EVALUERING AV PROSJEKTENE «AKSJON HELSEFAGARBEIDER» OG «BLI HELSEFAGARBEIDER»

Transkript

1 Beregnet til Styringsgruppen i Bli helsefagarbeider Dokument Rapport Dato Februar 2015 EVALUERING AV PROSJEKTENE «AKSJON HELSEFAGARBEIDER» OG «BLI HELSEFAGARBEIDER»

2 EVALUERING AV PROSJEKTENE «AKSJON HELSEFAGARBEIDER» OG «BLI HELSEFAGARBEIDER» Rambøll Hoffsveien 4 Postboks 427 Skøyen 0213 Oslo T F

3 INNHOLDSFORTEGNELSE Sammendrag 1 1. Innledning Om helsefagarbeiderfaget Prosjektene «Aksjon helsefagarbeider» og «Bli helsefagarbeider» Om evalueringen Leserveiledning 8 2. Organisering Nasjonal organisering Lokal organisering Oppsummering Tiltak og måloppnåelse Rekrutteringspatruljer Yrkeskonkurranser Konferanser og informasjonsarbeid Øvrige tiltak Vurdering av måloppnåelse Oppsummering Vurderinger og anbefalinger Suksesskriterier for prosjektet Faktorer som er til hinder for bedre måloppnåelse Anbefalinger for videre arbeid Litteratur 34

4 1 SAMMENDRAG Prosjektene «Aksjon helsefagarbeider» og «Bli helsefagarbeider» Prosjektet «Aksjon helsefagarbeider» ble startet i desember 2005, på initiativ fra de tre arbeidsgiverorganisasjonene KS, Spekter og Virke (tidligere HSH). Helsedirektoratet og Utdanningsdirektoratet var viktige samarbeidspartnere, og finansierte prosjektet fra starten av. I tillegg ga flere fylkesmannsembeter støtte gjennom Kompetanseløftet I 2010 ble prosjektet omgjort og videreført som «Bli helsefagarbeider», finansiert av Helsedirektoratet alene. Bli helsefagarbeider skulle gjennom ulike nasjonale og lokale tiltak bidra til å øke rekrutteringen av ungdom og voksne til helsearbeiderfaget. Prosjektets overordnede målsetting har vært en bruttotilgang på 4500 helsefagarbeidere årlig. Prosjektet har også hatt mål om å bidra til å øke antallet læreplasser i kommuner, helseforetak, og private virksomheter, bygge fagets omdømme, og øke kvaliteten i helse- og omsorgstjenesten. Prosjektperioden utløp i desember Om evalueringen Denne evalueringen har hatt til hensikt å evaluere begge disse prosjektene. Evalueringen har både hatt fokus på å undersøke hvorvidt prosjektets organisering og metoder har vært treffsikre for å nå målgruppene for prosjektet, samt hvorvidt prosjektets tiltak har gitt ønsket resultat med hensyn til hovedmålet om en bruttotilgang på 4500 helsefagarbeidere per år. Evalueringen baserer seg primært på data innhentet gjennom semistrukturerte, kvalitative intervjuer. Totalt er det gjennomført 55 intervjuer, fordelt på prosjektets styrings- og prosjektgruppe, og aktører i et utvalg fylker og kommuner. Sistnevnte inkluderer representanter for fylkesmannen, fylkeskommunen, opplæringskontor, videregående skoler, kommuner, helseforetak og private sykehjem. I det følgende presenteres en sammenfatning av evalueringens hovedfunn. Organisering Siden oppstart i 2005 har prosjektet vært organisert med en styringsgruppe og en prosjektgruppe på sentralt nivå. Styringsgruppen har bestått av seks medlemmer, med representanter fra KS, Virke, Spekter, Utdanningsdirektoratet og Helsedirektoratet. Styringsgruppens oppgave har vært å ha det overordnete oppsynet med prosjektets fremdrift og økonomi. Prosjektgruppen har bestått av en prosjektleder og et varierende antall prosjektveiledere. Prosjektlederen har hatt personalansvar for prosjektveilederne, vært ansvarlig for organisering og fremdrift i prosjektet, faglig innhold, informasjon, rapportering og økonomi, samt deltatt i styringsgruppen. Alle medlemmer av prosjektgruppen har hatt ansvar for et gitt antall fylker. Prosjektgruppens medlemmer har hatt bakgrunn fra sektorområdene til de tre eierorganisasjonene KS, Virke og Spekter. Arbeidet som gjøres lokalt og regionalt, er i stor grad avhengig av den enkelte prosjektveileder, og dennes evne til å bygge relasjoner og skape samarbeidsnettverk på regionalt og lokalt nivå. Selv om dette er en naturlig konsekvens av organiseringen, medfører dette også at arbeidet i stor grad blir personavhengig, og i mindre grad avhengig av formelle og organisatoriske strukturer. Evalueringen viser også at det varierer i hvilken grad prosjektveilederne har greid å forankre prosjektarbeidet lokalt, og hvordan deres innsats oppfattes i de ulike fylkene. I enkelte kommuner og fylker har det vært en arbeidsgruppe som har fungert godt, med faste deltakere som har planlagt arbeidet og fordelt oppgaver seg i mellom på en tydelig og god måte. I andre fylker virker arbeidet å være betydelig dårligere forankret, og mer preget av samarbeid fra tiltak til tiltak. Både antallet og den geografiske fordelingen av fylkene som prosjektveilederne har hatt ansvar for oppgis av enkelte å ha vært en utfordring. Representanter for styringsgruppen peker også på at dette kan ha påvirket avtrykket prosjektet har satt i de ulike fylkene. Intervjuer med med-

5 2 lemmer i prosjektgruppen tyder på at det er lettere å jobbe aktivt i det fylket man selv bor og/eller jobber i, eller et nærliggende fylke. Det oppleves som en ulempe, både blant enkelte aktører internt i prosjektet og utad blant samarbeidsaktører på regionalt og lokalt nivå, at ingen av medlemmene i prosjektgruppen selv har vært helsefagarbeidere eller tilsvarende. Å inkludere helsefagarbeidere i prosjektgruppen antas å kunne gi prosjektet mer tyngde og legitimitet overfor prospektive og nåværende helsefagarbeidere, samt myndigheter, arbeidsgivere og andre aktører prosjektet henvender seg til. Tiltak Prosjektet har hatt to sentrale tiltak: rekrutteringspatruljer og yrkeskonkurranser. Rekrutteringspatruljene oppleves i all hovedsak som et positivt tiltak med antatt god virkning på rekruttering av helsefagarbeidere. Flere av informantene melder om positive tilbakemeldinger fra lærere og skoleledelse ved skolene som er besøkt. Flere viser i tillegg til økte søkertall, enten til helse- og oppvekstfag generelt, til Vg2 helsearbeiderfag, eller til lærlingeplass på skoler der man har hatt besøk av rekrutteringspatruljene. Som en positiv sideeffekt av tiltaket, trekker flere av informantene frem at deltakerne i patruljene utvikler seg både faglig og personlig gjennom å være med i patruljen. Samtidig som tiltaket oppleves som positivt der det har blitt gjennomført på en god måte, er det enkelte av kommunene/ fylkene i evalueringen som i store deler av prosjektperioden ikke har hatt en fungerende patrulje. Enkelte av informantene har også påpekt at det har vært store forskjeller når det gjelder patruljenes «kvalitet», og at det til tider har vært svært ressurskrevende å få tak i gode deltakere. Yrkeskonkurranser er det andre sentrale tiltaket i prosjektet. Yrkeskonkurranser oppleves også å være et godt og konstruktivt tiltak. Flere av informantene mener yrkeskonkurranser har bidratt til å synliggjøre faget, og øke fagets omdømme. Konkurransene har flere steder utviklet seg til å bli store arrangementer med mange tilskuere, og den lokale pressen har flere steder dekket og rapportert fra disse. Konkurransene ser ut til å bidra til å vise frem bredden og variasjonen som finnes i fagets arbeidsoppgaver. Et annet aspekt ved yrkeskonkurranser som trekkes frem av flere informanter, handler om læring. Det er blitt utviklet en egen veileder for hvordan skolene kan inkorporere konkurranseformen i undervisningen, noe mange trekker frem som positivt. Yrkeskonkurranser bidrar dermed både til å skape blest om faget, øke fagets omdømme og bidra til læring. Hvorvidt tiltaket fungerer som et rekrutteringstiltak, synes noe mer uklart. Konferanser for elever i Vg2 har også vært et sentralt tiltak i flere fylker. Mange av de lokale aktørene som har blitt intervjuet har deltatt på konferanser der prosjektet har blitt presentert. Det er evalueringens hovedinntrykk at konferansene oppleves som gode, nyttige og informative. Ikke minst kan slike konferanser ha vært ekstra nyttige for kommuner som ikke har et eget opplæringskontor. Prosjektveilederne har i tillegg jobbet med informasjonsarbeid på flere arenaer. Dette inkluderer blant annet å holde innlegg på ulike nasjonale konferanser og utdanningsmesser, og å jobbe aktivt mot arbeidsgiversiden for å informere om faget, utdanningen, lærlingeordningen, og de ulike tiltakene i prosjektet. På samme måte er det blitt jobbet opp mot ungdomsskoler og rådgivningstjenesten for å informere om utdanningen og faget, og opp mot de videregående skolene for å motivere elevene til å søke læreplass. Vurdering av måloppnåelse Når det gjelder måloppnåelse, tar evalueringen først og fremst for seg informantenes vurderinger av tiltakenes treffsikkerhet med hensyn til prosjektets målgruppe. De aller fleste informantene i evalueringen er svært positive til at det eksisterer et prosjekt rettet mot å rekruttere ungdom og voksne til helsearbeiderfaget. Flere påpeker også at det har vært nødvendig med hjelp og støtte til å få til dette arbeidet på lokalt nivå. I så henseende har prosjektet vært viktig.

