Ketil Bjørnstad VERDEN SOM VAR MIN. (romansyklus i seks bind) bind 2: Syttitallet. «Historien om et liv. Historien om en tid.»

Transkript

1 Ketil Bjørnstad VERDEN SOM VAR MIN (romansyklus i seks bind) bind 2: Syttitallet «Historien om et liv. Historien om en tid.»

2 Denne boken er produsert på et miljøgodkjent trykkeri H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Satt med 11/13 pkt. Adobe Garamond hos Type-it AS, Trondheim 2016 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Printed in Sweden ScandBook AB, Falun 2016 ISBN ISBN (Bokklubben)

3 1970

4 1. Det nye året er bare tre dager gammelt da han ser henne komme gående over broen i Frognerparken. Hvitt, kaldt januarlys. Endene i den nederste dammen ligger tett sammen i utkanten av strømmen og venter på de eldre menneskene fra nabolaget som kommer til sine faste tider og gir dem mat. Aimée. Han har nesten ikke tenkt på henne siden tredje juledag. Bare små streif hver morgen og kveld. Det har vært så mye annet. Feiringen av tante Svanhilds bursdag. Nyttårsaften med mormor på besøk. Den gamle har kommet for å bli. Hun skal flytte inn til dem og bo på verandarommet. Hun er dårligere i pusten enn forrige gang de besøkte henne i Fredrikstad. Hun bruker inhalatoren oftere. Den første kvelden var det ekstra ille. Hun ble blå i ansiktet og gispet etter luft. Moren og faren hans stirret betenkt på hverandre, men lot som ingenting. Etterpå forsto han at de hadde diskutert, kanskje kranglet, i dagene før beslutningen ble tatt. Begge to var i arbeid. Tormod hadde flyttet til Torshov, og den yngste av sønnene satt stort sett bare og spilte piano inne på det gamle soveværelset, hvis han ikke var ute til langt på natt, sammen med venner som også spilte piano. Hvem skulle passe på mormor når alle i denne familien var opptatt med sitt? Han følger henne med blikket. Hun er midt på broen nå. Hvorfor går hun tur alene, hun også? Hun har jo venner. Han vet til og med navnet på noen av dem. Han trodde det bare 7

5 var ham selv og et par andre idioter som gikk slik, både morgen og kveld; tanketurer som førte ham langt ut på viddene, selv om han aldri kom lenger enn til Monolitten. Det første han tenker, er at han må gjemme seg. Hun må ikke se ham slik. Det var denne julen han ble sittende med faren og Tormod og spise ribbe på kjøkkenet til langt på natt. Moren hadde regnet med at fire kilo ville holde helt til Nyttårsaften, men allerede natten til Første Juledag var den fortært. Faren og de to sønnene hadde sittet og diskutert verdenspolitikken til klokken halv fire om morgenen. Det var så lenge siden de hadde hatt tid til å snakke med hverandre, som i gamle dager. Fellesmarkedet var det store samtaleemnet. Hvilken vei skulle Europa gå? Hvilke sjanser hadde det lille landet Norge i det store maktpolitiske spillet? Aimée. Han kjente på magen sin straks han så henne. Den var blitt så mye større, enda han hadde klart å slanke seg noen kilo de siste ukene før jul. Hun skulle ikke se ham slik! Han går ned til endene. Det står alltid noen gamle mennesker der. Han vil bli en av dem. Grå, kjedelig og usynlig. Aimée vil sikkert gå videre mot Frognerveien og hjem til leiligheten i Ole Vigs gate. Herregud, han vet nesten alt om henne. Men det er en viten han ikke kan bruke til noe. Han har gjemt seg ved hushjørner, speidet etter henne når hun har kommet ut porten med bestevenninnen Nina for å gå på kino i mørke høstkvelder. Nå svinger hun ned mot dammen, hun også! Han er både oppspilt og fortvilet. Så nær ham har hun ikke vært siden de spilte i korpset sammen. Han ser en annen vei, mot frostrøyken som ligger over vannet, utenfor klyngen av de kvekkende endene. En gammel dame kaster brødsmuler til dem. «Hei,» sier hun bak ham. «Hei.» Han snur seg, spiller overrasket. «Går du her?» «Ja, det er parken min, dette.» Han nikker, tenker på alt hun ser underveis. Monolitten 8

