Bjarte Breiteig Mine fem år som far. Roman

Transkript

1

2 Bjarte Breiteig Mine fem år som far Roman

3 Om forfatteren: Bjarte Breiteig (f i Kristiansand) har studert fysikk ved NTNU og litteraturvitenskap ved universitetene i Trondheim, Bergen og Oslo. Han har også gått på Skrivekunstakademiet. Han har tre kritikerroste novellesamlinger bak seg Fantomsmerter (1998), Surrogater (2000) og Folk har begynt å banke på (2006). Breiteig har mottatt flere priser for sitt forfatterskap. Oda Berby

4 Om boken: Martin ligner en hvilken som helst far. Han har to sønner i barnehagealder og er gift med den ambisiøse Gina. Han er deltagende, følsom og tenksom, og gjør mer enn sine påkrevde plikter hjemme. På fritida tar han seg også av sin nedbrutte ungdomskjæreste og hennes datter Selma. En ettermiddag kommer politiet hjem til ham. Selma kan ha vært utsatt for et overgrep. Martin er mistenkt. Gradvis avdekkes et liv helt annerledes enn overflaten viser. Med ømhet og innsikt undersøker romanen skremmende avgrunner i det tilsynelatende trygge. Den tegner et portrett av en mann full av kjærlighet, men også mørke, og viser fram den norske farsrollen slik du aldri har sett den før. Bjarte Breiteig har tidligere markert seg som en av våre fremste novellister. Mine fem år som far er hans første roman.

5 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til 2014 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2014 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

6 Til min kollega og venn Øyvind Ellenes

7 1

8 Vi satt ved middagsbordet da politiet kom. Det var en tirsdag, og som alltid på tirsdagene hadde vi fisk. Vi pleide å gjøre det enkelt en grateng eller en pakke fiskepinner men denne tirsdagen hadde jeg vært inspirert og tatt guttene med på fiskebrygga og kjøpt makrell. Hjemme hadde jeg stekt fisken i rikelige mengder smør, men glemt avtrekket, og kjøkkenet var blitt fylt av den ubehagelige osen som er så vond å bli kvitt. Guttene ville ikke spise. De sutret og maste om is, men tidde brått da det ringte på. De stormet etter hverandre, begge guttene i strømpebukse ned trappa, og kom forventningsfulle opp igjen. Til deg, pappa. Hvem er det? Noen vi ikke kjenner. Jeg reiste meg motvillig. Jeg hadde sett fram til en kveld på hjemmekontoret, og det skulle så lite til før konsentrasjonen røyk. Kvelden i forveien hadde jeg skrevet en novellebegynnelse min første og i overraskelsen over hvor riktig det kjentes, var jeg blitt grepet av en skrivetrang jeg ikke hadde følt så sterkt siden de første litterære forsøkene mine for flere år siden. Jeg hadde allerede ideer til andre noveller også, og ante at dette kunne være kimen til min første bok. Ute på hellene, i ly for regnet under den nybygde verandaen, sto en mann og en kvinne jeg aldri før hadde sett, begge kledd i moderne allværsjakker. Mannen kan ha vært i sekstiåra. Kvinnen var yngre, på min egen alder, og hadde et kommunikasjonsapparat i øret. Bak dem sto en mørk Saab parkert, med regnet smatrende

9 mot panseret. Jeg tenkte at der sperret den veien for naboene, hvis noen av dem skulle ut eller inn, men jeg sa ikke noe. Er det du som er Martin Havn? spurte kvinnen. Ja, sa jeg. Hva gjelder det? De viste fram hvert sitt plastkort med bilde av seg selv og påskriften POLITI og ba om å få stille meg noen spørsmål. Får vi bli med inn litt? spurte kvinnen. Jeg nølte. Vi sitter akkurat og spiser, sa jeg. Vi har fisk. Jeg gremmet meg over den unødvendige opplysningen. Vi kan vente, sa kvinnen. Vi har tid til det, Borgen? Mannen så på klokka. Du får sløyfe desserten, da, sa han. Jeg slapp dem inn. De tok pent av seg på beina og fulgte meg opp trappa. De nikket til Gina og guttene på kjøkkenet, før de fortsatte inn i stua. Gina vinket meg bort til seg. Hvem er det der? spurte hun. Politiet, sa jeg. De ville spørre om noe. Jøss, sa hun. Har det hendt noe? Jeg vet ikke. Du må nesten servere et eller annet. Skal jeg komme inn med noe? Hver sin øl, kanskje? Øl? sa jeg. Til politiet? Nei, nei, kaffe da? Du trenger ikke, sa jeg. De blir ikke lenge. Jeg lukket kjøkkendøra. Men det hadde skjedd noe med de nye dørene etter ombyggingen; de hadde liksom trutnet i karmene, og jeg måtte smelle den hardt igjen for å få lukket den skikkelig.

10 I stua hadde de to politifolkene satt seg ved spisebordet, der guttenes tegnesaker lå spredt utover voksduken. Det var fargeblyanter, mer eller mindre ferdige tegninger, og små dynger av rusk etter blyantspissing. De hadde begge hengt fra seg jakkene på en ledig stol, og jeg kunne se hvordan kabelen fra kvinnens kommunikasjonsapparat forsvant ned i den sporty genseren hennes. Du kan godt spise ferdig middagen din, sa hun. Neida, sa jeg. Jeg varmer den opp etterpå. Mannen, som altså het Borgen, snuste i lufta. Makrell? sa han. Ja, sa jeg. Vær så god sitt. Han pekte med en finger på plassen overfor kvinnen. Jeg valgte i stedet plassen overfor ham, og han protesterte ikke på det. En liten stund gikk uten at noen sa noe. Borgen studerte barnetegningene, snudde på et par av de mest ferdige for å kunne se dem riktig vei. Så de liker å tegne, guttene dine? Det er vel helst når det regner, sa jeg. Ellers leker de mest ute. Men de er flinke, sa han. Syns du ikke? Han holdt en tegning fram for meg, og jeg gjenkjente med det samme Tors usikre stil. Tor fant sjelden på motiver selv, etterlignet heller Jonas. Jeg følte en viss lettelse over at det denne gangen bare var en klynge trær; ellers var det ofte så blodig, det de tegnet: sverd og pistoler og avhogde kroppsdeler. Jeg spurte meg ofte hvor de hadde det fra. Vi var strenge med hva de fikk se på TV. Joda, sa jeg. De er flinke. Jeg la spøkefullt til at dét var et talent de ikke hadde fra meg, men fra moren.