Samfunnssikkerhet 04 // 2009

Samfunnssikkerhet 04 // 2009 Magasin for Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap - Stolt av frivilligheten INTERVJU MED KNUT STORBERGET SIDE 15 Foto: Colourbox

Viktig bidrag fra de frivillige DSBs visjon er Et trygt og robust samfunn der alle tar ansvar. De frivillige organisasjonene er med på å virkeliggjøre denne visjonen. I denne sammenheng tenker jeg i første rekke på de organisa s jonene som utgjør Frivillige Organisasjoners Redningsfaglige Forum (FORF), som yter et viktig bidrag til den nasjonale dugnaden som samlet utgjør den norske redningsberedskapen. Foto: Kai Myhre 2

I Samfunnssikkerhetsmeldingen fra 2008 skriver Regjeringen: Ingen sektor kan alene forebygge, redusere, hindre eller håndtere fremtidens samfunnssikkerhetsutfordringer. videre står det: I tråd med Soria Moria-erklæringen vil regjeringen legge til rette for at frivillige organisasjoner skal være sentrale bidragsytere og supplement til offentlige tjenester. De beste elementene i dugnadsånden skal videreføres i samfunnssikkerhetsarbeidet. I Soria Moria 2-erklæringen heter det at Vi vil fortsatt styrke de frivillige i Redningstjenesten. De frivillige organisasjonene utgjør et særlig viktig bidrag i daglige hendelser, som i lete- og redningsaksjoner, men er også viktige for vår nasjonale beredskap mot kriser og katastrofer. I erkjennelse av dette har DSB inngått samarbeidsavtaler med en rekke frivillige organisasjoner. Dette gjelder Norges Røde Kors, Norske Kvinners Sanitetsforening, Norges Lotteforbund, Norsk Radio Relæ Liga, Norske Redningshunder og Norsk Folkehjelp. Hver for seg organisasjoner som yter et viktig bidrag til den samlede redningsberedskapen. I samarbeidsavtalen med Norges Røde Kors heter det at formålet med samarbeidet er å bidra til en tydeliggjøring av hva som er et offentlig ansvar, og hvilke oppgaver som naturlig faller inn under, Røde Kors oppgaver, herunder fremheve, synliggjøre og bruke frivillige ressurser som supplement til den profesjonaliserte redningsberedskapen. Det er viktig å få frem at offentlige instanser som for eksempel Sivilforsvaret ikke er i en konkurransesituasjon med de frivillige, men at vår oppgave er å støtte dem og bidra til å gjøre dem gode på de områdene hvor de har forutsetninger for å yte innsats. Jeg vet også at sivilforsvarsdistriktene har god kontakt og samarbeid med lokale foreninger og lag, og at de gir en positiv respons på forespørsler om instruktører til kurs og annen støtte når de har mulighet til det. Rammeavtalene er å se på som intensjonsavtaler, men de har begrenset verdi om de ikke følges opp regionalt og lokalt. De aller fleste hendelser håndteres lokalt. En god beredskap forutsetter at de som har ansvar for å håndtere en hendelse, har god oversikt over alle relevante ressurser som er tilgjengelige. At de frivillige organisa sjonene deltar i lokale og regionale beredskapsfora, er derfor viktig. Fylkesberedskapsråd og kommunale beredskapsråd er arenaer hvor det er naturlig å trekke inn frivillige organisasjoner. Den kompetanse og de ressurser som organisasjonene innehar, utgjør en viktig ressurs som man må ha kunnskap om, og som man kan trekke på ved en alvorlig hendelse. Også i lokal redningssentral (LRS) er frivillige organisasjoner naturlige deltagere, men retningslinjene for LRS understreker et sentralt poeng: samarbeid ikke konkurranse. Organisasjonene må velge en felles representant som skal representere dem: Vedkommende må representere alle frivillige organisasjoner som har ressurser til rådighet i distriktet, jf. de betingelsene som er beskrevet i punkt 5.6 for at frivillige organisasjoner skal fylle sin funksjon i redningstjenesten. Hvis det uønskede skjer, vil vår beste mulighet for å redusere konsekvensene være at alle kan arbeide sammen og på forhånd har avklart hvem som kan og gjør hva. Jon A. Lea Direktør 3

