Tid li ge re ut gi vel ser av Karin Brunk Holmqvist: Potensgiverne (2009) Rapsgubbene (2010) Sirile gentlemen søkes (2011) Rosa elefanter (2012)

Transkript

1 Kranvriderne

2 Tid li ge re ut gi vel ser av Karin Brunk Holmqvist: Potensgiverne (2009) Rapsgubbene (2010) Sirile gentlemen søkes (2011) Rosa elefanter (2012) Kaffe med mu sikk (2013) Høyt hen ger de og søte er de (2014) Steinhimmelen (2015)

3 Karin Brunk Holmqvist Kranvriderne Over satt av Elisabeth Haukeland, MNO

4 Originaltittel: Kranvridarna Copyright originalutgave Karin Brunk Holmqvist 2014 Copyright norsk utgave Forlaget Vigmostad & Bjørke AS 2015 Published by agreement with Kabusa Agency, Sweden Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Monika Petrovski, MOP Design 1. opplag 2016 ISBN Oversatt av Elisabeth Haukeland, MNO Spørsmål om denne boken kan rettes til Forlaget Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien Bergen Telefon Eller e-post til Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

5 Kjæ re le ser! kran vri der ne er den åt ten de bo ken min om Österlen. Det er et pri vi le gi um som for fat ter å få skri ve om men nes ker og mil jø er man har nær het til. Österlen er en uuttøm me lig kil de å øse fra. Jeg els ker lands byg da, eld re men nes ker og Österlen, der jeg er født og opp vokst. Kanskje er det nettopp hjem ste det ditt den nes te bo ken min hand ler om. Etter hvert har jeg for stått at de ste de ne og men nes ke ne jeg skri ver om, egent lig kan være hvor som helst. I både Tyskland, Danmark, Norge og Finland, der bø ke ne mine er ut gitt, kjen ner le ser ne seg igjen i epi so de ne. Det er nettopp det jeg et ter stre ber det gjen kjen nen de smi let. I lik het med de andre bø ke ne mine er Kranvriderne en fiktiv for tel ling. Jeg har bare lånt ste det, og naturligvis litt fak ta og de hyg ge li ge mil jø ene. Jeg lyver, som alltid. Det vil dere som bor i Spjutstorp snart opp da ge. Bo ken inn le des med at Spjutstorp be skri ves som et sted som er i ferd med å dø ut. Det er løgn, og det vet både dere 5

6 karin brunk holmqvist og jeg. Noen har sagt at «all løgn er nød løgn». Slike nød løg ner bru ker jeg av og til for å få for tel lin ge ne mine til å fun ge re. Spjutstorp var tid lig ute. Der er lan dets før s te utendørsbad, et eget badeorkester, en revygjeng, loppemarkeder og en aktiv id retts for en ing med et ung doms til bud. Bussruten jeg beskriver i boken, fin nes ikke, og mye annet er også opp dik tet. Men kir ken og for sam lings lo ka let er der, og den ned lag te bu tik ken, og vei en Ryggevägen. Den vak re naturen kjenner dere sikkert igjen. En stor takk for at jeg fikk låne det te fine ste det til på fun nene mine. Jeg hå per at le se re i inn- og ut land vil få en hyg ge lig og underholdende stund sammen med Kranvriderne. Karin Brunk Holmqvist 6

7 Ka pit tel 1 det er femti her på tett ste det, på pek te Edit Persson forsik tig og kik ket på bro ren. Som om jeg ikke vet det, mum let Hjalmar. Han skrud de opp ly den på ra dio en, let tet på kap sen og klød de seg i pan nen. Du kjø rer i seksti! Edit skrud de ned ly den på ra dio en. Det plei er jeg å gjø re. Jens Flink ble stop pet av po li ti et for en må ned si den og fikk to tu sen i bot. I Ystad, ja. Her i Spjutstorp er det ikke po li ti. Her er det snart ingenting. Hjalmar pekte på den gamle kolonialbutikken, der vin du ene var dek ket av brunt pa pir med teks ten «Bu tikken har opp hørt». Jeg sav ner bu tik ken, suk ket Edit. Men jeg skjøn ner jo at lønn som he ten var dår lig. Folk dro hel ler inn til byen og ukehandlet, og sam ti dig for ven tet de å kun ne hand le her hjemme når de had de glemt å kjø pe melk eller noe. Edit tok av seg de hjem me strik ke de vot te ne. Hun la dem i fan get og glat tet 7

8 karin brunk holmqvist dem ut. Så bret tet hun dem om hyg ge lig og put tet dem i den store handlevesken i kunstskinn. I det intense snøværet de siste dagene hadde brøytebilen skuffet opp høye snø fon ner på hver side av vei en. Plog bla det had de tør net mot skil tet som vis te vei ned til kir ken, og stol pen sto på skrå over for tau et, som en vindpint furu. Edit bøy de seg og flyt tet på en tre spa tel som lå på gul vet. Nå har denne greia lig get her på gul vet i snart ti år. En dag kom mer den til nyt te, flir te Hjalmar. Po li ti et har ikke slike lenger, det har jeg sagt hundre gan ger, suk ket Edit. Hjalmar had de hatt en plan i mange år og ven tet bare på den ret te an led nin gen. En gang had de han blitt stop pet av poli ti et. De had de vin ket ham inn på en par ke rings plass med et skilt som det sto «Po li ti» på. Etterpå had de Hjalmar lagd et li ke dant skilt, men med teks ten «Ma ler». Det had de han lagt på gul vet i forsetet, og han bare lengtet etter å bli stoppet i en politikontroll igjen. Når han ble vin ket til si den, skul le han vei ve ned ru ten og stik ke ut skil tet. Til å be gyn ne med syn tes Edit det var mor somt, men etter som åre ne gikk, syn tes hun bare det var tå pe lig. Da Hjalmar sving te inn på den lil le vei en som før te ned til hu set der de to søsk ne ne bod de, slo snø mas se ne hardt mot un der stel let på bi len, og kno ke ne hans hvit net rundt rat tet. «Fare for snø» kun ne eien doms mek ler ne skri ve i stockholmsavisene når de prøver å lokke sommergjester til Österlen, lo Hjalmar. Den som ikke har opp levd vin te ren på Österlen, kan ikke fore stil le seg hvordan det er. Det er helt spe si elt når naturkrefte ne her jer her, sy nes jeg. Edit smat tet til freds. 8

9 kranvriderne Så fint! Da kan du måke snø når vi kom mer hjem. Hjalmar smil te venn lig til søs te ren. Da de kom inn på tu net, for ser te Hjalmar en høy snø fonn, og det smalt litt i bi len. Duft gra nen som hang i bak spei let, dan set rundt, og en svak furunålsduft fylte bilen. Snøfnuggene yrte som hvitt slør rundt ute be lys nin gen ved kjøk ken dø ren, og det hang lan ge is tap per i lam pen. An sik tet til Edit var rundt, og den bru ne, ret te pan ne lug gen gjor de det enda mer mar kant. Hå ret var tjukt og stritt, og hun had de det klip pet rett av like un der øre ne. På venst re side plei de hun å dra hå ret til si den og fes te det med en blank hår spen ne. Hvis det var noen som had de potetnese, så var det Edit, og det var ikke akkurat en lang og smal as par ges po tet den så ut som. Nei, den lig net mest på en li ten og rund ny po tet. Ja, hun var ganske søt, Edit Persson. Bro ren Hjalmar var verken stygg eller pen. Ganske in tetsi gen de, om sann he ten skal frem. Det enes te som var iøy nefallen de, var pan nen hans. Det var ikke rart at en kel te kal te ham for Vas ke brett-hjalmar, for han had de en rek ke dype fol der i pan nen. Da det kom på mo ten å spil le på vas ke brett, var det lett å for stå at han fikk det til nav net. Den enes te søsken lik heten de had de, var et be skje dent og venn lig sinn. Hjalmar var ma ler. Han had de et lite fir ma og skul le gå av med pen sjon om bare to år. Men han vil le fort set te å dri ve fir ma et så lenge han or ket. Edit had de ar bei det på sykehuskjøkkenet i Ystad, men var blitt pen sjo nist et år tid li ge re. Nå stel te hun for bro ren og tok seg av hus ar bei det og øko no mi en. 9

