Harald Rosenløw Eeg DEN HVITE DØDEN

Transkript

1

2 Harald Rosenløw Eeg DEN HVITE DØDEN

3 Om forfatteren: Harald Rosenløw Eeg (f. 1970) kommer fra en by full av gamle historier om hvalfangst. Han har sett hval, så nærme at han kunne røre ved den. Og han eier et ekte hvaløre.

4 Om boken: Jeg visste akkurat hvordan de så ut. Hver eneste en. Spekkhogger, finnhval, blåhval. Jeg så for meg de gigantiske, grå skapningene som kom drivende mot oss. Inn fra havet. Og bak hvalen kom fangstbåten. Og helt forrest i båten sto pappa. Even drømmer om å bli som pappaen sin verdens beste hvalfanger. Men det hviler en forbannelse over den som vil måle krefter med hvalen. Den hvite døden er et magisk eventyr om drømmer, vennskap og hvalfangst

5 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Framnes Tekst & Bilde, 2013 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

6 Del 1

7 Hysj. Ikke vær redd. Det er bare meg. Det er bare jeg som synger. Vår melodi. Så om du blir borte, er jeg her. Og om jeg blir borte, trekker jeg kanskje bare pusten. For oss begge.

8 1 Jeg tenkte ofte på hvalen. Verdens største dyr. Klodens største skapning. Der den kom til syne. Opp foran spissen på harpunen. Som et digert, levende skjær. Et kontinent som steig opp av havet. For å sprute ut vann, trekke pusten og dukke ned igjen. Ned i djupet. Ned i verdenshavet. Hvor den var konge og hersker. Jeg forestilte meg hvor stor den kunne være. Hvis man måtte jage den i timevis for å slite den ut. Hvis man trengte harpuner med sprengladning i tuppen for å få has på den. Hvis man trengte en flytende fabrikk for å få den sløyd. En hval ville fylt hele skolegården. Den ville rulla over hele Fjerdingen og most huset jeg bodde i til pinneved. Jeg visste akkurat hvordan de så ut. Hver eneste en. Spermasetthval, spekkhogger, finnhval, blåhval. Jeg så for meg de gigantiske, grå skapningene som kom drivende mot oss. Inn fra fjorden. Inn fra havet. Og bak hvalen, bak dem kom fangstbåten. Den peisa på for å holde følge. Og helt forrest i baugen på fangstbåten sto pappa breibeint bak kanonen, bremmen på skinnlua ned i øya,

9 smale og skarpe som en papirkant, og bare venta på øyeblikket hvor han skulle fyre av harpunen. Han var hvalskytter og hadde en hemmelighet. Det var bare jeg som visste om den. Bare vi to. Og når han kom hjem, skulle jeg få prøve den. Jeg drømte om det han hadde fortalt hver eneste natt. Jeg hadde leita etter det i bøker. Jeg hadde prøvd å se det for meg. Men jeg ville ikke spørre noen. For var det én ting pappa kunne stole på, så var det at jeg kunne holde på en hemmelighet. Og hjertet mitt begynte å banke fortere ved tanken. Den beske sjølufta var det eneste som slapp inn i de smale smuga, så trange at det var flere flekker der inne som aldri hadde kjent solskinn. Jeg hadde dyret foran meg. Det var kanskje ikke det svære, grå dyret, klodens største skapning. Men lavt nede ved veggen i et smug skimta jeg en skygge. Jeg tok meg rolig til buen. Jeg var væpna med alle tenkelige våpen. Sprettert, pil og bue, båtshake, spade og skistav. Jeg prøvde å høre hvor rotta gikk. Jeg prøvde å lytte etter rottas hjerteslag. Akkurat sånn pappa gjorde når han fanga hval. Skyggen bevega seg foran meg i smuget. Den var på størrelse med ei bikkje. Ei bikkje ville logre og snuse og pipe, en katt ville male og stryke seg langs veggen, mens ei rotte ville gå med prøvende, små skritt, langsomt og vaktsomt. Og dette var uten tvil ei rotte, i ferd med å krysse de skitne gjørmepyttene i smuget. Restene av lyset på den lilla himmelen skinte i den blanke pelsen. Jeg holdt pusten. Bare en liten bevegelse, en liten lyd, og rotta ville stikke. Jeg så for meg pappa når han sto breibeint midt på gølvet i stua og fortalte om hvaljaget. Når de først hadde

10 oppdaga hvalen, måtte de være tålmodige, vente med å skyte til båten kom tett nok på. De la seg etter hvalen, for sjøl om den dukka under, måtte den alltid opp etter luft. Pappa sto bak harpunen ute på lemmene hvor vinden hylte og kulda skreik, og venta på det korte øyeblikket hvor hvalen var oppe, og båten balanserte på en bølgetopp. Akkurat et sånt øyeblikk, båten nesten hengende i lufta, spikra på himmelen, og hvalen som ei flat øy foran pappa i sjøen. Da fyrte han av. Det dirra i henda mine, det prikka i nakken og svei i låra. Og da oppdaga jeg Iben. Inntil veggen på andre sida av gata. Iben nikka. Eller rista på huet? Så ut som om Iben rista vann ut av øret. Og idet jeg så at rotteskyggen rørte seg igjen, slapp jeg pila. Jeg hørte bare suset i lufta, buestrengen som sang. Rakk ikke å ta inn Iben som rista vann ut av øret mer iherdig enn noen gang før pila traff den brune kroppen med et dumpt klask. Og rotta unnslapp et langt hyl. Fast fisk! brølte jeg mot Iben. Det var det hvalfangerne ropte når de traff hval med harpunen. Jeg strakk henda i været, venta å høre jubelen til Iben, men det var helt stille i smuget. Jeg blei stående med øra på stilk og sansene i alarmberedskap. Jeg prøvde å fange blikket til Iben som sto limt inntil husveggen, men det var som å stirre inn i en hodeskalle. Øya hennes var liksom borte vekk. Jeg løp bort til rotta med søla plaskende rundt beina. Men da så jeg det. Rotta hadde blå øyne. Rotta hadde bukser. Og sko. Og pipet som unnslapp leppene til rotta var forma som ord. Ta n! brølte rotta mot meg. Rotta var en gutt. En