4

INNHOLD Vi er ryggraden i redningstjenesten 6 Neste gang kan det være vår tur 10 Stolt av frivilligheten 15 Halvert antall julebranner 18 Enklere for brukerne 20 Framtidens byer 22 Bergen forberedt på mer vann 24 Trygghet er en salgbar vare 26 Overvåking og varsling av snøskredfare 28 Samhandlingsreformen og pasientenes trygghet 32 Kort & godt 34 Nytt fra biblioteket 35 Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) skal ha oversikt over risiko og sårbarhet i samfunnet. Vi skal være pådriver i arbeidet med å forebygge ulykker, kriser og andre uønskede hendelser. Vi skal sørge for god beredskap og effektiv ulykkes- og krisehåndtering. DSB ble opprettet 1. september 2003. Direktoratet er underlagt Justis- og politidepartementet. Besøksadresse: Rambergveien 9 Tønsberg Tlf.: 33 41 25 00 www.dsb.no postmottak@dsb.no Ansvarlig redaktør: Eva Honningsvåg eva.honningsvag@dsb.no Redaktør: Arvid Christensen arvid.christensen@dsb.no Opplag: 22 500 Design: Leo Burnett Xpress Trykk: Merkur-Trykk Trykt utgave: ISSN 1503-7843 Elektronisk utgave: ISSN 1503-7878

Foto: Jan-Morten Bjørnbakk / SCANPIX Vi er ryggraden i redningstjenesten Nærmere 15 000 frivillige mannskaper her i landet kan på kort varsel rykke ut for å hjelpe medmennesker i nød. Vi er ryggraden i den landbaserte redningstjenesten, sier Odd Kulø, leder for Frivillige Organisa sjoners Redningsfaglige Forum (FORF). I Norge er en robust og lokal redningstjeneste en forutsetning for god beredskap. Store avstander, og tidvis krevende vær- og klimaforhold, krever ressurser som kjenner de lokale forholdene, og som har nærhet til hendelsene som oppstår. De frivilliges største kompetanse er nettopp denne lokalkunnskapen. Den er helt uvurderlig. De aller fleste oppdragene gjelder leteaksjoner. Her kan kunnskap om veier, stier og terreng osv. ha stor betydning for aksjonens utfall, både i forhold til hvor man lettest kan ta seg fram, og hvor det skal letes. 6

Rapporten What if viser at det ikke finnes alternativer til den frivillige redningstjenesten. Foto: FORF 7

Staten anerkjenner og verdsetter de frivillige som en viktig ressurs, og Odd Kulø, her sammen med hunden Skadi, som er under opplæring, forventer økt statlig støtte. Foto: Arvid Christensen, DSB. Fakta FORF (Frivillige Organisasjoners Redningsfaglige Forum) ble stiftet i 1994 og er en paraplyorganisasjon for de frivillige i norsk redningstjeneste for blant annet å fremme organisasjonenes interesser og redningsfaglige kompetanse. Medlemmer er: Norsk Grotteforbund Norsk Radio Relæ Liga Norsk Folkehjelp Sanitet Norske Redningshunder Redningsselskapets Sjøredningskorps Rovernes Beredskapsgruppe Norge Røde Kors Hjelpekorps Norske Alpine Redningsgrupper Norsk Aeroklubbs Flytjeneste 8

