Spenningsfylt aktivitet i barnehagens uteområde å balansere mellom trygghet og risiko

Transkript

1 Referanse: Sandseter, E. B. H. (2010). Spenningsfylt aktivitet i barnehagens uteområde å balansere mellom trygghet og risiko. B. U. Wilhelmsen & A. Holthe (Ed.) Måltider og fysisk aktivitet i barnehagen - Barnehagen som arena for folkehelsearbeid (pp ). Oslo: Universitetsforlaget. Spenningsfylt aktivitet i barnehagens uteområde å balansere mellom trygghet og risiko Ellen Beate Hansen Sandseter Innledning I dette kapittelet settes fokus på den spennende og risikofylte leken hvor barn søker fysiske utfordringer og utforsker muligheter og begrensninger på ytterpunktene av hva de tør og mestrer. Det blir redegjort for hva risikofylt lek er, hva slags positive effekter denne typen lek kan ha for barn, og hvordan dette kan sees i forhold til faren for å skade seg ved å delta i risikofylt lek. Til slutt settes fokus på hvordan barnehagens utemiljø kan tilrettelegges for å ivareta risikofylt lek, og hvordan de ansatte kan forholde seg til at barn tar risiko i leken. I et vestlig velferdssamfunn som Norge er trygghet, sikkerhet og komfort for alle individer verdier som står stekt, og som det brukes mye ressurser for å ivareta. Dette gjelder også våre barns tilværelse. Vi streber etter å gjøre våre barns oppvekst så trygg og komfortabel som mulig, men glemmer kanskje at det å få nærme seg det usikre og spennende også er viktige elementer for en optimal stimulering og utvikling hos barn. Barndommen er en fase i livet hvor målet nettopp er å utforske nye miljøer, nye bevegelser, nye utfordringer og å erverve seg nye kompetanser og mestringsopplevelser. Det ligger i barns natur at de er utforskende overfor seg selv og sine omgivelser, og de liker leker som er spennende, farefulle, som setter deres fysiske styrke og mot på prøve, og hvor målet er å overvinne risikoer (Rasmussen 1996). I barnehagen er det et mål at barna skal være trygge. Samtidig skal barnehagen også sikre barn en optimal utvikling. I rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver (Kunnskapsdepartementet 2006) påpekes det at barnehagen skal gi barn mulighet for lek, livsutfoldelse og meningsfylte opplevelser og aktiviteter i trygge og samtidig utfordrende omgivelser. Dette er en sentral målsetting både når det gjelder tilrettelegging for lek og aktivitet i barnehagen, og i forbindelse med utforming og tilrettelegging av fysiske omgivelser og lekemiljø. Dette gjelder selvsagt innenfor alle fagområder og i all aktivitet som barnehagen driver, men fokuset på stimulering og utfordringer gjennom fysisk lek og aktivitet kommer tydeligst frem i rammeplanens fagområde «Kropp, bevegelse og helse». Om dette sier

2 rammeplanen blant annet at barn skal få mulighet til varierte og allsidige bevegelser og utfordringer gjennom å søke fysiske utfordringer og å prøve ut sine kroppslige muligheter innenfor relativt trygge rammer. Rammeplanen anerkjenner altså betydningen av utfordrende lek og den viktige rollen den har for barns opplevelser, erfaringer og generelle utvikling. Spenningsfylt aktivitet som en naturlig og viktig del av barns lek Med spenningsfylt aktivitet i barnehagens uterom menes i denne sammenhengen fysisk lek som gir spennende opplevelser av skrekkblandet fryd for barnet, men som samtidig innebærer at barna løper en risiko for skade eller andre negative opplevelser. Denne leken kalles også risikofylt lek (Sandseter 2007a, 2007b). Den risikofylte og spenningsfylte leken må sees innenfor den større rammen av kunnskap om barns lek. Dette er bare én type av alle de ulike typene lek barn engasjerer seg i. Definisjonen av lek og inndelingen av ulike typer og kategorier av lek er en debatt hvor fagfolk har vært uenige, og hvor det ennå ikke foreligger noen konklusjon. Ifølge Fromberg og Bergen (2006) er grunnen til vanskelighetene med å komme frem til en enhetlig definisjon at lek er en relativ aktivitet med skiftende funksjoner og form i ulike settinger, mellom ulike individer og ulike aldersgrupper, og i ulike kulturer. Disse variasjonene må tas i betraktning når man forsøker å definere og kategorisere lek. Likevel er det rimelig enighet om at lek er karakterisert ved at det er en indre motivert aktivitet hvor aktiviteten i seg selv er viktigere enn målet med den (Bekoff og Byers 1981, Pellegrini og Smith 2005), og at denne typen aktivitet gir barn en optimal opplevelse av spenning, oppstemthet, moro og glede (Sutton- Smith 1997). Fysisk lek som gir spennende opplevelser av skrekkblandet fryd, vil kunne gjenkjennes i flere ulike typer lek når man ser på tidligere inndelinger av lekkategorier. Det innebærer elementer fra fysisk motorisk lek (Sawyers 1994, Smith 2005), kamplek (Blurton Jones 1976, Humphreys og Smith 1987, Smith 2005), og lek med objekter/redskaper (Smith 2005). Hughes og Sturrock (2006) sin klassifikasjon av barns lek innebærer elementer av spennings- og risikofylt lek innenfor det Hughes kaller deep play (å konfrontere risiko, frykt og dødelighet), utforskende lek (utforsking av det ukjente og nye/uvanlige måter å leke på), motorisk lek (intensive bevegelser og fysisk aktiv lek), mestringslek (testing og utfordring av egen fysiske og psykiske kompetanse og mestring av omgivelsene), objekt lek (utforsking av bruk og manipulering av ulike objekter og redskaper), og kamplek (ulike typer lekeslåssing og kamper). Dette viser at spennings- og risikofylt lek vanskelig kan plasseres innenfor én type lek, men heller er et komplekst fenomen som relaterer til flere typer lek. Fellestrekket for all

