Forord. Bergen, juni 2008 Stiftelsen Bergensklinikkene Vibeke Johannessen Kompetansesenteret

Transkript

1

2 Forord Kompetansesenteret ved Stiftelsen Bergensklinikkene har gleden av å presentere første rapport fra Prosjekt K et spesielt tilrettelagt tilbud for rusmiddelavhengige. Bakgrunnen for å etablere prosjekt K var ulike instansers erfaring med deltakere som hadde behov de formidlet ikke utløste tilstrekkelig og nødvendig hjelp. Dette hadde medført store samhandlingsvansker med ulike instanser. Behandlere i Stiftelsen Bergensklinikkene tok kontakt med planleggere i Bergen kommune og kompetansesenteret for å utvikle et prosjekt der aktuelle pasienters behov bedre kunne ivaretas. det ble søkt og tildelt midler fra Sosialog helsedirektoratet. Prosjekt K ble etablert som et spesialteam i kommunal tjeneste med spesiell kompetanse for å imøtekomme aktuelle klientgruppe. Det var et ønske om å utvikle et ekstraordinært tjenestetilbud til klientgruppen, sikre rett tjenestetilbud til rett tid for å forhindre utvikling av kroniske hjelpebehov. En konkretiserte et prosjekt der en ønsket å bedre tilbudet til klienter/pasienter som beskrives med komorbide lidelser, med behov for en kontinuitet og kunnskap fra både spesialisthelsetjeneste og kommunale tjenester. I aktuelle målgruppe finner en klienter/pasienter som har hatt dårlig forhold til ulike tjenester over flere år. De har hatt ulike saksbehandlere, og forskjellige innfallsvinkler i arbeidet har vært prøvd. En drøftet i oppstarten av prosjektet, at de tradisjonelle rammevilkårene for å yte service ikke var tilstrekkelige for å ivareta klientgruppen. Det var derfor ønskelig å utvikle et prosjekt der en fikk mulighet til å ta i bruk strategier som kunne virke mer konstruktivt for gruppen. Det ble anslått i starten at målgruppen ville omfatte ca rusmiddelavhengige. Flere forhold ble drøftet som grunner for et prosjekt: behov for spesialisert kunnskap for å yte klientene/pasientene service og den tjeneste de har krav på og behov for. pasientens/klientens problematikk som kommer til utrykk blant annet gjennom trusler og aggresjon, spesielt overfor ulike forvaltningsorgan. pasientens/klientene samhandlingsproblemer med det ordinære tilbudet, slik at en ikke ivaretar deres behov. Prosjekt K ble en konstruksjon utfra begrepene kommunikasjon, kontakt, kontinuitet og kunnskap rundt komorbide tilstander. Prosjektet ble etablert ved Årstad sosialtjeneste, og består av medarbeidere fra kommunal tjeneste og spesialisthelsetjeneste. Første rapport fra arbeidet foreligger nå med beskrivelser av organisering, metodikk og arbeidet med klientene/ pasientene. Prosjektet omtales av profesjonelle og brukere som Prosjekt K. Brukere har gitt sin egen forståelse av prosjektet; omtalt som «skipper på egen skute». Rapportutgivelsen er et ledd i å utveksle erfaringer i arbeidet med rusmiddelavhengige, og inngår som en del av Kompetansesenterets oppdrag gitt fra Helsedirektoratet. Bergen, juni 2008 Stiftelsen Bergensklinikkene Vibeke Johannessen Kompetansesenteret 2008 stiftelsen bergensklinikkene PROSJEKT K Et samarbeidsprosjekt mellom Bergen kommune og Stiftelsen Bergensklinikkene 1

3 Personer involvert i Prosjekt K Prosjektmedarbeidere: Ansatte i kommunal tjeneste: Irene Grande Helland Espen Aas Ansatt i spesialisthelsetjenesten Håvard Wester Breistein 50% psykolog i prosjekt K inntil februar fra februar 2008: Fredrik Sylvester Jensen 10% stilling som psykolog i prosjekt K Kristian Nyborg Johansen 10% stilling som psykolog i prosjekt K Therese Dahl, 30 % stilling i prosjekt K knyttet opp mot dokumentasjon og evaluering. Styringsgruppe Eva Karin Løvaas Robert Pettersen Stedfortreder Arne Ramstad Referansegruppe Anne Loennechen, Tom Barth, Svein Skjøtskift, Rune Tjøsvold og Arne Ramstad Brukerutvalget: André, Morten og Jarle Spesielt takk til alle tolv deltakerne som hver dag bidrar inn i prosjektet med sin ekspertise. Takk til prosjektets samarbeidspartnere: Årstad sosialtjeneste: Bente Bolstad, Sosialsekretær (for praktisk arbeid knyttet til vedtak og system informasjon) Synneve Myklebust, Rådgiver, for veiledning i forhold til lov om sosiale tjenester Hallvard Øren, Økonomisk Rådgiver for prosjektdeltakere Tor Waardal, Økonomisk Rådgiver for prosjektdeltakere. Stiftelsen Bergensklinikkene: kompetansesenteret Vibeke Johannessen Jane Elizabeth Mounteney For veiledning knyttet opp til dokumentasjon og evaluering hjellestadklinikken Sigmund Rød avdelingssjef Hjellestadklinikken For veiledning 2

4 Innhold Sammendrag 5 Del 1 6 Del 2 12 Del stiftelsen bergensklinikkene PROSJEKT K Et samarbeidsprosjekt mellom Bergen kommune og Stiftelsen Bergensklinikkene 3

5 4

6 Sammendrag Stiftelsen Bergensklinikkene og Bergen kommune vurderte i 2006 at det var behov for utarbeidelse av en «særmetodikk» i møte med rusmiddelavhengige som pga. deres problematikk, med omfattende komorbide lidelser, ikke fikk utløst tilstrekkelig og nødvendig hjelp fra det ordinære tilbudet som ytes fra sosialtjenesten. Prosjekt K ble etablert høsten/vinteren 2006, med første deltaker fra januar Til sammen var det tolv deltakere i prosjektet, alle menn. Deltakerne ble henvist fra fem av sosialkontorene i Bergen. Et kjernekjennetegn var at prosjektdeltakerne hadde mangeårig og vedvarende konfliktfylt forhold til tilhørende sosialkontor, der flere tiltak hadde vært prøvd uten at dette hadde ført til konstruktiv endring. Prosjektets målsetting var å sikre rett tjenestetilbud til rett tid for å forhindre utvikling av kronisk hjelpebehov. Videre å tilrettelegge for at brukerne skal ha tilgang på hjelp fra sosialtjenesten, dvs. kunne samhandle med og nyttegjøre seg tjenester fra sosialetaten. Dette gjennom å utvikle egnet metode for å fremme konstruktiv samhandling med målgruppen. Andre målsettinger var å bedre livssituasjonen og levekårene til prosjektdeltakerne gjennom å skape stabilitet, kontinuitet og forutsigbarhet i oppfølgingsrelasjonen mellom bruker og sosialtjenesten. En sentral føring for de prosjektansatte har vært å «Lede gjennom å følge» og ta utgangspunkt i at deltakernes symptomer kan ses på som ressurs, dersom kraften som ligger bak symptomene får mulighet til å benyttes konstruktivt. I dette arbeidet har det vært helt sentralt å fremme eierforhold hos deltakerne dvs. anerkjenne og synliggjøre en tenkning tilknyttet «What s in it for me». Deltakerne har vært styrende i tiltaksutforming og hvilke metoder som benyttes for å nå sine mål. Deltakerne er aktivt involvert og informert om progresjon i egne saker og tiltak. Prosjekt K er internevaluert ved kvalitative intervju av prosjektdeltakerne. 60% av deltakerne fikk informasjon om prosjekt K fra sine respektive sosialkontor. Tre fra Hjellestadklinikken og en fra Straxhuset. Flertallet tilbakemelder at informasjonen de fikk om prosjekt K i forkant var vag og lite informativ. 80% av deltakerne oppgir at de opplever at deres totale livssituasjoner er bedret etter at de ble deltakere i prosjekt K. Syv av deltakerne oppgir 1 på tilfredshet med kontakten med sitt opprinnelige sosialkontor på en skala fra 1-10, hvor 1 angir minst tilfreds. To av deltakerne oppgir 5, og en 4. På spørsmål om hva deltakerne opplevde var mindre bra med hjelpen de fikk fra sitt opprinnelige sosialkontor, svarer de alt fra å føle seg oversett, usynlig og bortglemt, til opplevelse av å bli mobbet av sin sosialkurator. Alle deltakerne formidler at de både har skiftet sosialkontor og sosialkurator flere ganger. På spørsmål om hva som oppleves annerledes med prosjekt K formidler flere at de føler de blir møtt uten fordommer og uten en forutinntatt holdning. De opplever at medarbeiderne i prosjekt K ser på muligheter og ikke begrensninger. Flere tilbakemelder at de opplever å få styre selv innenfor noen rammer. To bruker betegnelsen og opplevelsen av å få være «skipper på egen skute». På spørsmål om hva som er mindre bra, tilbakemelder flere at medarbeiderne i prosjekt K kunne hatt større avgjørelsesmyndighet og gjennomslagskraft innenfor eget system. Det at avgjørelser må løftes til et høyere nivå i systemet oppleves for flere av deltakerne som en «strafferunde». Organisering av rapporten: Rapportens del 1 omhandler beskrivelse av prosjekt K hvor styringsgruppen har vurdert grad av måloppnåelse. I del 2 beskrives deltakernes evaluering av prosjekt K. Evalueringen er foretatt gjennom kvalitativt intervju. I del 3 oppsummeres prosjektets erfaringer så langt. Utfyllende evaluering sett fra prosjektansattes ståsted, vil fremkomme av neste rapport ved årsskiftet 2008/ stiftelsen bergensklinikkene PROSJEKT K Et samarbeidsprosjekt mellom Bergen kommune og Stiftelsen Bergensklinikkene 5

