Benedicte Meyer Kroneberg. I beste mening

Transkript

1

2 Benedicte Meyer Kroneberg I beste mening

3 I

4 1 Jeg nevnte huset for Karl om kvelden, at det var til salgs. Han hadde kommet sent hjem, barna lå og sov. For ham ville det innebære ukependling, likevel svarte han ja med en gang. Det kan jo være du får deg en jobb der nede etter hvert, sa jeg. Han nikket og sa kanskje, men at vi måtte ta høyde for at det ikke nødvendigvis ble slik. Var jeg innstilt på det? Tre dager hjemme, fire dager borte. Jeg sa det skulle gå fint. Huset er bygget på slutten av 1700-tallet. En skipper bygget det. Det var i den samme familien helt frem til Vi er den tredje familien som bor i huset på over to hundre år. Mange av de gamle bygningsdetaljene er bevart. Rutene i vinduene er ruglete, dørstokkene buer seg på midten, slitt etter alle som har tråkket over dem. Noen av dørene er også originale med gamle dørvridere i blankslitt metall. Det minner meg om en bok jeg leste en gang, om et hus, at huset var i familien i generasjoner, boka fulgte familien i huset, alt huset hadde sett, noe i den duren. Jeg husker ikke tittelen, bare at jeg likte den av litt for åpenbare grunner. Litt som med Oliver Twist, den gangen Anna leste den for meg. Da det viser seg at Oliver egentlig hører til. Jeg venter på forandringen flyttingen skulle være. Alt er jo annerledes på det ytre plan, rommene, hagen rundt huset, sjøen nedenfor. Barna som går i ny barnehage, den nye jobben min. Men jeg venter på noe mer.

5 Jeg får barna ut av sengene om morgenen, det er mørkt når vi står opp, mørkt når vi kommer hjem. Kanskje vil det hjelpe når lyset kommer, kanskje vil morgenlyset gjennom vinduene gjøre noe, sundet som ligger blankt, en fiskebåt som passerer. Foreløpig er det mørkt, kanskje det er derfor. Barna sover lenger her. Er det noe, et tegn på at noe er riktig? De våknet så tidlig i leiligheten, vekket hverandre. Nå har de hvert sitt rom, det kan være grunnen, kanskje den eneste grunnen, eller er det mer? Jeg vekker dem bare om morgenen, konstaterer at jeg må det, at jeg behøver vekkerklokke. Jeg vekker Elias først. Han er tung og varm mot kroppen min mens jeg bærer ham ut på badet. Får av ham den våte nattbleia, lar pysjen være åpen så han kan lufte seg før jeg kler ham. Ullstillongsene og trøyene ligger i en kasse ved siden av vasken, jeg finner to stillongser og to trøyer i riktig størrelse, henger dem over skulderen. Planen er å få en kommode, vi har bare ikke kommet så langt ennå. Mathilde ligger uten dyne, nattkjolen har sklidd opp, føttene hennes er iskalde da jeg kjenner på dem. Hun våkner med en gang jeg tar i henne. Jeg har Elias på hofta, men hun vil at jeg skal løfte henne også. Hun er for stor til det, snart fire år. Jeg kan ikke bære deg, sier jeg. Jeg klarer ikke begge. Du må gå selv. Men det vil hun ikke. Hun dumper ut av senga og setter seg på foten min med armene rundt leggen på meg. Klokka går. Mathilde, sier jeg. Kom nå.

6 Jeg går bort til døra med henne om foten, stopper på terskelen, sier hun må gå resten selv. Hun blir sittende litt. Jeg står bare der, med Elias på hofta og Mathilde på foten. Hun lener seg tungt mot beinet mitt. Mathilde, sier jeg. Da hun reiser seg, blir jeg lettet, så fort jeg kunne bøyd meg nå, grepet om armen hennes og dratt henne opp, mistet tålmodigheten. Mathilde sitter ved bordet, jeg har fått på henne ullundertøyet. Håret hennes er flokete i bakhodet. En ulldott, en sky, jeg burde gre henne før vi går, hun burde ikke gå i barnehagen sånn, men hun er så hårsår. I kveld kan hun bade, et sted i en kasse har vi en spraybalsam, jeg kan tappe i badekaret til begge to, jeg kan spraye håret hennes med balsamen etterpå. Elias tisser, mamma. Mathilde ler. Jeg snur meg, hører den sildrende lyden og bøyer meg, en dam er i ferd med å spre seg utover kjøkkengulvet under stolen til Elias. Så mye væske i den lille kroppen. Jeg løfter ham opp av tripp-trapp-stolen. De løse pysjbeina dingler bak på ryggen hans som en snippkjole. Jeg knepper opp de øverste knappene i pysjen før jeg setter ham på gulvet og frigjør ham fra det våte plagget. Tørke opp, de har ennå ikke fått frokost. Jeg vikler noen tørk av rullen, legger dem i dammen, de får spise mens jeg ordner det. Noe som går fort. Yoghurt, det holder, hver sin yoghurt. Heldigvis er det smøremat i barnehagen, så jeg slipper å stå med matboksene nå. Han tråkker i det, mamma. Jeg lukker kjøleskapsdøra, snur meg igjen. Elias

