Pierre Lemaitre. Oversatt av Christina Revold

Transkript

1

2 Pierre Lemaitre ALEX Oversatt av Christina Revold

3 Om forfatteren: Pierre Lemaitre, født 1956 I Paris. Han har i mange år undervist i litteratur før han viet sin tid til å skrive skuespill og romaner. ALEX er hans første roman på norsk. I 2013 vant han den prestisjetunge Goncourtprisen for sin roman Au revoir làhaut.

4 Hvem kjenner egentlig Alex? Hun er vakker. Sexy. Tøff. Om boken: Er det derfor hun er blitt kidnappet, innesperret og utsatt for det utenkelige? Overbetjent Camille Verhoeven og hans menn famler i blinde: ingen mistenkte, ingen ledetråd, og håpet svinner fra time til time. Det eneste de vet, er at en kvinne er blitt revet vekk fra fortauet og kastet inn i en hvit varebil. Men når politiet finner ut av hvor hun har vært innestengt, er situasjonen langt fra den de trodde. Alex er mye smartere enn sin bøddel. Alex glemmer ingen og ingenting. Alex er thrilleren som får det til å gå iskaldt nedover ryggen din. Det handler om morderisk galskap og er drevet av en djevelsk logikk. Du legger den ikke fra deg. «Så røyk nattesøvnen, men det kan man vel takke seg selv for,når man gir seg i kast med ALEX.» Fyens Stiftende «jeg må bare advare folk med svake nerver mot den siste delen av boken. Det kan jeg rolig gjøre, fordi jeg vet at de vil lese likevel.»

5 Weekendavisen «Glem alt om skandinavisk krim; fransk krim er det nye.» Shortlist magazine «Hele Lemaitres talent ligger i hans evne til å lykkes i å være uforutsigbar.» Figaro Littéraire

6 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til Originalens tittel: Alex Copyright Editions Albin Michel, 2011 This book is published by arrangement with Literary Agency Wandel Cruse, Paris Norsk utgave 2015 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2015 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

7 Til Pascaline. Til Gérald, for vårt vennskap.

8 I

9 1 Det er det beste Alex vet. Hun har holdt på i en hel time med å prøve parykker og løshår, blitt usikker, gått ut, kommet inn igjen og prøvd en gang til. Hun kunne vært her hele ettermiddagen. Hun oppdaget den lille butikken i Boulevard de Strasbourg ved en tilfeldighet for tre fire år siden. Hun så ikke så nøye etter hva de solgte, gikk egentlig bare inn fordi hun var nysgjerrig. Desto mer forbløffet ble hun over hvilket inntrykk det gjorde på henne å se seg selv som rødhåret. Følelsen av å se ut som en helt annen var overveldende, fantastisk. Hun kjøpte den røde parykken uten å nøle. Alex er så pen at hun kan kle seg i omtrent hva som helst. Slik har det ikke alltid vært, det skjedde i tenårene. I oppveksten var hun ganske stygg og forferdelig mager, men da det først satte i gang, kom det som en flodbølge. Kroppen endret seg nærmest over natten, som ved en høyakselerert metamorfose, og i løpet av noen måneder var Alex vakker. Men fordi ingen forventet at hun skulle bli en skjønnhet, aller minst hun, tenkte hun aldri på seg selv som pen. Selv ikke som voksen. Det var kanskje derfor hun ble så overrasket over hvor godt den røde parykken kledde henne den første gangen hun var i butikken. Hun kunne ikke tro hvor forandret hun så ut. Det var selvfølgelig rent overflatisk, det var jo bare en parykk, men idet hun tok den på fikk Alex likevel en uforklarlig følelse av at livet hennes var forandret. Parykken ble aldri brukt. Med en gang hun kom hjem, skjønte hun at den ikke var av spesielt god kvalitet. Den så falsk ut, stygg og fattigslig. Hun kastet den. Ikke i

10 søppelkassen, men i en kommodeskuff. Innimellom hentet hun den frem igjen, tok den på seg og studerte speilbildet sitt. For selv om parykken var så grusom at det nærmest lyste jeg er billig! av den, syntes hun den fikk frem noe nytt ved henne, noe hun skulle ønske var sant. Hun dro derfor tilbake til butikken i Boulevard de Strasbourg, og nå tok hun seg tid til å gå gjennom kvalitetsparykkene. Noen av dem var i dyreste laget med tanke på det hun tjente som sykepleiervikar, men de så helt ekte ut. Så hun kastet seg ut i det. De første gangene syntes hun det var vanskelig. Det krever en del mot å skille seg ut. Og når man er sjenert av natur, slik Alex er, kan det fort ta en halv dag å manne seg opp. Man må finne riktig sminke og passende klær, sko og veske (det gjelder selvfølgelig å lete blant det du allerede har, det går jo ikke an å kjøpe alt nytt for hver gang). Men så går du ut på gaten, og som ved et trylleslag er du en annen. Ikke helt, men nesten. Og da er det verdt det. For selv om det ikke endrer noe, ikke egentlig, er det i hvert fall et tidsfordriv når man ikke lenger har de store forventningene til livet. Alex liker karakteristiske parykker som sier noe, for eksempel: Jeg vet hva du tenker på eller Jeg er ikke bare pen, jeg er god i matte også. Den hun har på seg i dag sier noe sånt som: Du finner ikke meg på Facebook. Idet hun plukker opp en modell som heter «Urban choc» ser hun mannen gjennom vinduet. Han står på fortauet på den andre siden av gaten og venter tilsynelatende på noen eller noe. Det er den tredje gangen hun ser ham i løpet av to timer, og nå er hun ikke tvil lenger: Han følger etter henne. Hvorfor meg, er det første hun spør seg, som om det skulle vært mer naturlig