10 karin brunk holmqvist Det had de hun forresten alltid gjort, også da hun ar bei det. Hjalmar sør get for ha ge ar bei det og ved li ke hol det i hu set, og Edit syntes at oppgavene var rettferdig fordelt. Da de had de tråk ket av seg snø en og kom inn i kjøk ke net, hut ret Edit. Det var litt trekk fullt i det gam le barn domshjemmet deres, men når de var hjemme, fyr te de i ved ov nen. Når ves ta vin den kom fei en de, og det flagret i kjøkkengardinene, plei de Edit å si: «Det er mors og fars gjen ferd som flag rer rundt i kjøkkenet.» Edit var med i Kran vri der ne. Carita Wall had de star tet klub ben for et par år si den. I til legg til Carita og Edit var også Gudrun og Kerstin med lem mer, hvis man nå kun ne bru ke et slikt uttrykk. Det var en vin klubb, og de møt tes én gang i må ne den og byt tet på å ord ne mø te ne. Da ser ver te de mat og vin. De vur der te for skjel li ge vin sor ter, men Edit syn tes i grun nen at all rød vin smak te likt. Carita var den som kun ne mest om vin, og av og til ble Edit ir ri tert når hun skvul pet vi nen rundt i mun nen under prøvesmakingen. Hun pleide å lukke øynene også, og når hun had de svel get, smat tet hun fle re gan ger. En gang luk ket hun øy ne ne så lenge at Edit lur te på om hun had de sov net. Da de hadde hatt mø te ne sine en stund, be stem te de at klub ben måt te få et navn. De had de en mas se tul le te for slag, men ble til slutt eni ge om Kran vri der ne. Det var Gudrun som had de klub ben hjemme hos seg den kvel den. Hun var i lik het med Edit ingen vin kjen ner og had de kjøpt en bil lig papp vin i Tyskland, som de skul le sma ke på den kvel den. Gudrun sat te papp kar ton gen på bor det, og ven nin ne ne fikk 10

11 kranvriderne tap pe vin i glas se ne selv. Dermed fikk vinklubben navnet sitt. Carita syn tes vi nen smak te kat te piss, men det sa hun ikke før Gudrun stolt for tal te at treliterskartongen bare had de kos tet sekstini svens ke kro ner. Edit syn tes den smak te akkurat som den vi nen de had de fått hos Carita, og som kos tet ett hundre og femtini kro ner for bare én flas ke. Edit vil le ikke akkurat si at Carita var fi ne re enn de andre, men hun men te nok det selv, det var Edit nes ten sik ker på. Hun had de job bet i bank. Ja, jøss. Som om det skul le være fi ne re enn noe annet. Men Edit lik te henne. Edit var fil an trop og lik te alle men nes ker. Det er sik kert bare usik ker het hun skju ler når hun blir blæ re te, gjet tet Edit. I kveld var det Edit som had de in vi tert ven nin ne ne hjem til seg. Jeg kjø rer meg en tur, sa Hjalmar da Edit dek ket på. Jeg tror ikke kveldens diskusjoner blir til nevneverdig berikelse for meg. Si ikke det, lo Edit. Mye slad der blir det naturligvis men selv om dere mann folk me ner at det er da me ne som slad rer mest, er jeg av en helt annen opp fat ning. Hvem er det som kom mer hjem med mest ny he ter her i hu set? Det er i hvert fall ikke jeg. Hjalmar ble stå en de og se på søs te ren. Han var lang og heng sle te, men ne ve ne var sto re som dass lokk. Ja, han så litt upro por sjo nal ut. De sto re ne ve ne liksom tyn get ned ar me ne. Av og til syn tes Edit det så ut som om ar me ne hans var unor malt lan ge. Hva ven ter du på? lo Edit. Du vil le vel gjerne blitt hjemme og sit tet her og hørt på hva vi sier. 11

12 karin brunk holmqvist Pøh, Kran vri der ne. Det had de vært bed re med skrukorkvriderne. Ly den når man skrur kor ken av en vod ka flas ke er liksom litt mer so lid enn den skvul pin gen i vin kar ton ge ne. Jeg skal ha van li ge vin flas ker i kveld. Se så, kom deg av gårde nå. Edit gikk bort til bro ren og strøk ham over kin net. Han vred seg brydd, dro luen ned over øre ne, smil te til henne og for svant ut. Edit så på klok ken. Det var snart mid natt, og Hjalmar var ikke hjemme ennå. Sin vane tro had de hun tatt opp vas ken etter at ven nin ne ne dro hjem. Hun skjenket den sis te slanten med rød vin i glas set og sat te seg på kjøk ken sto len. Det had de vært en vel lyk ket kveld, og ste ken had de blitt mør og fin. Etter at et eller annet geni kom på det med crè me fraîche, var det ikke mu lig å mis lyk kes med sau sen hel ler. Vi nen de had de an be falt på Systembolaget, falt i smak hos ven nin ne ne, og de hadde ført inn typen og vurderingene i Kranvridernes klubbok, som de kal te den. Edit tok den sis te slur ken med vin og gikk bort og kik ket ut gjennom vin du et. Det var så hyg ge lig at Hjalmar had de måkt tu net, slik at da me nes menn kun ne kjø re helt opp til hu set da de le ver te og hen tet ko ne ne sine. Man nen til Kerstin plei de selv føl ge lig å pluk ke opp Gudrun også på vei en, ettersom hun bod de alene. Edit så på klok ken igjen. Her re gud, Hjalmar måtte vel få være hvor han vil le, og kom me hjem når han vil le. Han var sekstitre år, og dessuten var han ikke man nen hennes. Han had de ingen mel de plikt. Had de han nøk kel med seg, tro? Hun kun ne ikke sit te her og ven te. Edit slukket tak lam pen, men lot 12