6 med de nakne menneskekroppene som vikler seg skamløst inn i hverandre. De digre kvinnebrystene. De butte, men velformede manne-organene. «Godt nyttår, forresten.» «Godt nyttår.» «Vi kan ta følge et lite stykke. Skal du hjem?» «Ja, jeg skal hjem. Du også?» «M-m.» «Bor du i nærheten?» «Ja. Det hvite huset på hjørnet av Kirkeveien og Frognerveien. Og du?» «Jeg bor i Ole Vigs gate.» «Da kan vi ta følge til hovedporten.» Hun går ved siden av ham. De sier ingenting. Hva kunne han sagt? tenker han. Da de kommer ut til Kirkeveien, stanser de begge. Nøler hun? Var det noe mer? Han kjenner seg nummen, som i de drømmene der han løper og løper og ikke kommer av flekken. Han vil ikke gi slipp på henne, men hva skulle han kunne holde henne fast med? «Savner du skolen vår?» spør han plutselig. Hun nikker. «På en måte. Parmann. Noen av de andre lærerne. Klassen min. Det var en fin klasse. Og du? Var ikke Lindholm veldig streng?» «Jo, mot noen. Mot alle, egentlig. Men jeg savner ham.» «Jeg har liksom ikke sluttet ennå,» sier hun. «Ikke jeg heller. De vil ha meg som musikklærer.» «Oj, allerede? Er du ikke litt ung?» Han ønsker å si at han føler seg gammel, uten at han vet hvorfor. Et eller annet med livet hans, som han ikke finner ut av. Kanskje det er overvekten. Alle kiloene som tapper ham for krefter, som gjør at han puster og peser bare han beveger seg noen skritt. Og allikevel klarer han ikke slutte å gå. 9

7 «Jo, sikkert,» svarer han. «Men det får stå sin prøve.» «Du klarer det nok,» sier hun og smiler oppmuntrende, som om hun virkelig mener det. Han får lyst til å ta på henne. Han kunne sagt at han elsker henne. At han ikke kan leve uten henne. At hun er meningen med livet hans, nå og for alltid. «Takk for tilliten,» sier han og ser på klokken, for å gjøre situasjonen mindre anspent. «Jeg får vel komme meg hjem og øve litt piano.» «Du er flink,» sier hun. «Jeg hørte om den store konserten din i fjor.» «Å, det var ikke så mye. Hva slags musikk liker du?» «Alt. Aretha Franklin, for eksempel.» Burde han fortelle henne at han avskyr Aretha Franklin? At hun har radbrukket Bacharachs I Say A Little Prayer? Det skulle ikke vært lov. «Du var flink til å spille klarinett i korpset,» sier han. «Hold opp. Du kunne ikke høre meg engang.» «Å joda. Jeg har gode ører.» Sekunder senere ser han ryggen hennes, der hun går bortover Kirkeveien mot Ole Vigs gate og den store leiligheten han vet at hun bor i. Hun måtte ha sett hvordan han rødmet. Hvis hun ville, kunne hun se rett inn i ham. Men hvorfor skulle hun ville dét? For henne var han bare den pianospillende godfjotten. En raring som hadde gått i klassen over henne. Mismodig satte han kursen mot Frogner plass. Han savnet henne allerede. 10

