Bobbie Peers. Kryptalportalen

Transkript

1

2 Bobbie Peers Kryptalportalen

3

4 Om boken: William Wenton fra Luridiumstyven er tilbake! William Wenton vender tilbake til Institutt for Posthuman Forskning. Her er alt annerledes: Det er portforbud og vakter overalt. Så begynner mystiske ting å skje. Hva skyldes de kraftige anfallene William får? Og hvem er den mørke skikkelsen som prøver å kontakte ham? Alt leder fram mot en kryptalportal. Men hva er egentlig det? Historien om William Wenton er et fantastisk og actionfylt eventyr. Første bok, Luridiumstyven, er allerede solgt til 36 land.

5

6 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

7 Pontus Dippel la panna mot skanneren ved siden av heisen. Han skulle bare ta én siste runde før han gikk for kvelden. Han måtte passe ekstra godt på. Gjenstanden som befant seg nede i kjelleren var i all hemmelighet blitt flyttet fra en bunker i London og ned i det supersikre hvelvet på museet. En grønn laserstråle blinket over panna hans, og det plinget i heisdøra da den gled opp. Han gikk inn, og døra lukket seg etter ham. Da heisdørene åpnet seg igjen, befant Pontus seg langt under bakken. Han fortsatte bortover en mørk gang og stoppet foran en solid panserdør av stål. Han la ikke merke til skikkelsen som lydløst dukket opp bak ham. Pontus la panna inntil nok en skanner. «Velkommen,» sa en behagelig datastemme. «Takk, Belinda», svarte Dippel. Døra gled opp med et stille. Pontus skulle til å fortsette inn i rommet da han stanset. Plutselig var det som om han visste at han ikke var alene. Han snudde seg langsomt og fikk øye på skikkelsen som kom mot ham. «Nei», hvisket Pontus og løftet hendene beskyttende opp foran seg. «Det er ikke mulig. Du er død» Han ristet på hodet mens han rygget innover i det mørke rommet.

8 Skikkelsen fortsatte etter ham og lukket døra bak dem.

9 William nølte. Han ble stående bak sceneteppet. Kikket bort på en stressa dame med headset som sto og trippet et stykke unna. Hun gjorde tegn til at det var hans tur, og at han skulle gå ut på scenen. William hørte applaus der ute fra, og folk ropte navnet hans. Ikke i sin villeste fantasi hadde han forestilt seg at han noen gang skulle befinne seg i en situasjon som denne. Han som hadde måttet leve med hemmelig navn og adresse mesteparten av livet. Nå var alt blitt snudd på hodet. Plutselig visste nesten alle hvem han var, eller så hadde de i hvert fall hørt navnet hans. Og i kveld skulle han på landsdekkende TV. Det føltes helt merkelig. «William Wenton hvor blir du av?» hørte han programlederens stemme rope fra scenen. «Han har sikkert kommet over en eller annen kode bak der som han må løse først.» Publikum lo. Noen begynte å messe navnet hans: «Wil-li-am Wil-

10 li-am» Andre hev seg på, og snart ropte hundrevis av stemmer i kor: «WIL-LI-AM WIL-LI-AM WIL-LI- AM», mens de klappet taktfast og trampet i gulvet. Damen med headsettet var på vei bort til ham. Hun så ikke fornøyd ut. William trakk pusten dypt og smatt ut gjennom åpningen i sceneteppet. Han stanset idet han fikk det skarpe lyset i ansiktet, og hørte lyden av publikum som brøt ut i full jubel. Han forsøkte å se seg rundt, men var fullstendig blendet av den sterke lyskasteren. «Denne veien!» ropte programlederen. Men i det samme William begynte å gå, hektet han fast foten i en ledning på gulvet, og gikk rett i bakken. Noen gispet. Men det var én som lo. William kjente igjen den latteren med det samme. Det var Vektor Hansen. Norges bitreste mann, selverklært geni og superkodeknekker. Og nå lo han så voldsomt at det hørtes ut som han holdt på å bli kvalt. William viklet foten løs fra ledningen og karet seg på beina igjen. «Jeg håper du er forsikret», spøkte den lubne programlederen som kom trippende mot ham og hjalp ham opp. Han kikket forvirret opp på Ludo Kläbbert som gliste bredt med skinnende, nyblekede tenner. William hadde ikke sett Ludo siden han var programleder på Umulighetsutstillingen. Den gangen William hadde løst