7 DEL 1: Bakgrunn for prosjektet Stiftelsen Bergensklinikkene og Bergen kommune vurderte i 2006 at det var behov for utarbeidelse av en «særmetodikk» i møte med rusmiddelavhengige som pga. deres problematikk med omfattende komorbide lidelser, ikke fikk utløst tilstrekkelig og nødvendig hjelp fra det ordinære tilbudet som ytes fra sosialtjenesten. Dette ble anslått å gjelde for ca brukere i Bergen kommune. Etter prosjektsøknad tildelte Sosial- og helsedirektoratet midler slik at en kunne opprette 2,5 stillingshjemler tilknyttet prosjektet. Derav to stillinger i Bergen kommune og 50 % psykologstilling i Stiftelsen Bergensklinikkene. Etter vedtak i Byrådsavdelingen Bergen Kommune ble Årstad sosialkontor base for prosjektet og kommunal- og spesialisthelsetjenesten inngikk et tett samarbeid i prosjektet. Prosjektets oppstart Prosjekt K ble etablert høsten/vinteren 2006, med første deltaker fra januar Prosjektansatte begynte sitt ansettelsesforhold på ulike tidspunkt høsten De forskjellige ansettelsesdatoene resulterterte i gradvis etablering av prosjektet. Det ble vurdert hensiktsmessig at prosjektansatte tilsatt på Årstad sosialkontor hospiterte ved Hjellestadklinikken Stiftelsen Bergensklinikkene. Den først ansatte prosjektmedarbeideren hospiterte ved Bergensklinikkene over en to måneders periode. I denne perioden var han med på å utarbeide kartleggingsverktøy, metoder og inntaksprosedyrer for prosjektet, sammen med prosjekt-medarbeideren som var tilknyttet Stiftelsen Bergensklinikkene. Den sist tilsatte prosjektarbeideren hospiterte to dager ved Hjellestadklinikken. Prosjektansattes første arbeidsoppgaver var etablering av kunnskap og innsikt i prosjektets målsettinger og mulige rammevilkår for å nå disse. De inngikk i tett samarbeid med andre ansatte i Bergen kommune og Stiftelsen Bergensklinikkene. I tillegg til hyppige møter med styringsgruppen, sosialsjef ved Årstad sosialkontor og klinikksjef ved Hjellestadklinikken Stiftelsen Bergensklinikkene ble det etablert en referansegruppe. Referansegruppen er sammensatt av ressurspersoner innen lavterskel tilbud, helse, rus/psykiatri, spesialist-helsetjeneste, sosialtjeneste og kommunens administrative enhet. Referansegruppen skal styrke og kvalitetssikre framdriften av prosjektet. Videre ble det tidlig etablert veiledningsavtale med avdelingssjef ved Hjellestadklinikken med fokus på kompleksiteten i deltakernes problematikk, samt samspillsutfordringer mellom deltakere og prosjekt-ansatte. I startfasen ble det fokusert på å informere om prosjektet slik at de ulike samarbeidspartnere, spesielt øvrige sosialkontor i Bergen kommune, hadde tilstrekkelig informasjon til å kunne vurdere om det var hensiktsmessig å søke brukere med aktuelle behov fra sitt kontor til deltakelse i prosjekt K. System for kvalitetssikring av prosjektet Prosjektetansatte har mottatt veiledning fra Kompetansesenteret ved Stiftelsen Bergensklinikkene. Veiledningen har hatt fokus på dokumentasjon, kvalitetssikring og videreutvikling av prosjektet. Målsetting: Prosjektets målsetting er å sikre rett tjeneste-tilbud til rett tid for å forhindre utvikling av kronisk hjelpebehov. Videre å tilrettelegge for at prosjektdeltakerne skal ha tilgang på hjelp fra sosialtjenesten, dvs. kunne samhandle med og nyttegjøre seg tjenester fra sosialetaten. Dette gjennom å utvikle egnet metode for å fremme konstruktiv samhandling med målgruppen. Andre målsettinger er å bedre livssituasjonen og levekårene til prosjektdeltakerne gjennom å skape stabilitet, kontinuitet og forutsigbarhet i oppfølgingsrelasjonen mellom bruker og sosialtjenesten. Målgruppe og deltakere Et kjernekjennetegn var å rekruttere prosjektdeltakere som hadde hatt mangeårig og vedvarende konfliktfylt forhold til tilhørende sosialkontor, der flere tiltak hadde vært prøvd uten at dette hadde ført til konstruktiv endring. Aktuelle prosjektdeltakere er gjerne kjent fra flere deler av hjelpeapparatet, med en lang historie med avbrudd i tiltak og ulike former for diskvalifisering fra tilbud. Videre kan det ha vært behov for ekstraordinære tiltak fra spesialisthelsetjenesten. 6

8 I tillegg ble målgruppen vurdert å skulle oppfylle flere av følgende kriterier: Omfattende og langvarig rusmiddelbruk, med hovedvekt på cannabis og amfetaminbruk. Personer som er tydelig funksjonsnedsatt uavhengig av rusmiddelbruken Komorbide tilstander: AD/HD, atferds- og personlighetsproblematikk. Angst og depresjon, noen ganger kamuflert gjennom en tilsynelatende tøff fasade Aggresjon og ulike former for vold som mestringsstrategi Svært selvstyrt væremåte reaksjoner mot autoriteter og opplevelsen av å bli bestemt over. Motstand mot å innordne seg systemer og retningslinjer Mistillit til sine omgivelser Stor grad av stolthet og erfaringer med å bli krenket. Aktuell problematikk kan både være medfødt sårbarhet, etablert og opprettholdt problematikk. Deltakerne Prosjekt K har per juni 2008 tolv deltakere og det er meldt inntaksstopp grunnet manglende kapasitet. Totalt er 34 personer henvist til prosjekt K. Tolv fikk avslag da de var utenfor målgruppen eller på andre måter ikke fylte kriteriene for inntak. To av disse var kvinner og to henviste seg selv med kopi til sosialtjenesten. En ble henvist fra utekontakten. Ti av de 34 personene som totalt er henvist til prosjekt K ble henvist etter at det ble meldt om inntaktstopp, og søknadene er derfor ikke reelt behandlet. Av åtte sosialkontor i Bergen kommune har fem sosialkontor deltakere i prosjektet. Alle deltakerne er menn, gjennomsnittsalder er 32 år, med spredning fra 23 til 47 år. Gjennomsnittstiden som deltaker i prosjektet er per dags dato ca 12 måneder med spredning fra 7 til 17 måneder. Mål og måloppnåelse Nedenfor beskrives målsettingene med prosjektet, og styringsgruppens vurderinger av måloppnåelse. Hovedmål: Sikre rett tjenestetilbud til rett tid for å hindre utvikling av kronisk hjelpebehov. Tilrettelegge for at deltakerne skal ha tilgang på hjelp fra sosialtjenesten, dvs. kunne samhandle med og nyttiggjøre seg tjenester fra sosialtjenesten. Delmål 1 Etablere et spesialteam i sosialtjenesten lokalisert til et sosialkontor med den hensikt å yte service som et lavterskeltilbud, med mulighet for ambulerende tjeneste. Måloppnåelse: Spesialteamet/prosjekt K er tilknyttet Årstad Sosialkontor. Teamet er lokalisert i eget bygg utenfor den øvrige sosialtjenesten/nav. Dette har resultert i bedre tilgjengelighet og høyere besøksfrekvens. Teamet har stor grad av tilgjengelighet, forutsigbarhet og oppfølging på prosjektdeltakernes premisser og brukernes valgte arenaer. Spesialteamet møter brukerne på den arena de ønsker og fungerer dermed godt som en ambulerende tjeneste. Sentrale faktorer har vært at prosjektet er ledelsesforankret dvs. at ledelse ved Årstad har prioritert og gitt en ramme for prosjektet. Samtidig har en også på ledelsesnivå tenkt utover tradisjonelle beslutninger. Prosjekt K er organisert innenfor NAV Årstad slik: mottak aos rådgiver prosjekt k enhetsleder team 1 team 2 team 3 merkantil og renhold prosjekt tett på tio løft mk 55 støtteteam 2008 stiftelsen bergensklinikkene PROSJEKT K Et samarbeidsprosjekt mellom Bergen kommune og Stiftelsen Bergensklinikkene 7

