Unni Lindell Min mor har en saks i ryggen. Krimnoveller

Transkript

1

2 Unni Lindell Min mor har en saks i ryggen Krimnoveller

3 Om forfatteren: Unni Lindell er en av Norges mestselgende forfattere. Denne novellesamlingen består av nye, og noen eldre bearbeidede noveller.

4 Hver historie er en liten bok Om boken: 19 underholdende krimnoveller. Det spennes tråder mellom vanlige mennesker i hverdagslige miljøer, men den tilsynelatende harmonien glir fort over i en underliggende uhygge. Og alt bygger seg opp mot klimaks! Noen historier vil kanskje sjokkere deg! ALARMEN GÅR JAGET RØDT SOM BLOD KOM IKKE HIT FARESONEN COLD CASE HJEMME ALENE BATMAN ER EN FARLIG MANN HVEM ER REDD FOR DEN STORE STYGGE ULV SOM LYN FRA KLAR HIMMEL MIN MOR HAR EN SAKS I RYGGEN DEN TOMME LEILIGHETEN EN NAKEN MANN JEG ER IKKE FARLIG HJEMMELAGET VIN TIL JUL JAKTEN PÅ ASKEPOTT ROM NUMMER 666 SOV I RO AV MÅNESKINN GROR DET MANGE TING

5 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til 2015 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it, 2015 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

6 Til Tone og Helga, for alt som ikke skjedde.

7 ALARMEN GÅR Bordet er av respatex og det er et hvitt lys i taket. Folk drikker kaffe og prater. Klirringen av porselenet skjærer i ørene mine. Det kjennes ut som en skarp kant. Jeg sitter her på kaféen på kjøpesenteret med venninnene mine og har en rar følelse. En visshet arbeider seg gjennom hjernen. Det er som om jeg har fått et varsel om at noe snart skal hende meg igjen. Det er ni år siden det skjedde. Her på kjøpesenteret. Jeg var seks år og det sto om det i avisen etterpå. Jeg har bare mors ord på hendelsesforløpet. Jeg husker ikke helt hvordan han fikk tak i meg, bare at han plutselig var der og ledet meg bestemt vekk fra moren min, holdt meg i et hardt grep på undersiden av overarmen. Og jeg fikk et slags tunnelsyn; som om området foran meg var opplyst av et kjegleformet lys, som fra en hodelykt. Og det var ikke en lyd noe sted, ikke som jeg kunne høre i alle fall; total stillhet, enda det var butikker tett i tett langs den lange korridoren og flere kunder her og der. Han dro meg med seg. Jeg løp liksom i lufta, joggeskoene mine var nesten ikke nær gulvet, men ingen la merke til oss og ingen reagerte. De trodde vel det var en sinna far med en rampete datter. Og så husker jeg ikke mer, før de fant meg på handikaptoalettet. Vi var her på kjøpesenteret fordi det var regnvær og vi skulle finne på noe. Moren min sa at hun jo kunne kjøpe konfirmasjonspresang til fetteren min, så hun sto inne i urmakerforretningen og ble ekspedert av en ivrig dame da hun plutselig oppdaget at jeg var borte. Og siden det

8 ikke var særlig mye folk på senteret såpass tidlig og jeg var helt søkk vekk, så skjønte hun med det samme at noe ikke stemte. For jeg var en mammadalt og gikk aldri langt vekk fra henne frivillig. Hun løp litt frem og tilbake i korridoren og kikket etter meg i butikkene, så ble hun hysterisk. Hun har sagt at det antagelig var fjernantennene hennes som koblet seg på og været fare. Mamma er lærer, hun har lært seg å tolke barn. Hun styrtet ned til informasjonsdisken og ba dem rope meg opp gjennom calling-systemet. Først sa den unge vekteren som satt der, at moren min burde ta seg en rask leterunde til, men på en eller annen måte traff hysteriet hennes noe inne i hjernen på ham, han skjønte at det var alvor. Det reddet meg nok. Han trykket på alarmknappen, og det som egentlig var brannvarslere, men som også kunne brukes til andre typer varsler, satte i gang å ule. Kanskje han syntes at det var litt spennende også. For alle senterets utganger lukket seg automatisk og jerngitrene gikk ned foran butikkåpningene. Senteret ble hermetisk lukket og to securitasvakter løp rundt og lette etter meg. Moren min hadde beskrevet meg slik for dem: Hvitt tynt hår, satt opp i en hestehale, med en strikk med rosa hjerter på. 111 cm høy (jeg husker at jeg dagen før hadde vært hos helsesøster og at hun hadde sagt til moren min at jenter gjennomsnittlig ble 7 cm lavere enn sine foreldre, det likte jeg ikke, jeg var liten nok. Mens gutter ble 7 cm høyere), vekt 19 kilo, jeans og rosa rutete bluse med korte ermer. Og røde joggesko. Jeg har alltid tenkt på rødt som fare. Da de fant meg på handikaptoalettet var blusen min tatt av meg, så jeg sto i trøya. Håret var klippet ujevnt,

