Knut a. Braa. So le fall

Transkript

1 So le fall

2

3 Knut a. Braa So le fall

4 Co py right Vigmostad & Bjørke AS 2015 Gra fisk pro duk sjon: John Grieg AS, Bergen Omslagsdesign: Henrik Koitz Omslagsillustrasjon: Imageselect Forfatterportrett: Lars Berre Pa pir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Bo ken er satt med 11,1/15,5 pkt. Minion Pro 1. opp lag 2015 ISBN: Spørs mål om denne bo ken kan ret tes til Vigmostad & Bjørke Kanalveien Bergen Te le fon Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no Det må ikke ko pi e res fra denne bo ken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inn gått med Kopinor.

5 Definisjon: flashback flash back (flăsh băk ) n. 1. Et lit te rært eller film tek nisk grep for å fremskynde, forandre eller foregripe en kronologisk handling. 2. En uventet bivirkning av hallusinerende medisin eller nar ko ti kum, som kan opp stå lenge etter at stofet ble benyttet. 3. Psy ko lo gi: Et til ba ke ven den de, over vel den de men talt minne av en traumatisk opplevelse. Gjerne i forbindelse med opplevelser fra krig, ulykker eller naturkatastrofer.

6

7 Hold øy ne ne åpne, pap pa, sa hun. Jeg har ikke luk ket dem et øye blikk si den du ble født, svar te han. Jeg vet det, sa hun. Jeg vet.

8

9 Går den So le fall ved Børsa Det smakte tyggegummi: søtt, jordbæraktig. Og det luktet en anelse guttesvette. Det gjorde henne ingenting. Kriblingen ved var te lenge etter at de had de tatt lep pe ne fra hverandre. Hun kjen te hån den hans mellom lå re ne sine, sø ken de, famlen de. Hun sam let knær ne, hen de ne for svant. Han så på henne med blå øyne, and pus ten. «Ikke her,» hvisket hun. Gressbakken kjen tes mildt mot rum pa. Det var varmt og mykt, men hun vil le ikke ha sex her ute. Ikke i skrå nin gen på en par ke rings plass. Gut ten vir ket let tet. Han strøk seg over pan nen. Ennå kun ne hun se mer ker etter scooterhjelmen. Røde stri per over en sommer brun pan ne. Tem pe ra tu ren had de lig get på over tjueto gra der i tre uker. Lenge nok til at folk be gyn te å kla ge over den uut hol de li ge var men. Selv sy nes hun det bare var dei lig. Var men, su set av strå fra jor det bak dem. Luk ten av som mer. Snart var det sommerferie. «Jeg må kjø re,» sa han. Hun bet seg i lep pen. «Sees vi se ne re?» Han nik ket. «I mor gen, etter sko len.» Han nøl te: «Hvis du vil?» «Klart jeg vil,» sa hun. 9

10 Hun så ham kjø re av gårde på scooteren. En Vespa Piaggio, 50 ccm. De fles te gut te ne i byg da kjør te enten mo tor syk kel, gam mel Volvo 240 eller ut ran gert BMW. Både bi ler og mo tor syk ler var ut styrt med far ge rik plast fra Biltema eller Clas Ohlson. Kjæ res ten skil te seg ut. Par ke rings plas sen var nes ten tom. En bil sto sir lig parkert i det bor ters te hjør net av plas sen. Svarte, tom me ru ter. De had de sett inn gjennom vin du ene for å for sik re seg om at ingen så på dem. Hun kjen te ikke at hun måt te tis se før hun sat te seg på syk kel se tet. Fra par ke rings plas sen og hjem var det stort sett motbakker. Hun bestemte seg raskt. To sekunder senere var hun inne i sko gen. Kjen te mild luft mot un der li vet idet hun vip pet av seg tru sa og sat te seg ned. Hun men te hun hør te ly den av en bil der hun satt, og tenk te at det var hennes typiske uflaks. I flere timer hadde de hatt parkeringsplassen for seg selv. Det måt te selv føl ge lig kom me folk akkurat når hun skul le tis se. Hun gjor de seg fer dig og gikk tilbake mot sykkelen. Plassen var fremdeles tom. En ny bil var riktignok ankom met. Må ten den var par kert på, for tal te henne at det te ikke var noen tur gå er. Kanskje en be sø ken de til den gam le på går den. Nys gjer rig gikk hun opp skrå nin gen. Tit tet over jordvollen, over jordet som skilte parkeringsplassen fra låven og bolighuset. Hun så bevegelser på trammen til kårboligen. To men nes ker. De for svant inn. Hun så på klok ken, tok en be slut ning. Noen mi nut ter etter var hun ved hus veg gen. Hun hør te ly der. Noen lo. Så var hun på bak si den. Hjer tet dunket. Hun bren te seg på bren nes ler og be gyn te å tro at det te 10

11 var en dår lig idé. Luk ten av kat te piss ble ster ke re inn mot veg gen. Et glimt over kan ten på vin du et. Glas set var gammelt og uvas ket, men hun så to per so ner i rom met innenfor. Den ene sto på fire, en kjo le kledd skik kel se, med den røde kjo len halv veis opp på ryg gen. Den andre sto bak. I samme øye blikk som hun re gist rer te hva de gjor de, kjen te hun igjen den ene. Hun mer ket at hun skalv på hen de ne da hun fant frem mo bi len. Støt tet den mot kar men for å hol de den ro lig, blad de frem til ka me ra et, zoo met inn og be gyn te å ta bil der.

12 Seks år se ne re, samme sted De to brød re ne sto i skjul ved den sol var me lå ve veg gen og tit tet opp mot kår hu set: hvit malt, malingsslitt, stil le og tomt. Bare en ens lig gam mel gub be og kat ta hans bod de der. En ame ri kansk glass ve ran da kaps let inn inn gan gen. Sol reflek sen i vin du ene gjor de det van ske lig å se inn. Utenfor var det tomt. En gam mel po tet opp ta ker sto ned rus tet og nes ten for svun net i en haug med jord. Lå ve veg ge ne var slit te, nes ten grå i plan ke ne. En due tok av i en sky av støv og fjær fra åp nin gen oppunder mø net. En krå ke ja get sin egen skyg ge i lav flukt over korn åke ren bak lå ven. Bakenfor korn ak se ne lå en par ke rings plass opp høyd i ter ren get. Den var ikke syn lig, jord vol len hind ret det, men i var men dir ret lufta over as fal ten. «Du først,» sa den eld ste. Shorts, fot ball trøye med påskriften «Ronaldo» i Real Madrids far ger svart på hvit bunn og sol brun hud. Fjorten år gam mel. Et blikk som var noen år eld re. «Jeg gjor de det for ri ge gang, og da ble vi nes ten tatt.» Lil le bro ren hvisket lavt. Litt mind re av vekst, men nes ten samme påkledning. Slitte shorts, joggesko og fotballtrøye. Barcelonas far ger med «Messi» i gult over rygg tav la. 12