3 spennings- og risikofylt lek er imidlertid at det frembringer en sitrende følelse av skrekkblandet fryd som gir en helt spesiell kroppslig opplevelse. Mange barn beskriver det som et deilig sug i magen; det kiler i magen. Denne typen kroppslig opplevelse får barn altså ved å gjøre spennende og utfordrende ting og ta risikoer i leken. Forskning har konkludert med at denne typen lek stort sett foregår utendørs og i barns frie lek (Sandseter 2007a), og barn beskriver selv at spennende lek er lek de aldri har prøvd før, lek hvor de tar sjanser og balanserer på grensen av hva de tør og klarer å kontrollere, og lek hvor de må overvinne frykten for fare og det ukjente (Coster og Gleeve 2008, Stephenson 2003). Både barn og voksne er av den oppfatningen at høyde, fart, kamp og farlige redskaper er elementer som gjør en lekesituasjon risikofylt (Sandseter 2007a). Gjennom observasjoner og intervjuer av barn og ansatte i barnehager er det nylig gjort et forsøk på å kategorisere ulike typer spennings- og risikofylt lek (Sandseter 2007b). Disse kategoriene er 1) leker med stor HØYDE fare for skade ved fall, for eksempel klatring (i alle slags former), hopping fra høyder, henge/slenge i høyder, balansere i høyde, 2) leker med stor FART ukontrollert fart og tempo hvor man kan treffe noe (eller andre), for eksempel sykling i høy fart, aking (vinter), rutsjing, springing (ukontrollert), 3) leker med FARLIGE REDSKAPER som kan medføre skade, for eksempel øks, sag, kniv, hammer, tau, 4) leker nær FARLIGE ELEMENTER hvor man kan falle ned i eller inn i noe, for eksempel vann / sjø, bål, stup, 5) leker som innebærer KAMP der barna kan skade hverandre, for eksempel bryting, slåssing, fekting med stokker e.l., og 6) leker der barna kan «forsvinne»/gå seg bort, for eksempel i tilfeller der barna er uten oppsyn og ikke har «gjerder», for eksempel i skog og lignende. Positive effekter av spenningsfylt lek og aktivitet Barn er nysgjerrige og utforskende, og de har glede av å teste sine egne og omgivelsenes grenser gjennom ulike former for spennende og risikofylt lek. Disse erfaringene er av stor betydning for hvordan barnet lærer å håndtere en risikokilde; risikomestring. Det vil si hvordan barnet oppfatter de signaler det får om risikoelementet i situasjonen, og hvordan barnet setter dette sammen med tidligere risikofylte erfaringer. En risiko oppfattes og vurderes svært ulikt fra individ til individ, og påvirkes både av personlighet og tidligere erfaringer. Hos barn med lite erfaring med risikosituasjoner vil ikke nødvendigvis deres oppfatning av graden av risiko stemme overens med den faktiske faren de står overfor. Gjennom å møte farer og risiko i lek vil barnet få erfaring med risiko, og barnets subjektive oppfatning av risikoen vil bli mer lik den objektivt faktiske risikoen i situasjonen. På den måten vil altså barnet kunne