9 I forhold til økonomiske ytelser opp mot enkeltpasienter samarbeider prosjekt K ansatte tett med konsulent og sosialsekretær i team III. Søknader behandles i samarbeid med konsulent, mens sosialsekretær utfører det skriftlige vedtaksarbeidet. Mer prinsipielle saker, og kompliserte enkeltsaker har vært vurdert og besluttet i styringsgruppen hvor sosialsjef er representert. Prosjekt K-deltakerne er også en prioritert gruppe ved gjeldsrådgivertjenesten. Prosjektmedarbeidernes vurdering av overnevnte organisering følger av rapportens del 2 ved årsskiftet 2008/2009. Delmål 2 Spesialisthelsetjenesten inngår i samarbeid med spesialteamet. Måloppnåelse: Spesialisthelsetjenesten har inngått samarbeid med prosjekt K på ulike måter. I tillegg til at 50 % psykolog fra spesialisthelsetjenesten arbeider direkte i prosjektet, er klinikksjef ved Hjellestadklinikken Stiftelsen Bergensklinikkene, representert i styringsgruppen. Prosjektansatte mottar også veiledning fra avdelingssjef ved Hjellestadklinikken. Hjellestadklinikken har i tillegg vært representert i referansegruppen. Samarbeidet og samhandlingen mellom de to fagfeltene har vært udelt positiv. Gjennom teammøter og veiledning har spesialteamet etablert en felles plattform med trygghet og forståelse for å kunne løse utfordrende arbeidsoppgaver. Delmål 3 Bedre livssituasjonen og levekårene til personer i pasient/brukergruppen gjennom å skape stabilitet, kontinuitet og forutsigbarhet i oppfølgingsrelasjonen mellom pasient/brukergruppen og sosialtjenesten. Måloppnåelse: Bedring av livssituasjon og levekår henger sammen med alliansen prosjektansatte og deltakere i fellskap har bygget. Deltakerne er aktivt med i søknads- og vedtaksprosessen, og har et eierforhold til aktuelle tiltak. Deltakerne er «skipper på egen skute» og ansvarliggjort i egen prosess. Det er etablert gjensidig trygghet og forutsigbarhet i relasjonen. Representanter fra brukerutvalget deltar i felles møter og bidrar til spesialteamets opplæring og styrker spesialteamets fokus på forståelse og metodeutvikling. Delmål 4: Utvikle kompetanse for spesialteamet. Måloppnåelse: Den primære kompetansen spesialteamet har utviklet kommer direkte fra deltagerne. Det er i samhandlingen og alliansebyggingen med den enkelte deltakeren hensiktsmessig hjelp, råd og veiledning har utviklet seg. Utviklingen til spesialteamet skjer i en dynamisk prosess i relasjon til brukerne. Prosjektansatte har vektlagt fokus på muligheter snarere enn begrensninger. Prosjektdeltakerne får informasjon om muligheter uavhengig av søknad. Et sentralt element er at prosjektansatte «leder gjennom å følge». Dette beskrives nærmere under overskriften metode. Metode: Prosjektansatte har i hovedsak arbeidet ut fra en eklektisk tilnærming dvs. har hentet elementer fra ulike teoretiske modeller, hvor psykodynamisk forståelsesmodell og kognitive innfallsvinkler har vært mest sentral. I møte med brukerne har prosjektansatte tatt i bruk ulike metoder og teknikker, blant annet motiverende intervju teknikker og endringsfokusert rådgivning MI/EFR. Endringsfokusert rådgivning er en norsk tilpasning av «motivational interviewing» som er en målrettet samtalemetode for å motivere atferdsendring, samt bistå ved endringsprosesser (Barth, Børtveit, Prescott 2001). Innenfor endringsfokusert rådgivning/motiverende intervjuing har bevisst bruk av kommunikasjons-ferdigheter en sentral plass. Dette for å bygge en god arbeidsrelasjon og som teknikk for å påvirke endring. Bruk av åpne spørsmål, oppsummeringer og refleksjon er sentrale elementer (Ibid). Den teoretiske bakgrunnsforståelsen i prosjekt K tar utgangspunkt i Eva Axelsens beskrivelse av psykiske lidelser som reaksjoner for å beskytte seg mot 8

10 omgivelsen (Axelsen 1997). Rusmiddelbruk kan innen denne terminologien beskrives som forsøk på å mestre indre og ytre ubehag. En sentral føring for de prosjektansatte har vært å «Lede gjennom å følge» og ta utgangspunkt i at deltakernes symptomer kan ses på som ressurs dersom kraften som ligger bak symptomene får mulighet til å benyttes konstruktivt. I dette arbeidet har det vært helt sentralt å fremme eierforhold hos deltakerne dvs. anerkjenne og synliggjøre en tenkning tilknyttet «What s in it for me». En tenkning som oftest knyttes til antisosialitet og som det tas avstand fra. Deltakerne har vært styrende i tiltaksutforming og hvilke metoder som benyttes for å nå sine mål. Deltakerne er aktivt involvert og informert om progresjon i egne saker og tiltak. Dette kan bidra til økt forståelse av prosessen, mulighet til å påvirke denne, og selv planlegge og tilrettelegge i henhold til egne livsfaktorer og innstilling frem mot iverksettelse av disse. Et hovedfokus har således vært å tydelig involvere og ansvarliggjøre deltaker i egen prosess. I sammenheng med dette er det viktig å avpasse omfanget samsvarende med deltakers mestringskompetanse. For å sikre en god dialog er gjensidig trygghet i relasjonen til deltaker helt sentral. Trygghet i relasjon er basert på felles kunnskap, forståelse og åpenhet. I kommunikasjonen utveksles informasjon om et vidt spekter av faktorer. Følgende samtale mellom prosjektdeltaker og representant for ettervernstilbud illustrerer at deltakeren har inntatt eierskap. Bruker: Hvor mye må sosialkontoret betale for dette i mnd.? Personell: X antall kroner Bruker: Det synes jeg var mye. Jeg vil snakke med prosjekt K og se om vi kan få mer igjen for mindre penger gjennom å lage egen rehabiliterings/oppfølgingsplan som jeg i større grad styrer selv. «Skipper på egen skute» Det er en helt sentral tilnærming i prosjekt K at ansatte i praksis anerkjenner deltakeren som spesialist på seg selv. Dette innebærer at deltaker får anledning til å motiveres for å inneha en «veilederposisjon» for de ansatte som skal være med på å tilrettelegge for endring. Det innebærer også at de ansatte har en høy bevissthet tilknyttet maktforskjeller mellom det å være ansatt i og det å være deltaker i prosjektet. Gjennom å gi deltakeren makt, fremme autonomi og positiv makt over eget liv tilrettelegger en for å forhindre deltakernes avmaktsfølelser. De ansatte har tilbudt sine tjenester inn «som matroser på en skute i farlig farvann». Skipperen har roret, men trenger hjelp av matrosene for å få skuten trygt i havn. Mange har opplevelser fra å bli tatt makt over, dvs. at de har følt seg i en avmaktssituasjon. For noen kan dette være livslange erfaringer. Systemet, og systemets representanter, representerer for mange makt og kontroll i negativ forstand. Det har i slike situasjoner fremstått viktig å prøve å ta tilbake makt og kontroll over eget liv. Uavhengig av metoder for å tilegne egen kontroll og makt, vurderes det hensiktsmessig å tolke dette som et forsøk på å mestre en opplevd avmaktssituasjon. En tilnærming deltakergruppen har signalisert som viktig, er å øke deres egendeltakelse i og kontroll over egen endrings- og oppfølgingsprosess. En konstruktiv endring kan vises gjennom innholdet fra en e-post fra en pasient, som over år har reagert mot motstand ved å «gå til kamp», en strategi som oftest har medført økt destruktivitet: Hei Espen (prosjektansatt) Flott at ting er på plass, det skal bli spennende å få begynt på ettervernsdelen. På et par steder føler jeg det blir noen flaskehalser i systemet deres og at ting blir vanskeligere å få til enn det behøver å være. Dette ønsker jeg å ta opp til diskusjon slik at vi bedre kan få en forståelse av hele bildet. Ha en riktig god påske, vi snakkes. X:) Deltakeren innleder positivt, kommer med sin vurdering, ber om dialog for at han og prosjekt-ansatt skal få økt forståelse. Dette er en samhandlingsform som er ny for vedkommende i samhandling med sosialtjenesten stiftelsen bergensklinikkene PROSJEKT K Et samarbeidsprosjekt mellom Bergen kommune og Stiftelsen Bergensklinikkene 9