13 Bak dem blås te det opp en vind ku le. Det gikk en be vegel se gjennom de gule korn ak se ne, og sol skyg gen fikk det til å lik ne en bøl ge. Like etter var den frem me ved løa, og de kjen te luk ten av høy. Kom mu nen lei de ut par sel len til en bon de som hver sen som mer kom med en skur tres ker og jaf set i seg de gule strå ene i lø pet av en halv ti mes tid. Om vå ren var den samme bon den tilbake med et mons ter av en John Deere-trak tor, ryd det, pløy de og såd de i lø pet av et par ti mer. Den enes te gan gen de had de sett ham utenfor kjø retøy et, var da han gikk rundt på jor det og spar ket i stei ner, pis set i skyg gen av trak to ren og fjer net plan ker som noen gutter brukte som skateboardramper på parkeringsplassen. Sola fikk det til å kna ke i bøl ge blikk ta ket, og vin den slo i noe inne i byg nin gen. Løse plan ker etter utal li ge høststormer hang og slang. «Jeg er yngst,» sa gut ten med Messi-skjor ta. Fing re ne grav de etter noe i ne sen. «Tolv må ne der, din dust. Dessuten sier du det be stan dig når det pas ser deg. For ri ge da gen, da mam ma skul le dele noe mellom oss, fikk du mest fordi du var yngst.» Messi tid de et ter tenk somt i noen se kun der før han pek te og sa: «Se, en rot te.» Bro ren spant rundt, men så in gen ting. Ikke annet enn det tomme støvete gårdstunet og en brun støvtornado som steg til en me ter høy kjeg le, dan set rundt til en taus me lo di, før den opp løs te seg selv mot den malingsslitte veg gen på den andre si den av gårds tu net. Han så på lil le bro ren: «Du juger.» 13

14 «Gjør jeg ikke.» Det ble stil le igjen. Var men tok tak i lå ve veg gen. Fikk den til å knirke. Inne i låven fortsatte den rytmiske bankingen. «Kanskje var det bare en mus?» «Eller kanskje var det in gen ting?» De viss te at det var mus der. Gårdskatta had de en evig jakt gå en de etter små dy re ne, uten at det så ut til å min ke be stan den nev ne ver dig. Spe si elt vir ket det som om de lik te seg i mør ket un der den gam le trak to ren som sto inne i låven. De had de snak ket om å gra ve opp bo let deres der, men dis ku sjo nen had de stran det på hvorvidt mus had de bol. Dessuten kun ne jo gam lin gen kom me. Han had de forresten låst inn alle red ska pe ne i en bod de ikke kom inn i, og ingen av dem vil le be gyn ne å gra ve un der trak to ren med hen de ne. Igjen tikket sekundene. Til slutt trakk Messi pus ten: «Ok, jeg skal gjø re det. Men denne gan gen lø per du ikke fra meg.» Han vek ikke med blikket før storebroren nikket. Gut te ne pil te over tu net frem til stein trap pa. Der ble de stå en de. I skyg gen var det litt kjø li ge re, men likevel svettet de. Hå re ne reis te seg på ar me ne. Hu set had de en tynn ytter dør av ame ri kansk mo dell, holdt på plass av en slitt fjær som la get lyd når dø ren slo igjen. I gan gen innenfor var det mørkt et mør ke som vir ket enda tet te re etter det ster ke sol ly set utenfor. Det luk tet surt. Uvas ket, slik det gjør hos gamle mennesker med dårlig luktesans. Den eld ste gut ten trip pet for sik tig inn i gan gen. Han snud de seg mot bro ren. «Kommer du?» 14

15 Messi var fullt kon sen trert om å luk ke dø ren uten at fjæ ren i top pen la get lyd. «Gamlingen hører ikke noe likevel,» hvisket storebroren. En anel se ly se re i stem men enn han lik te. «Han er sik ker døv hørt. Akkurat som kat ta.» «Katta er ikke døv hørt.» «Visst faen er den det.» Lillebroren sa ingenting. Han passerte broren og famlet etter rin ge ap pa ra tet i halv mør ket: «Jeg tel ler til tre, og så løper vi.» Den andre nik ket. Bak dem la get fjæ ren den gnis sen de ly den igjen. Den gam le man nen had de stått lenge bak veg gen. Han krøket seg sammen, kjen te smer ten dypt der inne, en var me, nes ten som ild. I det sis te had de det kom met så ofte at han nes ten var blitt vant til fø lel sen. Det var som om noe manglet når den ikke var der. Det luk tet kvalmt av uri nen. Søt lig. Vam melt. Han klem te ut de sis te drå pe ne. Bare en lys, gul strå le, nær mest for et langt drypp å reg ne. Men smer ten ga seg. For en stund. Gutt un ge ne had de allerede vært ved løa da han så dem. Først trod de han det var be søket som kom for tid lig, men slo det fra seg. Etter så mange år vil le han ha hørt bi len kom me på den tom me par ke rings plas sen på den andre siden av jor det. Spe si elt på denne ti den av døg net. Vin den brukte å løye på ettermiddagen, til og med fuglene sluttet å kvit re så in fer nalsk. Og i var men var det som om sko gen, jor de ne og alt le ven de holdt pus ten i noen ti mer, før et lett 15

16 sommermørke falt på. Parkeringsplassen med sin dirrende, stillestående luft ville ha avslørt enhver som kom kjørende. Han hørte pistringen, de små bevegelsene og lyden de la get der de brøy tet seg vei gjennom de tør re korn ak se ne. Hør te at de var to. Han had de stuk ket ne ven i kruk ken og fått med seg en hånd full, gått ut ve ran da dø ren på bak si den av hu set, run det hjør net på kår hu set der han viss te at han ikke kun ne bli sett fra gut te nes hjør ne av lå ven, og endt opp bak stab buret, med fritt ut syn til inn gangs dø ren. Sju minutter senere: Guttene løp over jordet. Nesten like mye sidelengs som rett frem. Av og til stop pet de. Pa pir bi te ne fløt med vin den som små hvi te som mer fug ler. Den eld re man nen gikk bort til kjøk ken bor det, len te seg fremover og så ut vin du et. Han ble stå en de til det ver ket i ar me ne og brødre ne for svant over vol len der lufta over as fal ten fremdeles kokte i ettermiddagssola. Så gikk han bort til kjøk ken ben ken, skjenket i en kafekopp. Dro inn luk ten av den mens han med van te be ve gelser pluk ket to suk ker bi ter fra skå len som sto på hyl la foran kjøk ken vifta. Han plas ser te en suk ker bit mellom lep pe ne og sat te seg ved kjøk ken bor det. Ka ra mel le ne han had de i krukken, gjorde lykke hos småtassene. Han sup te i seg kafen med små slur ker. Tit tet vekselvis rett frem i rom met og ut av vin du et. Vin den bøl get av og til i korn åke ren, av og til ikke. En ny slurk kafe, en ny suk kerbit. Et blikk på vegg uret. Fire. Enda en dag gått. De gikk så fort. Da ge ne, uke ne, åre ne. Han la seg om kvel den og våk net av at vin te ren plut se lig var der, da gen etter var det vår, så som mer, deretter høst. Slik føl tes det, i hvert fall. 16

17 Det skrap te på dø ren mot gårds tu net. Han reis te seg, gikk bort og åp net den. Katta kom inn med ha len i væ ret og gikk rett bort til mat skå len. Han tus let rundt på kjøk ke net, utål mo dig. Han mer ket til sin over ras kel se en ange i brystet. En slags for vent nings angst. Han tit tet ut vin du et. Uvant med å kjen ne noe annet enn smer te i krop pen. Han så på klok ken. Fremdeles var det litt tid før be søket skul le kom me. Etter at gjes ten had de gått, la get han seg kvelds mat, duppet av en ti mes tid foran Dagsrevyen og våk net av at en lem slo ute i løa. Han slapp ut kat ta og fikk fes tet lem men sam tidig. Tenk te at det var gut te ne som had de løs net den tid li ge re på da gen. Bak stab buret pis set han en ny varm strå le. Kjen te at smer ten ga seg. Dem pet, som om også den sov. Han la seg. Da han våk net, var det ikke vin te ren som var kom met. Det var ikke engang mor gen. Han slo opp øy ne ne, fulg te pistollø pet opp til hån den og vi de re til an sik tet. Den gam le mys te. Så smil te han. «Jeg har ven tet lenge på deg,» sa han.

