Bjørn Ingvaldsen. Bestefarkrigen. Ikaros Olsens kamp for å nå toppen

Transkript

1

2 Bjørn Ingvaldsen Bestefarkrigen Ikaros Olsens kamp for å nå toppen

3 Til Aslak Nasjonal

4 AVSKJED Vi sto og vinket etter Dick og foreldrene så lenge vi kunne se bilen de satt i. Og litt etter at bilen var borte også. Det var det, sa Begraveren. Noen kommer og noen drar. Og noen dukker aldri opp igjen. Sant nok, sa Bestefar. Det vet jeg alt om. Det hadde nok Bestefar rett i. Han hadde vært dykker den gang han var i arbeid. Reist rundt fra havn til havn og plukket skrot og søppel fra sjøbunnen. Gamle sykler og handlevogner, bildekk og symaskiner. Alt folk hadde funnet på å kaste i sjøen hadde han plukket opp og fjernet. For kommunens regning. Nå var Bestefar gammel og syk og kunne ikke dykke mer. Men han likte å snakke om dykking. Det vet i hvert fall jeg alt om, sa Begraveren. Jeg har tross alt begravd folk fra denne byen lenger enn de fleste her har levd. Og før meg var det far min og far hans. Jeg hørte ikke etter mer. Når Bestefar og Begraveren satte i gang på den måten, visste jeg at de kom til å holde på en stund. Begge var glad i å prate og ganske lite glad i å gjøre noe fornuftig. Så fant de en unnskyldning for en god diskusjon, lot de ikke sjansen gå fra seg. Denne kom til å vare minst en time. Minst! Det er Begraveren som eier huset vi bor i. Han driver

5 sitt eget begravelsesbyrå og er bitte liten. Mindre enn meg. Noen ganger lurer jeg på om det er fordi han er så liten at han er begraver. For da får han gå med flosshatt. En slik høy hatt tryllekunstnere bruker til å trylle fram kaniner fra. Men Begraveren tryller ikke fram noe som helst. Han graver ned. Bestefar kalte ham av og til for en bøtteknott. Men ikke slik at Begraveren selv kunne høre det. Han eier tross alt huset, og Bestefar skylder ham alltid litt penger. Husleie og sånn. Jeg gikk ned alle trappene til kjelleren. Den nederste. Huset vi bor i, står på nedsiden av veien, ned mot sjøen. Det er så bratt her at de har bygget tre etasjer nedover skråningen. Og så har de bygget tre over. Bestefar og jeg bor i den nest nederste etasjen. I etasjen over oss hadde Regina, Dick og jeg drevet vårt eget firma. En elevbedrift. Men nå var skolen slutt for i år og bedriften nedlagt. Dessuten flyttet Dick akkurat nå. Han og foreldrene hans hadde bodd i den nederste etasjen i huset. Det var dem vi hadde vinket til nettopp. De skulle flytte langt bort og vi kom aldri til å se dem igjen. Vi skal flytte til Syden, sa Dick. Vi må komme oss ut i verden, skjønner du, Ikaros. Det nytter ikke å sitte i en muggen kjeller og vente på at det skal gro sopp ut av ørene dine. Vil man opp og fram, må man gjøre noe for det selv. Så vidt jeg visste var det bare ett menneske i hele verden som ønsket mer enn Dick å komme seg opp og fram. Det var jeg. Mitt eneste ønske og store mål var å bli rik og vellykket. Ikke bo i en kjeller sammen med Bestefar, men være en viktig person der oppe på toppen.

6 På toppen av alt. På toppen av livet. Vil man opp og fram, må man gjøre noe for det selv, gjentok Dick da han fortalte at de skulle flytte. Men nå var det egentlig ikke han selv som hadde gjort noe for dette, de skulle flytte fordi mora hans hadde fått jobb i Syden et sted. Dick fortalte hva det het der de skulle bo, men jeg la ikke helt merke til det. Hva skal hun jobbe med? spurte jeg. Hus, svarte Dick. Mamma skal selge hus. Hun har overtatt et firma som selger eiendommer. Jøss. Ordentlige hus? Ja, nesten. Det er leiligheter. Kan ikke de som bor der, selge leilighetene sine selv, da? Jo, men Mamma skal selge leiligheter til nordmenn. Til de som vil ha sin egen leilighet i Syden. Jeg tenkte på den triste leiligheten vi bor i, i nest nederste etasje i huset til Begraveren. Har folk virkelig råd til en egen leilighet i Syden også? spurte jeg. Det er det som er det geniale, Ikaros, sa Dick. Det er så genialt at jeg nesten er sur for at jeg ikke kom på det selv. Selv om jeg også var med på å tenke ut ideen. Leilighetene blir veldig billige, for mamma skal selge dem mange ganger. Samme leilighet? Exactly! Samme leilighet. Folk som bor i Norge, kan jo ikke være i Syden hele tiden. Derfor blir de fleste leilighetene stående tomme mesteparten av tiden. Det firmaet vårt gjør er bare å selge leilighetene litt. For ei uke eller to. Så lang tid folk har ferie. Så kan andre kjøpe

