Jeg heter Raphael Fernández og jeg er søppelgutt. Folk sier til meg: "Det er vel ikke godt å vite hva du kan komme over når du roter gjennom så mye

Transkript

1 1 Jeg heter Raphael Fernández og jeg er søppelgutt. Folk sier til meg: "Det er vel ikke godt å vite hva du kan komme over når du roter gjennom så mye søppel! Kanskje det blir lykkedagen din i dag?" Jeg pleier å svare: "Jeg tror nok jeg vet hva jeg finner." Og jeg vet faktisk hva alle finner, for jeg vet hva vi har funnet i de elleve årene jeg har jobba her på dynga. Det kan beskrives med ett 3

2 ord: stuppa, som er vårt ord for beklager språket dritt, menneskedritt. Jeg mener ikke å provosere noen, sånt driver jeg ikke med, men det er en del ting som mangler her i den nydelige byen vår. En av disse tingene er at alt for mange ikke har toaletter og innlagt vann. Så når de må, gjør de det der de kan. Flesteparten av disse folka bor i kasser, og kassene er stabla oppå hverandre, høyt til værs. Så når du må på do, gjør du det på et stykke papir, krøller det sammen og kaster det i søpla. Søppelposene blir henta. I hele byen blir de samla oppi traller, og fra trallene havner de i lastebiler, eller til og med tog du aner ikke hvor mye søppel denne byen produserer. Hauger på hauger med søppel, og alt sammen ender opp her ute hos oss. Lastebilene og togene stopper aldri, og det gjør ikke 4

3 vi heller. Vi krabber og kryper og plukker og sorterer. Stedet heter Behala, og det er en søppelby. For tre år siden var det Smoky Mountain, men Smoky Mountain ble så jævlig at den måtte stenges, og de tok oss med på flyttelasset. Søppelhaugene hoper seg opp store som Himalaya, man kan klatre i det uendelige, og det er mange som gjør det opp og ned i dalene. Fjellene strekker seg helt nede fra havna og opp i myrlandet; en langstrakt verden av dampende søppel. Jeg er en av søppelgutta som graver seg gjennom alt det denne byen kaster. "Men du må da finne spennende ting?" spør folk meg. "Av og til?" Vi får besøk, skjønner du. For det meste utlendinger på vei til Misjonsskolen som ble bygget for lenge siden, og så vidt holder det gående 5

4 ennå. Jeg smiler alltid, og jeg sier: "Noen ganger, sir! Noen ganger, ma'am!" Men det jeg egentlig mener er: Nei aldri, for vi finner stort sett bare stupp. "Hva var det?" spør jeg Gardo. "Hva tror du?" sier Gardo. Og jeg vet det. Den interessante pakken som så ut som et eller annet spennende i fint papir? For en overraskelse! Det var stupp, og Gardo plukker seg videre, tørker henda på skjorta og håper han finner noe vi kan selge. Alle dager, solskinn eller regn, tråkker vi opp og ned i disse fjellene. Vil du komme å se? Du kan lukte Behala lenge før du ser det. Den er vel omtrent to hundre fotballbaner stor, eller kanskje tusen basketballbaner jeg vet ikke, det virker så uendelig digert. Jeg vet heller ikke hvor mye av det som er stupp, men på en dårlig dag virker det som om det er mesteparten, 6

5 og det går ikke an å tilbringe livet her vassende, pustende, sovende og håpe at du en dag finner "noe fint." Men en dag gjorde jeg det. Jeg har vært søppelgutt siden jeg var gammel nok til å bevege meg uten hjelp, og klarte å plukke opp ting på egenhånd. Det vil si omtrent tre år gammel begynte jeg å sortere. Jeg skal fortelle hva vi ser etter. Plast, for plast kan omsettes til kontanter, kjapt, pr. kilo. Hvit plast er den beste, og den havner i én haug, blå plast i en annen. Papir, hvis det er hvitt og rent da kan vi vaske det og tørke det. Papp også. Blikkbokser, alt av metall. Glass, hvis det er flasker. Tøy eller filler av alle typer det betyr en og annen t-skjorte, et par bukser eller stoff som er brukt til innpakning. Halvparten 7

6 av det vi har på oss, vi som holder til på dynga, er ting vi finner her. Men mesteparten samler vi i hauger og selger. Du skulle sett meg, i mitt fineste antrekk. Jeg går med et par avrevne jeans og en alt for stor t- skjorte som jeg kan rulle opp over hodet når sola blir for ille. Jeg bruker ikke sko - for det første fordi jeg ikke har noen, og for det andre fordi man trenger å føle seg fram med føttene. Misjonsskolen gjorde et stort nummer av å skaffe alle ungene på dynga støvler, men de fleste av oss solgte dem. Søpla er myk og føttene våre er harde som hover. Gummi er bra. I forrige uke dukka det opp et tilfeldig lass med gamle bildekk. De ble plukka opp i løpet av noen få minutter. De voksne mennene var på plass med en gang og jaga oss. Et halvslitt dekk kan innbringe en halv dollar, og et helt nedslitt ett kan 8

7 holde taket på plass. Det kommer fast food hit også, og den har blitt en helt egen bissniss. Verken Gardo eller jeg kommer i nærheten av det, alt sammen ender opp nederst i den andre enden. Rundt hundre unger plukker sugerør, begre og kyllingbein. Alt sammen blir sortert, vaska og pakka frakta til veierne, veid og solgt. Opp på lastebiler som tar det med tilbake til byen, rundt og rundt går det. På en god dag kan jeg tjene to hundre pesos. På en dårlig, kanskje femti? Man lever fra dag til dag og håper man ikke blir syk. Livet ditt er den kroken du holder i hånda og roter i søpla med. "Hva er det, Gardo?" "Stupp. Og du?" Jeg roter i papiret. "Stupp." Men likevel: Jeg er en søppelgutt med stil. Jeg jobber sammen med Gardo mesteparten av tida, og vi beveger oss kjapt. Noen av småungene og gamlingene 9

8 bare roter og roter, som om absolutt alt må bli snudd og vendt på. Men jeg kan plukke ut papiret og plasten kjapt mellom all stupp, så det går ikke så verst for meg. Gardo er kompanjongen min, og vi jobber alltid sammen. Han passer på meg. 10