18

19 BoK 1

20

21 Byåsen, seks uker se ne re. Dag 1, man dag Tom Falck våk net på so fa en av en lyd som rev ham ut av drøm men, men da han åp net øy ne ne, for sto han at det ikke had de vært en drøm, men et min ne. Stø vet had de for én gangs skyld lagt seg. Reg net, svo velak tig etter alle ol je bran ne ne, klist ret seg til hu den som fett. I sør tord net det, og av og til så de stri per fra F-16-fly ene. Dumpe drønn fra detonasjonene nådde dem mange sekunder etter at mis si le ne had de trufet bak ken. Fly bom ber med så mye ener gi at selv om de sto to ki lo me ter unna, sug de eks plo sjo ne ne lufta vekk rundt dem, et ter lot et tom rom og das ket så vidt til dem med tryk ket som for å for tel le dem hvil ken enorm kraft de had de før dir rin gen i bak ken nåd de føt te ne, knær ne og til slutt ho det. Lufta ble uklar han var usik ker på om det var sy net som ble slø ret, eller om det var luft mo le ky le ne i lufta som dir ret. F-16-ja ger ne trakk opp i sik ker SAM-høy de, slapp ar ro gant fla res og for svant som sølv pi ler inn i den gule sola og et ter lot seg intet annet enn pur ødeleggelse. De sis te uke ne had de kri gen es ka lert. Kvel den før hadde de kom met over fem døde menn i en grøfte kant. Alle had de buk se ne på knær ne og ett skudd hver i ho det. Militssol da te ne had de sjek ket om de var om skå ret, før de ble 21

22 hen ret tet. Vil kår li ge vold tek ter ble ut ført i ho pe tall over hele lan det. Et ryk te for tal te at Karadžić un der kri gen i Bosnia- Hercegovina noen år tid li ge re had de gitt sine menn ord re om det te: Bruk vold tekt som vå pen i kam pen mot fi en den. Mus lims ke kvin ner som ble vold tatt og gjort ure ne, ble utstøtt fra fa mi li en. Opp dra get var en kelt. La ger byg nin ge ne i det de kal te sek tor AE207, var for lat te, tom me. En FSK-spei der had de rap por tert inn in fra rød var me fra ste det samme morgen, og de ble sendt ut for å sjek ke. De ven tet ikke mot stand og had de derfor bare lett ut rust ning, som på Balkan i 1999 be tyd de H&K MP5, P70, av alle ting en M72 og di ver se røykgra na ter, sjokk gra na ter og annet som kun ne være greit å ha i en kri se si tua sjon. Reg net had de gitt seg da de sving te inn på plas sen. Flu e ne ga dem et for var sel. «Her luk ter det jæ vel skap,» sa den tjueni år gam le løytnan ten, en traust trom sø væ ring, læ rer i det si vi le liv og full sten dig klar over at han aldri noensinne kun ne un dervise niåringer i matematikk igjen. Halldøren sto halvåpen. Innenfor var det mørkt. Utro lig nok vir ket ly set. Lys rø re ne knep pet som om de ikke helt selv vil le slå seg på. Det var en stor hall. Femti me ter dyp, tjuefem me ter bred, med ti me ters takhøyde. Fullstendig tom. Bortsett fra ti kjøttkroker. Tunge av det som hang på dem. Tom bruk te å våk ne der, som om hjer nen stop pet opp ved bil de ne som skul le kom me etterpå. Han reis te seg fra so fa en, du sjet av seg kald svet ten, masserte hånden. En løpetur to måneder tidligere, like før snøen for svant, men fremdeles kaldt nok til at hun de lor ten lå som stiv fros ne svar te klum per på for tau ene, og glatt nok 22

23 til at han had de falt. Hån den tok støy ten. Kon flikt bei net, kal te le gen på skademottaket det. En ung gutt, bare noen år eld re enn Nina. Lys hå ret, skjegg løs og med små arr etter ak ner på kin ne ne. Vant til å lap pe sammen stu den ter som sloss i fyl la. Yt ter ste bei net på hån den. Et tynt, skjørt bein som nes ten alltid ble knekt når folk slo hverandre som de gjorde i hollywoodfilmer. Tilbake i so fa en grep han fjern kon trol len og be gyn te og spo le. Han stop pet ved Norge Rundt, stu der te en gam ling som had de byg get et eget mu se um i stua, pas ser te Nytt på nytt og stop pet ved Skavlan. Han had de ly den av. Ob ser ver te geberdene og smilene, den unisone nikkingen, selvbekreftelsene i halvannen hastighet. Glatte smil, nystrøkne ansikter og kropper emballert i moteriktige klær. Han mis tet in ter es sen og spol te tilbake til Dagsrevyen. Ankerkvinnen hadde øynene oppsperret som om han hadde skremt henne. Hen de ne var i lufta, fros set i et grep rundt noen pa pi rer hun skul le til å dun ke i pul ten. Mun nen halvåpen, lys lep pe stift. Det mør ke hå ret vel kjent strø ket bak øret. Klip pet kort for et par uker si den. «Sav ner du meg?» spur te Hanne Sørensen da hun så det stum me bil det av seg selv fra ny hets sen din gen noen ti mer tidligere. Hun had de for én gangs skyld greid å kom me hjem uten at han hør te henne. Vanligvis så han bil lys på gårds plas sen, ta xi en som slukket opptattskiltet og sving te ut igjen. Hun la ar me ne rundt ham bakfra. Han kjen te de kal de lep pe ne i nak ken. «Jeg hå per det ikke luk ter svet te,» sa hun. «Det har vært en lang dag.» 23

24 Det luk tet ikke svet te, det luk tet in gen ting, varm kveldsluft og et hint av par fy me, av den ty pen som en gang kun ne kom me tilbake som et min ne. En halvtime senere satt hun nydusjet i sofaen og spiste la sag nen han had de for be redt. Han had de brukt en time på å lage den helt fra bun nen av. De had de åp net en flas ke rødvin. «Noe nytt?» spur te han. Det var tre år si den han traf Hanne Sørensen før s te gang. Da had de hun nettopp sagt opp job ben i Adresseavisen og job bet freelance for å skri ve en bok om en em bets mann. Man nen døde før bo ken ble skre vet, og i pa pi re ne hans fant hun spor som le det henne til dem som sto bak Orderud-dra pe ne. Det før te henne også til en gruoppvekkende oppdagelse om hennes egen familie. Hun nip pet til vi nen, trakk på skuld re ne. «Det vanlige.» «Det vanlige?» Et opp hold. Tan ke ne hennes var et annet sted. Tom skulle til å spør re hvor, men lot det lig ge. Tok en slurk vin i ste det. Hanne bod de hos ham når hun var i Trondheim. Etter at hun solg te lei lig he ten i Oslo og fikk jobb ved NRK på Tyholt, ble det nær mest per ma nent. De sis te må ne de ne hadde en for and ring lig get i lufta. Hun had de fått et vi ka ri at som anker i nyhetsredaksjonen i Oslo. Nesten daglig satte hun seg på sjuflyet sammen med de andre mor gen tret te pend ler ne ned til Oslo. Tom be høv de ikke spør re for å skjøn ne at noe holdt på å skje, en end ring i livs si tua sjo nen. «Fikk et mer ke lig brev i dag.» Hun svel get vi nen, vik let seg ut av so fa en. Like etter var hun tilbake. Han kjen te vått 24