9 men helt kort og de fant rester av det nede i do sammen med hårstrikken min. Jeg så ut som en gutt. Han hadde nok planer om å ta meg med seg den gangen. Blusen min var søkk vekk, den måtte han ha tatt med seg. Jeg husker ikke mannen, psykologen min har sagt at det er naturlig å fortrenge. Hun sier det heter amnesi. Hun sier at jeg nok en eller annen gang kan komme til å huske ham. Og jeg husker jo noe, en stram lukt av gummi blant annet. Det er det eneste. * Og nå sitter jeg altså her på kaféen på det samme kjøpesenteret og har en veldig rar følelse i kroppen. Som om hukommelsen min jobber for å huske. Jeg sitter helt stille. Venninnene mine babler i vei og smeller tyggisene sine som små ballonger ut mellom de fyldige leppene og sjekker mobilene sine i ett sett. Jeg går ofte hit med venninnene mine. Vi er femten år og vi gidder ikke alltid å være tilstede i timene. Vi er litt daffe. Men den plutselige angsten som har tatt meg nå, kjennes i hele kroppen. Såpass mye at de andre merker at det er noe. Ikkeno, sier jeg surt når de spør. Jeg klemmer leggene hardere om sekken som står på gulvet, vrir hodet og ser på den fine Tag Heuer-klokka til Hedda. (Vi andre ønsker oss også en sånn, men kommer aldri til å få det. Fedrene våre er ikke urmakere.) Heddas klokke viser Så da er det mulig å dilte hjemover snart. Ingen av venninnene mine vet hva som skjedde den gangen. Ikke Hedda heller. Men det skjedde jo egentlig ikke noe, for jeg ble funnet før han fikk tatt meg med

10 seg, så det er ikke så mye å henge seg opp i. Han ble aldri tatt og moren min har vært redd for meg siden. Politiet kom jo, men jeg kunne ikke hjelpe dem med noen beskrivelse, jeg husket bare jerngrepet rundt den tynne armen min. Og så glemte jeg vel å fortelle dem om den gummilukta. Men de skrev om hendelsen i avisen. Jeg har tenkt på hvorfor de ikke fant ham, når dørene automatisk ble lukket mener jeg. Da må han jo ha vært her et sted da, inne på senteret. Jeg ser meg rundt, men det er ingenting å se. På den andre siden av korridoren ligger butikkene på rad; H&M, Home and Cottage og Urmakerforretningen. Det er helt sykt, for jeg har bare hatt akkurat denne følelsen én gang siden den hendelsen for ni år siden. Det var da Hedda og jeg skulle gå fra den lille sørlandsbyen og tilbake til hytta hennes i fjor. Selv om vi er venner, har jeg aldri vært hjemme hos faren og stemoren hennes. For til daglig bor Hedda hos moren sin. Det var i høstferien og vi hadde fått lov av faren hennes å gå på ni ern på kinoen i Storgata, som ikke var noen stor gate i det hele tatt, bare en liten. Bra ikke moren min visste det, at vi måtte gå alene hjem etterpå, tilbake til hytta i mørket. Det hadde regna og så begynte det igjen. Dekkene på bilene som kjørte forbi oss i stor fart, laget en klissen lyd mot asfalten. Det er egentlig det verste jeg vet, å gå på en ensom vei i mørket. Men det sa jeg ikke til Hedda. Og så begynte vi å krangle. Det var bare en bagatell, noe om filmen. Jeg syns den var dum, hun syns den var fin. Hedda stakk og jeg ble stående og se på ryggen hennes som forsvant bortover veien. Bortsett fra de få bilene som suste forbi, var det øde og tomt. Landskapet med de høye