Hilde Hylleskaar. Det er natt, det er kaldt og jeg sover ikke

Transkript

1

2 Hilde Hylleskaar Det er natt, det er kaldt og jeg sover ikke

3 Til Piroska og Magne

4 Det er natt, og jeg får ikke sove. Alt er så stille. Jeg ligger og tenker på hvor alene jeg er akkurat nå, i dette lille rommet. Og at alle de andre på folkehøyskolen sikkert har sovnet for lenge siden, og drømmer om noe, mens jeg ser rett inn i mørket. Da hører jeg plutselig en hviskende stemme inni hodet mitt: Gabriella Å, det ligner stemmen til Mathias. Gabriella Der er den igjen. Jeg kaster meg frem og tilbake for å riste stemmen av meg, men det hjelper ikke. Gabriella Jo, det er stemmen til Mathias, og den er så nær, som om han er her sammen med meg. Jeg trekker pusten dypt inn. Nå kommer masse bilder frem inni hodet mitt. Minnene forfølger meg omtrent som en film jeg ikke vil se. De kommer, selv om jeg lukker øynene. Kanskje det vil bli bedre hvis jeg legger meg på ryggen. Det føles alltid så trygt, synes jeg, med den varme dynen over meg. Da Mathias ble fjorten år, gikk vi ut for å spise på McDonald s, bare han og jeg. Det var 7. januar, men mildt i Bergen, og regnet pøste ned så det plasket hardt mot asfalten. Vi gikk under den blomstrete paraplyen min, og hørte hvordan dråpene trommet over hodet. Så begynte Mathias å fortelle. Det var helt hvitt, Gabriella. Den første snøen hadde nettopp falt. Jeg så det mens jeg stod der, hvordan de store snøflakene dalte ned. Visste du at de er krystaller, med ulike mønster som ligner stjerner? Som om det var glitter fra himmelen. Stemmen til Mathias var så opprømt, og jeg så alt sammen for meg. Hvitt overalt. Nå ser jeg det en gang

5 til, selv med øynene lukket. Det hvite snødekket Mathias snakket så vakkert om, snøen som falt mens han stod på jernbanestasjonen i Drammen og ventet på toget. Og det var så hvitt fordi det nettopp var kommet, og ingen sko hadde tråkket ut i det ennå. Det lå bare der, glitrende, hvitt, vakkert, rent. Og toget kom ikke, Gabriella. Det var nattoget jeg ventet på. Jeg visste ikke at nattoget kunne være så forsinket, og jeg hadde gledet meg sånn til å komme inn i sovekupeen, inn i det rene, hvite sengetøyet. Det ser alltid så nystrøket ut, og det er så varmt og godt der. Tenk, hele kupeen for meg selv, men toget kom ikke. Bildene er så tydelige. Mathias på perrongen da han står og venter på nattoget som ikke kommer. Og snøen daler ikke lenger stille ned, men ligger overalt, bortsett fra i Drammenselva. På vannoverflaten kan snøen aldri legge seg. Det er som om vannet spiser opp snøflakene etter hvert som de faller, drukner dem så de blir borte i det stummende mørket. Og så oppdaget jeg gutten. Plutselig forstod jeg at det var noe spesielt Mathias ville si meg, ikke noe sånn kjedelig som at nattoget ikke kom, og at han var i Drammen, men at det var gutten han ville fortelle om. Han var sikkert ikke mer enn tre år, og skulle vel ha lagt seg for lenge siden. Det var nesten natt, og jeg tenkte at han frøs. Mathias tok en pause, husker jeg, og noe kaldt gikk nedover ryggen min, som om også jeg begynte å fryse. Enda det var så behagelig akkurat da. For Mathias snakket så lett og stemmen var så god, det var som om