25 hår i nak ken, luk ten av såpe, la sag ne og vin. Hun la bre vet i fan get hans og gikk tilbake til ma ten. Han så på kon vo lut ten og på henne. Spør ren de. Hun trakk på skuld re ne. «Les,» sa hun. «Det lå i brevhylla mi.» Til Hanne Sørensen. Jeg har lest om deg, om din jakt på kor rup sjon blant myndighetspersoner. Velger å stole på deg. Jeg har en mistanke om at noen ikke øns ker meg godt. Jeg er en gam mel mann, men vil helst leve den stun den jeg har igjen, uten pro blemer av noe slag. Derfor det te bre vet. Skul le jeg rei se av sted før min til mål te tid, som det he ter, og ikke dø av na tur li ge år sa ker, ber jeg at du ser på sa ken min. Tom snud de ar ket. Det var bare den kor te teks ten på fremsiden. Ingen over skrift. Før s te lin je var ut he vet. Det var en signatur, men den var helt uleselig. Umerket papir. Konvolutten var en van lig kon vo lutt som kun ne kjø pes i ti pak nin ger på Rema. Nors ken var feil fri. Man nen had de tydeligvis fulgt med på Hannes ar beid. I for bin del se med bo ken om em betsmannen hadde Hanne snublet over livsfarlig informasjon. Do ku men ta sjon noen var vil lig til å dre pe for å få tak i. Det før te til at Hannes lei lig het ble sprengt i fil ler. Hun strak te seg frem. «Det var et ark til. Et bil de.» Tom tok imot og stu der te ar ket. Det var en vel dig dår lig pa pir ko pi av et fo to gra fi. Bil det var tatt gjennom et vin du. Re flek sen i vin du et av slør te om ris set av noe som antagelig var en bit av en byg ning. To skik kel ser som var helt umu li ge 25

26 å iden ti fi se re, kun ne skim tes innenfor vin du et. Bil det var tatt om et ter mid da gen. Lange skyg ger for tal te om en dalen de sol. «Hva tror du?» sa Hanne. «En som tul ler?» «Eller noe som er skre vet i fyl la en sen kveld. Eller en som vil ha kon takt med deg av alle de gale år sa ke ne.» Han vend te ar ket igjen. «Han gjør det ikke en kelt for deg.» «Hvordan da?» Hun fyl te glas set sitt med Ama ro ne. «Underskriften er helt uleselig.» Nav ne trek ket var delvis av re vet, men om det had de vært der, vil le kru se dul le ne vært helt umu li ge å tyde. Det var mu lig at nav net had de stått med ma skin skrift un der sig na tu ren. «Han sier ikke hvem han er, hvor han bor. In gen ting, egent lig. For alt du vet, kan fy ren ha sendt bre vet fra ut landet. Vi vet ikke om han le ver eller er død. Selv om det fak tum at bre vet fak tisk ble sendt til deg, ty der på at han er død. Noen har sik kert fått in struks om å sen de det. Og bil det» Han så på det igjen. «Sier egent lig in gen ting.» «Jeg tenk te at Kurt kanskje kun ne se på det,» sa Hanne prøvende. Kurt Knudsen, venn av Tom og et ter fors ker ved se de lighetsavsnittet ved Trondheim politikammer. Tom hadde vært på be søk hos Kurt da han ble ut kalt til Hannes lei lig het. Da de kom frem til den øde lag te lei lig he ten, var Hanne på flukt, og det skul le ta to uker før de fant henne igjen. Full sten dig pa nikk sla gen, i skjul for dem som vil le dre pe henne. Tom reis te seg, gikk ut på kjøk ke net og hen tet en brødpo se som han la bre vet og bil det i. Den enes te mu lig he ten 26

27 til å fin ne ut hvor bre vet kom fra, var fin ger av trykk. Han kun ne selv sagt spør re Kurt om hjelp, selv om det vir ket fåfengt. Kurt var dyk tig, men ikke over men nes ke lig. De slo av tv-en en time inn i en gam mel James Bondfilm. Hanne satt og glip pet med øy ne ne. Hun lå med ho det mot ar men hans. Vin flas ken var nes ten tom. Han hel te den sis te skvet ten i glas set hennes. «Kan jeg spør re deg om noe, Tom?» Han nikket. «Hvordan føl tes det å skil le seg?» Selv om de had de vært sammen i snart to år, had de Hanne aldri spurt om de tal je ne i Toms liv. En stil le overens komst had de opp stått mellom dem. Han grav de ikke i hennes liv, og hun unn gikk å gra ve i hans liv. Han kremtet: «Forferdelig.» Tom had de skilt seg fra sin kone Lise etter femten års ek te skap. To barn, Nina på tjueen og Axel på sytten, had de vært en del av pro ses sen. Hun strøk ham over kin net. Kjen te hvordan han trakk seg unna. «For fer de lig er bare et ord. Hva med en hel set ning?» Han trakk pus ten, unn gikk å krem te og sa: «Det var da ger da jeg had de det bra, og det var da ger da hun had de det bra. Til slutt var det flest av de da ge ne der ingen av oss had de det fint. Un ge ne mer ket det mest.» Hun lot te ma et lig ge. Rul let vi nen i glas set. Han kun ne se at hun var be ru set. Fredagskveldsliten og be ru set. «Hva med for els kel ser?» Hun nip pet til rød vi nen. Han kun ne se de grøn ne øy ne ne over kan ten på glas set. Lur te på 27

28 hvor hun vil le. Han kjen te henne godt nok til å vite at hun alltid job bet med en form for re search. «Mange. Alltid i helt umu li ge for hold. Jen ter, to, tre år eldre enn meg. Noen seriøse.» «Noen?» «Et par, tre styk ker» Hun suk ket. «Må jeg hale alt ut?» «Ei jen te på gym na set.» Han tid de, tenk te tilbake. Blad de i eget liv. Ikke en øv el se han gjor de ofte. «Vi da tet lenge, men det tok slutt. Jeg ble sammen med ei som var yng re enn meg. Hun be gyn te å pra te om å få barn da hun var seksten og jeg var atten. Jeg tak ket ja til mu lig he ten for å dra litt tid li ge re i mi li tæ ret. Og det før te meg til Libanon.» Still he ten fløt rundt i rom met. Han til lot seg å krem te. «Da Nina ble født, var det som om noen ga meg en so lid neve i mel lom gul vet. Jeg bur de ha inn sett det da: at li vet som sol dat var over. Axel kom, og vel her er jeg.» «Vurderte dere terapi før skilsmissen?» spurte hun. Han tøm te i seg den lil le vinskvetten som var igjen i glasset. «Jeg er fra Trøndelag,» sa han. «Sånt er ulov lig her.» Hun lo. Han var blitt en stor til hen ger av lat te ren hennes. «Hva med deg? Hva med dine kjæ res ter?» Han prøv de å let te på stem nin gen, men hun tok ham se ri øst. «Jeg er et klas sisk til fel le. Alene som jeg var.» Hannes søster, Silje, forsvant under mystiske omstendighe ter mens hun var ung, og noen år etter døde både mo ren 28