4 vurdere risikoen mer realistisk, og det vil ha kunnskap om hvilke handlingsstrategier som er fordelaktige i slike situasjoner. For at et barn skal kunne lære seg å mestre en risikosituasjon, må det nødvendigvis nærme seg denne situasjonen, og dermed øke risikoen (Boyesen 1997). Samtidig vil de gjennom å ha fått «prøvd seg» i risikosituasjoner tidligere også ha tilegnet seg de kroppslige ferdighetene som muliggjør en riktig reaksjon (sanseintegrasjon, motorikk, fysikk m.m.) (Sandseter 2000). Når barn blir i stand til fysisk motorisk å mestre sin kropp og utfordringer i omgivelsene, øker sikkerheten automatisk. Studier viser at barn som leker i naturen, et utfordrende og uforutsigbart lekemiljø, har bedre motorisk kontroll, bedre koordinasjon og bedre romorienteringsevne enn barn som leker mest på standardiserte oppbygde lekeplasser (Fiskum 2004, Fjørtoft 2000a, Grahn, Mårtensson, Lindblad, Nilsson og Ekman 1997). De lærer [å] «lese» situasjonen, de lærer å kjenne at en stein er glatt, at isen holder. Barna søker de utfordringer som gir mestring. De «trener» hele tiden på å mestre grunnleggende ferdigheter (Fjørtoft 2000b:20). Det at barn søker spenning gjennom motoriske og fysiske utfordringer i leken, er altså viktig også for deres motoriske utvikling og oppøvelsen av en stadig bedre motorisk kontroll. Det er nettopp denne iboende utforskertrangen hos barn som gjør at de utvikler seg til stadig å mestre nye og vanskelige oppgaver; slik som når det lille barnet våger å stole på egen styrke og reiser seg opp på to og etter hvert tar sjansen på å vippe seg fremover og ta sine første ustødige steg. Ethvert tilsvarende fremsteg i barnets motoriske utvikling er avhengig av at barnet tør å ta risikoen ved å kaste seg ut i nye og ukjente oppgaver, bevegelser og omgivelser. Barn øver opp og utvikler ulike motoriske ferdigheter og fysiske egenskaper som muskelstyrke, utholdenhet, og et sterkt skjelett gjennom å utfolde seg i kroppslig utfordrende fysiske aktiviteter og lek (Bekoff og Byers 1981, Bjorklund og Pellegrini 2000, Byers og Walker 1995, Humphreys og Smith 1987, Pellegrini og Smith 1998). Det at barn får anledning til å møte, utforske og overvinne fysiske utfordringer gjennom lek, vil altså bidra til en positiv effekt på barnets fysiske og mentale helse ved at de blir kroppslig sterke, smidige og i god fysisk form, samt at de får mental styrke og en økt tro på egen mestring og derigjennom økt selvoppfatning og selvtillit. Når barn oppsøker risiko naturlig i sin lek, gjør de det på en progressiv måte. De klatrer ikke uten videre helt i toppen av et tre og hopper ned, men de forstår i stor grad sin egen kompetanse, og tilpasser som regel sin aktivitet etter en passende progresjon når det

5 gjelder motorikk og risikomestring (Aldis 1975, Readdick og Park 1998). Studier tyder på at barn naturlig søker utfordringer i forhold til eget ferdighetsnivå, og som har potensial til å gi dem nye mestringsopplevelser (Greenman 1988). På denne måten leker, lærer og utvikler barn seg innenfor det Csikszentmihalyi (1977) kaller flytsonen. Ifølge Csikszentmihalyi er det optimalt for utvikling og læring at man er i en flytsone hvor det er balanse mellom ens ferdigheter og de utfordringer (vanskelighetsgrad) som ligger i situasjonen. Man unngår den kjedsomheten man opplever ved for lette oppgaver og den angsten man opplever ved for vanskelige oppgaver. Når et barn er aktivt innenfor denne sonen, vil det mestre og utvikle nye evner, samt at det vil gi en opplevelse av glede og dyp konsentrasjon; man glemmer tid og sted og «flyter» inn i en målrettet og lystbetont tilstand. Csikszentmihalyi mener leken er flytopplevelser i ordets rette forstand. Grunnen til at barn søker spenning og risiko i leken sin, er hovedsakelig at dette gir dem gode og positive opplevelser som moro, glede, spenning, grøss, stolthet og selvtillit (Coster og Gleeve 2008). Studier av barns beskrivelser av hva de opplever gjennom spenningsfylt lek, viser at de har stor glede av å kjenne på både glede og frykt, og ofte begge disse følelsene samtidig (Sandseter 2009b). Det er dette barna beskriver som «skummeltartig». Faktisk er det slik at et av barnas hovedmål med denne typen aktivitet er å balansere på kanten mellom intens spenning og frykt uten at det tipper over og blir bare ren frykt, slik at de trekker seg unna og avslutter leken (Sandseter 2009b). Kontrasten mellom mestring/skade og spenning/frykt gir en nervepirrende følelse av skrekkblandet fryd som få andre typer leker kan gi. Barn som opplever spenning og fryd når de driver med risikofylt lek, på grensen til fare og frykt, men med glede og mestring som den dominante følelsen, vil fortsette å søke denne typen lek igjen og igjen (Sandseter i trykk, Sutton-Smith 1997). Sikkerhet, risiko og utfordring; en sikkerhetsdebatt At barn skader seg, er et mulig resultat av spennings- og risikofylt lek. Alvorlige invalidiserende skader eller i verste fall død er selvsagt noe man forsøker å beskytte barn mot, og mye av det såkalte sikkerhetshysteriet i den vestlige verden er tuftet på angsten for at alvorlige ulykker skal skje. Fordi vi ønsker å skape sikre lekemiljøer for barn, er det i mange vestlige land innført formelle sikkerhetsforskrifter og sikkerhetslovgivning for lekeplasser og lekemiljøer. I Norge omfatter dette Forskrift om sikkerhet ved lekeplassutstyr (DSB 1996). Denne lovgivningen gir retningslinjer for regulering av fysisk utforming av barns lekemiljøer og lekeplassutstyr slik som maksimum fallhøyde på lekeapparater, utforming og bruk av støtabsorberende underlag, skarpe kanter og utstikkende elementer, ustabilt og ustødig utstyr,

