Pym Pettersons mislykka familie

Transkript

1

2 Heidi Linde Pym Pettersons mislykka familie Gyldendal

3 En stor takk til Lukas for kloke innspill og god hjelp med denne boka. Takk også til Hulda, Sofia og Ingrid Katrine.

4 1 Om legobiler, perspektiv og flyvertinner som er dynka i parfyme Alt starta den dagen læreren vår Hilde fortalte at hun hadde fått en helt strålende idé. Det var en norsktime i slutten av mai, og for å være ærlig hadde jeg sett for meg en time der jeg kunne følge sånn akkurat passe med. Kanskje kikke litt ut av vinduet og tenke på sommer og Londonferien jeg snart skulle på mens Hilde snakka om for eksempel verb. Men det var altså før Hilde fortalte at hun hadde fått

5 en helt strålende idé. Den strålende ideen gikk ut på at alle skulle skrive en liten fortelling om familien sin. Om noe sant og virkelig som hadde skjedd med oss selv eller med noen andre i familien. Så skulle vi lese historiene våre høyt for de andre i klassen, før vi hengte dem opp bakerst i klasserommet på et stort tre av papp. Alle får hver sin grein til seg og sin familie, sa Hilde entusiastisk, og så henger dere historiene deres på treet. Høres ikke det morsomt ut? Til min store overraskelse så det ut til at alle de andre var enige med Hilde i at det hørtes morsomt ut. Både Jonas og Eline hadde allerede begynt å notere i bøkene sine. Selv Omar, som bestandig klagde over alle oppgavene og leksene som Hilde ga oss, kikka ut av vinduet med et lurt blikk og et fjernt smil og så ut som om han pønska på noe skikkelig spennende. Selv rakk jeg opp hånda. Hva mener du egentlig med sant og virkelig? spurte jeg. Hilde forklarte at denne gangen skulle vi ikke finne på, men skrive om noe som faktisk hadde hendt. For absolutt alle har et eller annet spennende i familien sin! sa Hilde. Akkurat der syntes jeg hun var litt vel optimistisk. Ville det ikke være bedre med en oppgave om for eksempel verdensrommet? foreslo jeg. Du skrev om verdensrommet forrige gang, Pym, sa Hilde. Nå vet jeg det! ropte jeg. En historie om forbløffende fakta!

6 Jeg kikka meg rundt i klasserommet mens jeg tenkte at det nok ville bli både jubel og applaus over det forslaget. Forbløffende fakta, liksom! Hvor kult er ikke det? Men ingen jubla. De færreste gadd så mye som å kikke i min retning. Og de som gjorde det, så på meg som om de for eksempel var i en dyrepark og jeg var det absolutt minst spennende dyret. Fint, Pym, sa Hilde, men denne gangen går vi for familien. Er du sikker på det? sa jeg. Hilde nikka. Hilde så sikker ut. Faktisk tror jeg aldri at jeg kan ha sett henne så sikker noensinne, og i det samme rakte Omar opp hånda: Kan jeg få være den første til å lese opp historien min? spurte han. Etter at timen var slutt og jeg sto og pakka sekken, kom Hilde bort til pulten min. Det interessante er ofte mye nærmere enn vi tror, sa hun. Tror du? sa jeg. Det gjelder bare å se på det fra en litt annen vinkel, sa Hilde. Ta et skritt til siden, liksom! Jeg tok et langt skritt mot vasken. Ser ingenting nytt herfra, sa jeg. Hilde la armene i kors foran på brystet, men virkelig streng var hun ikke og jeg kunne se at det satt et lite smil i den ene munnviken. Jeg syns fremdeles det vil være mer spennende med en oppgave om forbløffende fakta, sa jeg. Visste du at vi mennesker bruker tre hundre forskjellige muskler bare

7 for å holde balansen når vi står oppreist? Pym, sa Hilde. Eller at maten bare trenger sju sekunder for å komme fra munnen og ned i magen? sa jeg. Pym! sa Hilde. Eller at et hårstrå kan bære tre kilo? sa jeg. Tenk det, da! Tre kilo! PYM! sa Hilde. Gi deg! Da ga jeg meg. Hilde var en skikkelig grei og tålmodig lærer, men når hun uttalte navnet mitt på den måten, med liksom store bokstaver og minst ett utropstegn etter, visste jeg det var på tide å stoppe. Se ting fra siden, altså? sa jeg. Ja! sa Hilde. Fra et annet perspektiv! Hæ? sa jeg. Perspektiv? Nettopp! sa Hilde og nikka så ivrig at de lange øredobbene hennes dunka mot halsen. Det var da jeg kom på det. Det med perspektivet. Det med å fly. Den aller første gangen jeg var oppe i et fly, ble jeg nemlig så svimmel at jeg holdt på å besvime. Hvis du tenker at jeg har høydeskrekk, er du helt på jordet. Og om du tror at det var tanken på at flyet (og dermed også jeg og hele familien min) kunne komme til å falle ned som gjorde meg dårlig, tar du også feil. Hvis du ser for deg at jeg ble svimmel på grunn av lukta av de overparfymerte flyvertinnene, så har du faktisk litt rett, men ikke så rett heller, for selv om flyvertinnene som svinsa forbi, og som så ut som de var