6 3 Mens Aksjon helsefagarbeider hadde et overordnet og generelt fokus på rekruttering av ungdom, har Bli helsefagarbeider i større grad hatt et uttalt fokus på rekruttering av voksne. Denne endringen i målsetting og fokus, blir oppfattet som positiv av flere informanter. Samtidig viser funn fra evalueringen at dette ikke nødvendigvis har manifestert seg i en faktisk og konkret endring av innsatser og tiltak. Den absolutte hovedtyngden i prosjektet ligger fortsatt på rekruttering av ungdom til faget, og gjennomføring av lærlingetiden. Dette kommer til uttrykk gjennom den store innsatsen som legges ned i rekrutteringspatruljer, yrkeskonkurranser og Vg2-konferanser. Prosjekt Bli Helsefagarbeider har hatt som overordnet målsetting å bidra til en bruttotilgang på 4500 helsefagarbeidere årlig. SSBs statistikk, som viser tall fra 2009 til 2013, viser at antallet sysselsatte helsefagarbeidere økte med over 4300 fra 2012 til Når en inkluderer sysselsatte hjelpepleiere og omsorgsarbeidere (hvis utdanninger har blitt erstattet av helsefagutdanningen) i beregningen, var det samlet sett en økning på om lag 100 sysselsatte for de tre gruppene. Tilgjengelig statistikk viser også at det har vært en økning i antallet søkere til både helsearbeiderfaget på Vg2, og til opplæring i bedrift som helsefagarbeider de siste årene. Det store flertallet av sysselsatte helsefagarbeidere jobber i kommunal forvaltning. En forholdsvis liten andel av helsefagarbeiderne jobber i privat sektor og offentlige foretak (herunder helseforetakene). Dette gjenspeiles også i tilgjengelige lærlingeplasser. I privat sektor har man i begrenset grad lykkes med å opprette læreplasser, mens antallet læreplasser i helseforetakene i stor grad varierer fra foretak til foretak. Anbefalinger Selv om evalueringen ikke kan påvise konkrete og direkte effekter av de ulike tiltakene, peker informantene på en rekke suksesskriterier som kan bidra til å fremme prosjektets måloppnåelse. I fylker der de samme aktørene har vært involvert over tid, oppfattes prosjektet å ha hatt effekt i større grad. Videre synes det å være en forutsetning for å lykkes med rekrutteringsarbeidet, at behovet for helsefagarbeidere er til stede, og at involverte aktører oppfatter og erkjenner dette behovet. Også tilstrekkelig og god opplæring av rekrutteringspatruljene og opplæring av lærlinger i praksis trekkes frem som et viktig suksesskriterium. De samme faktorene som blir fremhevet som suksesskriterier, kan også fungere som barrierer for måloppnåelse dersom de ikke er til stede. I tillegg har evalueringen identifisert flere barrierer som ligger utenfor selve prosjektets virkeområde, hvorav deltidsproblematikken i mange kommuner fremheves. Den store andelen deltidsstillinger forhindrer både rekruttering av ungdom, og vanskeliggjør voksne ufaglærtes muligheter for å oppfylle praksiskravet innen rimelig tid. Fagets omdømme og ulike aktørers kjennskap til faget fremstår også som barrierer. Vi anbefaler følgende prioriteringer for å imøtekomme disse utfordringene i fremtiden: Forsterket informasjons- og påvirkningsarbeid. Noe av det som ser ut til å hindre flere i å velge helsearbeiderfaget, eller velge å gå ut i lære etter å ha valgt faget i første omgang, handler om de mulighetene som ligger frem i tid. Dersom det ikke finnes læreplasser, jobber, eller tilstrekkelig store stillinger, er det nærliggende å anta at ungdom ikke vil velge helsearbeiderfaget. Det samme gjelder voksne ufaglærte: dersom det tar for lang tid å fullføre praksiskravet, vil ikke dette fremstå som et attraktivt alternativ for denne gruppen. Det vil derfor være viktig å jobbe overfor arbeidsgivere og lokale beslutningsmyndigheter for å legge forholdene bedre til rette for dette. Fokus på kvalitet i utdanning og læretid. Samtidig som det pekes på manglende jobber og/eller læreplasser, har flere av informantene i evalueringen påpekt at de aller fleste kompetente og ansvarsbevisste lærlinger får både lærlingeplass og jobb. Flere av informantene, i både kommuner og helseforetak, påpeker at en vesentlig andel av lærlingene oppleves å ha for lav kompetanse. Manglende kompetanse trenger imidlertid ikke være et uoverkommelig problem, og det finnes flere gode eksempler på kompetanseheving lokalt, til etterfølgelse for

7 4 andre. Spredning av kunnskap om gode lokale løsninger for kvalitets- og kompetanseheving i utdanningen og læretiden foreslås derfor som et fokusområde i fremtiden. Fortsette med rekrutteringspatruljer og yrkeskonkurranser. Funn fra evalueringen tyder på at de to tiltakene rekrutteringspatruljer og yrkeskonkurranser i all hovedsak oppleves som gode tiltak. Mens patruljene synes å virke positivt på rekruttering til faget og til lærlingeplass, synes yrkeskonkurransene i all hovedsak å bidra til å skape blest om faget, styrke fagets omdømme, synliggjøre fagets muligheter, og bidra til læring. Det er vår vurdering at disse tiltakene bør videreføres, dersom de fungerer godt og dersom det aktuelle fylket/kommunen har et faktisk behov for nye helsefagarbeidere, og har tilgjengelige stillinger til å dekke dette behovet. Utvikle tiltak overfor voksne ufaglærte. Prosjektet har i utgangspunktet har hatt et vesentlig større måltall for voksne (3000), sammenlignet med ungdom (1500). Inntrykket fra evalueringen er imidlertid at de aller fleste fylker og kommuner hovedsakelig har rettet sin innsats mot ungdom: gjennom rekrutteringspatruljer, yrkeskonferanser og rekrutteringskonferanser. Det kan derfor settes et spørsmålstegn ved at man ikke i større grad har opprettet egne tiltak rettet mot å videreutdanne voksne. Flere av informantene har også uttrykt et ønske om mer hjelp til å inspirere voksne ufaglærte til å ta fagbrev, og å få flere verktøy til å hjelpe dem gjennom denne prosessen. Lokal forankring og tilpasning av tiltak og innsatser. Uavhengig av hvilke innsatser som iverksettes i fremtiden, er det helt sentralt at disse forankres lokalt, at nødvendige aktører involveres, og at samarbeidet får en viss kontinuitet og forutsigbarhet på lokalt nivå. I tillegg er det viktig å tilpasse innsatsene til lokale utfordringer og behov. Selv om det vises til en fremtidig underdekning av helsefagarbeidere på nasjonalt nivå, opplever ikke alle at dette behovet har manifestert seg i deres kommune på nåværende tidspunkt. Fremtidige rekrutteringsinnsatser bør derfor i større grad vekte innsatsen opp mot den faktiske etterspørselen etter arbeidskraft på lokalt nivå. For å kartlegge det faktiske behovet er det viktig at det gjøres lokale analyser og fremskrivinger av behovet for helsefagarbeidere på lokalt nivå. Deretter kan det avgjøres hvorvidt innsatsen bør rettes mot å øke søkertallene til helsearbeiderfaget på videregående skole, øke antallet læreplasser, øke antallet stillinger (og størrelsen på disse stillingene), og/eller legge bedre til rette for kvalifisering av voksne ufaglærte.