6 og utstyr hvor det er fare for at barn kan sette seg fast, klemme seg, presses sammen eller bli truffet av bevegelig utstyr (Ball 2002, 2004, Chalmers 2003, DSB 1996, Little 2006, Mowat, Wang, Pickett og Brison 1998). Slike retningslinjer er laget på basis av forskning som viser at ulykker på lekeplasser hovedsakelig skjer på grunn av fall fra disser/husker, rutsjebaner, klatretårn, sykler og annet utstyr man kan falle ned fra, samt at barn blir truffet av disser eller klemmer seg i slikt utstyr (Ball 2002, Bienefeld, Pickett og Carr 1996, Chalmers m.fl. 1996, Illingworth, Brennan, Jay, Al-Ravi og Collick 1975, Mack, Hudson og Thompson 1997, Phelan, Khoury, Kalkwarf og Lamphear 2001). Likevel viser offentlig statistikk på lekeplassulykker fra flere land at på tross av innføringen av lover og forskrifter som skal gjøre lekeplasser sikrere, har ikke antallet lekeplassulykker gått ned (Ball 2002, Briss, Sacks, Adiss, Kresnow og O Neil 1995, Chalmers , Phelan m.fl. 2001). De fleste lekeplassulykker er også ifølge internasjonal statistikk å regne som små med tanke på hva slags skader de resulterer i. Som regel er det snakk om skrubbsår, forstuinger og brudd som oppstår på grunn av fall fra disser/husker, rutsjebaner eller klatretårn, eller at man blir truffet av en disse i fart (Ball 2002, Bienefeld m.fl. 1996, Illingworth m.fl. 1975, Mack m.fl. 1997, Phelan m.fl. 2001, Sawyers 1994, Swartz 1992). De fatale og invalidiserende ulykkene er svært sjeldne, og statistikk viser at det i Storbritannia skjer én fatal ulykke i forbindelse med lek på lekeplass hvert tredje eller fjerde år (Ball 2002). Norsk skadestatistikk viser at barn i Norge aldri har vært så trygge som nå. Denne statistikken skiller ikke mellom ulykker i lek og andre typer ulykker som trafikkulykker, som står for en stor del av ulykkene. Likevel har det generelt sett vært en sterk nedgang i antall ulykker og dødsfall blant norske barn de siste 50 årene (Ellingsen 2008). Mange mener at dette ikke bare er positive tall. Det er bra at vi mister færre barn i ulykker, men samtidig er dette et resultat av at norske barns barndom har blitt mer beskyttet. En del vil mene at de er overbeskyttet, og at barn per i dag opplever en kjedeligere barndom enn man gjorde på 50- og 60-tallet. Breivik (2001) mener at barn har gått inn i en tid som domineres av voksenstyrt inneaktivitet, passivisering og forsiktiggjøring i forhold til tidligere, da egenstyrt lek, fysisk aktivitet og utforsking på egen hånd dominerte norske barns oppvekst. Dette fører til at barndommen blir både uspennende og lite stimulerende og utviklende. Men selv om vi setter inn aldri så mange sikkerhetstiltak, er det ingen miljøer som er hundre prosent risikofrie.

7 For sterk fokus på fysiske miljøtiltak kan redusere barnets sansestyrte ferdigheter. Gjennom å oppøve syn, hørsel og motoriske ferdigheter kan barnet bli bedre i stand til å vurdere å håndtere risiko. Vennes barnet til at «farlige steder er inngjerdet», vil de utsettes for desto større fare den dagen «gjerdet» er borte. Nettopp fordi hjemmet og de miljøer der barnet ferdes ikke består av standardløsninger med hensyn til sikkerhet, er det viktig å bevare og utvikle barnets naturlige evner til å kunne sanse fare i omgivelsene. Når barn klatrer i trær, er det ikke bare for å utsette seg for risiko, men også for å øve seg til å bli bedre til å håndtere risiko (Boyesen 1997:208). Dette støttes av forskning som viser at den vanligste faktoren for ulykker på lekeplasser ikke er egenskaper ved lekeplassutstyret eller utformingen av lekeplassen, men heller barns måte å leke på, med sin naturlige trang til å utforske, ta risikoer og å bruke lekeplassutstyr på en kreativ, utfordrende og risikofylt måte (Ball 2002, Coppens og Gentry 1991, Illingworth et al. 1975, Ordoñana, Caspi og Moffitt 2008, Rosen og Peterson 1990). Det ser ut til at uansett hvor sikkert lekeplassutstyret er, vil barns søken etter og trang til spenning og utfordring gjøre at de bruker det på risikofylte måter: «De tar risikoer som selv ikke de beste lekeplassdesignere kan forutse» (Smith 1998:55). Vi må være varsomme med å skape en trygghet hvor den farlige grensen blir usynlig, og heller styrke barn med tanke på risikobevissthet, selvtillit og selvbergingsevne i forhold til det samfunnet de lever i (Boyesen 1997). Utemiljøets betydning for barns spenningsfylte lek Selv om barn naturlig søker spennings- og risikofylt lek, vil egenskaper i det lekemiljøet de har tilgjengelig, også påvirke barns lek. Kvaliteter og egenskaper i lekemiljøet inviterer og inspirerer barn til visse typer lek. Ifølge Heft (1988) oppfatter og tolker barn sitt miljø ut fra dets funksjon heller enn dets former og farge, slik vi voksne ofte oppfatter det. Det vil si at barn tolker sine omgivelser i lys av hva de kan gjøre i dem, og hvordan de kan bruke egenskapene i omgivelsene til å skape lek. På denne måten inviterer et miljø med sine kvaliteter til visse typer lek. Denne tolkningen av lekemiljøet er unik for ethvert individ, og er avhengig av barnets individuelle kroppsstørrelse, styrke, kompetanse, mot, frykt osv (Heft 1988). Et nedblåst tre kan invitere til klatring for femåringen, og til å krype under og sitte på for treåringen. En åpen gressplen kan invitere til lekeslåssing blant fireåringene, og til fartsfylt løping for toåringen. Invitasjonen og inspirasjonen til lek er derfor både avhengig av egenskaper ved lekemiljøet og egenskaper ved individet som tolker det. Studier har vist at naturlekeplasser som består av skog og trær, og med innslag av lekeplassutstyr laget av naturlige materialer som tre og tau, fører til mer entusiastisk, aktiv og