13 kranvriderne ly set over kom fy ren være på og den lil le vinduslampen med fol de skjer men, selv føl ge lig. Den sto forresten alltid på, døg net rundt. Hvorfor viss te ingen av dem, men slik had de det alltid vært. Før Edit for svant inn på rom met sitt, kik ket hun ut på tu net én gang til. Edit og Hjalmar had de so ve rom på hver sin side av kjøkke net, og de luk ket alltid dø re ne. De had de bodd i samme hus si den de ble født, men aldri sett hverandre na ken og ikke for eld re ne sine hel ler, for den saks skyld. Annet enn da de var små, selv føl ge lig. Da had de hun sett Hjalmar na ken når de ba det sammen i den gam le sink bal jen i ha gen. Edit hus ket at hun had de blitt for bau set over for skjel len mellom gut ter og jen ter. «Jeg har snor kel, det har ikke du,» had de Hjalmar sagt av og til og dratt seg i tis sen. Edit syn tes det så ube ha ge lig ut, og luk ket øy ne ne. Hun syn tes det var litt ko misk at for eld re ne drev og gjem te seg bak hånd klær og i mor gen kå per når de skiftet, men nå var hun blitt li ke dan. Forresten had de hun be gynt å skju le krop pen sin for andre allerede da brys te ne be gyn te å svul me og se ut som små dru er. Ja ja, tenk te hun. Alt for and rer seg. Snart vil le hun ikke engang se seg selv na ken. Men hun had de hatt en vir ke lig flott kropp i ung dom men. Mange bei le re had de hun også hatt, men ingen som had de ført henne til al ters. Kanskje det var best slik, suk ket hun. Jeg har slup pet å ha barn og bar ne barn å engs te meg for. Hun be kym ret seg riktignok for Hjalmar av og til, men det var nok ikke det samme som å være uro lig for barn og bar ne barn. Det smalt i yt ter dø ren, og Edit så på klok ken. Halv ett! Det var da mer ke lig. Hjalmar som aldri plei de å gå noe sted om 13

14 karin brunk holmqvist kvel den. Hun knep mun nen sammen. Hun skul le ikke spør re hvor han had de vært. Hvis han ikke for tal te det selv, kun ne det være det samme. Spjutstorp var ikke stort. Alle viss te alt om alle, og sann he ten vil le kom me for en dag før eller si den. Hun skammet seg over tankene sine. «Sannheten» som om hun trod de at han had de vært ute i et for budt ærend. Nå smel ler det snart i kjø le skaps dø ren, og så skrur han på kranen for å skylle melkeglas set. I samme øye blikk smalt det i kjø le skaps dø ren. Edit rul let seg sammen og pak ket føt te ne inn i den lan ge natt kjo len. Hun suk ket av vel be hag. Når man har levd et helt liv sammen, kjen ner man hverandre ut og inn. Det var en trygg het og Edit Persson var glad i trygg he ten. I kjøk ke net var det tri ve lig og fint. På opp vask ben ken lå fire blomst re te ser vi et ter. Edit plei de å ta vare på de bruk te servi et te ne til å ta opp po tet skrell og annet rask fra vas ken med. Hun var ikke gjer rig, men unød ven dig slø sing med tørke pa pir, det lik te hun ikke. 14

15 Ka pit tel 2 hjalmar satt som van lig ved fro kost bor det da Edit kom ut i kjøk ke net nes te mor gen. Var vi nen god? spur te han uten å løfte blik ket fra avi sen. Carita syn tes den var god, og vi andre syn tes den smakte rød vin. Hjalmar så und ren de på henne uten å si noe. Jeg har et ærend i Tomelilla. Det er kanskje unød ven dig at jeg tar bi len min ut av ga ra sjen? Din står jo på tu net. Mo toren har vel ikke ruk ket å bli kald ennå, så jeg tar din. Det sis te var litt unød ven dig, tenk te Edit i samme se kund som det slapp ut av henne. Jeg skal ha med meg ma te ria ler i dag og tar pick u pen. Bare lån bi len min, du, svar te Hjalmar venn lig, uten å re age re på det hun had de sagt. Edit tok is skra pen ut av han ske rom met og be gyn te å skra pe bilvinduene omhyggelig. Hun holdt munnen bestemt lukket. 15

16 karin brunk holmqvist Hjalmar had de på pekt fle re gan ger at hun holdt mun nen halvåpen når hun skrapte bilvinduene eller vasket kjøkkengulvet, og at tun gen hennes for fra den ene munn vi ken til den andre. Ansiktstrekkene hennes myknet. Jeg gle der meg til vå ren, når det blir bart på bak ken og bloms te ne tit ter opp i be de ne. Men det er lenge til, sa hun vemodig. Edit plas ser te ves ken sin i for se tet. Hva er det som lig ger der? tenk te hun. Hun tok opp en lapp og grans ket den inn gåen de. En hand le lis te. Det var verken Hjalmar eller hun selv som had de skre vet den, det så hun. Nederst var det no tert et te le fon num mer. Hun kik ket mot hu set. Så fant hun en penn i vesken og skrev ned telefonnummeret. Det raslet i girkassen da hun sat te bi len i gir. Hun kik ket mot hu set igjen, med uro i blik ket nå. Had de han hatt en pas sa sjer i bi len i går? Skal jeg set te bi len i ga ra sjen, eller skal du ut og kjø re i natt? spur te Edit da hun kom hjem. La den stå. Jeg set ter den inn når jeg lå ser ut hu set i kveld. Edit så bro ren i øy ne ne mens hun snak ket. Hjalmar vir ket helt ube rørt av det hun had de sagt, og hun vred seg ner vøst. Jeg fikk en kas se med ep ler av Nis se i går. De står i ut huset, så jeg tar dem med inn når jeg lå ser der ute, sa Hjalmar. Han smil te sitt bre de smil mot henne. Det venn li ge, muntre smi let som gjor de henne varm i kin ne ne. 16

17 kranvriderne Nes te dag var det sol. Is tap pe ne så ut som dryp pen de ne ser un der tak skjeg get. Edit tit tet på klok ken. Så tok hun ut hårspen nen, ret tet på hå ret og fes tet spen nen på nytt. På sla get klok ken ti viss te hun at det vil le ban ke på dø ren tre gan ger. Så vil le den bli åp net, og Greta vil le kom me inn med sin vanli ge hil sen: «Er det noen kjek ke mann folk her i dag?» Greta kom til å se seg rundt, le høyt, hop pe litt og klap pe iv rig med hendene over hodet. Greta bod de alene i et lite hus et styk ke unna. For eld re ne hennes had de dødd brått og uven tet et par år tid li ge re. Greta var ev ne veik, men klar te seg fint selv og gjor de de kak len de dom me dags pro fe te ne til skam me. Hun holdt hu set rent og pent og had de en ak sep ta bel, om enn ikke helt klander fri hy gie ne. Kost hol det var det imidlertid så som så med. Pro ble met var ikke at hun ikke spis te. Tvert imot hun spis te alltid. Mun nen hennes be ve get seg i ett, som en hak ke ma skin, og hun stap pet i seg alt spi se lig som var innenfor rek ke vid de. Hjalmar sam men lig net henne av og til med en drøv tyg gen de ku. Flaks at mo ren hennes, Maria, nå be fant seg i det hin si di ge. Hun had de vært en dyk tig hus mor og var alltid nøye med at Greta skul le spi se sunt. Greta kjøp te bare søp pel mat og halvfabrikata, og hun had de alltid en god te po se i lom men. Edit syn tes det var tra gisk å se Greta leg ge på seg den ene ki lo en etter den andre. Så ban ket det på tre gan ger, og Greta kom inn med den van li ge fra sen sin. Ta det med ro, sa Edit opp gitt da Greta fort sat te å hop pe og klap pe i hen de ne. Hun slut tet øye blik ke lig og slo seg som 17