8 5 1. INNLEDNING Rambøll Management Consulting presenterer med dette rapport for evaluering av prosjektene «Aksjon helsefagarbeider» og «Bli helsefagarbeider». Evalueringen er gjennomført i perioden oktober januar 2015, på oppdrag for prosjektets styringsgruppe. Styringsgruppen består av representanter for KS, Spekter og Virke. 1.1 Om helsefagarbeiderfaget Utdanningen til å bli helsefagarbeider ble lansert med Kunnskapsløftet i 2006, og erstattet de tidligere utdanningene til å bli henholdsvis hjelpepleier og omsorgsarbeider. Hjelpepleiere ble i sin tid utdannet for å arbeide ved sykehus, og var i utgangspunktet somatisk orientert, mens omsorgsarbeidere, som hadde en sterkere sosialfaglig profil, hovedsakelig rettet seg mot kommunal pleie og omsorg. En utdannelse i helsearbeiderfaget skal i utgangspunktet kvalifisere til arbeid både i spesialisthelsetjenesten og i kommunesektoren. De aller fleste ferdigeksaminerte elevene jobber imidlertid i kommunal sektor, fremfor i spesialisthelsetjenesten. Det finnes hovedsakelig to måter å bli helsefagarbeider på. Den første foregår gjennom skolegang og læretid, hvor kandidatene gjennomfører to år på videregående skole og to år som lærling, før de kan kvalifisere til fagbrev. Den andre fremgangsmåten innbefatter kvalifisering til fagbrev gjennom praktisk yrkeserfaring. Dette er en mulighet for ufaglærte som har jobbet minst fem år i «allsidig praksis fra fagområdet» Økende behov for helsefagarbeidere Framskrivningsprognoser viser at det vil være stor mangel på helsepersonell i årene som kommer. I St.meld. nr. 25 ( ) ble det anslått at det vil være behov for 4500 nye helsefagarbeidere hvert år for å dekke samfunnets behov. 1 Nyere beregninger utført av Statistisk sentralbyrå (SSB) anslår at det vil være en underdekning på helsefagarbeidere i Det fremtidige behovet for helsefagarbeidere understrekes også av KS i kommunesektorens arbeidsgivermonitor for Det fremheves ulike årsaker til misforholdet mellom utdannede helsefagarbeidere og samfunnets behov for denne yrkesgruppen. I Meld. St. 13 ( ) påpekes det at frafall mellom Vg2 og Vg3, enten ved at elevene dropper ut av skolen eller ved at de velger å ta påbygging til generell studiekompetanse fremfor å fullføre fagbrevet ved å gå to år i lære, er de største årsakene. 4 En kvalitativ undersøkelse gjennomført av NIFU og Fafo i 2013 viser at årsakene til at så mange elever innen helsearbeiderfaget velger påbygging etter Vg2 i stedet for å fullføre utdanningen med å gå ut i lære, varierer. 5 Ønsket om å holde muligheten åpen for videre utdanning på høyere nivå i fremtiden fremstår som sentralt for mange. Forskerne mener at det er tre aspekter som er med å forme de ulike valgene elevene tar etter at de er ferdige med Vg2 helsefagarbeider: Hvilke arbeidsoppgaver elever og lærlinger opplever at helsefagarbeideren har Hvor elevene og lærlingene opplever at de kan få jobb som helsefagarbeider Hvor stor stilling elevene og lærlingene oppfatter at en kan få som helsefagarbeider Elever som velger allmennfaglig påbygging etter Vg2 fremfor å gå i lære, begrunner ofte valget med at de var usikre på hva de ville bli, og at å velge påbygg ga dem lengre tid til å bestemme seg. Flere av elevene oppfatter å gå i lære som en blindvei, mens påbygg ikke utelukker ulike valgmuligheter på samme måte. Andre har på sin side hatt planer om påbygg hele tiden, ved at 1 St.meld. nr. 25 ( ). Mestring, muligheter og mening Fremtidens omsorgsutfordringer 2 Roksvaag og Texmon (2012) 3 KS (2014). Kommunesektorens arbeidsgivermonitor Meld. St. 13 ( ). Utdanning for velferd Samspill i praksis 5 Skålholt, A, H. Høst, T. Nyen og A.H. Tønder (2013). Å bli helsefagarbeider. En kvalitativ undersøkelse av overganger mellom skole og læretid, og mellom læretid og arbeidsliv blant ungdom i helsearbeiderfaget. NIFU-rapport /Fafo-rapport 2013:05

9 6 de tidlig hadde bestemt seg for høyskoleutdanning, ofte sykepleie. Forskerne trekker videre frem det faktum av at å gå fra Vg2 helsefagarbeider til påbygg anses som like «normalt» som det å gå ut i lære det tredje året. Valget begrunnes i liten grad med misnøye med utdanningen, eller at de valgte feil når de startet på yrkesfagsprogrammet Helse- og oppvekstfag. Tvert om opplever mange utdanningen som en god forberedelse til høyere utdanning, og spesielt til sykepleie. 6 Flere elever oppgir også at de velger bort læretid fordi de har hørt at det er vanskelig å få jobb etter læretiden, og utfordringen med å få seg en fulltidsstilling etter endt læretid synes å være en av de største barrierene i overgangen mellom læretid og arbeidsliv. NIFU og Fafo viser i sin studie at stillingsstrukturen gjør det vanskelig for de kommunale virksomhetene å ansette nyutdannede helsefagarbeidere i større stillinger. Når det først er muligheter for å kunne få større stillinger ved virksomheten, er det ofte flere ved arbeidsplassen som ønsker denne stillingen, og som derfor går foran nyutdannede. Dette kan i tilfeller også gjelde ufaglærte som har gått lenge i vikariat. Forskerne konkluderer med at det er begrenset hva fylkeskommunen som skoleeier kan gjøre for å styrke Helsearbeiderfaget, i og med at aspektene som fremkommer i deres undersøkelser ikke er knyttet til utdanningen i seg selv. 7 En sentral utfordring er at flere aktører ikke har vært villige til å ta inn helsefagarbeiderlærlinger. Blant annet har det vært en utfordring å få helseforetakene til å opprette lærlingeplasser i sine virksomheter. En NIFU-rapport fra 2010 trekker frem flere årsaker til dette. 8 Den viktigste blant disse ser ut til å være at mange opplever at helsefagarbeiderne ikke har en naturlig plass i sykehusene. Som den samme rapporten også viser, har hjelpepleierne mange steder vært en marginalisert gruppe man ikke nødvendigvis har inkludert i fremtidige planer. I rapporten finner man en klar sammenheng mellom det å ta inn lærlinger, og de daværende hjelpepleiernes posisjon i sykehusene. Dette handler både om at det må være hjelpepleiere i arbeid ved sykehuset, men også om at det må være ildsjeler blant hjelpepleierne som legger til rette for lærlingene. Sist men ikke minst finner rapporten at disse ildsjelene må ha ledelsen ved sykehuset med seg i dette arbeidet. En rapport utarbeidet av NIFU i 2014 viser også at det finnes utfordringer med lærlingordningen i kommunal sektor. Her fremheves blant annet kostnaden ved å ta inn lærlinger, i kombinasjon med en manglende bevissthet om læretid som ressurs og kilde til verdiskapning for virksomheten, blant faktorene som fungerer som barrierer for lærlingordningen i kommunene. I forlengelsen av dette, påpeker forfatterne at man stadig er avhengig av rekruttering av voksne. Også her er det imidlertid utfordringer med fagopplæringsmodellen, fortrinnsvis fordi det er få som tilfredsstiller kravet om fem års praksis for ufaglærte som ønsker fagbrev gjennom praksiskandidatordningen. Det konkluderes derfor med at det må finnes mer hensiktsmessige voksenopplæringsordninger for å klare å dekke rekrutteringsbehovet Prosjektene «Aksjon helsefagarbeider» og «Bli helsefagarbeider» På bakgrunn av den nye helsefagarbeiderutdanningen og fremtidens behov for arbeidskraft ble prosjektet «Aksjon helsefagarbeider» startet i desember 2005, på initiativ fra de tre arbeidsgiverorganisasjonene KS, Spekter og Virke (tidligere HSH). Helsedirektoratet og Utdanningsdirektoratet var viktige samarbeidspartnere, og finansierte prosjektet fra starten av. I tillegg ga flere fylkesmannsembeter støtte gjennom Kompetanseløftet Prosjektet ble etablert for å motivere kommuner, sykehus og private institusjoner til å opprette læreplasser. Dette innebar ikke bare et fokus på antall plasser, men også på innhold og kvalitet i opplæringen. Dette ble ansett som en sentral forutsetning for at den nye helsefagarbeiderutdanningen skulle bli vellykket. 6 Ibid. 7 Ibid. 8 Skålholt, A. og H. Høst (2010). Helsefagarbeiderlærlinger i sjukehus. NIFU Rapport 42/ Høst, H, A. Skåholt, R.B. Reiling og C. Gjerustad (2014). Hvorfor blir lærlingordningen annerledes i kommunen enn i privat sektor? Sentrale utfordringer for kommunesektoren i arbeidet med fagopplæring. NIFU Rapport 22/2014