8 utfordrende lek blant barn (Lee 1999). På den andre siden er tradisjonelle lekeplasser med utstyr som disser/husker, rutsjebaner, humpedisser/vippehusker, sandkasser og klatreinnretninger den typen lekeplasser hvor barn leker minst utfordrende og hvor det foregår mest ikke-lek, som å stå og henge eller bare vandre rundt. Fjørtoft (2000a) fant i sine studier at lek som innebærer grovmotorisk aktivitet og grunnleggende bevegelser (løpe, hoppe, kaste, klatre, krabbe, rulle, disse/huske og skli), er mer dominerende hos barnehagebarn som leker i naturområder, sammenlignet med barn som leker på tradisjonelle barnehagelekeplasser. Landskapsstrukturer som bratte skrenter, klipper, store steiner og trær inviterer og inspirerer barn til utfordrende klatring og rutsjing. I tråd med dette fant Kaarby (2004) i observasjoner av barns lek i natur at leken var preget av aktiviteter som klatring i bratte skrenter og rutsjing ned igjen, klatring opp på og hopping ned fra store steiner eller klipper, klatring i trær, rulling på bakken, balansering på steiner eller stokker og kasting med kongler og grener. Naturlekeplasser og naturlige områder i skog, fjell og ved vann er altså steder hvor et barn kan få allsidige utfordringer som stiller krav til fysiske og motoriske ferdigheter, risikomestring og spenningsregulering, og som samtidig kan gi dem sterke spenningsopplevelser. Lek og ferdsel i naturlig terreng gir en bred variasjon av små og store risikoer som man må lære seg å takle underveis. Astrid Lindgren (1981) beskriver dette i fortellingen om Ronja Røverdatter som går ut i skogen for å øve seg på ikke å være redd for alle de vesener som er der, og som hopper fra stein til stein ved den ville elva for å øve seg på ikke å falle i den. Det at lek i naturområder kan gi bedre fysiske og motoriske kvaliteter hos barna, vil også gjøre dem i bedre stand til håndtere risikositasjoner. En bedre balanse gjør at de med større trygghet kan ferdes i ulendt terreng, og en sterkere kropp vil tryggere klatre til toppen av et tre. Med alle sine bakker i ulike helninger, ulike typer underlag å gå og springe på, skrenter, trær, busker, bær, blomster, vann, dyr, insekter m.m. vil naturområder gi mange og varierte muligheter for smårollinger til å utforske og oppleve. Barn søker sterke sansestimuli og aktiviteter hvor de kan mestre nye utfordringer. Som beskrevet i flyt-teorien (Csikszentmihalyi 1977) må utfordringene ikke være for lette, men heller ikke for vanskelige. Et naturområde som skog gir som regel muligheter for passe utfordringer for alle, uansett alder, størrelse, ferdighetsnivå eller interesser. Barn går heller ikke like fort lei av en naturlig lekeplass i skogen sammenlignet med en standardisert lekeplass. I tråd med dette viser Fjørtofts (2000a) studie at barn oppfatter den tradisjonelle lekeplassen som mer kjedelig enn lekearealer i naturen, og nyere studier av barns spennings- og risikofylte lek viser at selv om barn søker spenning i alle slags lekemiljøer, er invitasjonen og inspirasjonen til spenningsfylt