18 karin brunk holmqvist van lig ned ved kjøk ken bor det, der Edit had de satt frem kaffe og gjær bakst. Greta kas tet seg over fa tet, og Edit skyn det seg å si: Vær så god. Klok av er fa ring sat te Edit aldri frem mer enn to ski ver hvetekringle til hver. Samtaleemnene var nesten alltid de samme. De snak ket litt om folk i byg da og om Gretas for eld re, men det sis te prøv de Edit å unn gå, for Greta gråt så vold somt når foreldrene kom på tale. Her er et nytt uke blad. Edit flyttet bladet nærmere Greta. Hun rev det til seg og be gyn te å klap pe i hen de ne, men stop pet da Edit send te henne et blikk. Så be gyn te hun å bla ivrig. Se! Er han ikke flott, sa Greta plut se lig og pek te på et bil de av en ung mann som holdt rundt en dame. Ja, han er en skik ke lig kjek kas, spøk te Edit. En sånn vil jeg ha. Plut se lig var det som om ive ren forsvant i øy ne ne til Greta. Så lo hun brått. Men jeg har jo én, da. Hva me ner du, har? spur te Edit og sat te fra seg kaffekoppen. En type. Greta så stolt ut. Jeg snak ker med ham i Tomelilla av og til. Hvem er han? Edit så både nys gjer rig og uro lig ut. Jeg vet ikke hvem han er, men han he ter Eskil. Du må være for sik tig, Greta. Bli aldri med noen du ikke kjen ner, og ikke for tell at du bor alene. Det har jeg allerede sagt, lo hun. Han kan lure deg, og så kan du bli gra vid. 18

19 kranvriderne Ja, det vil jeg. Jeg vil ha barn! Med ett ble Greta ukontrol lert iv rig, men så fant hun noe in ter es sant i bla det, og da var det hele glemt. Det var mer ke lig med Greta. Hun kun ne både lese og skrive. Hun had de gått på spe si al sko le, og Edit syn tes at hun kun ne og viss te vel dig mye, men so si al kom pe tan se mang let hun visst helt. Det var en kel te ting hun ikke klar te å vur de re rea lis tisk. Edit ryddet av bor det. Hun kik ket på Greta og suk ket. Det var ikke bare rundt li vet hun had de blitt tjukk. Bei na så ut som te le fon stol per, og hun in sis ter te på å gå i kne strøm per av ny lon. De skar inn ved kne led det så hun fikk sto re val ker over strømpekantene. Edit had de ad vart henne mot blod propp, men Greta hør te ikke på henne. Edit viss te at Hjalmar ikke mis lik te Greta, men han had de problemer med den merkelige oppførselen hennes og den av og til litt for di rek te væ re må ten. Som den gan gen hun sa at han så ut som en iv rig hane i blik ket. «Men du kak ler i hvert fall ikke,» had de hun av slut tet og das ket ham så hardt i ryg gen at han nes ten mis tet pus ten. Han føl te seg ube kvem sammen med Greta, det had de Edit skjønt, og han var hele ti den spent på hvilke inn fall hun kun ne få, det had de han for talt. Likevel syn tes han synd på henne, på en måte en varm fø lel se som han had de van ske lig for å for kla re. «Men jam men er hun hardhendt og uberegnelig,» gruffet han ofte. Hvorfor har man pup per, Edit? spur te Greta plut se lig og slo seg for brys te ne. Edit føl te seg over rump let, men svar te med et smil. Det vet du vel. Når man får barn, får de mat fra brys te ne. 19

20 karin brunk holmqvist Det sy nes jeg er rart. Det er mye som er rart, Greta, og som man nes ten ikke kan for stå. Du er gam mel, Edit, men du har aldri hatt bruk for puppe ne dine. Jeg sy nes det had de holdt om man fikk pup per når man had de fått barn. Det har du rett i, Greta, lo Edit, men hun så ve mo dig ut. Tror du jeg får barn noen gang? Jeg tror ikke det. Man må ikke være for gam mel, svar te Edit. Jeg er ikke gam mel, mum let Greta. Nei nei. Du er ikke gam mel, men jeg sy nes ikke du skal ha barn. Det er bare slit somt. Se på meg, jeg har klart meg fint uten barn. Men du vil le kanskje ikke ha noen. Det vil jeg. Jo da, jeg vil le også ha barn da jeg var yng re. Men det blir ikke alltid som man vil. Jeg vet det. Jeg øns ket meg alltid en rød syk kel med tre gir da jeg var li ten, men det fikk jeg ikke. Der ser du. Edit be gyn te å bli ner vøs av sam ta len og reis te seg for å vas ke opp kop pe ne. Samtalene med Greta var merkelige noen ganger, tenkte Edit da hun sto i kjøk ken dø ren og vin ket til henne. Greta hop pet og sprang bortover vei en. Noen gan ger hop pet hun på ett bein, noen gan ger på begge. Gud for bar me seg, sa Edit og luk ket dø ren. 20

21 kranvriderne Lappen med telefonnummeret som Edit hadde funnet i bilen til Hjalmar, brant i ves ken. Da hun var i ar beid, had de hun hatt til gang til en da ta ma skin på job ben, men hun syn tes ikke at hun treng te det pri vat. Da me ne i Kran vri der ne snak ket ofte om for skjel li ge nett ste der og blog ger og annet rart som fikk Edit til å føle seg utenfor. Men hun had de ingen in ter es se for da ta ma ski ner, slik var det nå engang. Nå øns ket hun likevel at hun had de en. Hun viss te at det var mu lig å gå på in ter nett og sjek ke hvem som had de et be stemt te le fon num mer, men hun vil le ikke be de andre om å sjek ke det for henne. Det strei fet Edit at hun kun ne rin ge til opp lys nin gen, men hun be stem te seg for å se det an. Hun had de en fø lel se av at num me ret på lap pen til hør te noen som hun ikke vil le ha noe med å gjø re men hun viss te ikke hvorfor. Om et ter mid da gen lå Edit og hvil te seg på so fa en i stuen. Tan ke ne svir ret i ho det hennes, og det var som om de pres set seg mot pan ne bei net. Hjalmar had de vel ikke skaffet seg et kvinn folk på sine gam le da ger? Nei, Edit slo raskt fra seg tan ken. Han had de ikke vært så frempå med da mer i sin ung dom, og han skul le vel ikke bli det nå, skrø pe lig som han var. Han kom seg jo knapt opp av so fa en hvis han had de sit tet for lenge. En og annen kjæ res te had de han nok hatt i ungdom men, men han had de ikke kom met nær me re al te ret enn Edit, bare så det var sagt. Men så var det Konradsson og Artur Alfredsson de var skrø pe li ge, begge to, men had de likevel fått seg unge da mer. Edit syn tes det var pin lig. Hun fnøs så det flag ret i uke bla det hun had de lagt over brys tet. Hun syn tes synd på eks ko ne ne deres, som had de slitt med hjem og barn 21