6 han holdt meg i hånden, så nær, følte jeg. Gutten hadde blå lue på seg, og den brunsvarte panneluggen rakk ned til de mørke øyenbrynene. Han hadde blå jakke også, og blå bukse. Litt etter dro faren hans hetten over luen, en slik hette med grå pelskrage, som la seg mykt rundt det vesle ansiktet. Han var så fin, forstår du. Forstår du Så glad, som om han nesten var forelsket. Jeg så gutten for meg, jeg ser han fremdeles, denne gutten med det brunsvarte håret, akkurat som Mathias selv. Er det ikke egentlig det han ville fortelle meg? Han kunne like gjerne sagt: Gutten hadde brunsvart hår akkurat som meg, gutten lignet meg. Jeg tenkte det først vagt, nesten som i en drøm, men etterpå visste jeg at det var det Mathias mente da han sa: Jeg tenkte at gutten frøs. Da forstod jeg alt, selv om Mathias var fjorten år da, og det var lenge siden han fortalte meg at han frøs. Selv om han ikke akkurat sa at han frøs, så forstod jeg det, gjorde jeg ikke? Men nattoget kom ikke, og jeg tenkte at skal de ikke gå inn og vente, det er jo så kaldt ute, gutten fryser jo. Jeg tror de var russiske. Russiske? sa jeg. Ja. Jeg gjettet at de var det når de snakket. Gutten ropte på moren da hun gikk frem og tilbake på perrongen, han virket redd for at hun skulle gå fra han. Jeg åpner øynene mine, stirrer på den mørke gardinen som henger nesten helt ned på radiatoren foran vinduet. Det er så innestengt, og jeg orker ikke å stå opp og trekke gardinen til side. Mathias hadde aldri nevnt ordet redd før.

7 Så gikk jeg inn, for jeg klarte ikke å være ute lenger. Det var iskaldt, og jeg tenkte på denne gutten som orket å være ute, som ikke gråt eller klaget. Men de var nok russere, sikkert vant til kulde, Sibir ligger jo i Russland. Da jeg kom inn, glemte jeg gutten. Alle andre hadde gått inn for lenge siden, de satt og så opp mot tavlen med ankomst- og avgangstidene. Flere tog var forsinket, det var noe med det elektriske anlegget. En hund lå på gulvet, sikkert veldig trøtt. Det var to jenter, de så ut som om de var ti år, og en gutt som gråt, kanskje fordi han var utålmodig. Alle hadde gledet seg til å sove, det var jo natt, klokken var blitt halv tolv. Jeg gikk bare rundt omkring for å få varmen i meg, fordi jeg kjedet meg og ikke fant noen å sende meldinger til midt på natten, og var lei av å holde på med mobilen akkurat da. Så gikk jeg ut igjen, ti minutter før toget endelig skulle komme, og der var de. Hvem da? spurte jeg. Gutten, og moren og faren hans. Ja? Ja, Gabriella. De var der fortsatt, de hadde ikke frosset i hjel. Jeg står opp av sengen. Går noen hurtige skritt på tå bortover mot den mørke gardinen, og trekker den så vidt ifra. Der utenfor ligger også mørket. Alle vinduene i bygningene er svarte. Men jeg ser noen få gatelys langt borte, og lyktestolpen bare noen meter herfra, som skinner så alene på en måte. De hadde satt seg inn i et lite hus som står på perrongen, et slags glasshus, veldig lite. Ja, jeg vet om det, Mathias.

8 Ja, jeg ble så glad da jeg så at de hadde lagt et stort teppe rundt gutten. Jeg biter meg i leppen for ikke å gråte. Det var det jeg gjorde da også, da Mathias fortalte om teppet, om hvor glad han ble. Og jeg ble også så glad, fordi Mathias ble glad og fordi det var noe godt han fortalte denne gangen, noe godt han hadde opplevd den natten i Drammen. Moren og faren satt på hver sin side av gutten. Moren leste en bok for han. De satt så tett sammen, den lille russiske familien i den kalde natten, og det er sånn det skal være, Gabriella, ikke sant. Ja. Foreldrene virket så glad i han, beskyttet han mot kulden, pakket han inn. Og så kom endelig nattoget. Jeg så det langt borte fra, allerede før det kom inn i svingen, før jeg hørte lyden av hjulene. Men familien bare satt der, helt til toget stod stille på perrongen. Da kom faren løpende ut av glasshuset, og ropte: Bergen? Bergen? Ja, svarte jeg. Bergen. Ja. Bergen. Åååååå, utbrøt han, og da så jeg at han skalv av kulde. Og så kom moren ut og fikk vite at det var nattoget til Bergen, og da sa hun også: åååååå, og jeg syntes hun hakket tenner. Hun løp inn og løftet gutten opp, ennå med teppet rundt han, og jeg så dem gå inn på toget, og forsvinne bort fra meg. Fremdeles ser jeg på de svarte vinduene, og på de små lysene langt borte. De er veldig langt borte. Mobilen ringer. Selv om jeg er skikkelig trøtt, blir jeg så *