11 Betydningen av relasjon og dialog En av forutsetningene i relasjonen til deltakerne at de selv er eksperter i eget liv. Ansatte lytter aktivt til deltakeren, har fokus på ressurser mer enn problemer, og tilstreber å se og forstå de ulike uhensiktmessige mestringsstrategier deltakeren har utviklet i forsøkene på å mestre livet. En annen forståelse og forutsetning er at den ytre atferden, kan være en beskyttelse for en sårbarhet hos deltakeren. Ved å fokusere på potensial og ressurser, se bak de synlige og mest fremtredende atferdsmønstre og bak den «ytre fasaden» har de ansatte lettere kommet til kjernen av problemene, behovene og ressursene hos deltakerne. En tilnærming er å gå med heller enn mot forsvaret. Med utgangspunkt i en forståelse av at «I forsvaret finnes ingen kjærlighet» er det viktig å forstå at når deltakeren viser tegn til å ville beskytte eller forsvare seg med ulike strategier, vil pågåenhet fra de ansatte ofte øke destruktivitet og evt. fremme aggresjon. I slike situasjoner er det vesentlig at de ansatte inntar en tilbakelent og lyttende posisjon. Denne tilnærmingen har ført til at deltakerne har utviklet mer hensiktsmessige strategier i møte med hjelpeapparatet. Gjennom å tenke og handle utradisjonelt har prosjektansatte tilrettelagt for de behov og ønsker deltakerne formidler. Ledende verdier i prosjektet er: tålmodighet, fleksibilitet, positiv kynisme, trygghet, ansvar og kreativitet/annerledeshet. Tålmodighet gjenspeiler seg blant annet i forhold til at prosjektansatte viser stor grad av tålmodighet i forhold til å komme til kjernen av deltakernes problem. Forløp og innhold i kontakten defineres utelukkende ut fra deltakerens premisser samtidig som en utøver stor grad av fleksibilitet blant annet i forhold til at det er deltakeren selv som bestemmer samspillsarenaen. I positiv kynisme ligger det blant annet at ansatte lener seg tilbake mer enn å være aktive problemløsere, der en i verste fall i situasjoner hvor deltakeren fremstår emosjonelt oversvømt, kan signalisere at en er villig til å overta ansvaret for deltakerens ve og vel. De ansatte skal i tilfeller hvor deltakeren fremstår emosjonelt oversvømt fremstå rolig, trygg og rommende. Stor aktivitet fra ansatt i slike situasjoner kan øke deltakerens kaos. Noen av deltakerne reagerer på skriftlig materiale, enten ved at innholdet er problematisk å forstå, blir overveldende og øker kaos eller det danner grunnlaget for misforståelser. I tillegg har noen negative erfaringer med at de opplever at tilsendt materiale sjelden har inneholdt positive opplysninger. Dette har medført vegring i å forholde seg til det tilsendte, og noen ganger åpnes ikke brevene. Videre kan postgang være kompliserende da noen ikke har fast bopel og/eller ikke forholder seg til den. Det vurderes spesielt viktig at deltakerne i stor grad har fått være med i søknadsog vedtaksprosessene. Muntlig formidling og gjennomgang av vedtak vurderes spesielt viktig i de situasjonene prosjektdeltaker ikke fullt ut blir møtt i forhold til sine beskrevne behov. Dette innebærer tett dialog mellom saksbehandler og prosjektdeltaker, dvs. fysisk tilstedeværelse enten i sosialkontorets lokaliteter eller andre arenaer der prosjektdeltaker er tilgjengelig og trygg. Å bli tatt på alvor og møtt med respekt Gjennom å møte deltakerne på en spørrende, undrende og nysgjerrig måte har prosjektansatte tydeliggjort for deltakerne at de blir tatt på alvor og blir respektert. Et sentralt verktøy har vært metakommunikasjon, dvs. kommunikasjon om kommunikasjon, eller samtale om samtalen (Baltzersen 2008). En spørrende tilnærming innebærer også å la deltakerne fullt ut få formidle hva de tenker og føler, trenger og ønsker. Å hjelpe deltakerne å konkretisere og uttrykke dette har vært viktig. Fokus i kommunikasjonen har vært på behov, ønsker og ressurser snarere enn problemet, eks. psykisk problematikk. Samtidig har dette fokuset skapt sekundærgevinster og endringer i forhold til eks. psykisk helse og rusmiddelbruk. En vanlig tradisjonell tilnærming er at positiv intervenering er relasjonsbyggende og konstruktivt. Erfaringer i prosjektet tilsier at positiv intervenering heller ikke bør iverksettes uten at det er et ønske fra deltakeren. Et hovedpoeng er at deltakeren alltid skal være med å utforme intervensjon og tiltak, også positiv intervensjon. En av deltakerne uttalte følgende til sin behandlende psykolog: «Julen var vanskelig. Jeg hadde bestilt reise for å ruse meg, men det ble for vanskelig å gjennomføre fordi jeg kom til å tenke på at jeg nå hadde 10

12 folk med meg på lag at der er noen som lytter, tar meg på alvor, tror på meg og støtter meg i mine ønsker. Jeg klarer ikke å gi F på samme måte som før. Jeg tror jeg holder på å bli voksen. Tilgjengelig De fysiske fasiliteter er tilrettelagt for å skape minst mulige hindringer for deltakeren. Deltakerne har dermed ikke måtte forholde seg til venterom. Samtidig har prosjektansatte vært tilgjengelig på mobil/sms og mail. Prosjektansatte har møtt deltakerne på den arena de selv definerer, mestrer og er trygg i. Det være seg i hjemmet, på kontoret eller på andre arenaer prosjektdeltakeren definerer, mestrer og er trygg i forhold til. Erfaringer viser at det i starten av kontakten er viktig å skape trygghet og forutsigbarhet for prosjektdeltakeren ved å ringe opp igjen, sende sms i det øyeblikket ønsket/kontakten fra prosjektdeltakeren registreres. Etter hvert har prosjektansatte erfart at deltakerne er trygg på at henvendelser blir håndtert første ledige tid i arbeidstiden. Brukerutvalg Brukerutvalg i prosjekt K ble etablert i 5. mai Brukerutvalget består av to hovedrepresentanter og en vara. Hensikten med brukerutvalget er å dra nytte av prosjektdeltakernes ressurser, erfaringer og tilbakemeldinger som prosjektdeltakere ved utvikling av prosjektets metode. Gjennom brukerutvalget vil en skape reell brukermedvirkning. Brukerutvalget skal bidra til økt brukermedvirkning gjennom at brukerutvalget blir et bindeledd, en informasjonskanal, et høringsorgan og bidragsyter i videreutvikling og kvalitetssikring av Prosjekt K. Brukerutvalget disponerer eget kontor med internett tilgang og nødvendig kontorutstyr. Kontoret er lokalisert i prosjekt K sine lokaler på Årstad. Det er også ønskelig at hovedrepresentantene i brukerutvalget disponerer mobiltelefon. Brukerutvalget har deltatt på arbeidsseminar med styringsgruppen og ansatte i prosjekt K hvor det ble fokusert på metodeutvikling. Det er lagt opp til faste møter med prosjekt K ansatte og brukerutvalget som også vil bli representert i referansegruppen. Brukerutvalget bistår også ved evaluering av prosjekt K. Brukerutvalget vil få tilbud om veiledning i gruppe etter behov. Brukerutvalget avholder møter etter behov. Tidsaspekt Erfaringsmessig kan prosjektet på individnivå deles i følgende faser: Kontaktetablering: 2-3 måneder Kartlegging: 1 måned (og så fortløpende) Tiltaksfase: eks iverksetting av tiltak: 3----? måneder Vedlikehold/Evaluering/nye tiltak: fortløpende Forhåndsvedtak Det ansees som viktig at det er etablert rammer for økonomiske ytelser i kontaktetableringsfasen. Dette i tråd med metodisk tilnærming om å sikre deltakerne rettigheter uavhengig av søknad, og dermed frigjøre potensial og fokus i kontakten. Traktprinsippet De økonomiske ytelsene skal tilrettelegge for selvhjulpenhet på sikt. Dette kommuniseres aktivt til deltakeren slik at de etablerer et eierforhold til dette perspektivet. En modell som er funnet hensiktsmessig i den henseende er bygd opp etter «Traktprinsippet» eller prinsippet om den omvendte pyramide. Den omvendte pyramide er mye omtalt innenfor journalistikken og brukes da som en metafor for tekststrukturen i nyhetsartikkelen i moderne journalistikk ( _roksvold. htm) I prosjekt K benyttes traktprinsippet dvs. den omvendte pyramide som en metafor for grad av økonomiske ytelser i forhold til tiden prosjektdeltakerne er i prosjektet. Dvs. det ytes bredest økonomisk hjelp i starten og mindre etter hvert som deltakerne blir økonomisk selvhjulpen. Dette i motsetning til kontinuitetsutbetaling hvor økonomiske ytelser er tilnærmet lik over en lengre periode. «Traktutbetaling versus kontinuitetsutbetaling». første år andre år? tredje år? 2008 stiftelsen bergensklinikkene PROSJEKT K Et samarbeidsprosjekt mellom Bergen kommune og Stiftelsen Bergensklinikkene 11