7 plasker i dammen, de våte arkene fra tørkerullen er en løs grøt. Han ler. Jeg setter yoghurtbegrene fra meg på bordet, løfter ham opp, brå i bevegelsen, setter ham bestemt på plass i stolen, tar et langt skritt over dammen bort til kassa der bestikket ligger. I kveld skal jeg pakke ut kjøkkentingene, tenker jeg. I ettermiddag. Vi kan ikke ha det sånn. Det har snødd tett hele natta, da jeg åpner døra, ligger det mye snø på trappa og i hagegangen. Spaden står ved portstolpen, men jeg rekker uansett ikke å skuffe nå. Vent her, sier jeg til Mathilde. Jeg skal bare sette Elias i bilen, så kan jeg bære deg. Den ene armen min er opptatt med å bære Elias på hofta og jeg har sekken med skiftetøy i den andre hånda. Mamma, sier Mathilde. Ikke gå fra meg. Jeg kommer tilbake når jeg har satt Elias i bilen. Ikke gå ut, det er så mye snø, jeg skal bære deg, sier jeg. Men da jeg har gått bare noen skritt, kommer hun etter oss. Jeg vil være med. Jeg gjentar det jeg sa en gang til, rolig fremdeles, men hun stopper ikke, hun går ned trappa og fortsetter ut i snøen. Den rekker henne til langt over knærne, etter et par skritt faller hun. Jeg fortsetter oppover hagegangen. Mamma, vent, sier Mathilde og begynner å gråte. Hun er redd, tenker jeg. Noen ganger når hun har grått, har jeg gått fra henne, jeg har gått inn i et annet rom, av og til ut av den gamle leiligheten. Jeg har stått ute i trappeoppgangen mens jeg har hørt henne hyle der inne. Det er derfor hun følger etter, fordi hun ikke er

8 trygg på meg. Fordi hun tenker at jeg er en som går. Jeg snur meg. Hun har reist seg og strever seg gjennom snøen igjen. Jeg syns jeg kan se panikken hennes, at hun er redd på ordentlig, at hun ikke bare trasser. Jeg stopper. Mathilde, sier jeg og går mot henne. Jeg setter meg på huk foran henne, med Elias og sekk og alt, bare så jeg kan komme i øyehøyde. Jeg lover at jeg kommer tilbake med en gang jeg har satt Elias i bilen. Hun stopper: Lover du? Jeg nikker igjen. Da snur hun og går tilbake til trappa. Da jeg sitter i bilen etter å ha levert dem i barnehagen, vrir jeg om nøkkelen i tenningen, men jeg rygger ikke ut med en gang. Karl ville sagt at jeg leser for mye inn i situasjoner. Ikke tenk på det, ville han sagt. Hvordan øynene hans er da; han er lettere irritert. Den lille rynken mellom brynene, likevel et slags smil om munnen. Du gjør bare ditt beste, sier han også av og til. Karl vokste opp i et rekkehus med foreldrene sine. De ble skilt da han var seksten, riktignok, men han fortsatte å bo i det samme huset sammen med moren sin. Faren så han i helgene. Han husker ikke skilsmissen som spesielt vond. Det var mer et faktum, noe som skjedde som han og broren godtok. Foreldrene var venner etter skilsmissen, kanskje er det derfor, jeg vet ikke. Kanskje noen er sterkere, bedre i stand til å gå videre. Det er som om du vil at jeg skal ha hatt det vondt, sa han en gang da jeg tok det opp. Jeg sa ikke mer etter det,

9 kanskje han hadde rett. Du hadde Anna og Helge, sier han, du var heldig som fikk bo hos dem. Det har jeg også tenkt mange ganger, at jeg var heldig. Men så er det som om det finnes et annet liv der, ved siden av det som ble mitt, det livet som kunne vært.

10 2 I april det året fylte jeg atten år. Da var jeg egentlig ikke Anna og Helges ansvar lenger, men jeg fikk bo hos dem likevel. Det var ikke et møte eller noe slikt, Anna nevnte liksom bare i forbifarten at det var noen formaliteter som måtte på plass. Jeg måtte si fra om jeg ville ha det på noen annen måte og det ville jeg jo ikke, så da snakket vi ikke mer om det. Men jeg fant et brev fra Barnevernet i skrivebordsskuffen hennes, det var ikke meningen at jeg skulle finne det og heller ikke slik at jeg gikk gjennom posten hennes og leste hennes brev vanligvis, men jeg lette etter noe papir til å skrive en beskjed til henne på. Da fikk jeg øye på konvolutten, og så ble det til at jeg åpnet den og leste brevet. Tiltaket skulle opprettholdes, stod det. Jeg visste hva tiltaket var og hvilket barn det gjaldt også, men det var rart å se det svart på hvitt. Brevet fikk meg til å gå annerledes gjennom rommene i huset i noen dager, som om jeg var en gjest igjen, litt som til å begynne med, før jeg var vant til å bo der. Jeg hadde gått som en gjest gjennom huset, ved bordet satt jeg som en gjest også; jeg så på hvordan Anna spiste og hvordan Helge spiste, hvordan de holdt gaffelen i den ene hånda og kniven i den andre og så forsøkte jeg å gjøre det på samme måte. Jeg så at Anna tente lys på bordet hver gang vi skulle spise middag, og at hun alltid tok potetene fra gryta og over i en skål før hun satte dem på bordet. Og jeg tenkte at det var sånn som bestemoren