Vi skal hjelpe mennesker i nød og jobber skulder ved skulder. Vellykkede aksjoner bidrar til å styrke fellesskapet Lokal forankring Det finnes ikke alternativer til en godt utviklet frivillig redningstjeneste med kunnskap om naturgitte forhold. Lokal forankring og helhetlig fokus er grunnlaget for innsats under de mest krevende forhold, sier Odd Kulø. Under leteaksjoner inngår som regel en representant fra de frivillige organisasjonene i ledelsen ved de lokale redningssentralene. Dette understreker betydningen av de frivilliges kunnskap og erfaring. Odd Kulø avviser at det eksisterer et konkur ranseforhold mellom organisasjonene om hvem som er best og hvem som skal delta i ulike aksjoner, og sier: Alle har samme fokus. Vi skal hjelpe mennesker i nød og jobber skulder ved skulder. Vellykkede aksjoner bidrar til å styrke fellesskapet. Økende rekruttering I en tid med mange varierte tilbud er det stor konkurranse om folks oppmerksomhet og ikke minst folks fritid. Det merker også organisasjonene som er engasjert i redningsarbeid. Etter en periode med dalende rekruttering ser utviklingen ut til å ha snudd. Organisasjonene opplever nå økende tilstrømming av folk som ønsker å gjøre en innsats. Det statlige driftstilskuddet til det frivillige redningsarbeidet ble for to år siden doblet fra 6 millioner kroner til 12 millioner kroner årlig. Vi forventer regelmessige reguleringer av tilskuddet. Det reelle behovet er nok nærmere 50 millioner, blant annet for å kunne dekke utgifter til vedlikehold og fornyelse av utstyr, og til å dekke tapt arbeidsfortjeneste for mannskapene. De får i dag dekket sine faktiske utgifter, og Staten betaler forsikringene under en innsats, men tapt arbeidsfortjeneste dekkes ikke. For mange innebærer derfor innsatsen et direkte økonomisk tap, sier Kulø. Statlig anerkjennelse Han mener likevel at staten anerkjenner og verdsetter de frivillige som en viktig ressurs i redningsarbeidet. Dette framgår blant annet i rapporten fra prosjektet What if som Justisdepartementet i 2006 tok initiativet til. Sentralt her er hvilke tiltak som bør iverksettes i forhold til de frivillige organisasjoner for å imøtekomme kravene som samfunnet stiller til redningstjenesten om 20 år. Prosjektet konkluderte med fire områder som det bør satses på: økt samvirke og større gjensidig forpliktelse mellom aktørene i redningstjenesten økt samfunnsmessig forståelse av verdien av en frivillig redningstjeneste bedre forutsetninger for deltakelse av aktørene i redningstjenesten på alle nivåer helhetlig satsing og arbeid med fore - bygging av ulykker og uønskede hendelser Rapporten viser at det ikke finnes alternativer til den frivillige redningstjenesten. Oppfølgingen av prosjektet så langt viser også at det er satt fokus på de frivillige, og at det er vilje til å beholde og styrke den frivillige redningstjenesten, sier Kulø. Nye utfordringer Tjenesten må håndtere nye utfordringer i takt med endringer i teknologi, klima og samfunnsforhold generelt. Ikke minst er Kulø spent på hvordan klimaendringene vil påvirke redningsarbeidet og de frivilliges innsats. Det kan føre til flere og kanskje større kompliserte oppdrag. I hans eget distrikt på Sunnmøre er et eventuelt skred fra fjellet Åkneset i Storfjorden et aktuelt tema. Derfor var også de frivillige redningsorganisasjonene tungt inne i den store øvelsen som ble arrangert i 2008. En redningsaksjon i forbindelse med ett av de mange store turistskipene til Geiranger er et annet scenario. Redningsaksjonen kan bli ekstra komplisert, hvis ulykken skjer i et område hvor landsiden er vanskelig tilgjengelig med dårlig utbygd infrastruktur. Det kan bli vanskelig, men vi skal være der, sier Odd Kulø. arvid.christensen@dsb.no 9

Neste gang kan det være vår tur Norske alpine redningsgrupper (NARG) bistår den offentlige redningstjenesten ved redningsaksjoner i bratt og utilgjengelig terreng. Alle medlemmer er selv aktive fjellklatrere og spesialtrente for opp gaven, og NARG er årlig i aksjon 25-30 ganger. Mange av oss bruker tid på disse oppdragene fordi vi vet at neste gang kan det være vår tur til å trenge hjelp, sier lederen Bengt Flygel Nilsfors. Han mener at alpingruppenes styrke er å raskt hente ut personer fra utilgjengelige områder. Det kan være klatrere, skiløpere/-kjørere, jegere eller vanlige turgåere som har gått seg fast, eller som ligger i et vanskelig tilgjengelig terreng. De kan ha falt i et elvejuv, blitt tatt av skred eller ligge i et område med akutt skredfare. Det er vanlige turfolk, flest utenlandske, som ramler eller går seg fast i et vanskelig terreng, som forårsaker flest aksjoner, sier Nilsfors, men uten at dette først og fremst skyldes dumdristighet. Der hvor det ferdes folk, skjer det alltid uhell. Forskjellen på nordmenn og utlendinger er at nordmenn er mer vant med å gå i terrenget. Selvsagt skjer det at folk tar seg vann over hodet, men generelt har jeg ikke inntrykk av at folk er sløve og tar unødige sjanser. 10