13 DEL 2: evaluering av prosjekt k rapport etter kvalitativt intervju med deltakerne Innledning Prosjekt K var i utgangspunktet tenkt evaluert ved bruk av ulike måle/kartleggingsinstrumenter som SCL 90 R (Symptomsjekkliste/selvrapportering), GAF (global assessment functional scale) og et kort egenutviklet spørreskjema som var tenkt benyttet kvartalsvis. Utfylling av overnevnte instrumenter har vist seg å være mangelfullt. Etter vedtak i styringsgruppen ble det utarbeidet et eget intervjuskjema med tanke på intervju av deltakerne. Dette for å gi deltakerne mulighet til å i større grad selv å evaluere nytten av deltakelse i prosjektet. Ti av tolv deltakere ble intervjuet i uke 20 og 21 våren Et av intervjuene ble utsatt da prosjektdeltakeren reiste utenbys på aktuelt tidspunkt. Intervjuene vil gjentas i november Intervjuene foregikk på den arena prosjektdeltakeren selv ønsket. To av intervjuene ble foretatt i brukerens hjem, to på telefon og resten ved prosjekt K sine lokaler på Årstad. Alle ga skriftlig samtykke til at besvarelsen på spørreskjema «intervjuskjema prosjekt K» kunne benyttes som ledd i evaluering av Prosjekt K. Henviser/opprinnelig sosialkontor: Deltakerne er henvist fra fem ulike sosialkontor i Bergen. Oppstart i prosjektet Første deltaker startet i prosjekt K i begynnelsen av januar 07. Det har vært fortløpende inntak basert på aktuelle henvisninger frem til november 07 da tolv deltakere var tatt inn i prosjektet. I etterkant har det kommet ti nye henvendelser om inntak i prosjekt K. Informasjon om prosjekt K i forkant av deltakelse 60% av prosjektdeltakerne forteller at de fikk informasjon om prosjekt K fra sine respektive sosialkontor. 30% fikk informasjon fra Hjellestadklinikken og 10% fra Straxhuset. To av deltakerne som var tilknyttet Årstad sosialtjeneste forteller at de ble direkte kontaktet av prosjekt K medarbeidere uten at de hadde noe informasjon i forkant. Flertallet av deltakerne forteller at de visste lite eller ingenting om prosjekt K på forhånd. De beskriver informasjonen de fikk fra sine respektive sosialkontor som vagt formulert. Noen forteller at de ble informert om at det i prosjekt K skulle være lettere å få hjelp og at de skulle bli møtt på en annen måte enn de tidligere hadde erfart i sosialtjenesten. Faktorer som større tilgjengelighet og mer tid til den enkelte ble også nevnt. Forventninger til prosjekt K i forkant: Ifølge prosjektdeltakerne var forventningene de hadde til prosjekt K knyttet opp mot hvilke informasjon de hadde fått på forhånd. Ettersom deltakerne tilbakemelder at informasjonen de fikk var vag og lite informativ hadde også flere få eller ingen forventninger. Noen forteller at de forventet å bli møtt «mer menneskelig» og dermed slippe å kjenne på frustrasjoner i møte med sosialtjenesten. Andre forteller at de forventet at ting skulle gå litt fortere og lettere, og at medarbeiderne i prosjekt K skulle ha bedre tid til dem og dermed gi bedre oppfølging. Inntekt: 20 % av prosjektdeltakerne har endret sitt inntektsgrunnlag etter at de ble deltakere i prosjekt K. En av dem har fått uføretrygd og en har yrkesrettet attføring. Per i dag har en av prosjektdeltakerne uføretrygd, fire har sosialhjelp enten i form av livsopphold eller lommepenger. To har enten rehabiliteringspenger eller en kombinasjon av sosialhjelp og rehabiliteringspenger. Og to har enten yrkesrettet attføring eller en kombinasjon av sosialhjelp og yrkesrettet attføring. Tiltak/aktiviteter før og nå: 80 % av deltakere har påbegynt tannbehandling etter at de startet i prosjekt K. En av deltakerne var tidligere fengslet. Han har nå ferdigstilt ADHD utredning og har påbegynt medikamentell behandling for ADHD. Tre av deltakerne går på videregående skole henholdsvis kokkelinje, IKT drift og allmennfag. En av deltakerne er i gang med ulike kurs innenfor selvutvikling. En annen er i langtids rusbehandling og følger et eget skoletilbud der. En er i arbeid/aps tre dager i uken, og en oppholder seg for tiden i fengsel. Flere av deltakerne trener på vanlig helsestudio og har fått dekket utgifter til dette via prosjekt K. I forhold til en av deltakerne som har gjennomført langtidsbehandling innenfor rusfeltet er det etablert et egendefinert ettervernstiltak. Dette ut fra prinspippet om at tiltaket 12

14 skal matche brukeren snarere enn at brukene må matche et eller flere etablerte tiltak. En av deltakerne forteller at han ikke er psykisk og fysisk frisk nok til å påbegynne noen form for tiltak nå. Prosjektdeltakernes opplevelse av endringer etter deltakelse i prosjekt K Forholdet til dem selv 70 % av deltakerne forteller at forholdet til dem selv har endret seg i positiv retning etter at de ble deltakere i prosjekt K. De forteller blant annet at endringene gjør seg utslag i opplevelsen av å være mindre aggressiv og ha bedre kontroll på egne følelser og atferd. Det å få øvelse i samarbeid oppleves positiv og endringsskapende. En av deltakerne forteller: «Jeg har bedre selvtillitt noe som kommer av at de faktisk møter meg menneskelig og forstår meg» En annen forteller «Jeg er mindre frustrert og mindre aggressiv. Har bedre selvtillitt, bedre forståelse for meg selv og andre, og bedre toleranse». Flere trekker frem at forholdet til dem selv er blitt bedre fordi «jeg har forstått at det nytter, at noen faktisk kan hjelpe og det gir håp». To av deltakerne formidler at forholdet til dem selv er forverret. En av dem relaterer dette til faktorer utenfor prosjekt K, mens den andre formidler at forholdet til ham selv er verre fordi han ble fortalt at «Nå skal du få hjelp», og så skjer det ikke likevel slik han opplever det. Systemforvaltere og ansvarsgruppen 40% av deltakerne oppgir at forholdet til systemforvaltere generelt er bedret. 40% oppgir at det er uendret og 20% oppgir at det er forverret. Faktorer som gjør at forholdet oppleves bedre er blant annet øvelsen de har fått i samarbeid med prosjektmedarbeiderne. En av deltakerne formidler at han opplever at forholdet til systemforvaltere er litt verre og at årsaken til dette er en opplevelse av «å være avhengig av så mange». Vedkommende er LAR pasient. Når det gjelder forholdet til ansvarsgruppen oppgir 60% at det enten ikke er etablert ansvarsgruppe, eller at det ikke er bestemt hvem som skal delta i ansvarsgruppen. 20% opplever en bedre relasjon til ansvarsgruppen. Det at prosjektmedarbeiderne er med i ansvarsgruppen har gjort at de i større grad har begynt å stole på og ha tillitt til ansvarsgruppen. 20% oppgir at forholdet til ansvarsgruppen er uendret, og 10% oppgir at forholdet er forverret. Årsaken til dette relateres til faktorer utenfor prosjekt K, blant annet relasjonen til LAR. Helse: Når det gjelder psykisk helse oppgir 70% av deltakerne en opplevelse av bedret psykisk helse. Noen av forklaringene på dette relateres til opplevelsen av å bli møtt på en positiv måte, noe som reduserer opplevelsen av stress i møte med sosialtjenesten. To av deltakerne opplever uendret psykisk helse, mens en opplever en forverring. Når det gjelder fysisk helse opplever 50% en forbedring. 30% opplever at den fysiske helsen er uendret og 20% opplever en forverring. En av de to sistnevnte relaterer dette til at han venter på operasjon. Vedrørende tannhelse oppgir 30% at den er uendret, 60% at den er bedret og 10% at den er forverret. 40% av deltakerne har ADHD diagnose. Tre av dem av påbegynt medikamentell behandling med henholdsvis Adderral, Straterra og Ritalin. Økonomi: 60% av deltakerne oppgir at økonomien er bedret, mens 40% oppgir at den er uendret. Rusmiddelbruk Når det gjelder forhold til bruk av rusmidler opplever 40% en forbedring etter at det startet i prosjekt K. En av dem forteller at han ikke har brukt rusmidler på 215 dager, en annen ni måneder og en tredje i noen måneder. En har redusert bruken av rusmidler. 50% formidler at forholdet til bruk av rusmidler er uendret. Av disse har en av dem vært rusfri i 2.5 år, en i 2 år. To prosjektdeltakere formidler at de bruker rusmidler på samme måte som før. En formidler at han opplever bruken av alkohol er forverret, mens bruken av cannabis er redusert. Familie, venner og bolig 30% av deltakerne har fått ny bolig etter at de startet i prosjekt K. De resterende har samme bolig. En av deltakerne er i behandling i institusjon og en fengslet. Begge har beholdt boligen sin. En av deltakerne bor på hybelhjem og vil flytte i egen bolig innen kort tid. 50% av deltakerne formidler at de ønsker mer hensiktsmessig bolig. En av begrunnelsene for dette er knyttet opp mot 2008 stiftelsen bergensklinikkene PROSJEKT K Et samarbeidsprosjekt mellom Bergen kommune og Stiftelsen Bergensklinikkene 13