9 glad når det er morgen, fordi jeg klarte å komme meg gjennom natten, og kan stå opp av sengen. Jeg synes det er rart hvordan natten og dagen kan være så forskjellige, omtrent som to ulike verdener. Det er ikke bare dette med mørket og lyset, men at når det er natt, er jeg alene, og om dagen er det så mange andre rundt meg. Frokosten begynner halv åtte, så jeg må skynde meg. Inne på badet, i speilet som henger like over vasken, ser jeg at øynene mine er som to brønner, nesten svarte av trøtthet, og at det er en liten antydning til mørke skygger under dem. Mens jeg vasker meg, lurer jeg på hva jeg skal ha på meg. Men jeg trenger ikke tenke så lenge på det, for jeg kan bare ta på meg det samme som jeg hadde på meg i går. Utenfor hører jeg fottrinnene fra noen som skynder seg gjennom korridoren. Typisk at jeg alltid er så sen, men jeg kan ikke sette mobilen på vekking tidligere, siden det helst er om morgenen jeg virkelig sover. Jeg føler meg så lett og glad fordi marerittet er over. Håper det er for alltid denne gangen, at det aldri vil komme tilbake igjen. For selv om det også er godt å tenke på Mathias, gjør det meg mest vondt, spesielt fordi alle minnene kommer inn i tankene mine om natten, uten at jeg vil det. Buksen og genseren min henger over stolen, og jeg må klare å rekke bort til klokken åtte, ellers blir det så kort tid å spise på, for undervisningen starter halv ni. Litt etter løper jeg over plassen. Den er tom. Alltid er jeg sist. Jeg flyr opp trappene og bortover det lysegrønne

10 gulvet i korridoren. Døren til matsalen står åpen, og jeg vet at blikket mitt kommer til å vandre over alle, helt til jeg ser han for jeg må se han, selv om jeg ikke vil. Han ligner på Mathias, og siden jeg aldri har snakket med han, vet jeg ikke engang hva han heter. Jeg vil ikke spørre noen, vil ikke vite det, vil ikke ha noe med han å gjøre. Derfor kaller jeg han Mathias inni meg, enda jeg vet at han ikke er Mathias. Og når jeg bare får et glimt av han, gir det meg en slags trygghet, som om jeg bare må vite at han er her. Så trekker jeg til meg blikket, alltid like lettet over at han ikke merker at jeg ser på han. For jeg vet at jeg må passe meg for han som ligner Mathias. Jeg går innover i den enorme matsalen, hvor det er plass til 130 elever. Selv om jeg kan sette meg hvor jeg vil og med hvem jeg vil, setter jeg meg alltid sammen med Kristine, som jeg tror at jeg begynner å bli bestevenninne med, og Hugo og Eskil, som vi er mye sammen med. Det er flere andre ved bordet også. Vi holder på å utvide gjengen med Pernille, Josefine, Thea og Stig. Pernille er skjønn, og virker så snill. Så jeg er litt stolt over at det er oss hun vil være sammen med. Jeg tror hun kunne valgt akkurat hvem hun vil, og alle ville sagt ja til å være sammen med henne. Det er en ledig plass ved vinduet. Jeg smyger meg mellom stolrekkene og ned på plassen. Tar meg en skive. Brødet er hjemmebakt og skivene veldig store, grove eller hvite. Jeg tar en grov, smører på leverpostei og legger på rødbeter. Er du ikke helt våken ennå, eller? Kristine smiler så morgenfrisk. Jeg har ikke fortalt