Julie Kibler Kom hjem. Oversatt av Ingrid Haug

Transkript

1

2 Julie Kibler Kom hjem Oversatt av Ingrid Haug

3 Om forfatteren: Julie Kibler begynte å skrive på Kom hjem etter at hun som tenåring fikk kjennskap til bestemorens historie. Bestemoren forelsket seg i en ung svart mann, men de ble revet fra hverandre av sine familier. Julie Kibler bor i Arlington, Texas. Kom hjem er hennes debutroman.

4 Om boken: FORBUDT KJÆRLIGHET ET UVENTET VENNSKAP EN REISE SOM FORANDRER TO LIV FOR ALLTID 89 år gamle Isabelle ber sin unge frisør Dorrie om en tjeneste. En stor tjeneste. Isabelle vil at Dorrie skal legge alt til side og kjøre henne fra Texas til en begravelse i Cincinnati. Det er en lang reise, men Isabelle gir ingen nærmere forklaring. Bare at de må dra neste dag. Dorrie er svart og enslig mor i 30-årene. Hun sliter med forholdet til en ny kjæreste og tenåringssønnen byr stadig på utfordringer. Hvorfor ønsker Isabelle å ha henne med på turen? Til tross for at hun ikke får vite noe mer, bestemmer Dorrie seg for å bli med. I løpet av den lange reisen avdekker Isabelle sannheten om sin fortid. Kanskje kan historien om hennes første og største kjærlighet hjelpe Dorrie til å finne ut av sitt eget liv.

5 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til Oversetteren er medlem av Norsk Oversetterforening Originalens tittel: Calling Me Home Copyright 2013 by Julie Kibler Norsk utgave 2014 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2014 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

6 Til bestemor, for det som kunne ha vært

7 But all lost things are in the angels keeping, Love; No past is dead for us, but only sleeping, Love; The years of Heaven will all earth s little pain Make good, Together there we can begin again In babyhood. fra Helen Hunt Jacksons dikt «At Last»

8 1 Miss Isabelle, nå Jeg oppførte meg fiendtlig mot Dorrie første gang vi møttes, for omtrent ti år siden. Man kommer opp i årene og glemmer å bruke de filtrene man har. Eller man gidder ikke å bry seg lenger. Dorrie trodde at jeg hadde noe imot hudfargen hennes. Overhodet ikke sant. Jo da, visst var jeg sint, men det var bare fordi friserdamen min frisører kalles de nå til dags, eller stylister, som lyder riktig snobbete hadde stukket av uten å si fra. Jeg spaserte hele veien til salongen, ingen liten anstrengelse når man er blitt så gammel, og så fortalte altså piken bak skranken at min faste dame hadde sluttet. Mens jeg sto der og glippet med øynene, helt fra meg av raseri, gransket hun avtaleboken. Med et skjevt smil sa hun: «Dorrie har en ledig time. Hun kan ta deg så å si med det samme.» Like etterpå ropte Dorrie meg opp, og jeg ble selvfølgelig overrasket over hvordan hun så ut hun var den eneste afroamerikaneren der, så vidt jeg kunne se. Men det egentlige problemet var dette: forandring. Jeg likte det ikke. Folk som ikke visste hvordan jeg likte å ha håret. Folk som festet kappen for stramt rundt halsen min. Folk som dro sin vei uten forvarsel. Jeg måtte summe meg et øyeblikk, og jeg antar at det syntes. Selv som åttiåring likte jeg faste rutiner, og jo eldre jeg blir, jo viktigere er det. Du kan jo bare tenke deg hvordan jeg er blitt, nå da jeg er nesten nitti. Nitti. Jeg er gammel nok til å være Dorries hvithårede bestemor. Og litt til. Såpass er åpenbart. Men Dorrie? Hun er sannsynligvis ikke engang klar over at hun er blitt

9 som den datteren jeg aldri fikk. I lange tider fulgte jeg i kjølvannet hennes fra salong til salong den tiden hun ikke ville slå seg til ro og bli værende på ett sted. Hun er lykkeligere nå, har fått seg sin egen salong, men meg kommer hun hjem til. Slik en datter ville ha gjort. Vi snakker alltid sammen når Dorrie kommer. Til å begynne med, like etter at jeg hadde truffet henne, var det bare om vanlige emner. Været. Nyhetene. Såpeoperaene og gameshowene mine, realityseriene og situasjonskomediene hennes. Hva som helst for å få tiden til å gå mens hun vasket og la håret mitt. Men etter hvert, når man treffer det samme mennesket uke etter uke, år etter år, i en time eller mer av gangen, blir det gjerne til at samtalen dreier seg om litt dypere ting. Dorrie begynte å snakke om barna sine, den gale eksmannen, det at hun håpet å kunne åpne sin egen salong en vakker dag, og deretter alt arbeidet det ville medføre. Jeg er en god lytter. Av og til spurte hun meg om forskjellige ting også. Etter at hun hadde begynt å komme hjem til meg, og vi hadde funnet oss til rette i våre faste rutiner, spurte hun meg om bildene jeg har på veggene, nipsgjenstandene jeg har stående fremme her og der. Dem var det lett nok å fortelle om. Det er pussig hvordan man av og til finner en venn på de sannsynlige stedene og kan snakke med vedkommende om hva som helst nesten med det samme. Men ikke sjelden oppdager man, etter den første entusiasmen, at man faktisk ikke har noe som helst felles. Når det gjelder andre, tror man at man aldri kommer til å forbli mer enn bekjente. Man er tross alt så forskjellige. Men så blir man overrasket, forholdet varer lenger enn man hadde trodd, og man begynner å regne med det, og

10 litt etter litt river det ned murene rundt en, små biter av gangen, helt til det går opp for en at man kjenner dette mennesket bedre enn nesten alle andre. Man er blitt virkelig gode venner. Slik er det med Dorrie og meg. Hvem skulle ha trodd at vi, ti år senere, fortsatt ville ha ikke bare vår forretningsmessige forbindelse, men også så mye mer? At vi ikke bare snakker om TV-programmene våre, men av og til ser på dem sammen? At hun finner på unnskyldninger for å stikke innom flere dager i uken og spørre om hun skal gå ærender for meg om jeg har sluppet opp for melk eller egg, eller om jeg trenger å gå i banken? At jeg passer på, når jeg kjører handlevognen rundt i kolonialbutikken etter at folkene fra Arlingtons eldre- og handikaptransport, Handitran, har satt meg av, å legge en sekspakning med yndlingsbrusen hennes oppi, slik at hun har noe å leske strupen med før hun begynner på håret mitt? En gang for noen år siden så hun forlegen ut idet hun begynte å stille meg et spørsmål. Hun stoppet midt i setningen. «Hva er det?» spurte jeg. «Har du mistet både munn og mæle? Det må i så tilfelle være første gang.» «Å, Miss Isabelle, jeg vet at du ikke ville være interessert. Glem det.» «Greit,» sa jeg. Jeg har aldri vært av den typen som prøver å presse folk til å si sånt som de ikke har lyst til å si. «Men siden du tryglet meg om det» Hun smilte bredt. «Stevie skal være med på en skolekonsert torsdag kveld. Han skal spille solo på trompet. Du vet vel at han spiller trompet?» «Hvordan skulle jeg ha kunnet unngå å få med meg