15 beliggenhet i rusbelastet nærmiljø. 30% opplever en bedring i relasjonen til familien, mens resten opplever at det ikke har forekommet endringer. Når det gjelder forholdet til venner oppgir 90% at forholdet er uendret. Flere oppgir at de har få eller ingen venner utenfor rusmiljøet. Flere har kuttet kontakten med tidligere venner og bekjente i rusmiljøet. De formidler at det oppleves vanskelig å etablere nytt nettverk. Tilfredshet med kontakten med opprinnelig sosialkontor Syv av deltakerne oppgir 1 på tilfredshet med kontakten med sitt opprinnelige sosialkontor på en skala fra 1-10 hvor 1 angir minst tilfreds. To av deltakerne oppgir 5, og en 4. På spørsmål om hva deltakerne opplevde var mindre bra med hjelpen de fikk fra sitt opprinnelige svarer de alt fra å føle seg oversett, usynlig og bortglemt, til opplevelser av å bli mobbet av sin sosialkurator. Flere formidler at de følte at representantene de møtte fra sosialtjenesten ikke likte dem og at de ikke ble lyttet til. Faktorer som opplevelsen av at sosialkurator ikke hadde tid til dem og var i liten grad tilgjengelig går igjen under kategorien mindre bra. En av deltakerne formidler at det var spesielt vanskelig å forholde seg til skrankepersonalet. Flere formidler at de i liten grad fikk informasjon om hva som var mulig innenfor sosialtjenesten, og at de ble møtt med «Det går ikke» eller «Det kan vi ikke hjelpe med» når de kom med forespørsler om ulike tiltak eller søknad om midler. Flere opplevde at utbetalingene ikke kom i tide. Noen tilbakemeldte at det ble iverksatt tiltak som eks. støttekontakt uten at de selv ønsket det. Noen tilbakemeldte også at de opplevde at sosialkurator forholdt seg til dem på en måte, ivrig etter å hjelpe som opplevdes invaderende. Flere formidlet at de ble møtt med utsagn som «Du må ikke tro du skal få særbehandling fordi du har ADHD, du er» osv Nedenfor følger noe av det prosjektdeltakerne formidlet de opplevde var bra og mindre bra i kontakten med sitt opprinnelige sosialkontor: «Jeg følte meg ikke engang som mannskap på egen skute, kun en passasjer.» «De kom alltid to til samtalene og det føltes ubehagelig. Ikke sa de hvorfor heller.» «Jeg har hatt sosialkuratorer jeg bare har varme ting å si om, men det skjedde ikke noe konkret som hjalp meg.» «Det som var bra var når jeg var blitt kjent med en kurator og det var lagt en plan.» «Jeg måtte passe inn i deres system for å få hjelp, og det gjorde og gjør jeg ikke.» «Det som var mindre bra var at de hørte lite på hva jeg sa. De ville vente og se. Det hørte jeg mye. Vente å se til jeg klarte å ruse meg mindre mente de. For meg ble det mer at vi skulle vente og se at det gikk galt. De prakket også på meg en støttekontakt jeg ikke ville ha.» «Ruskonsulenten ga god oppfølging. Ellers var sosialkurator lite tilgjengelig. De ringte tilbake kanskje en av ti ganger. Jeg følte de ikke brydde seg om hvordan jeg hadde det.» «De maste mye om at jeg måtte skifte leilighet fordi den var for dyr. En leilighet de selv hadde skaffet meg og gått med på å betale for.» «Jeg føler den vanlige sosialtjenesten setter meg i bås. De tenker ikke at jeg kan få det bedre eller endre meg.» «Jeg opplevde mange tomme løfter og telefonrør som ble slengt på.» «Jeg ble møtt med total mangel på interesse og respekt. De gikk et mønster i at de avslo søknader. Hvis det var en utmattelsesteknikk de brukte var den ganske effektiv.» «Jeg hadde en kurator som brydde seg personlig. Som gadd å høre på hva jeg ønsket. Men hun fikk ikke gehør for det hun la frem videre.» «Ruskonsulenten jeg hadde var ok, men jeg vet ikke hvem sosialkuratoren som bestemte søknadene mine var.» «Det var dårlig kommunikasjon med sosial-kuratoren min hele veien. Jeg følte jeg snakket til meg selv. Ble ikke lyttet til og de var veldig regelstyrt.» 14

16 «Det var positivt at jeg opplevde at kurator ville hjelpe meg. Men hun ble avvist i eget system når hun tok opp sakene mine på kontoret.» «Avslutningen av kontakten med sosialkontoret var forferdelig. Jeg hadde møte med to voksne kvinner som sa du lever på lånte dager hvilket betydde at jeg kunne miste livsoppholdet dersom jeg ikke gikk med på det de sa. Jeg ble fratatt livsopphold og endte med matkuponger. Argumentasjonen deres var at det ville være positivt for meg. Skifte av sosialkontor og sosialkurator Alle deltakerne formidler at de både har skiftet sosialkontor og sosialkurator flere ganger. Skifte av sosialkontor har i hovedsak ved forårsaket av flytting fra en bydel eller en kommune til en annen. Når de gjelder skifte av sosialkurator ser det ut til at prosjektdeltakerne selv ikke har valgt dette. Dette har vært avgjørelser som kontoret har foretatt enten pga. kuratorer har sluttet, hatt permisjon eller pga. samarbeidsproblemer. Uavhengig av årsak formidler prosjektdeltakerne at de ikke har fått informasjon om at de skal få ny kurator, og heller ikke om årsaken til det. En pasient formidler at han har hatt ti ulike kuratorer på vel 10 år. En annen formidler at han har hatt fire ulike kuratorer på 14 måneder, en annen at han har hatt fem kuratorer på to år. Flere formidler at de har hatt mer enn ti kuratorer til sammen i løpet av tiden de har hatt kontakt med sosialtjenesten. I den grad de selv har ønsket å skifte kurator formidler samtlige bortsett fra en deltaker at de ikke er blitt imøtekommet på forespørselen. Tilfredshet med tidligere kontakt med spesialisthelsetjenesten Fire av ti deltakere har tidligere hatt kontakt med Hjellestadklinikken. De oppgir henholdsvis 3, 7, 9 og 10 på en tilfredshetsskala hvor 1 angir minst tilfreds og 10 angir mest tilfreds. En prosjektdeltaker har tidligere hatt kontakt med poliklinikken i Stiftelsen Bergensklinikkene. Vedkommende oppgir 2 på tilfredshet i kontakten. To har vært innlagt ved Skutevikenklinikken og oppgir henholdsvis 1 og 5 på tilfredshet. To har vært innlagt på Askøy behandlingssenter hvor de angir henholdsvis 1 og 5 på tilfredshet. En av prosjektdeltakerne er i dag pasient ved Fossumkollektivet hvor han oppgir 10 på tilfredshet. To oppgir å ha god kontakt med Straxhuset. To av brukerne er LAR pasienter. De oppgir henholdsvis 2, og 8 på tilfredshetsskalaen. Tilfredshet med prosjekt K Underveis i intervjuene ble et spørsmål tilført skjemaet. Dette gjaldt hvor tilfreds deltakerne er i forhold til samarbeidet med prosjekt K. Fem av de ti som deltok på intervjuene ble spurt om dette og anga på en skala fra 1-10, hvor 10 angir maks tilfreds hvor fornøyd de er med kontakten med prosjekt K. De som svarte tilbakemelder henholdsvis 2, 7.5, 9, 10 og 10 på tilfredshetskalaen. På spørsmål om hva som oppleves annerledes med prosjekt K formidler flere at de føler de blir møtt uten fordommer og uten en forutinntatt holdning. De opplever at medarbeiderne i prosjekt K ser på muligheter og ikke begrensninger. Flere tilbakemelder at de opplever å få styre selv innenfor noen rammer. To bruker betegnelsen og opplevelsen av å få være «skipper på egen skute». Flere forteller at de opplever at medarbeiderne i prosjekt K gjør det de sier de sier de skal gjøre. At det som blir sagt blir holdt og at tiltak som loves blir satt i gang. Andre tilbakemeldinger er opplevelsen av å bli tatt på alvor, lyttet til og at medarbeiderne strekker seg mer enn hva som er vanlig i sosialtjenesten. Det å kunne snakke om mange tema utover økonomiske forhold, samt fokus på hva brukeren har lyst til og hvordan komme seg videre, blir også trukket frem som viktig og annerledes. En av deltakerne formidler følgende «ting blir gjort, referater blir skrevet og de stiller på ansvarsgruppemøte stiftelsen bergensklinikkene PROSJEKT K Et samarbeidsprosjekt mellom Bergen kommune og Stiftelsen Bergensklinikkene 15