8 2. Uken etter er det de første prøvene med Solistkoret og de andre pianistene og slagverkerne ute på Høvikodden. Stravinskijs Les Noces. Bryllupet. Fire store konsertflyglerog fire unge pianister. Han er den yngste. Både Geir Henning og Einar er eldre enn ham. Og så er det Jens Harald Bratlie. Hvilken ære, å få lov til å spille med ham. Han er den nye Riefling. Like tilbakeholdt. Og samtidig like stort-tenkende. Knut Nystedt, den berømte dirigenten, kommer bort og hilser på dem etter tur. Smiler nysgjerrig og vennlig. Korsangerne elsker ham. Alle må ha brukt julen på å øve. Det lyder spennende og uvant, allerede med det samme. En verden av jubel og ekstase. Partituret er vanskelig, og han merker at han ikke har øvd nok. Spiller feil noen ganger og biter tennene sammen. Gløtter bort på de andre pianistene. Men de har nok med sine egne noter. Kunstsenterets direktør, Ole Henrik Moe, står i døren og lytter. Alle vet at også han er bra til å spille piano. I pausen kommer Liv Glaser bort til oss pianistene som sitter på rad og rekke bortover i salen og tar masse plass med de store instrumentene våre. Jeg visste ikke at hun var der. Hun må ha sittet inne i mørket et sted og hørt på oss. Tar hun seg virkelig tid til dette? Hun lener seg over meg, slik at det halvlange, lyse håret nesten berører skulderen min. Akkurat da ligner hun sånn på Aimée. «Og du har noen vanskelige greier nede i bassen, ser jeg.» «Ja,» sier jeg. Sprutrød fordi det er meg hun snakker til først. Jeg som er den yngste. «Men det er gøy.» «Det lyder forheksende,» nikker hun. «Masse rytme. Heldige er de som kan gå inn i ekteskapet på den måten!» «Hva mener du?» spør jeg desorientert. «Les Noces, vel. Bryllupet.» 11

9 Om kvelden sitter jeg inne på rommet mitt og ser på sneen som daler utenfor vinduene og legger seg på trærne. Jeg hører Bruckner gjennom øretelefonene. Fjerde symfoni. Den som av en eller annen grunn kalles Den romantiske. Det første temaet er så skjørt. Samtidig har musikken masse kraft. Jeg må gjøre noe, tenker jeg. Det kan ikke fortsette slik. At jeg føler meg som krøpling hver gang jeg snakker med en jente som Aimée eller med en dame som Liv Glaser. Skammen jeg føler, nå som også fingrene har begynt å bli tykke. Langt der inne i fleskets tempel bor det en lidenskapelig mann. Det er denne mannen jeg vil være. Snart 18 år nå. Må sprenge ut av det. Men det går jo ikke. Det eneste som nytter, er å spise mindre, slutte med smøret, ketchupen, pølsene og potetene, besøkene på Veikroen Ferdinand, som ligger rett borte i gaten. Begynne å trene. Men hvordan skal jeg orke det? Klare det? Neste morgen sitter jeg på kjøkkenet og spiser knekkebrød med gulost. Drikker et glass vann. Utenfor er byen helt hvit. Mormor sitter ved vinduet i entreen. Mor og far er på jobb. Mormor gløtter ut gjennom de gjennomsiktige gardinene og ser på verden. Trikkene kjører forbi. Menneskene passerer på fortauet utenfor porten. Dette er ikke som på Gresvik utenfor Fredrikstad. Her på Frogner plass er det drama hele tiden. Hun roper opp når hun ser noen kjente: «Der spaserer Frank Robert! Og vet du, Ketil, Wenche Foss gikk nettopp forbi!» Jeg står bak henne, ser på den krumme ryggen, det tynne, grå håret. Tenker på det livet hun har hatt, som snart, i hvert fall om ikke altfor mange år, vil ta slutt. Ansvaret hun hadde, alene med de tre barna sine, etter at oldefar måtte kaste ut ektemannen hennes, han som visstnok drakk og slo. Og likevel måtte hun ha vært glad i ham. Han spilte fiolin. Hun spilte piano. Sammen spilte de musikk til stumfilmer på Den Blå Grotte og Den Røde Mølle i Fredrikstad. De fikk barn sammen. Onkel Kjell, tante Ellinor og mor. Ja, en gang hadde de 12