22 karin brunk holmqvist i alle år, og da de be gyn te å bli litt slap pe i fis ken, var de ikke gode nok lenger. Nei, da var det bare å byt te dem inn i en ny ere mo dell. Edit løftet blik ket og så på por tret te ne av for eld re ne sine i de vak re ma hog ni ram me ne. I det øye blik ket vel tet alt sammen over henne. Tan ke ne gjor de henne så redd at ma gen trakk seg sammen i en klump. Enn om Hjalmar likevel had de møtt noen og kom til å flyt te fra Edit og barn doms hjem met, der de had de bodd sammen hele li vet. Hun vil le jo ikke kla re alt i hu set selv, verken prak tisk eller øko no misk. Strøm må le ren snur ret like raskt som Gretas hams ter i hjulet. Hun had de sett det uro li ge blik ket til Hjalmar når han tit tet på må le ren. Edit for opp av so fa en og ut på kjøk ke net. Uke bla det falt i gul vet og hav net på den hjem me vev de fil le ry en til mor Betty. På om slaget smil te Lill-Babs opp mot ta ket. Hvis han skal flyt te, kan han ta med seg det fæle bil det med si gøy ner jen ta, mum let hun. Slik had de det alltid vært når hun føl te seg uro lig for noe. Da ble hun brå og tverr. Hun had de vært sånn helt si den hun var li ten. «Pass deg, unge,» had de fa ren sagt når uro en hennes gikk over i sinne. «Ob ster na si ge små un ger hø rer ikke hjemme i det te hu set, så du kan bare prø ve deg.» En fred som me lig mann had de han vært, Ernst Persson, og hans kone Betty også, for den saks skyld, men de vil le ha det ryd dig og or dent lig, og ungene skulle være veloppdragne. Til Edits tilfredshet hadde fa ren hak ket på Hjalmar også av og til. «Hvis du ikke vas ker øre ne, kom mer du aldri til å få deg et kvinn folk.» Men Edit trod de ikke at det var øre ne som var grun nen til at bro ren had de for blitt ugift. 22

23 kranvriderne Så tra gisk at for eld re ne aldri had de fått noen bar ne barn. Edit for sto at det had de vært en stor sorg for dem. Det tenk te hun ofte på når søv nen ikke vil le inn fin ne seg og hun lå og grun net på li vet. «Ja ja, nå er det som det er, det kan ikke re pare res,» som far fa ren hennes had de sagt etter at Hjalmar vred nak ken av gjø ken i gjøk uret. Far mo ren had de hek let et nytt hode til gjø ken, men det lig net mest et dukkehode. En gang da søs ken bar na deres, Iris og Bengt-Göran, var på be søk hos far mo ren og far fa ren, for gjø ken ut og be gyn te å gale. Iris ble så skrekk sla gen av det mer ke li ge ho det som tit tet ut av klok ken, at hun skrek som en stuk ken gris og tis set på seg. Etter det nek tet Iris å gå inn i stu en igjen. Det ble enda ver re den gan gen Hjalmar kom styr ten de inn i hu set og brøl te at Edit had de satt en hår spen ne i hal sen. Fa ren løp ut på tu net og snud de Edit opp ned. Han holdt henne i bei na og ris tet henne. Hun skrek som en gal, og først da fa ren så Hjalmar stå på kjøk ken trap pen og fli re, for sto han at det var en ram pe strek. Han snud de Edit raskt på rett kjøl igjen, glattet skyldbevisst over den blomstrete sommerkjolen hennes og klap pet henne på ho det. Edit måt te fremdeles luk ke øy ne ne når hun tenk te på det som skjed de etterpå. Fa ren ga Hjalmar en så hard øre fik at han gjor de en pi ru ett ute på tu net. Det ble en for fer de lig dag. Hjalmar skam met seg, og det gjor de fa ren også, som verken før eller si den had de slått noen av bar na. Mo ren gråt hele da gen ettersom hun had de vært vit ne til alt det gru som me. Hun bruk te for før s te gang et kraftuttrykk, sin re li gi ø se leg ning til tross. «Hel ve tes unge!» skrek hun. Ved kvelds ma ten satt alle fire tause ved kjøkkenbordet. Maten 23

24 karin brunk holmqvist voks te i mun nen, og ingen av dem så på hverandre. Edit lo. Ja, stem nin gen had de vært like for tet tet som i et skue spill av Lars Norén. 24

25 Ka pit tel 3 om tirs da gen skul le bygdeforeningen hol de møte i forsamlingshuset. Gudrun var med i kirkekoret og hadde fått pres tens vel sig nel se til å låne lo ka let gra tis. Bygdeforeningen skul le dis ku te re hva som kun ne gjø res for å lok ke flere turister, men også fast bo en de, til byg da. Alle var eni ge om at det ikke var mer å leg ge ned, si den de had de mis tet både bu tik ken, sko len og flere småbedrifter. «Det nes te blir vel at vi må chartre en buss og transportere resten av lokalbefolkningen til et ætte stup kanskje Hammarsbackar så slip per kom mu nen å ord ne med hjem me sy ke pleie til oss gam lin ge ne som er igjen,» had de Vera sagt med spruk ken stem me på det for ri ge mø tet. Hun så så elen dig ut at Edit og Hjalmar dis ku ter te det i bi len på vei hjem, og de var eni ge om at Vera an ta ke lig vil le rek ke å dø en na tur lig død, slik at hun slapp å bli dyt tet ut for ætte stu pet av kom mu nen eller noen andre. Gud for bar me seg, suk ket Edit og fes tet hår spen nen på nytt. 25

26 karin brunk holmqvist Pres ten skal vel ikke hol de pre ken i kveld, sa Hjalmar uro lig mens han knyt tet slip set. Det gjør han sik kert, lo Edit og kir ke ko ret skal sik kert syn ge i over en time. Natt verd får de vel bare gi i kir ken? sa Hjalmar, og vaskebret tet i pan nen hans trakk seg sammen. Men det er klart, en li ten opp sti ver had de vært fint. Ja ja. Det vik tig ste er vel at aktivitetskomiteen vi valg te på det for ri ge mø tet, har noen gode for slag å kom me med for å få fart i byg da. Kanskje vi kan sel ge et styk ke av tom ten vår, hvis de skal byg ge par ke rings hus, lo Hjalmar og ret tet på slip set. Hvorfor må du alltid knyt te slip set så hardt? Hele hal sen din ryn ker seg jo, be mer ket Edit, og Hjalmar løs net knu ten og gjenvant sin naturlige ansiktsfarge. Kjø rer du hvis det blir natt verds vin? spur te Hjalmar med et glis da de gikk bort til bi len. For noe snakk. Du får vel være for nøyd om vi får kaffe. Edit sat te seg tungt inn i bi len. Dei lig å slip pe å skra pe vindu ene. Det blir nok ikke frost i natt, kon sta ter te hun for nøyd. Se! Fak ler! ut brøt Hjalmar da han kjør te inn på par keringsplassen ved forsamlingshuset. Egentlig burde det være gravlys. Vær nå litt po si tiv. Vi skal snak ke om byg das fremtid. Edit hør tes nok litt ve mo dig ut da hun sa det. Det er vak kert med fak ler, fort sat te hun. Jeg er sik ker på at det er Gudrun som har ord net med dem. Hun sty rer og stel ler, det har jeg alltid sagt. Plut se lig hør tes Edit glad ut. 26