9 lek samt intensiteten og spenningen barn oppnår i leken, høyere når de leker i natur (Sandseter 2009a, Waters og Begley 2007). Utformingen av barns lekemiljø er altså svært betydningsfull når det gjelder mulighetene til å få utfolde seg i spennings- og risikofylt lek. Sikkerhetsforskriftene for lekeplassutstyr (DSB 1996) legger visse føringer for hvordan man kan utforme lekeplassen innenfor barnehagens område, men kunnskapen om hvordan elementer og kvaliteter i lekeområdet påvirker barns lek, er svært viktig å ta i betraktning. Ethvert lekeareal, enten eksisterende eller under prosjektering, bør ivareta barns søken etter spenningsfylte opplevelser i leken. Ujevne flater, spennende klatremuligheter, bratte bakker til rutsjing, utfordrende og fleksible, løse elementer og redskaper, og innslag av natur bør være en del av barns lekemiljø. I tillegg er det viktig at barnehager kommer seg ut fra sin inngjerdede lekeplass og oppsøker andre spennende og stimulerende naturområder med muligheter til spenningsfylt lek. Mange norske barnehager benytter seg allerede i stor grad av ulike naturområder i nærmiljøet som turmål, og den eksplosive fremveksten av natur- og friluftsbarnehager de siste 20 årene har medført at flere og flere barnehager legger vekt på lek og opplevelser i naturen. Ansattes betydning for barns spenningsfylte lek Selv om lekemiljøets utforming er viktig for at barn skal ha mulighet til å utfolde seg i spenningsfylt lek, spiller også de ansatte i barnehagen en viktig rolle i sine holdninger og toleranse til risiko og hvordan de forholder seg til risikofylt lek i det praktiske. For barn i barnehagealder vil ikke bare deres egen, men også barnehagepersonalets oppfatning av risikoen i en situasjon være avgjørende for hvor stor risiko de får anledning til å søke i leken. De begrensningene voksne setter for barnet i lek, er ofte tuftet på den voksnes egen oppfatning av hva som er farlig. I følge Rasmussen (1996) er ansatte i barnehager restriktive i å tillate lek som involverer risiko. Han er av den oppfatning at det gjennom den økende institusjonaliseringen av barndommen har oppstått en idealisering av leken i barnehager: Grensene er selvfølgelig forskjellig fra institusjon til institusjon. Noen steder får de lov til å være voldsomme og støyende. Andre steder skal de være stille og må ikke løpe rundt. Noen steder får de klatre i høye trær. Andre steder sager pedagogene av de nederste grenene med den begrunnelsen at de er for farlige å klatre i (Rasmussen 1996:15). Rasmussen hevder at både pedagoger og forskere gjennom flere år har gitt den kaotiske, bråkete og risikofylte leken lav status. Dette, til tross for at studier har vist at barn mellom to

10 og seks år helst foretrekker leker som setter vestibularsansen spesielt på prøve, bråkeleker hvor kamp og fysisk styrke testes, og farefulle leker som medfører å overvinne risikoer. Nyere data fra forskning på risikofylt lek i norske barnehager viser imidlertid et litt annet bilde. Resultatene av en større spørreundersøkelse blant ansatte i barnehager viser blant annet at de ansatte generelt er positive til spennings- og risikofylt lek, og at de sjelden griper inn i eller begrenser denne typen lek (Sandseter 2008). De ansatte begrunner sin positive holdning til risikofylt lek med at dette er en viktig og utviklende form for lek hvor barna tilegner seg bedre motorisk kontroll og lærer seg hva som er farlig. Det er imidlertid ikke sånn at alle ansatte i barnehagen unisont er positive. Resultatene viser at menn som jobber i barnehager, har en mer positiv holdning til spennings- og risikofylt lek, og at de også tillater mer av denne typen lek blant barna (Sandseter 2008). Dette er i tråd med flere internasjonale studier som viser at menn er mer spenningssøkende enn kvinner (Zuckerman 1994). I en barnehageverden hvor hovedandelen av de ansatte er kvinner, er det derfor grunn til å være oppmerksom på dette. Alle ansatte i barnehagen bør spørre seg om det er deres eget eller barnas behov og grenser som avgjør hvor langt barna får gå i sin utforskende og risikofylte aktivitet. De bør arbeide aktivt med seg selv og egne følelser knyttet til barnas risikofylte lek, og hente frem egne magiske opplevelser fra barndommen, hvor man opplevde det gode suget i magen og den deilige mestringsfølelsen etterpå. Det å bli bevisst egne følelser og frykt i forbindelse med at barna driver med slik aktivitet, er første steg for å kunne akseptere det. Deretter må man jobbe med sine egne reaksjoner til slike situasjoner, man må bli bevisst hva man kommuniserer til barna både verbalt og nonverbalt, og hvordan man tilrettelegger og oppfordrer til denne typen aktivitet. Også foreldregruppen bør tas med inn i diskusjonen om hvordan de ansatte skal forholde seg til at barna søker spenning og risiko i leken. Det å redegjøre for de positive sidene ved denne typen lek og å finne en enighet med foreldre om hva man aksepterer og ikke aksepterer, gir personalet en større trygghet i måten de håndterer risikofylte situasjoner i lek på. Ingen barn er helt like. Noen søker flere og mer intense spenningsopplevelser og vil helst skli på magen med hodet først ned den største sklia, mens andre synes det kiler i magen når de sklir på rumpa ned den lille sklia. Ansatte i barnehagen bør se an både hvert enkelt barns spenningsbehov og mestringsnivå og tilpasse grenser og frihet i risikofylt lek etter hvert enkelt barn, slik at de kan få utfolde og utvikle seg på sitt nivå. I barnehagen bør altså barn få rike, varierte og spennende lekemiljøer hvor de kan