Illustrasjionsfoto: Scanpix 11

Det er værforholdene, og ikke vanskelige terrengforhold, for eksempel med stupbratte fjellsider, som er den største utfordringen Det har ennå ikke hendt at liv har gått tapt fordi vi ikke har kommet fram i tide, men før eller siden kommer vi opp i en situasjon som vi ikke klarer å løse, før det er for sent. Internt diskuterer vi dette mye og ofte, men det er også viktig at omgivelsene er forberedt og vet dette, sier Nilsfors. Været største utfordring Han mener det er værforholdene, og ikke vanskelige terreng forhold med for eksempel stupbratte fjellsider, som er den største utfordringen for alpingruppene. Ved alle oppdrag gjør vi alltid en risikovurdering hvor redningsmannskapenes egen sikkerhet er avgjørende for de valgene vi gjør, sier han. Det har hendt at redningsaksjoner har blitt utsatt eller avbrutt på grunn av været, men da har det allerede vært klart at ulykken har fått et tragisk utfall. I slike tilfeller vil det aldri være snakk om å ta unødige sjanser. Alle i de alpine red nings gruppene er aktive fjellklatrere. Basehopping Hver sommer må de alpine redningsgruppene i aksjon i Troll veggen i Romsdal og i Kjerag i Lysefjorden for å redde basehoppere som sitter fast i fjellveggen. Det kan være vanskelig, og det kan oppstå dramatiske situasjoner med nøye vurderinger av hvor nær fjellet man kan fly for å sette ned redningsfolk. Trollveggen er spesiell med hensyn til rasfare. Til nå er alle oppdragene løst, men det er perioder hvor det er uaktuelt for oss å gå inn, mens det i andre perioder er tilnærmet ufarlig. Heldigvis har det blitt færre aksjoner med årene, ettersom basehopperne er mer seriøse og har fått bedre utstyr, sier han. Gjennom øvelser og reelle situasjoner har alpingruppene utviklet et godt samarbeid med 330-skvadronen. Fjellklatrere er ofte med i helikoptrene som ekstra beredskap, men mange oppdrag løses av skvadronens egne mannskaper, uten at klatrerne har vært i aksjon. Det er positivt. Vi ser helst at det ikke er behov for oss, sier Nilsfors. arvid.christensen@dsb.no Gruppene ble i sin tid startet for å redde andre klatrere og venner som kom i vanskeligheter. Det kan også skje i dag, men klatrerne klarer seg stort sett selv, hvis de ikke utsettes for en ekstrem ulykke. De utløser bare en liten del av redningsaksjonene. 12

Det har blitt færre aksjoner de siste årene ettersom basehopperne i Trollveggen er mer seriøse og har fått bedre utstyr. Foto: Bjørn Aslaksen / VG/Scanpix Fakta Norske alpine redningsgrupper (NARG) består av frivillige medlemmer som bistår politiet og Hovedredningssentralen under redningsaksjoner i brattfjell, på breer og andre områder som krever spesielt utstyr og kompetanse. Gruppene har et tett samarbeid med Redningsskvadron 330 og andre helikopteroperatører. Redningsgruppene er lokalisert i Tromsø, Svolvær, Bodø, Romsdal, Sunnmøre, Nord-Gudbrandsdal, Langfjella og i Rogaland og består av 196 medlemmer - alle aktive fjellklatrere. De fleste har vanlige yrker, men mange har også yrker som er relevante for gruppenes oppdrag - for eksempel sykepleiere, leger, ambulansesjåfører og redningsmenn. Gruppene skal ha førstehånds kjennskap til alle aktuelle klatreområder i området de skal betjene. Bortsett fra toppåret 2007 med 42 aksjoner utkalles redningsgruppene vanligvis til 25-30 aksjoner pr år. N 13

