Karine Nyborg. Balladen om den usynlige hånd. Noveller

Transkript

1

2 Karine Nyborg Balladen om den usynlige hånd Noveller

3 Om forfatteren: Karine Nyborg (f. 1962) er professor i økonomi ved Universitetet i Oslo. Hun mottok strålende kritikker da hun debuterte med novellesamlingen Ikke rart det kommer kråker i 2010 og har også gitt ut romanen Jeg er ikke redd for mørket (2013) og essayet To stemmer i Aschehougs Stemmer-serie (2013).

4 Om boken: «På stedet der jeg vokste opp, en liten soveby på Østlandet, fantes en usynlig hånd. At den var usynlig, var åpenbart; at det dreide seg om en hånd, uten tilhørende arm, skulder, hode eller øvrige kroppsdeler, var vanskeligere å slå fast.» Har den usynlige hånden vennlige hensikter? Kan et indre mørke beskrives matematisk? Hvordan reagerer en bedrager som møter seg selv? Hvordan går det med paret som legger bryllupsreisen til det perfekte frikonkurransemarkedet? Og hva er egentlig et menneske? Svarene får du i Balladen om den usynlige hånd sju fortellinger om eksistens, kjærlighet og økonomisk teori.

5 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til 2016 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Omslagsdesign: Blæst Design Terese Moe Leiner Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2016 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

6 Smith did not particularly esteem the invisible hand and thought of it as an ironic but useful joke. EMMA ROTHSCHILD (1994), Adam Smith and the Invisible Hand

7 Det konvekse hullet vil alltid eksistere

8 Gapet som av og til åpner seg i meg, er vanskelig å beskrive. Ikke bare mangler jeg en metode for å måle eller avbilde eller på annen måte gjengi det noenlunde eksakt overfor andre; jeg har heller ikke selv noe klart bilde av det, det befinner seg tross alt på innsiden, innenfor (det vil her si utenfor) rekkevidde for betraktning, berøring, hørsel, luktesans. Det er med andre ord ikke ytre kroppsåpninger jeg diskuterer. Følgende fire karakteristika er jeg likevel ikke i tvil om. For det første er gapet mørkt, såpass mørkt at det vanskelig kan kalles annet enn svart. For det andre er det, dessverre, bunnløst. Videre har det vegger, det likner ikke kosmos eller havet under overflaten, snarere fremstår det som en slags tunell, eller mer presist, en brønn; for det siste jeg er sikker på, er at gapet strekker seg i én bestemt retning, nemlig nedover. Leseren kan innvende at subjektive fenomen unndrar seg objektiv beskrivelse. Men det er presisjon jeg er ute etter, ikke objektivitet; gapets subjektive natur er selve roten til skildringsbehovet. Hvorfor er den ubotelig syke opptatt av diagnosens navn? Hvorfor endrer akvariefisken personlighet idet vi døper den Findus? Om man kappet av meg beinet eller byttet hjertet mitt med en donors, ville jeg likevel vært meg; men uten gapet ville jeg vært en annen. Slik har det vært fra jeg gikk i sjette klasse. Og likevel har jeg i noen år innbilt meg at jeg er blitt bedre: Gapet har vært mindre påtrengende i hverdagen, det kan ikke herske tvil om det,

9 det har stilt seg beskjedent, nærmest høflig, i bakgrunnen, eller snarere i bevissthetens utkant; som om det en dag skulle kunne akseptere å bli glemt, eller, mindre ekstremt, husket som en betent innvoll eller en ganske alminnelig tvangstanke. De sjeldne gangene det har tatt overhånd og presset seg frem, har jeg dessuten fått en fornemmelse, etterpå, av at noe ikke var helt som før; at gapet var blitt en anelse trangere, mer sammenklemt, nok til å gi meg ideer om å kunne sno meg unna, henge meg fast i noe, stanse fallet. Men det konvekse hullet vil alltid eksistere. Det siste er et resultat fra mengdelæren. I denne sammenhengen er det helt irrelevant. Det kan verken utsi noe om fremtiden, om fasongen eller for den saks skyld om vidden av gapet i meg. Mengdelæren omhandler mengder, mens gapet er intet.[1] I tillegg handler læresetningen slett ikke om hull eller gap. Og likevel er den blitt uløselig knyttet til min forestilling om gapet, en integrert del av denne forestillingen: En feilkobling som nok dels skyldes mitt eget uklare bilde av hva gapet er, kombinert med en oversetterblemme (som jeg straks kommer tilbake til) samt den evinnelige angsten for at kjærligheten bare er tilsynelatende og bunner i, ja, feiltolkninger, oversetterblemmer. En konveks mengde er definert på følgende måte: Hvis to punkter x og y hører til i mengden, så hører også ethvert punkt på det rette linjestykket mellom x og y til i

10 mengden. Altså, slik: FIGUR 1 men ikke slik: FIGUR 2 Metaforen «brønn» antyder at gapets tverrsnitt kan tegnes på denne måten: FIGUR 3