10 vært glad i hverandre, selv om hun aldri nevnte ham ved navn. Det var bare mor som hvisket meg i øret at han falt overbord fra et cruiseskip, der han hadde spilt for rikingene og drukket all den spriten han fikk tak i. «Hva er det for noe merkelig musikk du øver på for tiden, Ketil?» «Hører du det helt ned i gangen?» «Jeg liker best når du spiller Beethoven.» «Det er Stravinskij. Bryllupet.» «Skal du gifte deg?» Hun snur seg og smiler lurt. «Tenk om,» sier jeg. For mormor er jeg ikke tykk. For henne er jeg bare barnebarnet. En av guttene til Alfhild. Stor og god. Akkurat som hun selv. Akkurat som mange av brødrene hennes er. Men ikke tykk. Hun skal ha seg frabedt. «Håper du finner deg en dame som er snill,» sier hun. «Det finnes ikke slemme damer,» sier jeg. «Å jo da,» svarer hun. «Men dere mannfolk skjønner det ikke før det er for sent.» Catherine Deneuve viser seg i all sin prakt, først på Saga og deretter på Rosenborg, siden filmen er amerikansk. Det er den filmen hun ikke lyktes med i USA. Ikke i Norge heller. April Fools. Selv om Jack Lemmon spiller den andre hovedrollen, og både Myrna Loy og Charles Boyer glitrer i sine biroller, skjønner ikke kritikerne hvilket mesterverk Stuart Rosenberg har laget. Jeg alene i hele verden skjønner det. Jeg sitter i den mørke kinosalen som nesten er tom for mennesker, og suges inn i det banale dramaet som utspiller seg på lerretet. Den lekre, franske konen til den søkkrike aksjespekulanten på Manhattan, i Peter Lawfords skikkelse, som lever i et følelseskaldt ekteskap. Så kommer den klossete Jack Lemmon, som nettopp er ansatt i firmaet, og forelsker seg i Deneuve, på et party i hennes og ektemannens leilighet ved 5th Avenue, som 13

11 er full av avantgarde-bilder og -skulpturer. Det er morsomt og lekent. Jeg ler så jeg gråter når den aller verste damen i selskapet plutselig bryter ut i sang og fremfører I Say A Little Prayer på en måte som får meg til å grøsse. Deretter den romantiske kvelden på byen, møtet med det gamle, kloke ekteparet, Loy og Boyer, som inviterer Deneuve og Lemmon hjem til villaen sin, der de lever om natten og sover om dagen. Å, hvilket vidunderlig filmmanuskript! Fektescenene. Samtalene. Det første kysset. Den romantiske spaserturen i Central Park morgenen etter. Avsløringen: at Deneuve er sjefens kone. Deretter den ville kampen med tiden, for å rekke TWA-flyet til Paris, som går fra Kennedy airport samme kveld. De to drukkenboltene av noen kompiser, som skal bistå ham når han tar toget til Connecticut samme ettermiddag, for å si farvel til sin kone som er rammet av innredningshysteri, og den bjeffende hunden. Aldri følte han seg elsket! Ikke Deneuve heller, i sitt ekteskap med Lawford. Nå gjenstår bare et eneste spenningsmoment: Vil Deneuve og Lemmon klare å rekke flyet i tide? Ta avskjed med sine partnere og bryte med det sedvanlige? Bryte med alle tabuer, skape seg en fremtid der følelsene og visjonene betydde mer enn pengene? Ja, de klarer det! Kjærligheten seirer. Utopien også! Frankrike seirer! Og Bacharachs musikk, med Dionne Warwicks stemme, strømmer ut fra lerretet mens TWA-flyet tar av fra rullebanen og flyr inn i atlanterhavsnatten. Jeg skjønte ikke da at det var en film om sekstitallet jeg så. Om håpet og drømmene. Det var derfor jeg likte den så godt. Men sekstitallet finnes ikke mer. 14