Foto: Stian Lysberg Solum / SCANPIX 14

Stolt av frivilligheten INTERVJU MED Knut Storberget Uten de frivillige stanser den norske redningstjenesten. Justisminister Knut Storberget er klar i sin tale. Statsråden har deltatt i utallige beredskapsøvelser og redningsaksjoner og har selv en fortid som frivillig. Han vet hva han snakker om. 15

Samvirke mellom det offentlige, frivillige og private aktører er grunnpilaren i den norske redningstjenesten Ett av de områdene som gledet meg mest da jeg ble justisminister, var nettopp det frivillige arbeidet, sier Storberget. Jeg fikk øynene opp for utrolig mye bra frivillighet i beredskapsarbeidet. Dette er et kjempeviktig område. I regjeringserklæringen står det at beredskapen skal styrkes, og at det fortsatt skal satses på styrking av de frivillige i redningstjenesten. Hvordan? Dugnadsånd Beredskap generelt, og frivillighet spesielt, har i lang tid vært et fokusområde for meg. Frivillig arbeid og dugnadsånd er noe særnorsk, og det skal vi være stolte av. For meg er det derfor viktig å gi frivilligheten gode rammevilkår. I tynn luft på Golsfjellet for noen år siden sa jeg at jeg skulle gå av som justisminister dersom jeg ikke fikk doblet tilskuddet til de frivillige organisasjonene. Det har jeg klart. I 2007 økte refusjonssatsene med 35 prosent, og vi har fått innført yrkesskadeforsikring for de frivillige. Et kjempeløft for beredskaps- og redningsarbeidet i Norge, og det var på høy tid, sier Storberget. Du ønsker frivillighet også på andre områder i samfunnet hvorfor? Innsats fra frivillige er viktig for den personen som skal reddes, den kommunen som trenger hjelp i forbindelse med flom, eller ved andre aksjoner. Men like viktig er signalet som alle de frivillige sender til samfunnet; når noen sliter, er det en gjeng som trår til. Slike signaler er viktige. Derfor ønsker jeg at de skal komme også fra andre områder, ikke bare fra redning og beredskap. GRUNNPILAR Samvirke mellom det offentlige, frivillige og private aktører er grunnpilaren i den norske redningstjenesten. Storberget mener de frivillige spiller en sentral rolle i dette samvirket, og fremhever derfor viktigheten av at arbeidsgivere legger til rette for at ansatte kan påta seg frivillige verv. Det offentlige er flinke med tilrettelegging, og jeg håper det private næringsliv følger etter, sier han. LYS FREMTID Storberget hilser hvert år på frivillige mannskaper i fjellet. Han mener påskefjellet er mer risikofullt og utrygt uten de frivillige på plass. Når jeg møter disse flotte menneskene, får jeg øye på hvor bred frivilligheten er, hvor nødvendig den er, hvor mange de frivillige er, og hvor engasjerte de er. Det gleder meg at fremtiden for de frivillige ser lys ut, at mange engasjerer seg, og at det er god rekruttering. Justisministeren synes det er inspirerende å hilse på alle som frivillig stiller opp for andres sikkerhet. Jeg opplever at deltakelse i frivillige organisasjoner er meningsfullt, at de som er frivillige mannskaper, får en ekstra dimensjon i livet et rikere liv, faktisk. Dessuten blir jeg tent på politikk når jeg møter så flotte folk, sier Storberget. eva.ulland@dsb.no 16

Uten de frivillige ville påskefjellet vært mer risikofylt og utrygt, mener justisminister Storberget. Foto: Jan-Morten Bjørnbakk / SCANPIX 17

Halvert antall julebranner Informasjons- og holdningskampanjen Aksjon boligbrann gir resultater. De siste årene har det vært en markert nedgang i antall boligbranner og antall omkomne i julemåneden, som er årets mest brannfarlige periode. Spesielt er dagene mellom lille julaften og nyttårsaften utsatt. Foto: Colourbox 18