11 utforske ulike måter å bruke kroppen på, og få utf\ordringer og erfaringene som gir dem gode spennings- og mestringsopplevelser. På den måten vil de stå bedre rustet overfor utfordringer og risikosituasjoner som helt sikkert kommer senere i livet. Oppsummering Barn i Norge lever i et samfunn som har en tradisjon for å verdsette barns utforskertrang og legge til rette for at de får «prøve» seg på mange ulike utfordringer som kan gi dem viktig erfaring og utvikling. Dette gjenspeiles også i barnehagens rammeplan hvor det at barn får mulighet for utfordrende lek i varierte miljøer, er et sentralt punkt. Likevel er det viktig å være oppmerksom på et økende fokus på barns sikkerhet, og at dette kan gjøre barns oppvekst uspennende og mindre stimulerende. Det kan i så tilfelle føre til at barn går glipp av verdifulle erfaringer som kan styrke deres motorikk, sanseintegrasjon, fysikk og generelle risikovurdering og risikomestring. Ansatte i barnehagen har et ansvar for barna og deres helhetlige utvikling i den tiden de tilbringer i barnehagen, noe som ikke bare innbefatter å beskytte dem fra skader, men også å gi tilstrekkelig med stimulerende utfordringer. Det er derfor viktig at barnehagepersonalet ikke lar egen bekymring være styrende for hvordan barna får utfolde seg, men at de er oppmerksomme på hvert enkelt barns mestringsnivå og spenningsbehov slik at alle kan få oppleve spenningsfylt aktivitet og gleden ved å føle både glede og frykt; den sitrende følelsen av skrekkblandet fryd. Litteratur Aldis, O. (1975): Play fighting. New York: Academic Press. Ball, D.J. (2002): Playgrounds - Risks, benefits and choices (Vol. 426/2002). London: Health and Safety Executive (HSE) contract research report, Middlesex University. Ball, D.J. (2004): «Policy Issues and Risk-benefit Trade-offs of 'Safer Surfacing' for Children's Playgrounds». Accident Analysis and Prevention nr. 36, s Bekoff, M. og J.A. Byers (1981): «A Critical Reanalysis of the Ontogeny and Phylogeny of Mammalian Social and Locomotor Play: An Ethological Hornet's Nest». I: K. Immelmann, G. Barlow, W., L. Petrinovich og M. Main (red.): Behavioral Development: The Bielefield Interdiciplinary Project (s ). Cambridge: Cambridge University Press. Bienefeld, M., W. Pickett og P.A. Carr (1996): «A Descriptive Study of Childhood Injuries in Kingston, Ontario, Uing Data from a Computerized Injury Surveillance System». Health Canada Chronic Diseases in Canada nr. 17(1), s

12 Bjorklund, D.F. og A.D. Pellegrini (2000): «Child Development and Evolutionary Psychology». Child Development nr. 71(6), s Blurton Jones, N. (1976): «Rough-and-tumble Play among Nursery school children». I: J.S. Bruner, A. Jolly og K. Sylva (red.): Play: It's Role in Development and Evolution. Harmondsworth: Penguin Books. Boyesen, M. (1997): Den truende tryggheten. Doktorgradsavhandling, NTNU, Trondheim. Breivik, G. (2001): Sug i magen og livskvalitet. Norway, Oslo: Tiden. Briss, P.A., J.J. Sacks, D.G. Adiss, M.-J. Kresnow og J. O Neil (1995): «Injuries from Falls on Playgrounds». Archives of Pediatrics & Adolescent Medicine nr. 149, s Byers, J.A. og C. Walker (1995): «Refining the Motor Training Hypothesis for the Evolution of Play». The American Naturalist nr. 146(1), s Chalmers, D. (1999): «Playground Injury The Kids are still Falling for it». Childrenz nr. 3(2), s Chalmers, D. (2003): «Playground Equipment Safety Standards». Safe Kids News (21), s. 4. Chalmers, D., S.W. Marshall, J.D. Langley, M.J. Evans, C.R. Brunton, K. A-M. et al. (1996): «Height and Surfacing as Risk Factors for Injury in Falls from Playground Equipment: A Casecontrol Study». Injury Prevention nr. 2, s Coppens, N.M. og L.K. Gentry (1991): «Video Analysis of Playground Injury-risk Situations». Research in Nursing & Health nr. 14, s Coster, D. og J. Gleeve (2008): Give us a go! Children and young people's views on play and risk-taking: Csikszentmihalyi, M. (1977): Finding flow: The psychology of engagement with everyday life. New York: Basic Books. FOR nr 703: Forskrift om sikkerhet ved lekeplassutstyr (1996). Ellingsen, D. (2008): «Tryggere, men kanskje kjedeligere». Sikkerhet nr. 5, s Fiskum, T. (2004): Effekt av barnehagemiljø på motorisk og spatial kompetanse hos barn. En tverrsnittstudie av den motoriske og spatiale kompetansen hos barn i en friluftsbarnehage og barn i en tradisjonell barnehage. Hovedfagsoppgave, HINT, Levanger. Fjørtoft, I. (2000a): Landscape and Playscape. Learning Effects from Playing in a Natural Environment on Motor Development in Children. Doktorgradsavhandling, NIH, Oslo Fjørtoft, I. (2000b): «Naturen er den beste lekeplassen». Fjell og Vidde nr. 1, s Fromberg, D.P. og D. Bergen (2006): Play from Birth to Twelve Contexts, Perspectives, and Meanings (2. utgave.). London: Routledge.