27 kranvriderne Det sto flere biler på parkeringsplassen, men de fles te kom til fots. Pres ten sto i dø ren og øns ket vel kom men, og kaffeduften sling ret seg helt ut i ves ti by len og smøg seg inn blant vin ter kå per, ves ker med in ne sko og strik ke de vot ter. En svak lukt av in nestengt garderobe og nafta lin blan det seg med de andre duftene. Det var vak kert dek ket på i sa len, og ko ret sto og for beredte seg fremme ved pianoet med notestativer og sangbøker. Gudrun og Edit vin ket smi len de til hverandre. Vi set ter oss her, sa Edit til Hjalmar og heng te ves ken på en av sto le ne. Ved bor det satt Artur Alfredsson med sin nye flam me. Og det flam met vir ke lig av henne lep pe stiften var knallrød, og det lan ge sja let hun had de sur ret flere ganger rundt hal sen, var skarpt lil la. Far ge ne skar seg, og Edit måt te myse når hun så på henne. Carita fra Kran vri der ne satt ved samme bord, i lik het med gård bru ker pa ret Algot og Elvy. Man nen til Carita var ikke med. Han gir vel blan ke i Spjutstorps fremtid, tenk te Edit. Han har be driften sin i Malmö og job ber «på av stand» hjemmefra, som Carita plei de å si. Det var ro lig og fint i Spjutstorp, og han mang let in gen ting. «Pul sen får han i Malmö.» Ja, hun kun ne få det til, hun. Da alle had de fun net plas se ne sine, be gyn te still he ten å sen ke seg i sa len. Da gikk dø ren plut se lig opp, og Greta kom inn. Blir det bløt ka ke? spur te hun blidt og så seg rundt. Mange så på hverandre og smil te. Edit skyn det seg å set te frem en stol til ved bor det og gjor de tegn til Greta at hun skulle set te seg. I samme stund øns ket bygdeforeningens ord fø rer 27

28 karin brunk holmqvist Orvar Johansson vel kom men. Deretter sang kir ke ko ret tre vak re san ger, og Edit ble blank i øy ne ne. Hun måt te dul te Greta litt i si den når hun be gyn te å klap pe tak ten. Etter fremføringen begynte noen av damene i bygdeforeningen å servere kaffe og hjem me bak te ka ker, og lyd ni vå et økte grad vis. Etter kaffen skul le aktivitetskomiteen leg ge frem for slage ne sine. De fore slo blant annet at det skul le la ges en slags lo kal High Chaparral på ste det. Tu ris te ne skul le få ri på hes te ne til Orvar og Julia. De be sø ken de skul le også få kas te darts, og det skulle arrangeres konkurranser i støvelkasting og Varpa. Orvar og Julia lovet at de skulle sørge for overnattingsmuligheter for besøkende som måtte ønske det. De gam le øke ne der or ker jo knapt å rus le bort til fôrkryb ben, lo Artur Alfredsson, og flam men hans, Britt-Marie, la på et nytt lag med lep pe stift. Edit knep øy ne ne sammen. Ko mi te en had de også et for slag om å ord ne en fri sko le for å lok ke bar ne fa mi li er til byg da. De had de imidlertid ingen kon kre te for slag til hvordan det skul le la seg gjen nom fø re. Vi har mye lo ka le pro duk ter her i om rå det, så kanskje vi kan lok ke for skjel li ge bu tik ker hit og åpne et bu tikk sen ter, sa Britt i ko mi te en, og en del av de fremmøtte ris tet på ho det. Hvor mange rei ser ikke til bu tikk sent re som Syd og Emporia? fort sat te hun og så seg uro lig rundt for å få be kreftelse. Gi meg styr ke, suk ket Hjalmar. Det er ikke engang grunn lag for en li ten land han del her. Hva sy nes dere? spur te Orvar. Jeg sy nes nok ikke for slage ne er sær lig rea lis tis ke, sa Carita og fikk nik ken de med hold. Jeg vet hva vi skal gjø re! sa Greta 28

29 kranvriderne med høy stem me, og Edit prøv de å hy sje på henne. Mor og far had de en krep se dam hjemme hos oss. Det er nok litt kreps der fremdeles, men jeg kan hive oppi noen fle re, så kan vi ha krepsefis ke. De som fisker, trenger bare å betale for krepsene de fan ger. Og pen ge ne som kom mer inn, kan vi stø pe lys for. Greta had de reist seg. Hun snak ket ty de lig og med al vorlig stem me, og Edit mer ket at for sam lin gen hør te på henne. Noen nik ket til og med venn lig til henne. Det tok litt tid for Greta å for kla re det med lys stø pin gen: «Österlen ly ser» er et år lig ar ran ge ment på al le hel gens dag. Da er det ak ti vi te ter i alle lo kal sam funn på Österlen. De plei er å kåre årets lys by også. Hvis vi vin ner, skri ver avi se ne om Spjutstorp, for klar te Greta, og for sam lin gen nik ket venn lig igjen. Du var flink, Greta, sa Edit an er kjen nen de da hun sat te seg. Jeg vet det, svar te Greta og klap pet i hen de ne. Nå be gyn ner det å lig ne noe, sa Berra Ljungkvist, som had de vært kokk og var re la tivt ny inn flyt tet i byg da. Vi kan åpne en li ten re stau rant, og så kan krep se fis ker ne selv få være med og koke kreps. Jeg kan kok ke le re litt annet til be hør. Berra lig net en kokt kreps i an sik tet selv. Far gen kom an ta ke lig av mange års drik king, sannsynligvis uten kreps og til be hør på en park benk. Hans tid li ge re van del var all ment kjent. Han ble imidlertid et friskt vind pust da han flyt tet til byg da, og han var tatt opp i fel les ska pet. Plut se lig ble stem nin gen høy. Det ene tul le te for slaget etter det andre kom inn, og aktivitetskomiteen had de pro ble mer med å rekke å notere. 29

30 karin brunk holmqvist Mø tet ble av slut tet med en be slut ning om at ko mi te en skul le dis ku te re de inn kom ne for slage ne for så å kal le inn til et nytt møte. Pres ten kom frem og av slut tet kvel den med en bønn og noen trøs te ri ke ord. Mens de sto og tok på seg yt tertøy et, dul tet Artur Alfredsson til Hjalmar i si den. Jeg så at Rita har flyt tet hjem til byg da. Det var vel en hyg ge lig ny het for deg. Artur dul tet til Hjalmar en gang til før han for svant ut. Hjalmar så først over ras ket ut, men så man net han seg opp. Gå i fred, tjen Her ren med gle de, av slut tet pres ten. Men jeg har med bi len og har tenkt å kjø re hjem, hvisket Hjalmar gli sen de til Otto Blad, og Edit send te ham et mørkt blikk. Edit så ikke fak le ne da hun gikk ut til bi len. Or de ne som Artur had de sagt, sum met rundt i ho det hennes. Hun skul le snak ke med Gudrun, det be stem te hun øye blik ke lig. Rita, fnøs Edit og ret tet på hår spen nen. Det er i hvert fall ingen jeg kjen ner. Da de kom hjem, sat te de seg ved kjøk ken bor det og drakk et glass melk og spis te hver sin kav ring. Edit ser lei seg ut, tenk te Hjalmar. Han så på hals smyk ket hennes med tå re ne, som hun had de brukt hele li vet. Eller i hvert fall si den den da gen i ung dom men da kjær lig he ten med Måns tok slutt. Han hadde ofte und ret seg over at et men nes ke kun ne pro du se re så mange tå rer. Smyk ket had de hun fått av Måns. Det var et sølvkje de med tre små an heng som lig net tå rer. Når Edit satt ved kjøkkenbordet om kveldene i tiden etter at Måns hadde gått fra henne for en annen, ble tå re ne hennes for ent med an hen ge ne 30