Boligbranner 23.-31. desember Det vil alltid være statistiske variasjoner fra år til år, men trenden over flere år er klar. Vi tillater oss å ta Aksjon boligbrann til inntekt for nedgangen, sier avdelingsleder Kari Jensen i DSB. I 2002 var det rekordhøye 102 boligbranner i perioden 23. - 31. desember. I fjor var dette antallet mer enn halvert til 49. Mens det i årene rundt årtusenskiftet var 4-9 omkomne i forbindelse med jule- og nyttårshelgen, var det ingen omkomne i 2007, mens én person omkom i fjor. Vi ser at forebygging ved kommunikasjon mellom myndigheter og befolkningen gir resultater. Det har vært gjort et stort arbeid gjennom flere år. I tillegg til gode resultater har arbeidet også vært samlende for alle involverte aktører, sier hun og legger til: De positive tallene til tross, i desember er det fortsatt flere branner enn gjennomsnittet for resten av året. Derfor er det ingen grunn til å slå seg til ro med de oppnådde resultatene. Det er fortsatt mye å hente. Bruk av røykvarslere og aktsom atferd er fortsatt like viktig. Halvparten av boligbrannene her i landet skyldes tørrkoking og bar ild, som ved levende lys, ildsteder eller røyking. Det er med andre ord vi selv som skaper branner. De kan unngås ved at vi endrer atferd og viser større aktsomhet. I tillegg er røykvarslere en god og billig forsikring. Røykvarslere redder årlig 15-20 liv. De fleste husstander har nå fungerende røykvarslere, men tall innhentet gjennom Aksjon boligbrann viser likevel at boliger for bortimot en halv million nordmenn mangler røykvarslere. Det er en tanke vekker, sier Kari Jensen. I desember er det økt aktivitet i de tusen hjem. Selv om mye av aktiviteten skjer på kjøkkenet med baking og matlaging, er det likevel i stua de fleste brannene oppstår. Kos med levende lys eller ved peisen, også i kombinasjon med alkohol, ser ut til være en av de største brannårsakene i desember, sier Jensen. Hun mener at erfaringene fra Aksjon boligbrann er nyttig å ha med seg når myndighetene i etterkant av Stortingsmeldingen om brannsikkerhet skal konkretisere tiltak. Massive informasjonskampanjer gir resultater. Ikke minst viser Aksjon boligbrann at det er mulig å få til samarbeid mellom flere offentlige etater og private aktører. Det kan vi bygge videre på, sier hun. arvid.christensen@dsb.no Fakta Aksjon boligbrann som hvert år arrangeres i første del av desember, er et samarbeidsprosjekt mellom DSB, Norsk Brannvernforening og forsikringsselskapet Gjensidige. Årets aksjon var den sjuende i rekken etter oppstarten i 2003. Lokalt samarbeider kommunale brannog feiervesen og det lokale elektrisitetstilsyn (DLE) om gjennomføringen, mens Gjensidige har en del egne tiltak. I år deltok ca. 300 brannvesen og DLE er. Aksjonen innledes ved Røykvarslerdagen 1. desember med fokus på bytte av batterier. I de påfølgende dagene får 30 000-40 000 husstander hvert år besøk av DLE eller brann- og feiervesenet med tilbud om veiledning og informasjon, kombinert med en enkel kontroll av brannsikkerheten i boligen. Kontrollen er frivillig, og det store flertallet takker ja. 19

20 DSB settes i bedre stand til å systematisere tilsynsresultatene og bruke dem i det forebyggende arbeidet. Foto: Colourbox