29 og fa ren i syk dom. Bort sett fra noen tan ter og gam le onk ler had de hun ingen nære slekt nin ger. «Jeg knyt tet meg til eld re, etab ler te mann folk. Ama tørpsykologi, ikke sant? Jeg søkte trygghet. Farsskikkelsen, eller familien jeg aldri hadde hatt.» Hun tid de noen se kun der. Lot til å dve le ved tan ken før hun fort sat te: «Det sis te se ri ø se var et for hold til en gift mann. En gang møt te vi et ven ne par av ham. Mann fol ke ne be gyn te å sam men lik ne bil der av bar na sine. Jeg fikk en ahaopp le vel se, reis te meg og gikk. Så meg aldri tilbake. Se ne re har jeg hatt et par for hold til yng re gut ter. Den sis te traf du.» Tom had de trufet en stu dent som had de vært Hannes kjæ res te i en kort pe ri ode, mens de et ter fors ket Orderuddrapene. «Og her er jeg,» sa hun og drakk ut vi nen. Reis te seg, tok hån den hans og sa: «Nå leg ger vi oss.» Mor ge nen etter for tal te hun at hun kom til å være i Oslo i leng re pe ri oder en stund fremover. De øns ket henne som le der for en ny opp ret tet av de ling som skul le ta opp trå den der Brennpunkt slapp den. Hun had de ikke sagt ja, men var innstilt til jobben. «Så fint,» sa han lett, selv om han føl te noe syn ke inne i seg. Han gra tu ler te henne. «Med deg som le der vil de nok vok se,» sa han. «Vær streng, men rett fer dig. Bru net te, men blid.» Hun slo etter ham, grei de ikke å skju le smi let helt.

30 egon, tyholttårnet, trondheim. Dag 2, tirs dag Kurt kom inn på re stau rant Egon med sine 120 kilo for delt over 190 cen ti me ter, der det mes te var sam let midt på. Mød re flyttet barnevogner og hentet barna opp på fanget. En anel se svet te lukt drev over bor det da han skrel te av seg jak ken og sat te seg vis-à-vis Tom med et stønn. Po li timan nen had de tre cen ti me ter stål grått hår fra nak ken og fremover, rundt fjes, potetnese, ly se blå øyne. Han så ut som ju le nis sen i si vi le klær. Ikke rart un ge ne ble skremt. «Travel dag?» Tom nip pet til kafen han allerede had de skafet seg. Det smak te bit tert. Kofe in inn hol det var helt sikkert skyhøyt. «Det van li ge kjø ret. Re vir pis sing er slit somt. Alle skal ha æren for alt mu lig. Bru ker mye tid på å fin ne ut hvem som gjor de hva. Spe si elt når det drei er som om ting som gjø res rett. Ikke for det, de le ter like mye etter syn de re som hel ter.» Som alltid når han var stres set eller sint, snak ket Kurt på inn- og ut pust. Helt si den de av slør te pe do fi li nett ver ket Dreamland og Kurt Knudsen egen hen dig var med på å gra ve opp barnegraver i hagen til lederen av nettverket på østkysten av England og således skafet seg nær mest le gen de sta tus i Interpol, hadde han nådeløst jaktet på sedelighetsforbrytere 30

31 uten andre am bi sjo ner enn å stop pe dem. En pris ver dig egen skap, men full sten dig håp løs i en mo der ne ver den. Tilfeldigheter gjorde at det oppsto et slags uformelt samarbeid mellom Tom og po li ti man nen. Over noen år ut vik let det seg til et venn skap. En labb grep me ny en, for kas tet den da han opp da get at den var på tyr kisk. Tom rak te ham den nors ke. Po li ti man nen hek tet på seg le se bril le ne og mys te på me ny en. «Har de noe godt?» «Du fin ner nok noe.» Kurt he vet blik ket fra me ny en, så på Tom og glis te. Sma le lep per, grå ten ner. «Jeg hør te den, takk skal du ha.» Etter Dreamland-afæren havnet politimannen i en dyp de pre sjon: å gra ve opp un ger som had de fun gert som sexleketøy for mannfolk, gjorde selvsagt inntrykk. Lange turer sammen med Tom i Bymarka ble red nin gen. En slags de brif som på gikk over må ne der. Kurt lan det på et vis, uten at barne gra ve ne noen gang kom til å for svin ne fra ho det hans. Bivirkningen av de lange turene og etter hvert løpeturene var at ka me ra ten gikk ned nes ten tretti kilo. Etter kort tid had de han trufet Hege Irene Reiss, en lege ved St. Olavs Hospital. De flyt tet sammen, tok et sab bats år på Grønland, der hun gjorde ferdig doktorgradsavhandlingen sin. Kurt leste seg opp på jusspesialisering, vikarierte som sysselmann og ble en kløpper på kokekunst i de mørke vinterkveldene. Hege Irene ble gra vid, Kurt ble tjue kilo tyng re, og nå var alle tre tilbake i Trondheim. Kurt, Hege Irene og en li ten pjokk ved navn Benjamin. Tom og Hanne var fad de re til gutt un gen. 31

32 «Hvordan er det med Benjamin?» «Burs dag snart.» Kurt så på ham over halvbrillene. «Dere er her ved in vi tert. Hege Irene ba meg for mid le det. Kommer du?» Tom nikket. «Og Hanne?» Tom så opp. «Jeg skal spør re,» sa han. To se kun der gikk. «Det går ikke en dag uten at jeg ten ker på de røde, høy hæl te sko ene,» sa Kurt. Tom så ut gjennom vin du et før han møt te blik ket til kameraten. «Siljes sko?» Kurt nik ket, men tid de og lot øy ne ne hvi le på me ny en. Noen se kun der gikk. «Skal forresten hil se fra Hege Irene.» «Hvordan tri ves hun i nye lo ka ler?» Etter sab bats å ret på Grønland ble Hege Irene Reiss an satt som overlege ved obduksjonsenheten ved St. Olav. «Bort sett fra li ke ne de dri ver og skjæ rer i, har de lo ka ler som er et hovedbankkontor ver dig. Nye møb ler, dags lys, farger og kunst på veg ge ne. Som et jæv la ut stil lings lo ka le for en interiørarkitekt. Hun trives jævlig bra der nede.» De be stil te mat, hen tet ny kafe. Un ge ne var be gynt å fly rundt i lo ka let igjen. He li um fyl te bal lon ger, som var Egon-re stau ran te nes give away til un ge ne, hang oppunder ta ket. Un ge ne nap pet i trå de ne og løp rundt i det sir kelrun de tår net. Kurt slur pet i seg den var me væs ken, skjul te dis kré en rap og tør ket fil men av svet te fra pan nen med ser vi etten. «Du nevn te noe om et brev.» Tom hen tet det frem. 32

33 Po li ti man nen stus set da han så plast po sen, og Tom gjenfor tal te hva Hanne had de sagt kvel den før. Kurt lir ket ut bre vet og åp net det nok til at han grei de å lese. Ryn ken ble dy pe re. Han dro inn over lep pen som om han smak te på seg selv. Prus tet og tok en titt på bil det. Han så på Tom. «Van ske lig å se hva det skal fore stil le,» sa Kurt. «To skik kel ser, i et rom. Kan være hvor som helst, når som helst. Ikke noe umid del bart kri mi nelt.» Han tid de. «Og du vil vi skal sjek ke for av trykk?» «Hvor kjapt kan du få det til?» «Jeg er po li ti mann, ikke Gud.» «Trod de det var det samme?» «Jeg også. Tenk deg min skufel se da jeg opp da get sannheten.» De ble av brutt av at ma ten kom. To tal ler ke ner med da gens lunsj. Egg, ba con, tomatbønner, lof skå ret i trekan ter og smør. Ma ten ble ser vert av en over vek tig jen te, mørkt hår, nedpudret kvi se mellom øyenbrynene. Lun sjen var god. Tjue minutter senere fikk Kurt en telefon. På samtalen skjøn te Tom at mø tet var over. «Jeg gir deg til ba ke mel ding på bre vet ASAP,» sa po li timan nen da de tok hei sen ned de 75 me ter ne til par ke ringsplas sen. Egon-re stau ran ten var byg get i Telenors 124 me ter høye sig nal tårn, en platt form for fjern syns- og FM-sen de re, og et knu te punkt for radiolinksambandet i sto re de ler av Trondheim. På nit ti tal let ble de ler av tår net om gjort til en re stau rant. Den før s te gikk kon kurs, den nes te, Egon, ble en suksess. Restauranten hadde et roterende gulv som gjorde 33

