Ketil Bjørnstad VERDEN SOM VAR MIN

Transkript

1

2 Ketil Bjørnstad VERDEN SOM VAR MIN (romansyklus i seks bind) BIND 2:

3 Syttitallet «Historien om et liv. Historien om en tid.»

4 Om forfatteren: Ketil Bjørnstad (f. 1952) er pianist, komponist og forfatter. Bøkene hans er oversatt til 20 språk, og flere av romanene har vært bestselgere i Norge, Frankrike og Tyskland. Til Musikken fikk den franske leserprisen Prix des Lecteurs i 2008 og ble to år senere nominert til The Independent Foreign Fiction Prize. Catharina Jacobsen

5 HISTORIEN OM ET LIV. HISTORIEN OM EN TID. Om boken: Ketil Bjørnstad fortsetter å skrive sin egen historie opp mot den tiden han levde i. Syttitallet handler om læring og løsrivelse, vennskap og forelskelser, tilhørighet og svik. I sin søken etter det nye og det radikale, innleder den unge Ketil sitt dype vennskap med den fem år eldre Ole Paus, som oppmuntrer den klassiske pianisten til å åpne seg mot litteraturen, jazzen og rocken. De politiske motsetningene blir enda tydeligere gjennom EECavstemningen, og terrorismen brer seg og kommer helt opp til Norge. Alle som opplevde tiåret vil se tilbake og huske. For yngre lesere er dette fortellingen om tiden.

6 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til 2016 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2016 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

7 1970

8 1. Det nye året er bare tre dager gammelt da han ser henne komme gående over broen i Frognerparken. Hvitt, kaldt januarlys. Endene i den nederste dammen ligger tett sammen i utkanten av strømmen og venter på de eldre menneskene fra nabolaget som kommer til sine faste tider og gir dem mat. Aimée. Han har nesten ikke tenkt på henne siden tredje juledag. Bare små streif hver morgen og kveld. Det har vært så mye annet. Feiringen av tante Svanhilds bursdag. Nyttårsaften med mormor på besøk. Den gamle har kommet for å bli. Hun skal flytte inn til dem og bo på verandarommet. Hun er dårligere i pusten enn forrige gang de besøkte henne i Fredrikstad. Hun bruker inhalatoren oftere. Den første kvelden var det ekstra ille. Hun ble blå i ansiktet og gispet etter luft. Moren og faren hans stirret betenkt på hverandre, men lot som ingenting. Etterpå forsto han at de hadde diskutert, kanskje kranglet, i dagene før beslutningen ble tatt. Begge to var i arbeid. Tormod hadde flyttet til Torshov, og den yngste av sønnene satt stort sett bare og spilte piano inne på det gamle soveværelset, hvis han ikke var ute til langt på natt, sammen med venner som også spilte piano. Hvem skulle passe på mormor når alle i denne familien var opptatt med sitt? Han følger henne med blikket. Hun er midt på broen nå. Hvorfor går hun tur alene, hun også? Hun har jo venner. Han vet til og med navnet på noen av dem. Han trodde det bare var ham selv og et par andre idioter som gikk slik, både morgen og kveld; tanketurer som førte ham langt ut på viddene, selv om han aldri kom lenger

9 enn til Monolitten. Det første han tenker, er at han må gjemme seg. Hun må ikke se ham slik. Det var denne julen han ble sittende med faren og Tormod og spise ribbe på kjøkkenet til langt på natt. Moren hadde regnet med at fire kilo ville holde helt til Nyttårsaften, men allerede natten til Første Juledag var den fortært. Faren og de to sønnene hadde sittet og diskutert verdenspolitikken til klokken halv fire om morgenen. Det var så lenge siden de hadde hatt tid til å snakke med hverandre, som i gamle dager. Fellesmarkedet var det store samtaleemnet. Hvilken vei skulle Europa gå? Hvilke sjanser hadde det lille landet Norge i det store maktpolitiske spillet? Aimée. Han kjente på magen sin straks han så henne. Den var blitt så mye større, enda han hadde klart å slanke seg noen kilo de siste ukene før jul. Hun skulle ikke se ham slik! Han går ned til endene. Det står alltid noen gamle mennesker der. Han vil bli en av dem. Grå, kjedelig og usynlig. Aimée vil sikkert gå videre mot Frognerveien og hjem til leiligheten i Ole Vigs gate. Herregud, han vet nesten alt om henne. Men det er en viten han ikke kan bruke til noe. Han har gjemt seg ved hushjørner, speidet etter henne når hun har kommet ut porten med bestevenninnen Nina for å gå på kino i mørke høstkvelder. Nå svinger hun ned mot dammen, hun også! Han er både oppspilt og fortvilet. Så nær ham har hun ikke vært siden de spilte i korpset sammen. Han ser en annen vei, mot frostrøyken som ligger over vannet, utenfor klyngen av de kvekkende endene. En gammel dame kaster brødsmuler til dem. «Hei,» sier hun bak ham. «Hei.» Han snur seg, spiller overrasket. «Går du her?»

10 «Ja, det er parken min, dette.» Han nikker, tenker på alt hun ser underveis. Monolitten med de nakne menneskekroppene som vikler seg skamløst inn i hverandre. De digre kvinnebrystene. De butte, men velformede manne-organene. «Godt nyttår, forresten.» «Godt nyttår.» «Vi kan ta følge et lite stykke. Skal du hjem?» «Ja, jeg skal hjem. Du også?» «M-m.» «Bor du i nærheten?» «Ja. Det hvite huset på hjørnet av Kirkeveien og Frognerveien. Og du?» «Jeg bor i Ole Vigs gate.» «Da kan vi ta følge til hovedporten.» Hun går ved siden av ham. De sier ingenting. Hva kunne han sagt? tenker han. Da de kommer ut til Kirkeveien, stanser de begge. Nøler hun? Var det noe mer? Han kjenner seg nummen, som i de drømmene der han løper og løper og ikke kommer av flekken. Han vil ikke gi slipp på henne, men hva skulle han kunne holde henne fast med? «Savner du skolen vår?» spør han plutselig. Hun nikker. «På en måte. Parmann. Noen av de andre lærerne. Klassen min. Det var en fin klasse. Og du? Var ikke Lindholm veldig streng?» «Jo, mot noen. Mot alle, egentlig. Men jeg savner ham.» «Jeg har liksom ikke sluttet ennå,» sier hun. «Ikke jeg heller. De vil ha meg som musikklærer.» «Oj, allerede? Er du ikke litt ung?» Han ønsker å si at han føler seg gammel, uten at han