Enklere for brukerne DSB har tatt i brukt et nytt elektronisk system som forenkler rutinene for ulike rapporteringer og andre meldinger fra brukerne. Flere systemer er koblet sammen til ett som igjen er koblet til eksterne registre gjennom Altinn-portalen. DSB får nå bedre oversikt over fagområdene og datakvaliteten på direktoratets tjenester og service bedres. Direktør Jon A. Lea i DSB har store forventninger. Vi får et bedre grunnlag for planlegging og gjennomføring av tilsyn. Vi settes i bedre stand til å systematisere tilsynsresultatene og bruke dem i det forebyggende arbeidet, sier han. Systemet gjør dataene kvantifiserbare slik at avanserte analyseteknikker kan benyttes for å se sammenhenger og trender innen DSBs ansvarsområder. Denne typen dokumentasjon er viktig for å kunne gjøre riktige prioriteringer og til å finne fram til effektive forebyggende tiltak, hvilke områder som har forbedringspotensial, og hvilke forebyggende tiltak som vil ha best effekt, sier han. Systemet er et verktøy for søknader og meldinger fra virksomheter, planlegging og gjennomføring av tilsyn, oversikt over farlige produkter og oppfølging av uhell på de fleste av direktoratets fagområder. Vi har allerede fått positive tilbakemeldinger fra næringslivet når det gjelder innmeldingssystemet for farlig stoff som ble tatt i bruk i juni i år. Her er det en betydelig forenkling i forhold til tidligere søknadsprosedyrer. For kommunene vil tilgang til opplysninger som gir oversikt over kommunens risikovirksomheter, være nyttig i arbeidet med de kommunale risiko- og sårbarhetsanalysene, sier direktør Jon A. Lea. Han peker på at det nye systemet også ivaretar viktige statlige prinsipper om mer offentlighet og døgnåpen forvaltning. Systemet gir DSB en rekke forbedringer. Det dreier seg om alt fra integrasjon med eksterne og interne registre og systemer til mer enhetlig saksbehandling og registrering. Systemet er koblet mot offentlige registre slik at opplysninger som før måtte registreres manuelt, nå enkelt kan hentes ut. Systemet har et faglig innhold som spenner over hele DSBs ansvarsområde og omfatter melding om håndtering av farlig stoff innsending av søknader for eksplosive varer og for sprengningssertifikater innmelding av ulike opplysninger fra landets brannvesen elvirksomhetsregister innmelding av branner og uhell melding om farlige produkter planlegging og rapportering av tilsyn De delene av systemet som skal brukes av næringslivet og privatpersoner, er koblet opp mot Altinn-portalen, som er myndighetenes løsning for innrapportering og dialog med næringslivet. DSB har nå fått et verktøy som systematiserer og ensretter innregistrerte opplysninger. Dette gir unike muligheter for å rapportere og analysere aktivitet på DSBs ansvarsområder. Data som før var registrert ulike steder, er nå samlet. Det gjør det lettere å sammenligne ulike aktiviteter og resultater. Deler av systemet vil etter hvert bli gjort tilgjengelig for det lokale eltilsyn (DLE), kommuner, 110-sentralene og på DSBs hjemmeside. Selv om systemet nå er satt i drift, betyr ikke det at produktet er endelig. Det vil være i en kontinuerlig utvikling. DSB holder på denne måten tritt med den teknologiske utviklingen av samfunnet. Andre oppgaver vil i fremtiden også kunne innarbeides. arvid.christensen@dsb.no 21

Foto: Arne Langleite / SCANPIX Framtidens byer Halvparten av verdens befolkning bor i byer. Byene er den desidert største forbrukeren av energi og står for 80 prosent av alle drivhusgassutslipp i verden. Klimaendringer skjer, og det må utvikles robuste byer som er gode å bo i. 22