10 7 I 2010 ble prosjektet omgjort og videreført som «Bli helsefagarbeider», finansiert av Helsedirektoratet alene. Bli helsefagarbeider skulle gjennom ulike nasjonale og lokale tiltak bidra til å øke rekrutteringen av ungdom og voksne til helsearbeiderfaget. Prosjektets overordnede målsetting har vært en bruttotilgang på 4500 helsefagarbeidere årlig, hvorav 1500 skulle være ungdom og 3000 skulle være voksne. Prosjektet har også hatt mål om å bidra til å øke antallet læreplasser i kommuner, helseforetak, og private virksomheter, bygge fagets omdømme, og øke kvaliteten i helse- og omsorgstjenesten. 10 Prosjektperioden utløp i desember Prosjektene har tidligere utarbeidet to prosjektrapporter, en for prosjektperioden , og en for prosjektperioden Om evalueringen Denne evalueringen har hatt til hensikt å evaluere begge disse prosjektene. Evalueringen har både hatt fokus på å undersøke hvorvidt prosjektets organisering og metoder har vært treffsikre for å nå målgruppene for prosjektet, samt hvorvidt prosjektets tiltak har gitt ønsket resultat med hensyn til oppsatte mål, som er at bruttotilgangen skal være 4500 helsefagarbeidere per år. For enkelhets skyld vil prosjektene videre i rapporten omtales som «prosjektet» eller som «Bli helsefagarbeider», ettersom det er dette navnet som har vært gjeldende de siste fire årene Metodisk gjennomføring Evalueringen baserer seg primært på data innhentet gjennom semistrukturerte, kvalitative intervjuer. Innledningsvis ble det gjennomført fire intervjuer med representanter for styringsgruppen. Videre ble det gjennomført seks intervjuer med prosjektgruppens medlemmer. Basert på informasjon fra disse innledende intervjuene samt dialog med oppdragsgiver, ble åtte fylker valgt ut for videre studier. Utvalget består både av fylker der prosjektarbeidet oppleves å ha vært vellykket, og fylker hvor prosjektet har hatt større utfordringer. De åtte fylkene som inngår i evalueringen er: Akershus Møre og Romsdal Nordland Oslo Rogaland Telemark Troms Østfold Det er gjennomført mellom fem og syv intervjuer i hvert fylke, avhengig av tilgang til informanter og omfanget av samarbeidsparter. Totalt er det gjennomført 45 intervjuer i de åtte fylkene. I tillegg har det blitt gjennomført to intervjuer i henholdsvis Hordaland og Sogn og Fjordane. Aktuelle informanter i hvert fylke ble i hovedsak identifisert ved hjelp av prosjektveilederne for de aktuelle fylkene. Denne utvalgsmåten ble valgt for å sikre at relevante informanter som har vært tilknyttet prosjektet ble inkludert i undersøkelsen. Det er gjennomført intervjuer med representanter for fylkesmannen, fylkeskommunen, opplæringskontor, videregående skoler, kommuner, helseforetak og private sykehjem 13. Med tanke på at prosjektveilederne har stått forholdsvis fritt i organisering og gjennomføring av tiltak, er det ikke nødvendigvis de samme aktørgruppene Aksjon helsefagarbeider (2009). Rapport Aksjon helsefagarbeider Aksjon helsefagarbeider (2011). Aksjon helsefagarbeider prosjektrapport Det har vist seg vanskelig å få tak i informanter i private virksomheter. I flere av fylkene som inngår i evalueringen, har private virksomheter heller ikke ønsket lærlinger, og har derfor ikke vært involvert i prosjektet.

11 8 som har vært involvert i prosjektet i hvert fylke. Følgelig er det heller ikke slik at de samme aktørene har blitt intervjuet i hvert fylke Avgrensninger Datainnsamlingen har vist at det er nokså store forskjeller med hensyn til organiseringen av prosjektet på tvers av ulike kommuner og fylker. Utvalget av kommuner og fylker har blitt gjort med tanke på å ivareta en spredning knyttet til både størrelse og geografisk beliggenhet, samt prosjektgruppens innspill. Det er derfor viktig å påpeke at rapporten ikke gir et representativt og utfyllende bilde av prosjektene og de aktuelle tiltakene, men snarere et utsnitt i de utvalgte fylkene. Ettersom det har vært utskiftninger av medlemmer både i prosjektgruppen sentralt og samarbeidsaktører lokalt, har det vært noe mer krevende å innhente data om den praktiske gjennomføringen av tiltak tidlig i prosjektperioden. Hovedvekten av funn i evalueringen omhandler derfor den siste prosjektperioden, «Bli helsefagarbeider». Den foreliggende evalueringen gir ikke en konkret vurdering av den direkte effekten av prosjektet og de ulike tiltakene. En slik effektmåling vil kreve et større prosjekt og et annet metodisk design. Hensikten med denne evalueringen har hovedsakelig vært å gi en beskrivelse av hvordan prosjektet overordnet har fungert, og drøfte og sannsynliggjøre mulige resultater av de ulike tiltakene, basert på informantenes erfaringer og vurderinger. 1.4 Leserveiledning Rapporten er videre strukturert på følgende måte: Kapittel 3 redegjør for prosjektets organisering Kapittel 4 redegjør for prosjektets tiltak og måloppnåelse Kapittel 5 beskriver identifiserte suksesskriterier og barrierer, og gir anbefalinger for videre arbeid

