Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til 2017 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo

Transkript

1

2 Jo Eggen Ruindikt

3 Om forfatteren: Jo Eggen (f. 1952) debuterte i 1980 med Ting og tings skygger, som han fikk Tarjei Vesaas debutantpris for. I 2003 mottok han Språklig samlings litteraturpris. Eggen er også aktiv som gjendikter av lyrikk fra en rekke språk, først og fremst fra russisk.

4 Om boken: Som i sine to siste diktbøker er Jo Eggen reisende uten bil. Han vandrer og leter og kommer i prat med folk, han lytter og reflekterer, roter og finner vei. Han improviserer og tar seg tid, han ser. Samlingen kan leses i en vid ramme: sviket av de små stedene, av utkantene i Europa, samtidig er boka forankret i det irske. Diktene er skrevet mellom 2013 og 2016, da Irland feiret Påskeopprøret i 1916 og det også var 100 år siden slaget ved Somme, der mange irske soldater ble drept. Undertrykkingen av Irland, av irsk språk og kultur, ligger under som kjent stoff, men Jo Eggen leder leseren inn i dette stoffet gjennom det grønne, den irske fargen, gjennom vekster som holder til lavt, som har det største rotsystemet i det underjordiske.

5 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til 2017 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2017 ISBN

6 (september/oktober 2013)

7 Murtorskemunn, Waterford En by i sør, Waterford med alt byen drømmer meg bort i lufta våte kutunger palmer på kaia, bregner romersk i potter i dryppstille hotellbakgård grønske, eller ei trapp til ei anna bakside lenger inn «fotgjengervei til parkeringsplass» blåfiolett, hvit, gulpukla med eføylignende blad økonomi som ikke er her lenger krystallpenger, skatteparadis på annet språk paddelin fra Andreverden, innvandra, forvilla uvirkelighetslin, blyanttynt spinn henter seg næring langt nedenfra og fortsatt triller amerikansk reiseselskap kofferter inn i Dooley s Hotel og er plutselig der arbeidergater på kryss og tvers Barrack Street, Monastery Street, Emmet Place ved skyteskår stemningsskapende maskeblomst nypussa krystallfabrikk knipsa bort ved bardisken: «han der var gravør de lagde Wimbledonpokalen» Av bymuren mot de innfødte står en vinkel igjen

8 der lyser den på nært hold, tett inntil natt-og-dag-aktig, eføyaktig Waterford vinterfjord vikingfjord som belønning kongens fløyelshatt ansikt, maske tørr som et lite tre klorer seg fast med lange røtter ikke tre, ikke eføy, ikke natt-og-dag ikke kle seg irsk innafor bymuren «du burde gå opp i det normanniske tårnet» sandsekk-barrikadert republikk i posthuset Nesten en plastblomst på en pappmur nesten som bestilt, men «uventet» kolonisator utløper torskemunn, paddemunn stengt stum med gul pukkel som samtidig viser vei løgner, juksemaker, bastard på en murbit av arroganse etterlatt av en økonomi som ikke er en by engang

9 Gras, Ardmore katedralruin Golvet grønnes men det er ikke noe golv graset vokser opp av grusen blad vokser i veggen for det er ingen vegg det er bare vegg det er bare golv et hus det ikke regner inn i for huset har ikke tak det regner overalt den gale har hus overalt Smått, grønt bredte seg i katedralen ødelagt men fortsatt navnet «Den store haugen» en harpespiller hvitner så vidt gras er og blir regn er og blir vokser rundt drypper vindstille

10 Bregner, Skibbereen Jeg trudde jeg skulle komme til en by ved havet fargerike hus, kai, måkeskrik bussen svinger nedover, ikke noe hav en bitteliten koloniby anla de her Jagd ut av mannfolkpubenes støymusikk leste jeg IRA-mennenes fortellinger med ei kanne te på kaféen for mødre barnevogner springende barn Men hva skulle jeg gjøre i Skibbereen jeg gikk over elva opp en bakke og ut av byen et boligområde til høyre noterte men har glømt hvorfor hva det sto hva det het og veien blei en landevei og det duskregna og gikk over til silregn og det vokste bregner i veikanten det var lukta av bregnene enten jeg kunne lukte dem eller ikke i lufta over Skibbereen jeg blei lett som bregnene Skibbereen blei lett blei bregnene i silregnet