7 dem for andre perioder. Da blir det ikke så dyrt for hver, og mange kan få glede av den samme luksuriøse eiendommen. Tenk på det. Luksuriøse eiendommer! Genialt eller hva? Jeg tenkte meg litt om. Jo, kanskje, sa jeg. Det høres egentlig litt smart ut. Men når folk kjøper en leilighet, vil de jo ha tingene sine der. Møbler og dokost og tannbørste og brødrister og slikt. For ingen vil vel dele tannbørste og rumpeklut med andre. Selv om de er i Syden. Nettopp, exactly, min gode mister Ikaros Olsen. Ingen vil det. Det er der det helt geniale dukker opp. Mange andre firmaer selger andelsleiligheter i Syden. Men vi tilbyr en totalpakke, skjønner du, Ikaros. Ser du den mannen der borte? Jeg kikket i den retningen Dick pekte. Nei, svarte jeg. Den eneste jeg ser er faren din. Exactly. Min far. Pappa sin jobb blir å flytte på tingene. Gjøre leilighetene klare. Flytte ut for de som reiser, og sette inn tingene til de som kommer. Inkludert tannbørste og glass. Jeg nikket. Jeg skjønte. Jeg kremtet. Du, Dick? sa jeg. De som eier leilighetene. De som har kjøpt av dere. Vet de at det skal bo andre der når de selv ikke er i Syden? Vet du hva, Ikaros? Jeg må gå og hjelpe mamma og pappa med å pakke nå. Leiligheten hvor Dick og foreldrene hadde bodd, var veldig tom.

8 ELEVBEDRIFT Regina kom ruslende. Hun likte å bruke like svarte klær som Begraveren. Hun hadde svart skinnjakke, svart dongeribukse og svarte støvler. Rundt halsen hadde hun en svart reim og på den ene hånda en svart hanske uten fingre. Vi får rydde ut av kontoret, sa hun. Slik at vi ikke trenger å betale husleie mer. Vi låste opp døra og kikket inn. Det som hadde vært kontoret vårt, var stort sett en stabel med tomme esker og et skrivebord borte i en krok. Elevbedriften vår hadde gitt ut og solgt ei bok. Nå var det ikke flere bøker å selge og ingen flere som ville ha boka. Så det var greit at vi var ferdige. Faktisk hadde vi klart å tjene litt penger på det også. Selv om pengene var brukt opp nå. Vi bar ut de tomme eskene og så gjennom resten av tingene. Det eneste brukbare var egentlig mobiltelefonen vi hadde kjøpt for å kunne ringe til kunder. Skal vi selge den? spurte Regina. Vi får sikkert ikke noe særlig for den. Kanskje vi kan beholde den. Det er ganske mye penger igjen på kontantkortet. Vi kan ikke ha den sammen, sa hun. Hvorfor ikke? Vi kan ha den ei uke hver eller noe sånt. Jeg har ikke egen mobil. Har du? Regina hadde ikke det. Den jeg hadde, ble stjålet i vår, sa hun. Å ha mobiltelefon annenhver uke er bedre enn ikke å

9 ha noen i det hele tatt, sa jeg. Så ble det til at vi delte på telefonen. Regina fikk den først, uka etter skulle jeg ha den. Hva med skrivebordet og stolene? spurte Regina. De fikk vi av noen. Kanskje vi klarer å gi bort tingene? Jeg så på skrivebordet og sukket. Det hadde vært et kjempeork å bære det dit det sto nå. Jeg hadde liten lyst til å bære det vekk igjen. Jeg har en idé, sa jeg. Jeg spør Begraveren om de tingene kan stå igjen. Han skal sikkert ikke bruke denne etasjen til noe likevel. Vi gikk opp og banket på hos Begraveren. Han sa at det var helt greit at skrivebord og stoler ble stående igjen i det vi hadde hatt som kontor. Dere trenger ikke å vaske ut etter dere heller, sa han. Gjør vi ikke? Nei da, det er ikke nødvendig. Verken Regina eller jeg hadde tenkt at vi skulle vaske ut. Men var det sånn at vi ikke trengte, var jo det det greieste av alt. Så bra, sa jeg. Regina og jeg satt ute på bryggekanten nedenfor huset og pratet en stund. Om hva vi skulle gjøre i sommerferien og sånn. Hun skulle gjøre ganske mye. Jeg skulle ikke gjøre noe som helst. Så tok hun med seg mobilen og gikk hjem. Jeg gikk opp i leiligheten vår for å se om Bestefar hadde fikset noe til middag. Det hadde han ikke. Men like etter ropte Begraveren på ham. Han måtte komme opp trappa. Jeg ble med.

10 Jeg har bestemt at dere to flytter opp en etasje, sa Begraveren. Nå som lokalet i øverste kjelleretasje er ledig, kan dere flytte inn dit. Bestefar så seg omkring. Det står jo et gammelt skrivebord og noen gamle stoler her, sa han. De følger med, sa Begraveren. Vil du ikke ha dem, får du kaste dem selv. Og så er det skittent og stygt her, fortsatte Bestefar. Vi kan ikke flytte inn i skit. Vil du ha det reint, får du vaske selv, svarte Begraveren. Men det må skje fort, for dere må flytte med en gang. Hva om vi ikke vil? spurte Bestefar. Da kan dere flytte et annet sted. Samme for meg. Siden du ikke har betalt husleie på aldri så lang tid, har du ikke noe særlig valg. Vil du bo her i huset, flytter du opp hit. Nå med en gang. Bestefar geipte til Begraveren og mumlet noe stygt. Så svarte han at det var greit og at vi skulle flytte opp en etasje. Jeg syntes det var bra. For dette var et bedre sted å bo enn etasjen under oss. Det var større vinduer her og ikke så muggent og fuktig. Da sier vi at leiligheten nede er fraflyttet og pent vasket i morgen tidlig klokken åtte, sa Begraveren og gikk opp til seg selv igjen. Bestefar var egentlig fornøyd med å flytte opp en etasje, han også. Det ble mindre trapper å gå i, det så penere ut