34 at gjes te ne i lø pet av en time fikk en spek ta ku lær ut sikt over hele Trondheim. Om væ ret var fint. «Det var sje fen som ring te,» sa Kurt da de tok far vel på ut si den. «Han er en møk ka mann.» De nord nors ke kraftuttrykkene som fulgte beskrivelsen, hørtes mildere ut enn de var. Kurt var flink til å ut tryk ke me nin ge ne sine i enstavelses ord. «Et nytt møte i en jæv la grup pe. Jeg har verken lyst eller tid. Bare noen jæv la jyp lin ger som er mest opp tatt av sta tistik ker og flyt ting av pa pir. Alle har en eller annen mas ter grad i noe som jeg faen ikke greier å ut ta le nav net på engang.» Sola var met, og svet te per le ne sto i pan nen på den røs li ge po li ti man nen. Han fikk en ny te le fon, snud de seg vekk fra Tom og vin ket et far vel med hån den. Det sis te Tom hør te, var flere nordnorske banneord. Til hans overraskelse var det et par han ikke had de hørt før.

35 Heimdal. Samme dag Det luk tet elek tro nikk, støv og kafe. Manns lin gen in nerst i rom met ret tet seg opp fra ma ski nen, klød de seg i nak ken, grep kafe kop pen og røyk pak ken og reis te seg. Stop pet opp da han fikk øye på Tom. «Tom? Er det vir ke lig deg?» «Redd for det,» sa Tom. Han had de pas sert to kon to rer med unge gut ter som satt dypt kon sen trert over tas ta tu rer foran svæ re skjer mer. En av dem had de til og med to skjermer foran seg. Ingen la mer ke til Tom. Det var et svært bygg. Fle re hundre kon to rer. Stål og be tong. Blå vin du er og luk ten av søppel fra et par containere utenfor. I hovedinngangen had de noen gjort et for søk på å lage en kom bi nert re sep sjon og kiosk. Kios ken var lagt ned, og nå satt en høy gra vid jen te i tjueårsalderen og bladde kjedsommelig gjennom et gammelt uke blad mens hun ven tet på ter min. Hun had de for klart ham vei en til dit han skul le. Noe for tal te Tom at når jen ta fød te, ville ingen erstatte henne. «Faen, det var lenge si den. Trod de nes ten du var død. Hadde det ikke vært for avisskriveriene» «Har hatt noen run der, stem mer det. Hvordan går det med deg, Knut?» 35

36 «Fint,» sa Knut Gangåssæter og løftet kafe kop pen til mun nen, tok en slurk av det tom me kru set. Tom kjen te igjen be ve gel sen. Det var en re fleks hand ling. Knut var en barn doms ka me rat. His to ri en deres strak te seg tilbake til tidlig syttitall. Epleslang, bålbrenning langs toglinjene om som me ren, nas king i bu tik ker, kvel der i spen ning med jenter som kanskje lot seg kys se, gam le Tarzan-fil mer på kino, fra den ti den Johnny Weissmuller sleng te seg i dår lig skjul te trapeser som skulle illudere lianer. Tygging av Sweetminttyggegummi så kjevene verket. Senere: brune langpils, Jimi Hendrix og en de lø se net ter. Så mis tet de kon tak ten. Tom be gyn te på gym na set. Knut tok tek nisk fag sko le. Nye venner, nye mil jø er. Tom dro ut i mi li tæ ret i en yr kes kar rie re som kas tet ham frem og tilbake i krigs so ner over sto re de ler av ver den. Det krev de selv sagt sin pris. Angs ten, søvn løshe ten og de pre sjo ne ne som fulg te, fikk etter nes ten tjue år et navn: PTSD. Skrivebordsdinosaurene i Forsvarsdepartementet vis te ham sin lo ja li tet: De send te ham på ho det ut med et høflig takk for hjel pen og en uhøflig slutt pak ke: nok pen ger til at de kun ne kjø pe seg fri fra an svar, og lite nok til at de uten skam kun ne hen te ham inn ved be hov. Og det had de de gjort. Det sis te han had de holdt på med, var fore drag om stress mest ring for soldater i telemarksbataljonen og spesialavdelingene. For Tom var det egent lig helt greit, han holdt kon tak ten med tjenesten og unngikk samtidig å bli altfor akterutseilt. Straks etter at han mot tok slutt pak ken, føl te han et sterkt be hov for å gjø re noe helt annet. Han bruk te pen ge ne til å etablere et reklamebyrå. 36

37 Da han søk te etter folk som kun ne be hand le Mac, ut fø re skis ser og teg ne, og som viss te noe om mar keds kom muni ka sjon, duk ket en gam mel kjen ning over ras ken de opp på jobb in ter vju et: Knut Gangåssæter, hans gam le kom pis fra barn dom men. Nes ten tretti cen ti me ter høy ere enn da Tom had de sett ham sist. «Late bloomer,» had de den ro li ge kameraten sagt om sin lange, tynne skikkelse. «Begynte faen ikke å vok se før jeg var nes ten seksten. Tenk på hvor mange jen ter jeg gikk glipp av, som den tyn ne, lil le ping la jeg var.» Det te var for elleve år si den. Etter det had de Knut og Tom skilt lag, men Knut job bet fremdeles i bran sjen. Nå sammen med en grup pe unge men nes ker fra NTNU-mil jø et i et web byrå kalt Doghouse. «Går det bra med for ret nin gen?» sa Tom. De had de satt seg bak byg nin gen, i skyg gen. Vekk fra kon tor land ska pet, sur ren de elek tro nisk støy og luk ten av støv og gam le lunsj res ter. Luk ten av opp var met as falt og eks os sto i kon trast til bjør ke trær ne som om kran set gårdsplas sen. Fug ler kvit ret. Nede på vei en mot Ros ten kun ne de høre su set fra bi le ne. På den andre si den av vei en lå 3T, der folk svet tet li vet av seg på tre de møl le ne bak de mør ke vinduene. «Kan ikke kla ge. Blir ikke rik, men jeg har fremdeles interessante dager.» «Godt å høre,» sa Tom. «Hva med deg?» Kafe kop pen ble løftet mot mun nen. Denne gan gen med kafe i. Tom trakk pus ten. Be stem te seg for å være åpen. Han fortal te raskt om Lise, bar na, og etter litt nø ling om skils mis sen. 37