17 Det var jeg ikke vant til». Flere formidler at de opplever at medarbeiderne i prosjekt K er mer tilgjengelige og har bedre tid enn det som de tidligere har opplevd i kontakt med sosialtjenesten. På spørsmål om hvordan prosjektdeltakerne vil beskrive samarbeidet med sin kontaktperson i prosjekt K, og hva de opplever er bra er noen av tilbakemeldingen som følger: «De har god forståelse for min atferd. Det er bra at de kommer hjem til meg og kan legitimere for meg på apotek og i banker osv. Jeg får den hjelpen jeg trenger» «De har et humanistisk menneskesyn» «De møter meg med hjerte og ser meg som jeg er» «De finner veiene i systemet slik at jeg får den hjelpen jeg har behov for» «De er innstilt på å hjelpe- ikke først og fremst å spare penger» «Det virker som om de forstår meg» «De lytter og svarer meg ærlig» «De holder det de lover» «De bryr seg og jeg ser at det er ekte» «Kommunikasjonen er bra jeg føler meg mer verdsatt» «De har tid selv om de ikke har tid» «Det er godt å slippe å tenke på alle problemene jeg hadde med sosialkontoret» «Samarbeidet er enormt godt. De er tilgjengelig og lytter til hva jeg sier. Sammen drøfter vi oss frem til en løsning». «Jeg får være skipper på egen skute, og det gjør at jeg tar ansvar på en helt annen måte enn før». «De er gode mennesker som viser at de bryr seg. De er til å stole på. Det å kunne ringe utover vanlig kontortid og at de kommer hjem til meg er veldig bra for meg». «De har bokstavelig talt reddet livet mitt» På spørsmål om hva som er mindre bra, tilbakemelder flere at medarbeiderne i prosjekt K kunne hatt større avgjørelsesmyndighet og gjennomslagskraft innenfor eget system. Det at avgjørelser må løftes til et høyere nivå i systemet oppleves for flere av deltakerne som en strafferunde. Utover dette formidler flere at i den grad det har vært problemer har ting bltt ordnet fort, og at de dermed ikke har noe å formidle som de opplever er mindre bra i kontakten med medarbeiderne i prosjekt K. Betydningen av at psykolog er tilknyttet prosjekt K. Den første som ble ansatt i prosjekt K var psykolog som på det tidspunktet hadde 50 % stilling ved utredningsavdeling for menn ved Hjellestadklinikken. Han jobbet i 50 % stilling knyttet opp mot prosjekt K og 50 % knyttet opp mot Hjellestadklinikken frem til han avsluttet arbeidsforholdet for å gå over i ny jobb i februar Det ble da vedtatt i styringsgruppen at hans 50 % stilling skulle fordeles på flere ansatte fra spesialisthelsetjenesten etter følgende modell: To psykologer deler nå på psykologfunksjonen knyttet til prosjekt K i 10 % stilling hver, mens avdelingsleder ved utredningsavdeling for menn ble knyttet opp mot prosjekt K i 30 % stilling. Dette i hovedsak for å ivareta dokumentasjon og evaluering av prosjekt K, noe som også var lagt inn under psykologens stillingsbeskrivelse. Denne endringen har ført til at psykologenes rolle opp mot prosjekt K er noe endret. Tidligere ansatt psykolog var i større grad direkte involvert i enkelte av prosjektdeltakerne og var også tilgjengelig på lik linje med de øvrige prosjektansatte. Det har ut fra besvarelsene i intervjuet hatt ulik grad av personlig betydning for deltakerne at det har vært psykolog tilknyttet prosjekt K. Fem av tolv prosjektdeltakere har hatt direkte kontakt med tidligere ansatt psykolog i varierende grad. Noen har hatt samtaler med psykolog over tid, andre hatt oppfølging av mer kortvarig karakter. Alle prosjektdeltakerne tilbakemelder imidlertid viktigheten og fordelen av at psykolog har vært tilgjengelig. At muligheten for å få kontakt med psykolog uten å måtte forholde seg til ventelister etc. har vært tilstede. Noen formidler at det har vært vanskelig at psykologen som opprinnelig startet i prosjekt K begynte i ny jobb utenfor prosjektet. Andre formidler at de bruker sin kontaktperson i prosjekt K 16

18 som støttespiller og samtalepartner med fokus på tema som: hvordan de har det, hva de ønsker, hvilke behov de har og hvordan komme seg dit de ønsker. Flere formidler at de opplever denne formen for kontakt med kontaktperson i prosjekt K erstatter kontakten de tidligere hadde med psykolog i prosjekt K. Samtidig tilbakemelder noen at det å ha hatt kontakt med psykolog i prosjekt K har ufarliggjort psykologens rolle. Dette har ført til at de lettere kan se for seg muligheten for å etablere kontakt med psykolog utenfor prosjekt K. En av prosjektdeltakerne formidler at det for ham har vært vanskelig at psykologene som nå er tilknyttet prosjekt K ikke er tilgjengelig på telefon. Dette har for ham ført til praktiske problemer som at han ikke får gitt informasjon dersom han må utsette avtaler. Samtidig oppleves det vanskelig å på nytt skulle etablere kontakt med ny psykolog. Prosjektdeltakernes opplevelse av tilfredshet på ulike livsområder (NÅ) Prosjektdeltakerne besvarte spørsmålet ut fra hvor tilfreds de opplever å være nå på ulike livsområder. Besvarelsen ble oppgitt i forhold til grad av tilfredshet på en skala fra 1-10 hvor 10 angir maks tilfreds. Familie: To av deltakerne oppgir 10 på tilfredshetskalaen, altså maks tilfreds. En oppgir 1 på skalaen og resten mellom 5 og 8. Venner Når det gjelder hvor tilfreds de er med kontakten med venner oppgir to av deltakerne at de opplever dette som et vanskelig spørsmål å svare på. Dette fordi de har få venner eller har brutt kontakten med tidligere venner. To oppgir at de er maks tilfreds, resten oppgir henholdsvis 2,4, 5, 6, 7 og 9. Boforhold I forhold til bolig oppgir 30 % av deltakerne 7 på tilfredshetsskalaen. Fire oppgir at de er rundt 50 % fornøyd. Tre oppgir at de nesten er maks fornøyd (mellom 9 og 10). Økonomi Deltakerne er i varierende grad tilfreds med sine økonomiske forhold. Noen opplever endring og bedret økonomi fordi de har endret inntektsgrunnlag. Andre opplever noe bedring fordi de har fått fryst lån etc. 50% av deltakerne oppgir at de er ca 50 % fornøyd og oppgir mellom 5 og 6 på skalaen. To oppgir at de ikke er tilfreds mens to oppgir 3 og en 8. Skole/Jobb Det var kun deltakerne som var i jobb/arbeidstrening eller i gang med skole som besvarte dette spørsmålet. Vedrørende jobb/arbeidstrening var den en deltaker som besvarte spørsmålet, og han angir at han er omkring 50% fornøyd. Vedrørende skole/kurs gjelder dette 50% av deltakerne. Fire av dem oppgir 8 på tilfredshetsskalene mens en oppgir 4. Egen rusmestring Når det gjelder deltakernes tilfredshet med egen rusmestring oppgir 30 % at de er omkring 50 % fornøyd. 20 % oppgir at de er maks fornøyd. 30 % oppgir 8 på skalaen. Resten 7 og 9. Helse Vedrørende psykisk helse angir 40% at de er mellom 6-8 på skalaen. En er maks fornøyd og to oppgir 3 på skalaen. De andre henholdsvis 1 og 4. I forhold til fysisk helse oppgir 50% at de er mellom 7 og 10 på skalaen. De resterende er under 50% fornøyd. Vedrørende tannhelse er 70% godt tilfreds, over 5 på skalaen. De resterende mellom 1 og 4. Prosjektdeltakernes vurdering av sin totale livssituasjon nå 80% av deltakerne oppgir at de opplever at deres totale livssituasjoner er bedret etter at de ble deltakere i prosjekt K. En oppgir at situasjonen er uendret og en opplever den forverret. Flere oppgir at de opplever at livskvaliteten er økt ved at ikke lenger fører en «kamp» mot sosialtjenesten. Det at de selv har mye å si i avgjørelsesprosessen er også avgjørende for opplevelsen av sin livssituasjon nå. Flere rapporterer om bedre selvtillitt og oversikt over eget liv. En av deltakerne formidler at «klumpen i magen» er borte stiftelsen bergensklinikkene PROSJEKT K Et samarbeidsprosjekt mellom Bergen kommune og Stiftelsen Bergensklinikkene 17