8 med i VM i smiling, måtte ha dynka seg med cirka tre liter godlukt før ombordstigning, var det ikke det som først og fremst gjorde meg svimmel. Grunnen til at jeg holdt på å besvime, handla rett og slett om dette: Perspektivet. For selv om man kan bli smågæren av å tenke på at man faktisk befinner seg ti tusen meter oppe i lufta, og selv om man kan bli ganske svett når man forstår at man til og med er høyere enn skyene, så var det først da jeg kikka ned på bakken, at svimmelheten kom. For bakken der nede veien som jeg vanligvis gikk på eller løp langs eller snubla over var ikke annet enn en tynn spagettistrimmel. Og bilene, som kanskje egentlig raste av sted i over hundre kilometer i timen, var ikke annet enn ubevegelige legobiler. Jeg klemte hendene rundt armstøttene på hver side av flysetet og ble enda mer svimmel av å tenkte på at det satt folk inni bilene. Minimennesker som ikke ante at de akkurat nå ble stirra på av et annet menneske (nemlig meg!) høyt, høyt oppe i lufta. Men sånn var det. Sånn hang det sammen, og mens jeg klamra meg så hardt til armstøttene at svetten begynte å piple ut fra håndflatene, kom jeg til å tenke på noe enda mer ubegripelig. Nemlig at noen andre mennesker, andre dager, kikka ned fra et fly på en bil der jeg satt, eller ned på en hårstråtynn vei der jeg gikk, og at jeg, for dem, var på størrelse med en halv fyrstikk. Tenk, Pym, sa pappa fra setet ved siden av meg. Nå

9 flyr vi i nesten tusen kilometer i timen! Han ga meg et muntert smil mens han bretta sammen avisa si. Merkelig nok så han ikke ut til å oppdage hvor skrekkslagen jeg var. Og det som var enda merkeligere: Hvorfor var det bare jeg i hele flyet som hadde forstått hvor sprøtt dette egentlig var!? Flyvertinnene svinsa opp og ned midtgangen mens de kvitra Mer kaffe? Mer te? som det mest naturlige i hele verden. Mamma satt i setet foran meg og sov med åpen munn, og ved siden av henne satt storesøsknene mine Sanna og Sigmund og krangla og dunka til hverandre, sånn som de bestandig brukte å gjøre. Og akkurat idet jeg tenkte at jeg var nødt til å si noe om denne galskapen, rope det ut til alle de andre der inne i flyet, lente pappa seg over meg, mot vinduet, og dunka fingrene sine lett mot ruta. Perspektiv, Pym! sa han. Når man sitter sånn, høyt oppe i lufta, ser man liksom verden med et helt nytt blikk, ikke sant? Dette hadde skjedd for lenge siden. Og det var et sånt minne som jeg trodde var sletta fra hukommelsen. Men nå mens jeg sto her i klasserommet mange år seinere, dukka det plutselig opp igjen. Hilde så på meg og smilte. Øredobbene hennes dingla fremdeles. Og i det samme var det som om svimmelheten kom veltende tilbake. Det begynte å bråke oppi hodet, som om ti tusen knøttsmå legobiler hadde begynt å kjøre rundt der inne,

10 alle i hver sin retning. Og mellom bilene: hundrevis av fyrstikkmennesker som virra rundt uten at de visste at noen satt høyt oppe i lufta og fulgte med på dem. Pym? sa Hilde. Jeg strakk ut hånda og støtta meg til vasken for ikke å gå rett i bakken. Pym? sa Hilde. Er det noe galt? Jeg blunka og retta meg forsiktig opp. Tror bare det er noe stort på gang, mumla jeg. En skikkelig god idé. Hilde lo og la en hånd på armen min. Jeg gleder meg til å høre historien din, Pym! Hun smilte og forsvant mot døra, og mens jeg trakk på meg sekken og så etter henne, tenkte jeg: Det har du ingen grunn til.