31 kranvriderne og tril let nedover brys tet hennes. Tenk at hun fremdeles bruk te det smyk ket. Plut se lig vel tet øm he ten opp i ham. Han hus ket hvordan han had de prøvd å trøs te Edit den gan gen. «Hvis jeg ikke får Måns, vil jeg ikke ha noen andre hel ler,» hul ket hun og slik ble det. En gang sa hun til Hjalmar: «Lyk ken er så kort. Den er som en som mer fugl som flag rer forbi.» Han syn tes det lød så vak kert og så sør ge lig, og han strøk henne over hån den og sa: «En dag flyr ikke som mer fug len forbi, Edit. Da blir den hos deg». Selv om det var mange år si den, tenk te Hjalmar på or de ne til Edit hver gang han så en som mer fugl. 31

32 Ka pit tel 4 greta satt som alltid alene i det gamle barndomshjemmet sitt. Foran seg på kjøk ken bor det had de hun en sta bel med uke bla der som hun had de fått av Edit. Innimellom lo Greta høyt og klap pet i hen de ne når hun blad de om. Den lille kommoden som sto under kjøkkenvinduet, var overlesset med pyntegjenstander og fotografi er, og i mid ten sto en vase med røde silkeroser. Det var som om fo to gra fi ene av for eld re ne så sørg mo dig på henne. Mo ren Maria i den fine blon de blu sen, og fa ren i søn dags dress. I fo to ram men ved si den av Maria lo Pippi Langstrømpe med Herr Nilsson på skul de ren, og ved si den av fa ren smil te Elvis Presley sitt skje ve smil. For eld re ne til Greta så litt mal plas sert ut i den bro ke te for sam lin gen. Med re gel mes sig pre si sjon ras let det i god te po sen Greta had de foran seg på bor det. Pre si sjo nen kom av ti den det tok å stik ke hån den ned i po sen, få fatt i en god bit, put te den i mun nen og føre hån den ned i po sen igjen. 32

33 kranvriderne Gretas far kom fra Østerrike derav et ter nav net Knaus. Det ble litt rart når Greta pre sen ter te seg i for skjel li ge sammen hen ger, ettersom hun ut tal te et ter nav net Knas. Greta Knas, sa hun, til manges mun ter het med tan ke på at hun had de litt van ske lig for det og av og til kun ne opp fø re seg litt mer ke lig. Edit lik te Greta. Av og til fikk hun liksom en stor klump i brys tet når hun tenk te på at hun satt der hjemme helt alene. Ettersom hun verken had de søs ken eller andre slekt nin ger, had de Hjalmar og Edit av og til dis ku tert om de skul le prø ve å få henne inn i et bo fel les skap for at hun skul le få mer kon takt med andre. Det hun for tal te om denne Eskil, be kym ret Edit. Av og til fikk hun dår lig sam vit tig het fordi hun be gren set Gretas be søk til to gan ger i uken, men det had de blitt nød ven dig. En pe ri ode kom hun innom hele ti den, og det var ikke alltid det pas set like godt. Nå had de de av talt en ru ti ne: tirs da ger og tors da ger klok ken ti. En gang, før de had de fas te dager, hadde Greta kommet styrtende inn mens Kranvriderne var der. Hun had de vært høy røs tet og opp ført seg rart, og de andre damene virket helt forskrekket. Mest Carita, selvfølgelig. Hun grep om vin glas set sitt som om hun var redd for at Greta skul le ta det fra henne. Edit kjen te Gudrun best i kranvridergjengen. De had de gått på sko len sammen og fort satt å hol de kon tak ten etter det. Gudrun var en venn man kun ne sto le på. Da de var yng re, syk let de ned bak kir ke mu ren når de vil le be tro hverandre noe. De sis te åre ne had de de ikke hatt så mange hem me lig he ter å dis ku te re, så det var greit å snak ke sammen i te le fo nen. Men 33

34 karin brunk holmqvist Edit vil le aldri glem me de stun de ne bak mu ren. Spen nin gen, ja nes ten som noe for budt. Og let tel sen etter at de had de snak ket ut med hverandre. Edit hus ket sær lig den nest sis te gan gen de var der. De had de møt tes på bu tik ken, og Gudrun had de hvisket: «Kir ke mu ren klok ken fem.» Hun had de sett redd ut, og Edit for sto at det var noe spe si elt hun vil le for tel le. Nøy ak tig klok ken fem syk let Edit i den kna sen de gru sen på kir ke sti en, på vei til mu ren. Gudrun satt allerede i gressbakken og tvin net ner vøst på en den av det røde lakk bel tet sitt. Før Edit rakk å set te fra seg syk ke len på støt ten, sa Gudrun: «Jeg har gjort det.» Hun møt te ikke Edits blikk da hun sa det. «Gjort hva da?» spur te Edit. «Det du vet,» svar te Gudrun ulyk ke lig. Edit trakk pus ten og holdt den så lenge at hun ble svim mel. «På or dent lig?» spur te hun da hun had de fått i gang pus tin gen igjen og for sto hva Gudrun men te. Ja, det had de vært på or dent lig. Så had de de to jen te ne bare sit tet der, taust, og holdt hverandre i hen de ne. «Var det noe sær lig, syn tes du?» spur te Edit, og så lo og gråt de om hverandre. Den sis te gan gen de møt tes ved mu ren, var året etter. «Nå har jeg også gjort det,» had de Edit sagt, og Gudrun had de sett nes ten be brei den de på henne. «Du har ikke noe du skul le ha sagt. Du var bare sytten, men jeg er atten. Forresten syn tes jeg ikke at det var noe sær lig. Det føl tes så krong le te, og så var jeg redd for at kjo len min skul le bli krøl le te.» Edit ble varm i krop pen da hun tenk te tilbake. Heldigvis ble ingen av dem gra vi de, men de had de ofte snak ket om det, og hvordan det da vil le ha gått. Gudrun var vir ke lig en hun 34

35 kranvriderne kun ne be tro seg til. Da Edit had de lagt seg kvel den før, hadde hun lurt på om hun skul le snak ke med Gudrun om at hun trod de Hjalmar møt te en kvin ne. Sam ti dig syn tes hun det var galt å si noe når hun ikke viss te det sik kert. At det lå der i bak ho det, var sik kert og visst. Men her re gud en hand lelis te og et te le fon num mer, det var da ikke noe å his se seg opp over? Sam ti dig had de det Artur sa til Hjalmar på mø tet, fes tet seg som en ver ke byll inni henne. Det fø les som om det er fre dag annenhver dag, mum let Edit idet hun dro støv su ge ren etter seg inn på Hjalmars rom. Fredag var den enes te da gen hun gikk inn på rom met til broren. Det var de blitt eni ge om. «Noe må man vel få ha for seg selv,» plei de han å flei pe. Og så var Edit selv føl ge lig der når bro ren vil le ha hjelp til å skifte på sen gen. Hun had de sett ham prø ve selv noen gan ger. Du go des te, for et sir kus det had de blitt de gan ge ne. Han holdt på å vel te alt i hele rom met, slik som han fek tet rundt seg, og likevel lå dy nen som en stor klump oppi dy ne trek ket når han var fer dig. Edit ryk ket i støvsu ge ren for å få den over teppekanten, som had de bret tet seg. Hun sat te seg som van lig på sen gen en stund og lot blik ket og tan ke ne vand re. Selv om det ikke var så mye å se på, had de hun sit tet her på sen ge kan ten hver fre dag så lenge hun kun ne hus ke. Da for eld re ne lev de, del te Edit og Hjalmar det te rommet, og etter at de var borte, over tok Edit so ve rom met deres. På kom mo den til Hjalmar sto en rek ke po ka ler i for skjel li ge stør rel ser, som han had de vun net i fri id rett i sine yng re da ger. Han had de vært or dent lig flink. Edit lo. Det bes te han had de 35