38 Knut sa in gen ting før han var fer dig. «Og hva gjør du nå?» «Le ver på opp spar te mid ler. Be gyn ner å bli en del av dem etter hvert. Hol der noen fore drag i Forsvaret. Har en del å bi dra med når det gjel der stress mest ring.» Tom smil te. «Men er ute av tje nes ten.» Det var en sannhet med store modifikasjoner. «Akkurat nå hjel per jeg en venn av en venn med en sak.» Han for tal te raskt om bre vet, Hanne, bil det og Kurt Knudsen. Knut tid de. En si ga rett ble fis ket frem. En ligh ter knip set. Luk ten av to bakk. Tom tok seg i å ten ke at Knut min net ham om Lars Skarpsno, en tid li ge re kol le ga i tje nes ten. En slags svart-hvit-kopi av kameraten. Utseendemessig lik, men oppvekst og mil jø had de fått dem til å vel ge uli ke vei er i li vet. Knut var kunst ne ren, dyk tig på å form gi fø lel ser, vold var helt ukjent for ham. Lars var også en slags kunst ner, men på et helt annet plan. Knut viftet den dår li ge ko pi en av bil det foran seg. «Ikke mye å gjø re med det te. Skitt inn, skitt ut, vet du.» Han glis te. Tom nik ket. Han hus ket fra sen fra den gang de job bet med re kla me og ikke fikk ting til å fun ge re. Knuts me ning var at det aldri var ma ski nens skyld at ting ble feil. Det var alltid in pu ten sin skyld. Og i de fles te til fel le ne men nes keskapt input. «Jeg tenk te på reendring,» sa Tom. De had de job bet med en re kla me kam pan je der noen av bil de ne var svært dår li ge. Det had de vært helt uak tu elt å ta nye bil der, og i ste det had de de sat set på å be ar bei de bil de ne 38

39 slik at de kun ne be nyt tes i kam pan jen. Knut had de via kontakter fått tilgang til et dataprogram som gjorde operasjonen enk le re. Bil de ne ble las tet inn på Knuts krafti ge Macintosh. Der ble de reendret pik sel for pik sel. Pro gram va ren «les te» bil det og byg get det opp igjen på nytt. Der det mang let infor ma sjon, be nyt tet pro gram va ren in for ma sjo nen som lå like før og like etter «hul let». På den må ten had de ma ski nen job bet seg gjennom bil de ne, og re sul ta tet had de vært forbløfen de. Og det var for nes ten femten år si den. Knut nik ket. «Du har et po eng. Ikke at jeg kan love noe, men det kan være verdt et for søk. Krafti ge re ma ski ner og ny pro gram va re, selv sagt, men fremdeles tar det jæv lig lang tid. Kanskje et par uker.» «Hø res ut som en plan,» sa Tom. Han reis te seg, tak ket for kafen. Knut snud de seg i dø ren. «Fint å se deg, Tom. Godt å se at du er i live.» «Alive and kicking,» sa Tom. «Hol der du meg opp da tert på bildet?» «Set ter det på med en gang. Vi har le dig ma skin ka pa sitet. Scrambler NTNU-gut ta her inne. Rin ger straks jeg har noe å kom me med.»

40 Våddan, Bymarka, trondheim. Dag 5, fre dag Telefonen ringte akkurat idet han stoppet andpusten foran bilen ved parkeringsplassen. «Spo ret ham opp til slutt, Tom.» Det var gått nes ten en uke si den Kurt fikk bre vet Hanne had de mot tatt. Hun ring te ham to gan ger om da gen. Ved lunsj ti der og like før hun skul le leg ge seg. Han skjøn te at hun had de det tra velt. Likevel ble or de ne mellom dem de samme. Som om de prel let av mot skal let av usik ker het de begge be skyt tet seg med. En gang hun var hjemme og te le fo nen had de ringt, hadde han etterpå, til for la te lig, spurt hvem det var. Tann le gen, had de hun svart. En glemt time. Han had de sett num me ret i noen se kun der på dis playet før hun tok den. Et oslonummer. Hannes tann le ge var i Trondheim. Han had de ikke kon fron tert henne med det, og han lik te ikke å ten ke på hvorfor han ikke had de gjort det. Tre se kun der gikk. Si den Kurt aldri bryd de seg med innledende småprat, var det noen ganger vanskelig å forstå hva han men te. Sen tral lå sen på BMW-en åp net alle fire dørene samtidig. Inne luktet det lær og varme, elektronisk 40

41 støv, og et min ne om kafen han had de druk ket på vei opp til Politihytta, utgangspunktet for løperunden. «Ten ker du på bre vet?» «Fant to fin ger av trykk. Vi har egent lig ikke res sur ser til å sjek ke slike ting. La det inn som mu lig be vis i en annen sak. Nar ko ti ka.» Kurt snak ket som en ste no graf. «Stygg sak. En nittenår ing bruk te bes te mo ra si som ku rer på en sy dentur hun span der te på ham. Be nek tet selv sagt alt da vi tau et ham inn. Den hå pe ful le brøt sammen etter hvert, og dermed kunne vi begynne å nøste opp.» Politimannen trakk pusten og fort sat te: «Krim tek ni ke ren fikk ha ke slepp da han fant ut hvem fingeravtrykket tilhørte. Trodde han hadde gjort årets oppklaring.» Tom ven tet. Ettersvetten gjor de at han gikk ut av bi len igjen. Ikke at det hjalp nevneverdig. Temperaturen hadde passert tjuesju grader, ifølge displayet på dashbordet. En ens lig lø per i fem ti åre ne kom ut av sko gen. Stiv i blikket, tynn i bei na. Snørr og slim drev rundt ham. Det luk tet Orudis og fuk tig skog. Antagelig en di rek tør med stein har de blod årer og et hjer te in farkt like rundt hjør net. «Fin ger av tryk ke ne er fra en ad vo kat på Støren. Han had de selv sagt in gen ting med nittenår in gens sak å gjø re. Fyren representerte en rumener i en tyverisak. Han måtte avgi fingeravtrykk fordi han hadde tatt i bevismaterialet. Vi skul le ha slet tet det, men var ikke kom met så langt. Det lå i sy ste met ennå. Ikke tips VG, er du snill. Etter å ha snak ket advokaten ut av narkotikasaken til nittenåringen» Kurt trakk pus ten, drakk en slurk kafe og fort sat te: «det tok meg to te le fo ner, en kafe og en stor Fir klø ver å få tek ni ke ren 41

42 til å glem me ad vo ka ten og av tryk ket. Da jeg for lot ham, så han på meg som Serpicos onde tvil ling bror. Vet da faen om han var skufet eller let tet.» Latteren fikk Tom til å holde telefonen tjue centimeter fra øret. Direktøren med blodårene sto nærmest tvekroket ved bi len sin, en nes ten ny Audi A8. Tom kun ne ikke av gjø re om fy ren spyd de eller bare prøv de å få igjen pus ten. «Og?» sa han. «Ad vo kat Gisle Eike har kon tor på Støren. Mest bo lig, gårdstvister, konkursbo, dødsbo. Noen ganger store verdier etter ge ne ra sjo ner med inn avl. En og annen gammelbonde som tør ner. Gut ter som stje ler gam le Volvo 240 og kjø rer vill mann. Aldri noe stort. Jeg ring te ham. Han var ad vo kat til en Thomas Maurice Adolfsen. Døds bo et. Adolfsen be gikk selv mord for seks uker si den. Fy ren bod de på en gård jeg ikke hus ker nav net på i far ten. Bre vet skul le sen des Hanne Sørensen dersom det var en vol de lig død. Ikke noe hvorfor akkurat Hanne eller andre opp lys nin ger.» En ny slurk kafe. Romstering i papirer. «Eike bruk te nes ten fire uker på å be stem me seg for om det var vol de lig eller ikke.» Pause. Tom ja get vekk flu e ne sat te seg inn igjen. Lav brumming, nær mest su sing i seksermotoren. En be ro li gen de lyd. Tysk kunst. Ingeniørkunst. «Blir du med?» sa Kurt. «Hvor?» «Til advokaten.» «Når?» 42

43 «Nå,» sa Kurt. «Av tal te klok ka tolv. Bare tida og veien igjen. Du kjø rer,» av slut tet po li ti man nen og brøt forbindelsen før Tom rakk å svare. Direktøren hadde allerede kjørt. Bare den sure luk ten fra ka ta ly sa to ren hang igjen etter Audien.