12 9 2. ORGANISERING Prosjektet Aksjon helsefagarbeider ble igangsatt på initiativ fra KS, Virke og Spekter i Dette prosjektet ble avsluttet i juni 2010, men umiddelbart etterfulgt av prosjektet Bli helsefagarbeider, som ble avsluttet ved utgangen av desember I dette kapittelet gjøres det rede for hovedtrekkene når det gjelder organisering av prosjektet, herunder vurderinger av prosjektets organisering, både på nasjonalt og lokalt nivå. 2.1 Nasjonal organisering Prosjektet har vært organisert på både sentralt og lokalt nivå. I det følgende presenterer vi den nasjonale organiseringen av prosjektet, og gjengir informantenes vurderinger av hvordan denne organiseringen har fungert Beskrivelse av nasjonal organisering Siden oppstart i 2005 har prosjektet vært organisert med en styringsgruppe og en prosjektgruppe på sentralt nivå. Styringsgruppen har bestått av seks medlemmer, med representanter fra KS, Virke, Spekter, Utdanningsdirektoratet og Helsedirektoratet. Styreleder har i hele perioden vært fra KS, men det har vært utskiftninger av personer i gruppen over tid. På styremøter har også prosjektleder og en prosjektveileder deltatt, sistnevnte som sekretær. Styringsgruppens oppgave har vært å ha det overordnete oppsynet med prosjektets fremdrift og økonomi. Prosjektgruppen har bestått av en prosjektleder og et varierende antall prosjektveiledere. Prosjektlederen har hatt personalansvar for prosjektveilederne, vært ansvarlig for organisering og fremdrift i prosjektet, faglig innhold, informasjon, rapportering og økonomi, samt deltatt i styringsgruppen. I tillegg har prosjektlederen også hatt ansvar for et utvalg fylker. Prosjektgruppens medlemmer har hatt bakgrunn fra sektorområdene til prosjektets tre eierorganisasjoner KS, Virke og Spekter. Prosjektveilederne har også hatt ulik utdannings- og arbeidsbakgrunn, men i senere tid har de fleste hatt bakgrunn som sykepleiere. 14 I prosjektet Aksjon helsefagarbeider bestod prosjektgruppen av seks prosjektveiledere (syv fra juni 2008). I prosjektet Bli helsefagarbeider har prosjektgruppen bestått av fem prosjektveiledere. Alle medlemmer av prosjektgruppen har hatt ansvar for et gitt antall fylker. Det vanligste har vært tre fylker for en prosjektveileder i full stilling. Dette har imidlertid variert fra ett til fem fylker per prosjektveileder. I sammenheng med at det har vært utskiftninger av prosjektveiledere underveis i prosjektperioden, har også fordelingen av fylker variert. Ettersom prosjektveilederne sitter på ulike steder i landet, har mye av samarbeidet dem i mellom gjennomført på telefon, video og epost. For å samkjøre gruppen og for å bli enige om prioriteringer, mål og arbeidsmetoder, har prosjektgruppen med jevne mellomrom også hatt prosjektsamlinger. Prosjektet Bli helsefagarbeider har blitt finansiert av Helsedirektoratet. Helsedirektoratet har i tillegg bidratt med midler til yrkeskonkurranser (se kapittel 3), gjennom Kompetanseløftet Vurderinger av den nasjonale organiseringen Et innspill som har fremkommet i evalueringen, er et ønske blant enkelte av prosjektgruppens medlemmer om en mer involvert styringsgruppe som i større grad stiller kritiske spørsmål til prosjektgruppens arbeid. Medlemmene i styringsgruppen opplever på sin side å skulle ha en mer overordnet rolle, som blant annet innebærer å sørge for at prosjektets overordnede målsetting ivaretas, og at de økonomiske forpliktelsene overholdes. Det ser heller ikke ut til at det foreligger et beskrevet mandat for gruppen. Medlemmer i styringsgruppen beskriver også prosjektet som 14 Aksjon helsefagarbeider Rapport

13 10 ryddig, oversiktlig og godt drevet, og det kan følgelig være at styringsgruppen ikke har sett noen grunn til å stille mer kritiske spørsmål ved prosjektgruppens arbeid. Det fremmes imidlertid også innspill om at prosjektgruppen kunne ha blitt styrket ved å inkludere en helsefagarbeider som prosjektveileder. Både personer internt i prosjektet og lokale samarbeidsparter har løftet frem dette perspektivet i evalueringen. Å inkludere helsefagarbeidere i prosjektgruppen antas å kunne gi prosjektet mer tyngde og legitimitet overfor prospektive og nåværende helsefagarbeidere, samt arbeidsgivere og andre aktører som prosjektet henvender seg til. I tillegg til å ha ansvar for «egne» fylker, har prosjektlederen også hatt personalansvar for prosjektveilederne, vært ansvarlig for organisering og fremdrift av prosjektet, for faglig innhold, informasjon, rapportering og økonomi, samt vært med i styringsgruppen. Det har i evalueringen også fremkommet synspunkter på at det ville vært mer hensiktsmessig dersom prosjektlederen hadde vært fritatt for dette fylkesansvaret, og at større innsats på den måten kunne vært rettet mot strategisk arbeid for prosjektet som helhet. Det har i evalueringen også fremkommet synspunkter og oppfatninger om at det har vært et prosjekt som i stor grad har blitt preget av KS, der Virke og Spekter har blitt oppfattet å ha mindre roller. Dette bildet forsterkes trolig av at kommunal sektor er den største sektoren for helsefagarbeidere. Antallet fylker, og disse fylkenes geografiske plassering, som de ulike prosjektveilederne har hatt ansvar for oppgis også av enkelte prosjektveiledere å være en utfordring. Representanter for styringsgruppen peker også på at dette kan ha påvirket avtrykket prosjektet har satt i de ulike fylkene. Intervjuer med medlemmer i prosjektgruppen tyder på at det er lettere å jobbe aktivt i det fylket man selv bor og/eller jobber i, eller et nærliggende fylke. Her er det lettere å danne og/eller nyttiggjøre seg av eksisterende kontakter og nettverk. Også intervjuer med informanter i de aktuelle fylkene støtter opp om dette. De to tiltakene rekrutteringspatruljer og yrkeskonkurranser (vi går nærmere inn på disse tiltakene i kapittel 3), har vært satsingsområder for samtlige fylker og prosjektveiledere som inngår i evalueringen. Prioritering og fokus på øvrige tiltak og innsatsområder utover dette, har vært mer påvirket og avhengig av den enkelte prosjektveileder. Det pekes blant annet på at arbeidet avhenger av den enkeltes evne til å bygge relasjoner og skape samarbeidsnettverk på regionalt og lokalt nivå. I og med at prosjektveilederne bor og jobber ulike steder i landet, er mye av prosjektets regionale arbeid i høy grad avhengig av den enkelte prosjektveileder. Selv om dette er en naturlig konsekvens av organiseringen, medfører dette også at arbeidet i stor grad blir personavhengig, og i mindre grad avhengig av formelle og organisatoriske strukturer. 2.2 Lokal organisering Beskrivelse av lokal organisering Det fremkommer av datainnsamlingen at organiseringen av prosjektet lokalt, det vil si i de ulike fylkene og kommunene, har variert. Fylkeskommunen har hatt en sentral rolle i de aller fleste fylker, og i noen fylker har også Fylkesmannen vært en viktig samarbeidspartner. Andre relevante samarbeidsparter inkluderer opplæringskontor, kommuner, helseforetak, Fagforbundet, Delta, samt ungdomsskoler og videregående skoler. Ulike former for arbeidsgrupper har eksistert i de fleste fylker. I noen tilfeller har prosjektveilederen benyttet seg av allerede eksisterende grupper/samarbeidsarenaer, og brukt dette som arbeidsforum for prosjektet. I andre fylker har prosjektveilederen opprettet egne, nye arbeidsgrupper for prosjektet. Gruppene har med andre ord hatt ulike navn og formål, og har bestått av forskjellige representanter fra fylke til fylke. Typiske aktører har vært prosjektveiledere fra prosjektet, representanter for fylkeskommunen og fylkesmannen, opplæringskontor, voksenopplæring,