19 En annen formidler «Jeg er nøktern. Får hjelp til mine psykiske problemer, jeg går på skole og opplever positive ting. Jeg blir fulgt opp og får den hjelpen jeg trenger. Jeg setter pris på livet nå». Vedkommende som opplever livssituasjonen forverret relaterer dette til fysisk og psykisk sykdom og avslag på søknad fra LAR. seg hvordan han har det om et år. Noen formidler ønske og behov for ny bolig og ser for seg at de om et år bor i en leilighet de er tilfreds med og i et nabolag som oppleves bra. Andre trekker frem at de ser for seg at de har bedre kontakt med familien og har god rusmestring. Andre budskap /tilbakemeldinger og prosjektdeltakernes tanker om forbedringer i prosjekt K. Alle prosjektdeltakerne formidler behov og ønske om at prosjekt K fortsetter. De formidler at de opplever tjenesten prosjekt K yter som bedre enn den erfaringen de hadde med sosialtjenesten de tidligere var i kontakt med. En av deltakerne formidler at han skulle ønske at prosjekt K kunne ha daglig kontakt med ham. En annen formidler at det ville vært en forbedring om medarbeiderne i prosjekt K hadde konkrete kontortider til faste tider, hvor de var å treffe. Flere ga uttrykk for at det at psykolog tidligere var tilgjengelig på telefon var en fordel. Noen formidler at en slik ordning bør etableres igjen. Noen formidler ønske om mer hjelp til økonomistyring. Andre ønsker seg konkrete hjelpemidler som internett og bærbar pc. Flere trekker frem at det er positivt at det er etablert brukerutvalg og at medarbeiderne i prosjekt K kan treffe dem på den arena de selv ønsker. De formidler at kontakten blir mer avslappet når de kan treffes ute, hjemme og på kontoret. Flere formidler at de har kontakt med andre brukere av sosialtjenesten som ønsker deltakelse i prosjekt K. En av deltakerne oppsummerer kontakten med prosjekt K slik «De lar folk få en sjanse til å få en sjanse» en annen avslutter intervjuet slik «Takk til prosjekt K for at det ble etablert, for at jeg fikk hjelp og at dere hjalp meg opp av grøften». Prosjektdeltakernes tanker om livssituasjonen sin et år frem i tid På spørsmål om hvordan deltakerne ser for seg livssituasjonen om et år ser de fleste for seg en ytterligere bedring av sin livssituasjon. Flere ser for seg å være i jobb eller på skole. En formidler imidlertid at han opplever sin livssituasjon nå som så vanskelig at han lever dag for dag, og derfor ikke klarer å se for 18

20 DEL 3: OPPSUMMERING OG VEIEN VIDERE Ved utvikling av hensiktsmessig metodisk tilnærming i prosjektet har en holdning til, og handling ut fra, at deltakerne selv er ekspertene i eget liv vært helt sentralt. Den metodiske tilnærmingen har sitt utspill fra tilbakemeldinger fra og erfaringer de prosjektansatte har gjort seg i møte med prosjektdeltakerne. Deltakerne er blitt lyttet til og tilbakemeldinger er tatt i bruk underveis i prosjektforløpet. Ansatte har korrigert kommunikasjon og samhandling fortløpende ut fra tilbakemeldinger fra deltakerne. Deltakerne har dermed vært reelle prosjektdeltakere. En av konklusjonene i prosjekt K er at det er hensiktsmessig å sikre prosjektdeltakernes rettigheter uavhengig av søknad. Erfaringsmessig har dette ført til at deltakerne har mestret å flytte fokus fra uhensiktsmessige atferdsmønstre, og til tider verbalt truende kommunikasjon, i forsøk på å sikre seg rettigheter, til utviklende personlige endringsprosesser. Deltakerne har fått ukentlig oppfølging på ønsket arena og på deltakernes egne premisser. De har selv bestemt hvor og hvordan kontakten skal være. Ansatte har drevet både ambulerende og oppsøkende virksomhet i forhold til prosjektdeltakerne og har tatt i bruk ulike kommunikasjonsverktøy som mobiltelefon, bruk av sms med symboler som. Noen deltakere har også tatt i bruk mail i kontakten med prosjektansatte. Det å hente og bringe prosjektdeltakerne til ulike definerte og viktige gjøremål, har vært en god metode for å avhjelpe situasjoner prosjektdeltakerne opplever er preget av høy grad av frustrasjon og stress. Prosjektansatte har jobbet ut fra tanken om at prosjektet ikke skal være tiltaket, men at de skal etablere tiltak rundt deltakeren. Et viktig spørsmål har vært; «Hva trenger du?» Betydning av spesialisttjenestens bidrag inn i kommunalt tiltak I tillegg til presenterte målsettinger var et av prosjektets intensjoner å fremme samarbeid og samhandling mellom kommunal- og spesialisthelsetjenesten. Det ble vurdert hensiktsmessig at sosialtjenesten skulle ha direkte tilgang på tjenester fra spesialisthelsetjenesten. Spesialisthelsetjenesten har bidratt med 50% psykolog inn i teamet. Psykolog har hatt delstilling i prosjektet og i tillegg vært 50% tilknyttet Hjellestadklinikken. Det har vært hensiktsmessig med rolleavklaring blant prosjektansatte og det har blitt utarbeidet egen stillingsbeskrivelse for psykolog. Innholdet i denne er mer omfattende enn det som er vanlig for psykologer ansatt i offentlig regi. Prosjektansatte fra sosialtjenesten beskriver det som en av de avgjørende faktorene for prosjektets måloppnåelse at denne kompetansen har vært tilstede i prosjektet. Psykologen har deltatt i teammøter og veiledet i henhold til ulike deltakere og deres tilpasningsbehov. Deltakerne representerer sammensatt problematikk og psykologens bidrag i aktuelle møter vurderes vesentlig. Psykologen har videre hatt en sentral rolle tilknyttet kartlegging av deltaker. Han har bidratt ved fastsetting av GAF-skåre (beskrivelse av livsbegrensende symptomer og funksjonsnivå), samt gjennomgått og foretatt faglige vurderinger ut fra tilgjengelig materiale vedrørende deltakerne (epikriser, utredningsrapporter og annet aktuelt materiale). Psykologens jobb har blant annet vært å danne grunnlag for en forståelse, kommunisere denne til medarbeidere, veilede og samarbeide i utforming av oppfølgingsform, nødvendige individuelle tilpasninger og aktuelle tiltak for deltaker. Videre har psykolog innehatt en behandler rolle overfor enkelte av deltakerne. Psykologen har inngått i en behandlingsrelasjon til deltaker dersom det er vurdert hensiktsmessig i en overgangsfase til annen kontinuitetsbehandling. Den terapeutiske relasjonen har hatt ulik form og innhold avhengig av vurdert behov og nytteverdi. Kontakten har vært av ambulerende og fleksibel karakter, der psykolog har i større grad enn det som er vanlig i spesialisthelsetjenesten har ytt tjenestene på pasientens arenaer. Erfaring tilsier at enkeltbrukere på denne måten har fått tilgang til spesialisthelsetjenester som de ellers ikke ville hatt tilgang på, ofte pga manglende match med rammevilkår. Psykologen har deltatt i utformingen av individuelle planer/tiltaksplaner for deltakerne. I noen tilfeller har det vært aktuelt å være en aktiv del av IP, da knyttet til praktisk oppfølgings-, utrednings-, veiledningsog/eller behandlingsoppfølging. Psykolog har videre deltatt i evaluering av IP. Psykolog har utformet søknader på vegne av enkelt deltakere til ulike instanser, der psykologs vurdering er vurdert av betydning for gjennomslag av søknad. Psykolog har videre bidratt til å kartlegge deltakernes behov og rettigheter til stønadsordninger. Videre har psykolog 2008 stiftelsen bergensklinikkene PROSJEKT K Et samarbeidsprosjekt mellom Bergen kommune og Stiftelsen Bergensklinikkene 19