Pym Pettersons mislykka skoletur

Transkript

1

2 Heidi Linde Pym Pettersons mislykka skoletur Gyldendal

3 Stor takk til superkonsulent Lukas og til klassekameratene hans på Sørumsand skole

4 1 Om det aller, aller skumleste i absolutt hele verden Okei! Sett deg ned, lukk igjen øynene og prøv å se for deg det aller, aller skumleste du kan tenke deg i absolutt hele verden. Tenk deg lenge og godt om, og når du er ferdig, finner du fram penn og papir og skriver det ned. Kanskje blir lista di lang. For eksempel sånn som dette: Liste over det skumleste i verden: Gjenferd Monster

5 Klær som blafrer i mørket og som plutselig forvandles til noe helt annet enn klær Et tomt fangehull der det drypper fra taket Et gammelt, falleferdig og øde hus der det knirker i dørhengslene En e-post som spør om hvor du bor Å måtte hoppe fra 10-meteren Dokker i mørket med øyne som sakte flytter seg fram og tilbake Å være jaget gjennom skogen av et slemt menneske Å være hjemme alene og plutselig høre lyder som du aldri har hørt før Lodne og giftige edderkopper Hvesende slanger med tunga dryppende av etsende gift Sinte hunder som har slitt seg fra båndet Grevlinger som biter helt til det knaser Rotter fulle av farlig smitte En sulten hai som svømmer i havet der du bader Mordere Kannibaler Blodtørstige vampyrer eller tyver som kommer snikende inn i huset ditt en mørk natt Er det cirka sånn lista di ser ut? En akkurat sånn liste kunne jeg også ha lagd hvis det var for en måned siden. Uansett hvor lang og forferdelig liste du har lagd, er jeg sikker på dette: Min liste er mye, mye skumlere. Enda den er superkort. Sånn ser den ut:

6 Liste over det skumleste i verden: Gunnar «Glefset» Glefsdal.

7 2 Om ikke å se seg for. Og om å se lyset Alt begynte med at læreren vår Hilde kom opp med den fantastiske ideen om at vi skulle dra på skoletur, men som rett etterpå ble påkjørt av en skurk og brakk beinet på tre steder, sånn at vi måtte få vikar. Kanskje begynte det også litt med at storebroren min fortalte meg at han ønska seg et ninjasverd til bursdagen, noe som straks fikk meg til å begynne å vri hjernen hardt rundt, for hallo! Ninjasverd, liksom?! Hvordan skulle jeg få til det?! Og hvis du lurer på hvem jeg er, så er selvfølgelig svaret: Pym Petterson. Nøyaktig 12 år og førtisju dager den dagen jeg begynte i 7. klasse. Og som vanlig når det var skolestart i august, var det også bare få uker til

8 storesøsknene mine, tvillingene Sanna og Sigmund, snart hadde bursdag. Denne gangen skulle de bli fjorten år. Og mens storesøstera mi som vanligvis hadde ønskeliste lang som ei bok, ikke ønska seg noe fordi hun helt plutselig var blitt kristen og fra nå av hadde bestemt seg for å være det hun kalte «from og fullstendig uegoistisk», fortalte altså Sigmund at det eneste vi kunne gi han (som han ville bli glad for) var et ninjasverd. Vi det vil si storesøsknene mine, mora mi, faren min og meg hadde akkurat satt oss rundt kjøkkenbordet for å kaste oss over middagen; fiskegrateng med revne gulrøtter. Jeg hadde nettopp kommet inn døra etter min aller første dag i sjuende klasse, og jeg var superglad, fordi læreren vår Hilde bare noen timer tidligere hadde lagt fram den ideen om at vi, hele klassen, skulle dra på skoletur i skogen med bål, natursti og overnatting i gapahuk. Men det var ingen som spurte meg om hvordan min dag hadde vært. For mens søstera mi snakka i vei om den fantastisk spennende boka de hadde fått i RLE og om alle de skjønne lærerne som underviste på niendetrinnet, la pappa ut om de fabelaktige og kontroversielle prosjektene de var i gang med på jobben. Mamma fortalte om at Kristin hadde ringt med forslag til hotell på den Berlinturen som hun og venninnene bare måtte få til i høst, og broren min påsto at fiskegrateng egentlig ikke var fisk, bare makaroni og noe gammelt skvip.

9 Som du skjønner: Det er ikke så lett å komme til orde i familien min. Sigmund løfta vannglasset mot munnen mens han kikka i min retning men det var ikke for å spørre om hvordan jeg hadde det. Du husker hva jeg ønsker meg til bursdagen min, Pym? Han så på meg over kanten av glasset og jeg håpa han hadde kommet på noe annet. Et par sokker, for eksempel. Eller en DVD. Det ville vært mye lettere. Ninjasverd? sa jeg. Jepp! sa Sigmund og satte glasset ned på bordet igjen med et fornøyd, lite dunk. Hva skal du egentlig med det? spurte jeg. Hvis du har et sånt sverd, har du den absolutte beskyttelse, sa Sigmund. Visste du at ninjasverd kan dele en hest i to med bare ett enkelt kutt? Jeg rista på hodet mens jeg tenkte på den stakkars hesten. Og jeg lurte på hvem broren min egentlig skulle trenge beskyttelse fra. Våpen skal ikke inn over min dørstokk! sa pappa og så strengt på Sigmund. Din dørstokk? sa mamma og kikka opp fra de revne gulrøttene. Vi er vel flere enn deg som eier dette huset? Nemlig! sa jeg, selv om jeg ikke hadde mer enn søtti kroner igjen på sparegrisen (etter at jeg tømte den før Londonturen i sommer) og vel egentlig ikke eide så mye som en flis av dette huset vårt. Så du mener det er ok med våpen? sa pappa og retta gaffelen mot mamma. Absolutt ikke, sa mamma. Til 14-årsdagene deres,

10 har jeg tenkt å kjøpe nye regndresser til dere. Og nye støvler. Sanna smilte. Det høres fint ut, sa hun. Da kan vi være ute i Guds frie natur uansett vær og vind. Sigmund derimot, sperra opp øynene. Men jeg ønsker meg jo ikke regntøy og støvler! stønna han. Det er ikke alltid et spørsmål om hva man ønsker seg, sa mamma. Noen ganger handler det også om hva man trenger. Og våpen kan du bare glemme. Sigmund fnyste. Pym spurte faktisk hva jeg ønska meg, sa han. Da må jeg jo være ærlig. Eller mener dere kanskje at jeg skal juge? Nei! sa Sanna. Ærlighet er alltid best. Visste dere at et menneske som lever i ærlighet, faktisk blir i gjennomsnitt flere år eldre enn de som juger? Særlig! fnyste Sigmund. Det er sant! sa Sanna. Forskerne har funnet det ut. De gjør tester. Hvordan er det mulig å teste noe sånt? flirte broren min. Tar de liksom og bøyer seg ned over folk som holder på å dø og roper: PÅ EN SKALA FRA EN TIL TI, HVOR ÆRLIG HAR DU VÆRT I LØPET AV LIVET DITT? Jeg måtte le litt av Sigmund. Og selv om Sanna tydeligvis ikke syntes han var morsom, ble hun ikke sur. Etter at hun hadde sett lyset som hun kalte det (det vil si: begynt å tro på Gud) hadde hun helt slutta å være sur. Da jeg hadde spurt Sanna hva hun ønska seg til bursdagen, hadde hun straks svart at hun allerede hadde