14 11 helseforetak, skoler, og en eller flere kommuner. I flere fylker har en jevnlig møtevirksomhet blitt opprettholdt gjennom hele prosjektperioden. I andre fylker derimot, var disse gruppene meraktive og hadde hyppigere møtevirksomhet i starten av prosjektperioden, og etter hvert gått over til å samarbeide mindre kontinuerlig og mer ad hoc rundt enkelttiltak Vurderinger av lokal organisering Funn fra datainnsamlingen tyder på at prosjektveilederne har satt ulikt avtrykk etter seg ute i de ulike fylkene og kommunene. Flere av prosjektveilederne får svært mye skryt for sin innsats og evne til å dra prosjektet lokalt. Samtidig påpekes det arbeidet er personavhengig, og dermed i høy grad avhengig av kjemien og samarbeidsklimaet mellom de ulike aktørene. Selv om flertallet av informantene har et godt inntrykk av prosjektet og prosjektveiledernes innsats, viser evalueringen også at det varierer hvor godt prosjektveilederne har greid å forankre prosjektarbeidet lokalt, og hvordan deres innsats oppfattes i de ulike fylkene. I enkelte kommuner og fylker har det vært en arbeidsgruppe som har fungert godt, med faste deltakere som har planlagt arbeidet og oppgavefordeling seg i mellom på en tydelig og god måte. I andre fylker virker arbeidet å være betydelig mindre forankret og kontinuerlig, og mer preget av samarbeid fra enkelttiltak til enkelttiltak. I noen tilfeller oppleves det av informantene som om tiltak «hasteplanlegges», og skal gjennomføres uten tanke på kvalitet. Det presiseres at denne opplevelsen særlig gjelder for de siste årene av prosjektet, og kun omhandler enkelte fylker/kommuner. I forlengelsen av dette antyder imidlertid flere av informantene at de opplever at prosjektet har gått over mange år med forholdvis uendret organisering, og at det med fordel kunne vært gjort noen justeringer både med hensyn til organiseringsmåte, og gjennomføring av ulike tiltak. I forlengelsen av dette antyder funnene i evalueringen at det i noen tilfeller er en viss diskrepans mellom prosjektveiledernes opplevelse av egen «innsats», og lokale aktørers vurdering av prosjektveilederne i de respektive kommunene og fylkene. I enkelte av intervjuene uttrykker de lokale aktørene misnøye med enkelte av prosjektveiledernes synlighet lokalt. Flere informanter gir uttrykk for at de ønsker mer direkte kontakt med prosjektveilederne i det løpende arbeidet, og at arbeidsgruppene burde hatt flere og mer faste møter. Andre steder blir det fremhevet at prosjektveilederen har vært til stede, har vært konstruktiv og enkel å forholde seg til, og i stor grad har lyktes med å involvere de aktuelle aktørene på regionalt og lokalt nivå. Følgende sitat er en illustrasjon på det: «Jeg synes arbeidet har vært godt forankret. Både elever, lærere og kommunen har vært med, og jeg tror ikke noen opplever at det har vært noe noen få har holdt på med. Mange ulike aktører har vært med, og det er positivt». Evalueringen tyder på at prosjektet i liten grad har lykkes med å inkludere private aktører i arbeidet, i den grad det har vært en prioritert målsetting. Dette gjelder både i organisering og gjennomføring av tiltak. Samtidig er det viktig å påpeke at heller ikke enhetsledere ved offentlige sykehjem fremstår som spesielt sentrale aktører i prosjektet, eller i forbindelse med gjennomføring av ulike tiltak. De kommunale sykehjemmene fremstår likevel som mer fremtredende i prosjektet, og er dermed også representert i denne evalueringen i større grad, enn hva private virksomheter ser ut til å være. Som det blir vist senere i rapporten, er det også store variasjoner når det gjelder i hvilken grad man har lykkes med å involvere helseforetakene, og i forlengelsen av dette opprette lærlingeplasser for helsefagarbeidere i helseforetakene. Prosjektveilederne og andre lokale samarbeidsparter oppgir at dette har stått høyt på agendaen, men at det mange steder har vært svært vanskelig å få innpass. Sykehuset i Stavanger (SUS) står i en særstilling med over 50 lærlingeplasser. Også Nordlandssykehuset skiller seg ut ved at lærlingene er representert ved en lang rekke av sykehusets avdelinger. Dette kommer vi tilbake til i kapittel 3.

15 12 Den store variasjonen i den lokale organiseringen av arbeidet, og også opplevelsen av denne, må nødvendigvis sees i sammenheng med andre tiltak og strukturer i fylkene/kommunene. Enkelte steder er det flere eksisterende tiltak som bygger opp om den samme målsettingen som prosjektet har hatt, og/eller eksisterende strukturer og samarbeidsarenaer som prosjektet har kunnet knytte seg til. Andre steder har det vært lite eller intet fokus på problemstillinger knyttet til helsefagarbeiderfaget, utover tiltakene prosjektet har initiert. Mens det enkelte steder er store utfordringer med å fremskaffe nok lærlingeplasser, oppleves ikke dette som noe problem andre steder. Noen steder er det stort behov for flere helsefagarbeidere i kommunen/fylket, mens det andre steder ikke eksisterer et særskilt behov. Slik variasjon ser ut til å påvirke både tiltak som iverksettes og gjennomføres, og opplevelsen av prosjektets relevans. Vi kommer tilbake til dette i kapittel Oppsummering Dette kapittelet har vist at prosjektets organisering i stor grad oppleves konstruktiv og hensiktsmessig. Samtidig har flere potensielle forbedringspunkter blitt identifisert. Et slikt forbedringspunkt omhandler fylkene som de respektive prosjektveilederne har hatt ansvar for. Både antallet fylker, og fylkenes geografiske plassering, synes å ha påvirket i hvilken grad prosjektveilederne har evnet å jobbe aktivt og målrettet og nyttiggjøre seg av samarbeidsarenaer på regionalt og lokalt nivå. I forlengelsen av dette fremgår det at arbeidet som gjøres lokalt og regionalt i stor grad er avhengig av den enkelte prosjektveileder, og dennes evne til å bygge relasjoner og skape relasjoner og nettverk for samarbeid. Selv om dette er en naturlig konsekvens av organiseringen, medfører dette også at arbeidet i stor grad blir personavhengig, i mindre grad avhengig av formelle og organisatoriske strukturer, og dermed potensielt mer sårbart. Evalueringer viser at det varierer i hvilken grad prosjektveilederne har greid å forankre prosjektarbeidet lokalt, og hvordan deres innsats oppfattes i de ulike fylkene. I enkelte kommuner og fylker har det vært en arbeidsgruppe som har fungert godt, med faste deltakere som har planlagt arbeidet og oppgavefordeling seg i mellom på en tydelig og god måte. I andre fylker virker arbeidet å være betydelig dårligere forankret, og mer preget av samarbeid fra enkelttiltak til enkelttiltak. Det oppgis også som en ulempe at ingen av medlemmene i prosjektgruppen selv har vært helsefagarbeidere, eller tilsvarende. Å inkludere helsefagarbeidere i prosjektgruppen antas å kunne gi prosjektet mer tyngde og legitimitet overfor målgruppen.

16 13 3. TILTAK OG MÅLOPPNÅELSE De mest sentrale tiltakene i prosjektet har variert noe over tid, og mellom fylker og kommuner. Prosjektet har imidlertid hatt tre aktiviteter som har vært mer eller mindre felles for alle som har vært involvert i prosjektet. Dette gjelder rekrutteringspatruljer, yrkeskonkurranser, og ulike former for konferanser. Prosjektveilederne har ellers stått forholdsvis fritt med hensyn til organisering av aktiviteter og tiltak. I det følgende gjennomgås hovedaktivitetene, med et spesielt fokus på rekrutteringspatruljer og yrkeskonkurranser, før vi avslutningsvis også viser til andre tiltak som har utpekt seg på lokalt nivå. 3.1 Rekrutteringspatruljer Rekrutteringspatruljer har vært blant de mest sentrale tiltakene i prosjektet. Patruljene har bestått av unge helsefagarbeidere og lærlinger under 32 år, som besøker elever i 9. og/eller 10. klasse, og på videregående skole (Vg1 helse- og oppvekstfag og Vg2 helsearbeiderfag) for å informere om utdanningen, yrket og lærlingeordningen. En sentral tanke bak dette tiltaket er at ungdom selv har de beste forutsetningene for å snakke til, inspirere og rekruttere ungdom 15. Per desember 2014 var det 40 aktive rekrutteringspatruljer rundt om i landet. 12 av 19 fylker har slike patruljer. Det er store variasjoner mellom fylkene, spesielt når det gjelder antall patruljer. Nordland fylke utpeker seg i positiv retning med åtte aktive patruljer per i dag. 16 Prosjektet har selv arrangert opplæringsdager for rekrutteringspatruljene. Gjennom en todagers samling har deltakerne i patruljer fra hele landet fått opplæring i både presentasjonsteknikk, bruk av powerpoint, samt faglig påfyll. 17 Arbeidsgiverrepresentanter har også deltatt på opplæringen, og fått informasjon om suksesskriterier ved arbeidet, samt gode måter å administrere og finansiere dette på. 18 Opplæringen har også gitt deltakerne oppdatert kunnskap om aktuelle temaer, inspirasjon til videre arbeid, og fungert som en møteplass og arena for erfaringsutveksling for arbeidsgiverrepresentanter fra ulike deler av landet. Flere av arbeidsgiverrepresentantene bekrefter at denne formen for møteplass har vært nyttig og lærerik, også for dem. Det varierer mellom fylkene hvem som har hatt ansvar for rekrutteringspatruljene, og hvordan man har funnet frem til og rekruttert deltakere til patruljen. Flere steder er det opplæringskontoret i en kommune som har hatt ansvar for patruljene. Dette gjelder for eksempel Kristiansund kommune. I forbindelse med at opplæringskontoret har intervjuet alle Vg2-elevene som skal ut i lærlingepraksis, kjenner kontoret godt til elevene, og har hatt mulighet til å «plukke ut» gode kandidater underveis. I både Rogaland og Nordland er rekrutteringspatruljene et samarbeid mellom kommune og helseforetak. I Rogaland har opplæringskontorene i noen kommuner og opplæringskontoret ved Stavanger Universitetssykehus (SUS) gått sammen om å organisere patruljene. SUS er for øvrig det eneste sykehuset i landet som har et eget opplæringskontor for helsearbeiderfaget, og har vært et foregangssykehus når det gjelder å ta inn lærlinger i helsearbeiderfaget Vurderinger av rekrutteringspatruljer Rekrutteringspatruljer oppleves i all hovedsak som et positivt tiltak med antatt god virkning på rekruttering av helsefagarbeidere. Følgende sitat beskriver et flertall av informantenes opplevelse av prosjektet generelt, og av rekrutteringspatruljene spesielt: 15 Rapport Aksjon helsefagarbeider Aksjon helsefagarbeider Rapport