44 Støren Ad vo kat kon to ret lå ved en den av en grus vei midt ute på et for latt jor de. De pas ser te tog lin jen mellom Trondheim og Oslo via en umer ket over gang. Kurt had de om be stemt seg og tatt ut en tje nes te bil som han hen tet Tom i. Han stop pet og så seg godt om begge vei er før han kjør te over en kelt sporet. Hu set var malingsslitt og for fal lent. Utenfor sto tre bi ler par kert. To nes ten nye Mer ce de ser og en mind re Corolla. I an gen luk tet det råte og varmt kat te piss. Trap pen knir ket. «Ikke akkurat fa sjo na belt,» mum let Kurt og mys te skep tisk på tre trap pen. Andre eta sje var bed re. Inn re det i IKEA-stil med ekte plan ter og en stor bu kett fris ke bloms ter ved et hjør ne bord. Sek re tæ ren var blid. Sør lands dia lekt. Ubestemmelig alder, førti, førtifem, brunfarget puddelhår, for mye lep pe stift og en rosa sil ke blu se som dek ket over et enormt brystparti. «Bare gå rett inn,» kvit ret hun da de spur te etter Eike. «Ned gan gen og til venst re.» Ad vo ka ten Gisle Eike var høy, tynn, blek som et bar ket tre. Gul rot far get hår. Over ras ken de ung. Hardt, tørt håndtrykk. Skrivebordet overfylt av dokumenter i brune omslag. Likevel var det en slags or den i ka oset. De sat te seg i mo der ne kjøkkenstoler fra IKEA. 44

45 Eike strøk hen de ne over map pe ne på bor det, som om han kjæl te med dem. Veg gen bak var dek ket av to bok hyller. Nederst sto tyk ke bø ker sir lig plas sert. Norges lo ver sto rød og bred på to ste der. En ut ga ve med et du sin gull ap per fes tet til si de ne, og en ut ga ve som så ubrukt ut. Løse pa pi rer var stuk ket inn mellom bø ke ne og i top pen av bok hyl le ne, sikkert i håndterbar høyde for den lange advokaten, hyllene lutet faretruende fremover under vekten av papirbunkene. «Politiet?» sa Eike, samlet hendene under haken, mens albuene hvilte på armlenene på den kostbare kontorstolen. Det enes te i rom met, foruten PC-en, som ikke var kjøpt på IKEA. Lyse, blå øyne, samme far ge som blank skur te stei ner på en sjø bunn, så på dem etter tur. En ra dia tor knir ket. Tom kun ne kjen ne den var me trek ken fra vin du et. Til venst re kun ne han se utover jor det, helt øde til det for svant over en glissen bakketopp. Eike fulg te Toms blikk. «Bil li ge lo ka ler,» sa han. «Vi behøver ikke kostbare kontorer i Trondheim. Masse kunder i dalføret. Dødsbo, gårdstvister. Mange grådige, gamle og sta bøn der her.» Han glis te av sine egne ord, og de smil te med. Eike strøk over map pe ne igjen. «Hva gjel der det?» Kurt vis te frem en kopi av den gam les brev. Eike ble sit ten de og lese. Dro seg i øre flip pen før han reis te seg. Tok et over blikk over den inn holds ri ke bok hyl la som om han sik tet seg inn, og dro ut en map pe. Smat tet da han fant det han let te etter. «Adolfsen, Thomas Maurice.» Han så opp. «Bruksnummer /1.» Han snak ket til seg selv som om han blad de tilbake i et ar kiv. «Sju uker si den. Død.» Han så på dem igjen. 45

46 En ro sa far get pan ne helt uten ryn ker. «Selv mord. Ingen arvin ger. Det vil si, det var in gen ting å arve. Ikke gjeld engang. Noe som i dag er en sjel den gave.» Han smil te lyk ke lig og rak te map pen over bor det til Kurt. Det ban ket på dø ren. Pud del da men kom inn med et brett. Luk ten av kafe bred te seg. Kvin nen svin set rundt, sat te frem kop per, dro fra gar di ne ne, lot sola flom me inn, jus ter te den knir ken de ra dia to ren, vend te seg i dø ren og spur te om noen be høv de melk i kafen, til uni son ris ting på ho det, før hun for svant. Eike fikk en svak rosa far ge i kin ne ne. Nes ten samme farge som blusen til puddeldamen. «Nå vel,» sa han og gjem te res ten av set nin gen i kafekop pen. «Det som fikk meg til å ven te, var at Adolfsen ikke var ob du sert. Men le gen er klær te det som selv mord.» Kurt tok en kjeks, kas tet et raskt blikk på Tom. «Du send te bre vet til Hanne Sørensen.» Eike nik ket. «Etter in struks.» «Hvorfor?» Eike trakk på skuld re ne. «Vol de lig død. Po li ti et ble tilkalt. Pis to len lå ved si den av. Skudd gjennom» Han stoppet opp, dro i øre flip pen. «Visstnok et lite hyg ge lig syn Jeg snak ket med Endre Endre Kaspersen. Lens mann i øvre og midt. Vi går i Rotary sammen. Trefer ham av og til på ting hu set i Trondheim. Stygg sak, men ikke van ske lig, ifølge ham. Likevel» Kurt så opp, mer ket for and rin gen. Eike nik ket med hodet. Lange, dve len de be ve gel ser. Som en sji raf i lett jogg på 46

47 sa van nen. «Bre vet får jo det hele til å fremstå mer ke lig. Jeg les te selv sagt ikke teks ten før jeg send te det. Adolfsen le ver te meg bare bre vet i en åpen kon vo lutt. Med in struks om å le ve re det til Sørensen, dersom be tin gel se ne var på plass. Min sek retær sto for utsendelsen. Alt vi videresender, blir journalført.» «Betingelser?» sa Kurt «Voldelig død,» gjentok advokaten. «Hva sa po li ti et da du vis te dem bre vet?» spur te Tom. Han had de sit tet og sett ut gjennom vin du et. Sletta end te i elva. He ten den sis te ti den had de la get svar te furer i jorda. Nedenfor gikk Gaula. Stor og dyp. Hu set var byg get som en hes te sko, åpent i en ende, som et fort. Uinntagelig. «Vi fant ingen no ta ter på det,» sa Kurt og så på Eike. Advokatens kinn fikk farge igjen. Dypere denne gangen. Stem men la seg et to ne leie høy ere. «Adolfsen var min kli ent. Han skrev at pa pi re ne skul le sen des til Sørensen og ingen andre. Jeg gjor de det jeg føl te var rik tig.» «Og å in for me re po li ti et om at fy ren for ut så sin egen død, var ikke nød ven dig?» sa Kurt syr lig. «Nå er det vel ikke så vel dig van ske lig å for ut se sin egen død hvis det er et selv mord.» Advokatretorikk. Kurt hatet slikt. Eike fort sat te raskt. «Jeg had de sik kert in for mert poli ti et på sikt. Jeg kob let ikke bre vet umid del bart med Adolfsens død.» Det ble stil le på kon to ret to get fra Trondheim mot Oslo dund ret forbi. En lav ris ting i vin du et, skjer men på PC-en dir ret. 47