i flere sjakkturneringer. Som 19-åring sluttet han å spille, men begynte igjen da barna hans ble med i sjakkturneringer på skolen. David Klass bor i New York i USA.

4 Om forfatteren: Tror du at sjakk ikke er en kontaktsport? TRO OM IGJEN! Daniel Gudding går på en skole hvor det faktisk er kult å være med i sjakk-klubben. Det betyr ikke at Daniel er kul. Men når klubbkameratene inviterer ham og farens hans med på en helgeturnering for foreldre og barn, får han muligheten til å vise hva han kan. Daniel tror at faren er en skikkelig nybegynner og forstår ikke hvorfor de andre i sjakklubben så gjerne vil ha ham med på laget. Så får han vite sannheten: som tenåring var faren til Daniel Stormester og en av de mest lovende unge sjakkspillerne i Amerika, men presset ble fort stort og var på vei til å knuse ham. Faren måtte gi opp spillet for å redde seg selv. 30 år senere plukker Morris Gudding nok en gang opp sjakkbrikkene for å overvinne gamle motspillere og de samme mørke demonene som en gang drev ham ut av spillet.

5 Tilrettelagt for ebok av Framnes Tekst & Bilde as, Oslo 2014 ISBN Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til

6 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

7 Til mine to favoritt-puddinger, Gabriel og Madeleine, og til min stormester av en redaktør, Frances Foster.

8 «Et sinn gjennomsyret av én idé, uten tanke for noe annet, er nødvendigvis disponert for mani. Og lar man sjakk bli det eneste i livet, og således sultefôrer sinnet, som lik kroppen trenger mange typer næring, vil selv den skarpeste hjerne bli svekket, og fornuften vil før eller senere bli kastet over ende.»

9 Sjakklubben var ferdig for dagen. Det var jeg også. Jeg hadde spilt tre partier og klart å tape to av dem før det var gått femten trekk. Jeg prøvde å minne meg selv om at det bare var seks måneder siden jeg hadde begynt å spille, og at jeg fortsatt jobbet med å lære det grunnleggende. Men av og til hadde jeg mest lyst til å pælme det nærmeste sjakksettet ut av vinduet, og aldri ta i et tårn eller en bonde igjen. Jeg tok på meg jakka og satte kursen ut døra. Plutselig dro en hånd meg inn i spillelokalet igjen. Jeg var alene i rommet med de to kapteinene på sjakklaget, Eric Chisolm og Brad Kinney. «Vi må snakke med deg, puddingtryne,» sa Eric, mens Brad låste døra. En «pudding» er på sjakkspråket en nybegynner som så vidt kan reglene og er dødslett å slå. Det er som å bli kalt en blanding av tosk, amatør og tulling. Med tanke på den uheldige likheten med navnet mitt, hadde jeg blitt kalt «pudding» mange ganger siden jeg først gikk inn døra til sjakklubben. Men «puddingtryne» var en ny vri som jeg ikke likte spesielt godt. «Faktisk heter jeg Gudding,» stammet jeg, mens jeg kastet et blikk fra den ene til den andre for å prøve å finne ut hva som foregikk. Eric Chisolm var elevrådsleder, en energisk elev med mørke intense øyne, han mestret alt og hadde aldri fått annet enn seksere i sitt liv. Han var et arbeidsjern

10 kanskje ikke supersmart, men han jobbet mer enn alle andre. Eric kunne bokstavelig talt ikke sitte stille selv når han spilte sjakk var han urolig, han reiste seg for å drikke vann og vandret rastløst fram og tilbake bak stolen, antagelig mens han gjorde matteleksen i hodet samtidig som han tenkte ut neste trekk han skulle knuse motstanderen med. Han var sønn av en hjertekirurg, og alle visste at han kom til å bli skolens beste avgangselev, gå på det mest prestisjetunge universitetet og oppdage en kur mot kreft. Brad Kinney var mindre intens, men et større naturtalent. Han var høy og robust, og like strålende som karakterene var de enorme pokalene han vant som kaptein på svømmelaget, og som bidro til skolens pokalsamling. For moro skyld, og kanskje for å gjøre oss andre enda litt mer sjalu, var han kjæreste med den peneste jenta i førsteklasse. Brad var den beste sjakkspilleren i klubben en 18-årig mesterspiller som jevnlig vant lokale og regionale turneringer. På en annen skole ville de to antagelig for alt i verden ikke bli sett i sjakklubben, men Loon Lake Academy hadde den eldste og beste sjakklubben i New Jersey the Looney Knights og det var kult å være med der, særlig hvis du var Eric Chisolm eller Brad Kinney. Jeg var ikke Eric eller Brad, jeg var Daniel Gudding, i noen kretser tydeligvis også kjent som puddingtryne. Jeg var verken høy, rik eller utrolig dyktig. Skolens opptakskontor må ha latt meg komme inn fordi det var lavt nivå det året, og da hadde mine middelmådige karakterer akkurat holdt mål. Karaktersnittet mitt svevde rett over 4+. Det motsto alle mine forsøk på å løfte det til en femmer, som et fly som har nådd sin makshøyde og ikke klarer en eneste sårt