17 14 «Jeg syns det er viktig å få frem at samarbeidet [med prosjektet] har vært veldig godt og jeg opplever at særlig patruljene har vært veldig vellykket med tanke på rekruttering». I enkelte av fylkene har de diskutert hvordan man kan måle resultatene/effektene av patruljene, og flere opplyser om at de har planer om å sende ut en spørreundersøkelse til skolene som har hatt besøk. Selv om flere har snakket om dette, er det, så vidt det fremkommer gjennom datainnsamlingen, ikke gjennomført noen slike undersøkelser i fylkene som inngår i evalueringen. Flere av informantene melder imidlertid om positive tilbakemeldinger fra lærere og skoleledelse ved skolene som er besøkt. Flere viser i tillegg til økte søkertall, enten til helse- og oppvekstfag generelt, til Vg2 helsearbeiderfag eller til lærlingeplass på de skolene der man har hatt besøk av rekrutteringspatruljene. En av informantene hadde følgende å si om rekrutteringspatruljenes betydning for søkning til læreplass: «Så og si alle sier det er besøk fra rekrutteringspatruljen som gjorde at de velger å søke læreplass.» Enkelte steder viser man også til en økning i elevtallet. Dette kan komme til uttrykk gjennom at man gradvis har fått fulle klasser, eventuelt at man har man måttet opprette en ekstra klasse: «Vi registrerer hvert år hvor mange skoler vi er på og hvor mange elever som får besøk. Så ser vi på utviklingen, og at søkertallene øker. Patruljene har hatt en positiv virkning. Søkertallene har gått opp og søkertall til læreplasser har gått opp.» Patruljene blir i mange tilfeller etterspurt dersom de ikke selv tar kontakt med skolene på høsten, noe som tyder på at både elever, lærere og skoleledelse ser nytten av patruljenes arbeid. Følgende sitat oppsummerer noe av det som oppleves som positivt med rekrutteringspatruljene: «Patruljen har klart å presentere faget med større bredde enn det man klarer i skolen. På denne måten er det også opplærende for lærerne: patruljene kan gi lærerne et nytt og utvidet perspektiv på helsearbeiderfaget.» Enkelte av informantene mener i tillegg at besøk fra rekrutteringspatruljen er med å styrke elevenes innsikt i faget, og dermed bevissthet om valg av fag/yrke. På denne måten kan patruljene også bidra til bedre rekruttering: «Når patruljene forteller om sine valg, er det mer sannhet i det for en skoleelev enn når vi voksne kommer og snakker. Og det ser vi jo, i hvert fall på Vg3. Da er vi med ut og forteller om hvordan de søker læreplass. Vi har sett det at vi tror de har tatt bedre valg når de har hatt besøk av patruljene. Det blir mindre drop-out. Nå er det flere som søker fordi de har tatt et mer bevisst valg. Når vi treffer dem igjen når de skal ut i lære, så har vi sett at det er bedre kvalitet på lærlingene» De aller fleste kommuner/helseforetak som har hatt velfungerende rekrutteringspatruljer, ser ut til å ville beholde patruljene også etter at prosjekt Bli helsefagarbeider avsluttes. Også dette tyder på at patruljene oppleves som et vellykket rekrutteringstiltak. Det kan også nevnes at enkelte kommuner har startet med rekrutteringspatruljer rettet mot andre yrkesfag. Dette er igjen med på å styrke inntrykket av patruljene som et viktig og virkningsfullt tiltak for rekruttering. Som en positiv sideeffekt av tiltaket, trekker flere av informantene frem at deltakerne i patruljene utvikler seg både faglig og personlig gjennom å være med i patruljen. Flere lærebedrifter har meldt tilbake om at patruljedeltakerne får økt selvtillit, en bedre forståelse for hva faget og yrket handler om, samt utvikler en spesiell stolthet for faget.

18 15 Samtidig som tiltaket oppleves som positivt der det har blitt gjennomført på en god måte, er det enkelte av kommunene/ fylkene i evalueringen som i store deler av prosjektperioden ikke har hatt en fungerende patrulje. Gjennom intervjuene fremkommer det at der det ikke har vært en lokal aktør som har tatt/fått ansvar for patruljene, har tiltaket vært vanskeligere å gjennomføre på en god måte. Enkelte av informantene har også påpekt at det har vært store forskjeller når det gjelder patruljenes «kvalitet», og at det til tider har vært svært ressurskrevende å få tak i gode deltakere. Her er det imidlertid store forskjeller mellom fylkene. En informant kommenterer også at det har tatt tid å forankre dette arbeidet hos alle relevante aktører: «Det har vært en lang prosess å få alle til å forstå og bli enige om at det er viktig at ungdom snakker til og med ungdom. De som jobber med dette til daglig vet at dette er viktig, men politisk nivå har ikke vært med på denne ideen i like stor grad. Det har vært positivt at prosjektet har bidratt overfor politisk nivå med å argumentere for dette». Dette sitatet viser også betydningen av å ha et større prosjekt i ryggen, og hvordan det er med på å støtte opp om tiltakene som gjennomføres lokalt. 3.2 Yrkeskonkurranser Konkurranser i yrkesfag har lange tradisjoner innenfor mange fag, og det arrangeres en nasjonal konkurranse (Yrkes-NM) hvert andre år. I forkant av Yrkes-NM blir det arrangert både skolemesterskap på videregående skoler og fylkesmesterskap, innen flere ulike yrker. På initiativ fra blant annet prosjektet Aksjon helsefagarbeider ble helsearbeiderfaget representert på Yrkes-NM for første gang i I konkurransen deltok seks lag fra fylkene Oppland og Rogaland. Frem mot NM i 2008, ble det jobbet aktivt for å sikre en større deltakelse. Det ble nedsatt en arbeidsgruppe som bestod av representanter for Aksjon helsefagarbeider, KS, Fagforbundet, Norsk sykepleieforbund, samt videregående opplæring. Det ble arrangert både et nasjonalt kickoff og flere fylkesvise kickoffs for å informere og skape engasjement om konkurransen. Prosjektet har hatt et ønske om at hvert fylke skal ha et eget fylkesmesterskap i helsearbeiderfaget, og at dette kan fungere som kvalifisering til Yrkes-NM. Konkurransene arrangeres som rollespill der deltakerne planlegger, gjennomfører og evaluerer oppgaver på en scene foran et publikum. Deltakelsen evalueres av en dommer. For å gjøre metodikken kjent, har prosjektet ved flere anledninger arrangert kurs for dommere 21. Hvilke aktører som har vært involvert i arbeidet med fylkesmesterskapene for helsefagarbeidere har variert. En representant i prosjektgruppen har hatt et særlig overordnet ansvar for gjennomføringen av fylkesmesterskapene i mange fylker. I mange tilfeller har de videregående skolene bidratt med å lage oppgaver til mesterskapene. Helsedirektoratet har på sin side vært svært sentral for finansiering av konkurransene. I tillegg har en bredde av øvrige aktører bidratt med finansiering, inkludert fylkesmannsembeter, fylkeskommuner, opplæringskontorer, Fagforbundet og Delta. Det har med andre ord vært et bredt samarbeid mellom mange aktører for å arrangere yrkeskonkurransene. Sitatet under illustrerer hvordan fylkesmesterskapet har vært arrangert og gjennomført i et av fylkene som inngår i evalueringen: «Vi hadde en arbeidsgruppe med representanter fra opplæringskontoret i kommunen, prosjektveileder fra prosjektet, representanter fra helsefagavdelingene ved to videregående skoler, og en representant fra fagforeningen. Fylkesutdanningsavdelingen skulle vært representert på møtene, men de var ikke til stede. I arbeidsgrup Aksjon helsefagarbeider (2010): 6