36 karin brunk holmqvist hop pet i høy de, var én femti, og nå kom han seg knapt opp kjøkkentrappen uten problemer. Da hun skul le tør ke støv på natt bor det, så hun at den lil le skap dø ren sto på gløtt. Et rødt sil ke bånd stakk ut, og Edit slapp støv klu ten i gul vet. Det var en æres sak for henne aldri å røre noe eller snu se i tin ge ne til Hjalmar. Hun bøy de seg for å luk ke dø ren, men så åp net hun den og tok opp pak ken. Hun føl te seg us sel, men klar te ikke å la være. Et kort var stuk ket innunder det røde sil ke bån det, og hun åp net det. «Til Rita» sto det skre vet med Hjalmars hånd skrift. I det øye blik ket vil le hun be til Gud om at det ikke måt te være slik hun trod de. Edit had de ikke vært ute hele da gen og be stem te seg for å ta en spa ser tur. Hun så et par gam le uke bla der i avis kur ven, la dem i en bæ re po se og be stem te seg for å gå bort til Greta. Ettersom Greta kom hjem til Edit to gan ger i uken, var Edit sjelden på besøk hos henne. De gamle vanlige samtaleemnene be gyn te å fø les opp brukt, men Edit føl te likevel et an svar for Greta, som ikke had de noen ven ner eller be kjen te. Edit had de ikke hørt noe mer om denne Eskil og trod de han bare var en mid ler ti dig fiks idé som Greta had de fått. Det lå fremdeles snø på bak ken, men her og der var det bar mark. Edit mys te mot so len. Hun had de ikke på seg lue, og so len glit ret i hår spen nen hennes. Hun tok et skritt ut i grøfte kan ten når det kom en bil, for ikke å bli spru tet ned av smel te van net som had de sam let seg opp i pyt ter på den gjør me te vei en. Da hun skim tet hu set til Greta, så hun at den elektriske adventslysestaken sto tent i vinduet, selv om det var 36

37 kranvriderne feb ruar må ned. Edit ban ket på dø ren et par gan ger. Da ingen åp net, gløt tet hun for sik tig på den. Greta, det er Edit som kom mer med uke bla der. Hun fikk ikke noe svar og tok av seg støv le ne og gikk inn i kjøk ke net. Edit så seg raskt rundt og gikk inn på so ve rom met. Det var pent redd opp med noen ko se dyr i hode en den av sen gen, men ingen Greta. Hun var sjel den i fin stu en, men Edit åp net likevel dø ren inn dit og lot blik ket flak ke rundt i rom met. En ube ha ge lig fø lel se kom over henne, og hun løp raskt inn i dagligstuen og videre ut i kjøkkenet, der hun ble stående. Det had de vel ikke skjedd jen ta noe? Hun var jo ikke akkurat noen jen te si den hun var godt over førti, men likevel kun ne hun opp fat tes slik av og til. Edit tok raskt på seg støv le ne og løp ut på tu net. Fra den gressbevokste jord kjel le ren, som lig net en grav haug, hør te hun dem pe de ly der, og hun skyn det seg dit. Hun tok et skritt ned på stein hel len foran dø ren og åp net for sik tig den skrang le te dø ren. En mug gen, in ne stengt lukt slo imot henne. Greta, er du her? rop te Edit inn i mør ket. Ut! Du må ikke kom me inn! skrek Greta, og Edit ryg get for skrek ket et par skritt. Ingen får kom me inn her! Greta grep ar me ne til Edit og skjøv henne hard hendt baklengs ut på gres set. Hvorfor gjør du sånn, Greta? Edit hør tes redd ut. Fordi jeg har be stemt at ingen får kom me inn her. Greta be gyn te å grå te, men slapp ikke ta ket i Edits ar mer. Jeg har med noen uke bla der til deg, prøv de Edit å roe henne med. 37

38 karin brunk holmqvist Greta svar te ikke, men gre pet rundt Edits ar mer ble litt my ke re. Greta var fremdeles opp rørt, og Edit kjen te en sterk svet te lukt slå imot henne. Greta slapp ta ket og tør ket tå re ne, og an sik tet hennes lys te opp i et for sik tig, for le gent smil. Edit sto him mel fal len i gres set mens Greta lås te dø ren til jordkjelleren omhyggelig. Edit kjente hjertet hamre. Hun hadde aldri sett henne slik før. Er det noen kjek ke mann folk i uke bla de ne? lo Greta plut se lig og rev til seg bæ re po sen fra Edit. Du må låse når du går ut, Greta, sa Edit da de kom frem til kjøk ken dø ren. Greta svar te ikke. Hun gikk bare inn i kjøk ke net. Etter en stund satt de ved kjøk ken bor det som om in gen ting had de skjedd, men Edit føl te et ube hag som voks te seg sta dig sterke re. Greta sat te frem en god te po se og et glass Coca-Cola til hver av dem på bor det. Ikke at de plei de å ha så mye å snak ke om, men i dag var det som om Edit ikke klar te å sam le tan ke ne, og still he ten i kjøk ke net var til å ta og føle på. Greta satt også taus og bladde i uke bla de ne mens hun spis te av god te po sen. Så len te hun seg plut se lig mot Edit. Jeg er glad i deg, sa hun og strøk Edit venn lig på ar men før hun på nytt for dy pet seg i uke bla det. Edits blikk vand ret rundt i kjøk ke net for til slutt å stop pe ved alle fo to gra fi ene på kom mo den. Pippi Langstrømpe, Elvis Presley og for eld re ne Heinz og Maria Knaus i finstasen. Det var både lat ter vek ken de og sør ge lig på samme tid. 38

39 kranvriderne Greta tok en slurk Coca-Cola og sat te fra seg glas set på bor det med et smell sam ti dig som hun rap te. Jord skjelv i Småland, lo hun. Tull høne, knis te Edit brydd. «Jord skjelv i Småland» var det Gretas far alltid had de pleid å si når han kom til å rape. Og det gjor de han ofte. Han had de hatt brokk i mage mun nen, og av og til rakk han ikke å mer ke ra pin gen før det var for sent. Edit så på klok ken. Jeg får vel rus le hjemover, så jeg rek ker å få ma ten fer dig før Hjalmar kom mer. Greta så ikke opp fra uke bla det. Hun har helt lik pan ne som Hjalmar, selv om hun er så ung. Edit syn tes det var rart at hun ikke had de lagt mer ke til det før. Glem nå ikke å låse dø ren hvis du skal ut i ha gen eller i jord kjel le ren, sa Edit be stemt da hun gikk mot dø ren. Jeg skal ikke i jord kjel le ren, og ikke du hel ler. Med ett ble stem men til Greta sking ren de. Hun fulg te ikke Edit til dø ren slik hun plei de, men ble sit ten de ved bor det da Edit for svant ut i skumringen. Edit fikk vondt i venst re vrist da hun tras ket hjemover på den ujevne veien. For døm te fot, mum let hun. At den alltid skal krang le, og at le ge ne ikke kan si hva som er galt med den. «Det kan være ar tro se det er mange i din al der som får det,» had de dok tor Josefsson sagt til henne sist gang. Hva men te han alder? Edit fnøs når hun tenk te på det. Hun var ikke engang sytti. 39