13 Grahn, P., F. Mårtensson, B. Lindblad, P. Nilsson og A. Ekman (1997): Ute på dagis. Sweden, Alnarp: The University of Agriculture in Sweden. Greenman, J. (1988): Caring Spaces, Learning Places: Children's Environment That Work. Redmond, WA: Exchange Press. Heft, H. (1988): «Affordances of Children s Environments: A Functional Approach to Environmental Description». Children s Environments Quarterly nr. 5(3), s Hughes, B. og G. Sturrock (2006): Playtypes: Speculations and Possibilities. London: London Centre for Playwork, Education and Training. Humphreys, A.P. og P.K. Smith (1987): «Rough and Tumble, Friendship, and Dominance in Schoolchildren: Evidence for Continuity and Change with Age». Child Development nr. 58, s Illingworth, C., P. Brennan, A. Jay, F. Al-Ravi og M. Collick (1975): «200 Injuries Caused by Playground Equipment». British Medical Journal nr. 4, s Kaarby, K.M.E. (2004): Children Playing in Nature. Paper presentert på CECDEkonferansen: Questions of quality, Dublin Castle. Kunnskapsdepartementet (2006): Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. Oslo: Kunnskapsdepartementet Akademika. Lee, S.-H. (1999): «The cognition of Playground Safety and Children s Play A Comparison of Traditional, Contemporary, and Naturalized Playground Types. I: M.L. Christiansen (red.), Proceedings of the International Conference of Playground Safety. Pennsylvania: Penn State University: Center for Hospitality, Tourism & Recreation Research. Lindgren, A. (1981): Ronja Røverdatter. Damm & Søn AS. Little, H. (2006): «Children's Risk-taking Behaviour: Implications for Early Childhood Policy and Practice». International Journal of Early Years Education nr. 14(2), s Mack, M.G., S. Hudson og D. Thompson (1997): «A Descriptive Analysis of Children s Playground Injuries in the United States ». Injury Prevention nr. 3, s Mowat, D.L., F. Wang, W. Pickett og R. Brison, J. (1998): «A Case-control Study of Risk Factors for Playground injuries among children in Kingston and area». Injury Prevention nr. 4, s Ordoñana, J.R., A. Caspi og T.E. Moffitt (2008): «Unintentional Injuries in a Twin Study of Preschool Children: Environmental, Not Genetic, Risk Factors». Journal of Pediatric Psychology nr. 33(2), s

14 Pellegrini, A.D. og P.K. Smith (1998): «Physical Activity Play: The Nature and Function of a Neglected Aspect of Play». Child Development nr. 69(3), s Pellegrini, A.D. og P.K. Smith (2005): The Nature of Play: Great Apes and Humans. New York: The Guilford Press. Phelan, K., J. Khoury, H. Kalkwarf og B. Lamphear (2001): «Trends and Patterns of Playground Injuries in United States». Ambulatory Pediatrics nr. 1, s Rasmussen, T.H. (1996): Orden og kaos. Elementære grunnkrefter i lek. Forsythia. Readdick, C.A. og J.J. Park (1998): «Achieving Great Heights: The Climbing Child». Young Children nr. november, s Rosen, B.N. og L. Peterson (1990): «Gender Differences in Children's Outdoor Play Injuries: a Review and an Integration». Clinical Psychology Review nr. 10, s Sandseter, E.B.H. (2000): «Spenningsbehov og risikomestring med naturen som arena». I: K. Furuset (red.), Ut, naturligvis! Barn, natur og uteaktiviteter (s ). Trondheim: DMMHs publikasjonsserie nr. 2/2000. Sandseter, E.B.H. (2007a): «Barns risikofylte lek i barnehagen en pilotstudie». I: T.M. Guldal, G. Karlsen, G. Løkken, F. Rønning og T. Steen-Olsen (red.): FoU i Praksis 2006, Rapport fra konferanse om praksisrettet FoU i lærerutdanning (s ). Trondheim: Tapir akademisk forlag. Sandseter, E.B.H. (2007b): «Categorizing Risky Play How Can we Identify Risk-taking in Children s Play?». European Early Childhood Education Research Journal nr. 15(2), s Sandseter, E.B.H. (2008). Kvantiative data fra spørreundersøkelse blant 116 barnehageansatte. Upubliserte rådata. Sandseter, E.B.H. (2009a): «Affordances for Risky Play in Preschool The Importance of Features in the Play Environment». Early Childhood Education Journal nr. 36, s Sandseter, E.B.H. (2009b): «Children s Expressions of Exhilaration and Fear in Risky Play». Contemporary Issues in Early Childhood nr. 10(2), s Sandseter, E.B.H. (i trykk): «It tickles in my tummy! Understanding Children s Risktaking in Play through Reversal Theory». Journal of Early Childhood Research. Sawyers, J.K. (1994): «The Preschool Playground. Developing Skills through Outdoor Play». Journal of Physical Education, Recreation & Dance nr. 65(6), s

15 Smith, P.K. (2005): «Play. Types and Functions in Human Development». I: B.J. Ellis og D.F. Bjorklund (red.): Origins of the Social Mind. Evolutionary Psychology and Child Development (s ). New York: Guilford. Smith, S.J. (1998): Risk and Our Pedagogical Relation to Children: On Playground and beyond. New York: State University of New York Press. Stephenson, A. (2003): «Physical Risk-taking: Dangerous or Endangered?». Early Years nr. 23(1), s Sutton-Smith, B. (1997): The Ambiguity of Play. Cambridge, Mass.: Harvard University Press. Swartz, M.K. (1992): «Playground Safety». Journal of Pediatric Health Care nr. 6(3), s Waters, J. og S. Begley (2007): «Supporting the Development of Risk-taking Behaviours in Early Years: An Exploratory Study». Education 3 13 nr. 35(4), s Zuckerman, M. (1994): Behavioral Expressions and Biosocial Bases of Sensation Seeking. Cambridge: Cambridge University Press.