19 16 pen fordelte vi arbeidet mellom oss. Skolene bidro med oppgaver til mesterskapet og ordnet med lokaler og utstyr, utdanningsavdelingen i fylkeskommunen bidro med å sende ut invitasjoner til alle skoler, kommunen ordnet med konferansier og gaver til deltakerne, og fagforeningen bidro med vakter. Det var en veldig god gjennomføring med godt samarbeid mellom alle aktører» Vurderinger av yrkeskonkurranser Yrkeskonkurranser oppleves i all hovedsak å være et positivt tiltak. Flere av informantene mener yrkeskonkurranser har bidratt til å synliggjøre faget og øke fagets omdømme. Konkurransene har flere steder utviklet seg til å bli store arrangementer med mange tilskuere og den lokale pressen har flere steder dekket og rapportert fra disse. Konkurransene ser ut til å bidra til å vise frem bredden og variasjonen som finnes i fagets arbeidsoppgaver, samt skape glede og engasjement blant deltakerne. Enkelte steder har 9. og 10. klassinger deltatt som publikum, og dette oppleves som positivt. Et annet aspekt ved yrkeskonkurranser som trekkes frem av flere informanter, handler om læring. Det er blitt utviklet en egen veileder for hvordan skolene kan inkorporere konkurranseformen i undervisningen, noe mange trekker frem som positivt. Konkurransene og forberedelsene til disse fungerer derfor godt som en annen måte å lære på, både for elevene som senere deltar med lag og for elevene som befinner seg i publikum. Dette oppleves som en viktig ekstra dimensjon ved yrkeskonkurransene. En av informantene sier det slik: «Lærerne har tatt med seg elevene på mesterskap og bedt dem ta notater. Da sier lærerne at elevene har lært mer i løpet av en dag enn hva de selv har fått til på lang tid.» Samtidig er det flere steder der konkurransene ikke har fungert like godt, og hvor informantene stiller spørsmålstegn ved tiltakets effekt på rekrutteringsarbeidet. Også steder der konkurransene har vært vellykkede arrangementer som oppleves positivt, har enkelte informanter vært usikre på tiltakets langsiktige effekt. Alt i alt, ser yrkeskonkurranser primært ut til å skape blest om faget, øke fagets omdømme og bidra til læring- både for deltakere og publikum. Hvorvidt tiltaket fungerer som et rekrutteringstiltak, synes noe mer uklart. 3.3 Konferanser og informasjonsarbeid I tillegg til å organisere, planlegge og gjennomføre rekrutteringspatruljer og yrkeskonkurranser, har prosjektet også drevet informasjon- og påvirkningsarbeid på ulike måter. Konferanser for elever i Vg2 har vært et sentralt tiltak i flere fylker. Den første Vg2-konferansen ble avholdt i Møre og Romsdal i Målet med konferansen var å informere om lærlingeordningen, få flest mulig av elevene på Vg2 til å søke læreplass, og å skape en arena der elevene fikk mulighet til å møte potensielle fremtidige arbeidsgivere. 22 Det har variert fra gang til gang og fra fylke til fylke hvilke aktører som har vært involvert i konferansene. Rekrutteringspatruljene har imidlertid vært et fast innlegg. I tillegg har ofte arbeidsgiversiden bidratt ved at ledere eller andre ansatte på sykehjem har fortalt om arbeidet som gjøres der. Fylkeskommunen har hatt innlegg, og i noen tilfeller har vinnere av yrkesmesterskapet, lokalt og/eller nasjonalt, også bidratt. På flere av tilstelningene har ulike kommuner og bedrifter hatt mulighet til å stå på stand, og på denne måten informere om mulighetene i egen kommune/virksomhet. I tillegg til tiltakene som er nevnt over, har prosjektveilederne jobbet mye med generelt informasjonsarbeid. Prosjektveilederne har både arrangert og holdt innlegg på ulike nasjonale konferanser og utdanningsmesser. Her har det vært fokus på å presentere både forskning og gode ek- 22 Aksjon helsefagarbeider Rapport

20 17 sempler til etterfølgelse. Det har også blitt jobbet aktivt mot arbeidsgiversiden for å informere om faget, utdanningen, lærlingeordningen, og de ulike tiltakene i prosjektet. På samme måte er det blitt jobbet opp mot ungdomsskoler og rådgivningstjenesten for å informere om utdanningen og faget, og opp mot de videregående skolene for å motivere elevene til å søke læreplass Vurderinger av konferanser og informasjonsarbeid Mange av de lokale aktørene som har blitt intervjuet har deltatt på konferanser der prosjektet har blitt presentert. Det er vårt hovedinntrykk at konferansene oppleves som gode, nyttige og informative. Ikke minst kan slike konferanser ha vært ekstra nyttige for kommuner som ikke har et eget opplæringskontor. Selv om det er vanskelig å identifisere og peke på konkrete resultater av denne formen for informasjonsarbeid. Informantene er imidlertid tydelige på at prosjektet i høy grad har bidratt til å sette helsearbeiderfaget på agendaen: «Det finnes nesten ikke konferanser i regi av KS hvor ikke prosjektet er tema. Det er alltid tema, og de har gjerne en stand i hallen med info og brosjyrer. Det ligger der hele tiden, og har gjort det i mange år. Fokuset fra KS og andre gjør at det er lengre fremme i panna hos alle med beslutningsmyndighet. Det er en viktig effekt selv om det ikke er så lett å måle.» Flere informanter oppgir lignende ting som informanten over: at prosjektets informasjonsarbeid bidrar til økt kunnskap, bevisstgjøring og omdømmebygging for helsearbeiderfaget. 3.4 Øvrige tiltak I forlengelsen av det informasjonsarbeidet som prosjektet har drevet, har flere fylker og kommuner igangsatt egne tiltak som støtter opp om de samme målsettingene som prosjektet. Ettersom det foregår mye arbeid parallelt, er det i noen tilfeller vanskelig å skille ut hvilke tiltak som er har sin opprinnelse i prosjektet og hvilke tiltak som er initiert av lokale aktører, uavhengig av prosjektet. Ettersom prosjektet i stor grad har bidratt til å sette fokus på helsearbeiderfaget, er det imidlertid nærliggende å tenke at en del lokale initiativ er inspirert av prosjektet eller igangsatt som et svar på rekrutteringsutfordringene som er avdekket gjennom prosjektet. I det følgende presenterer vi eksempler på tiltak rettet mot kvalifisering av voksne ufaglærte, samt en tilpasset lærlingemodell som både legger til rette for å øke læringen for lærlingene, og for å utnytte kommunens ressurser på en bedre måte. Dette er eksempler på tiltak som er initiert og igangsatt på lokalt nivå, og ikke av prosjektet som sådan. De fremheves likevel her som eksempler på gode tiltak som er iverksatt for å nå den samme målsettingen om å øke antallet helsefagarbeidere Tiltak rettet mot voksne Hovedinntrykket fra evalueringen er at de mest fremtredende tiltakene i prosjektet har rettet sin hovedinnsats mot rekruttering av ungdom til gjennomføring av skolegang og gjennomføring av lærlingetid for å bli kvalifiserte helsefagarbeidere. I enkelte kommuner har man imidlertid også igangsatt tiltak som på ulike måter retter seg mer spesifikt mot voksne. Tekstboksene på neste side gjengir eksempler fra to kommuner som har lykkes med å kvalifisere flere voksne ufaglærte i kommunen til å bli helsefagarbeidere.