Dette er noe av bakgrunnen for samarbeidet mellom de 13 største byene i Norge om Framtidens byer. Seniorrådgiver Gry Backe i DSB er fagkoordinator for det nettverket i Framtidens byer som arbeider med klimatilpasning. Hun sier: Samarbeidet skal på sikt redusere klimagassutslippene og gjøre byene bedre å bo i og mer robuste for framtidens klimaendringer. Framtidens byer skal hjelpe bykommunene med å dele gode ideer til klimavennlig byutvikling med hverandre og til å samarbeide med næringsliv, region og stat. Kritisk faktor Backe mener byenes evne til samarbeid er en kritisk faktor når framtidens byer skal bygges. Byene må samarbeide med næringslivet, slik at klimavennlige produkter blir hverdagslige, med staten, slik at ikke store arbeidsplasser lokaliseres til steder hvor det ikke går buss eller trikk, og med innbyggerne, slik at det bygges byer hvor folk vil bo. Klimaendringene gjør at vi i framtiden må forvente havnivåstigning og både mer nedbør og mer intens nedbør. Dette er det viktig å ta hensyn til i byutviklingen, påpeker Backe. I framtiden bygges byene tett, slik at vi bor samlet. Da kan vi gå og sykle i stedet for å bruke bil. Med færre biler og veier blir det også mer plass til sykkelstier og parker samtidig som vi forurenser mindre. Det gjør byen vakrere og oss litt sunnere. Utslippsreduksjoner I Norge bor nær 80 prosent av befolkningen i byer og tettsteder. Hvis byene klarer å redusere sine utslipp, vil det med andre ord utgjøre en stor forskjell. Dessuten er miljøvennlige byer gode byer å bo i, mener Backe. Hva har blitt gjort så langt i Framtidens byer? Det er holdt to politiske toppmøter, to konferanser og en nettverkssamling. Klimatilpasning har vært et gjennomgående tema. Videre er det gjennomført to kurs i klima tilpasning på Nasjonalt utdanningssenter for samfunnssikkerhet og beredskap (NUSB) i Asker. Byene som deltar i samarbeidet, har vært spesielt invitert til disse kursene, og mange har deltatt. Det er inngått en samarbeidsavtale mellom stat, KS (Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon) og kommuner samt en intensjonsavtale mellom stat, KS og næringslivet, sier Backe. Handlingsprogram I 2008 utarbeidet de 13 byene hver for seg et handlingsprogram for hvordan de skal redusere klimagassutslippene, skape godt bymiljø og utvikle strategier for å møte framtidige klimaendringer. Innenfor satsingsområdet klimatilpasning beskrives både fysiske tiltak som skredsikring, tiltak for vann- og avløpsnettet og mer over ordnede tiltak som det å oppdatere risiko- og sårbarhetsanalyser, behov for ny kartlegging samt hvordan integrere klimatilpasning i arealplanleggingen. For å kunne tilpasse seg best mulig sier byene at de har behov for mer kunnskap om hvordan klimaendringene vil slå ut i deres kommune. Byene etterlyser gode verktøy for å komme i gang, samtidig som det er behov for konkrete eksempler på hvordan de kan tilpasse seg, sier Gry Backe. På bakgrunn av handlingsprogrammene har Framtidens byer kommet med en rekke forslag til tiltak, som staten, byene og næringslivet vil samarbeide om. Tiltakene er under utvikling, både med hensyn til form, omfang og samarbeidspartnere, og de vil settes i gang så snart de er endelig avklart. eva.ulland@dsb.no Fakta Programmet Framtidens byer går fra 2008 til 2014. De 13 byene er Oslo, Bærum, Drammen, Sarpsborg, Fredrikstad, Porsgrunn, Skien, Kristiansand, Sandnes, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø. Siden september 2008 har Framtidens byer hatt en egen fagkoordinator på satsingsområdet klimatilpasning. Fagkoordinatoren er plassert og integrert i det nasjonale klimatilpasningssekretariatet som er lagt til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB). Samarbeidsområder i Framtidens byer omfatter: Areal og transport Energi i bygg Forbruk av avfall Klimatilpasning Framtidens byer er et samarbeid mellom: Samferdselsdepartementet Miljøverndepartementet Kommunal- og regionaldepartementet Olje- og energidepartementet KS Næringslivet Les mer: www.framtidensbyer.no / www.klimatilpasning.no 23

Bergen forberedt på mer vann Vassdrag som går over sine bredder, flom i sentrumsgatene og springflo som setter Bryggen under vann, er velkjente fenomener i Bergen. Med sin beliggenhet mellom sjø, fjell og elver, og med store nedbørsmengder, har Bergen mange naturskapte utfordringer. Disse forsterkes ytterligere av klimaendringene. Bergen har jobbet systematisk med klimatilpasning siden 2005, blant annet gjennom samarbeidet Framtidens byer. Flere rystende hendelser har gitt bergenserne en slags kriseforståelse og bevissthet om at vi må forberede oss på et klima i endring. Slik sett har vi en naturgitt motivasjon for å ta tak i de utfordringer som klimaendring representerer, sier byråd for byutvikling Lisbeth Iversen (KrF). Hun refererer blant annet til skredet i Hatlestad terrasse i september 2005, der flere leiligheter ble begravd av jord og leire etter en periode med ekstrem nedbør. Politisk er det vilje til forpliktende planer og tiltak. Mitt inntrykk er at også innbyggerne aksepterer og forstår hva som må til. En omfattende fornyelse av avløpssystemet for å separere overvann og kloakk, som er helt nødvendig for å ta unna de store nedbørsmengdene, har gitt noe økte avgifter uten at vi har registrert negative reaksjoner, sier Iversen. I forkant av utviklingen Vi har gjennomført en risiko- og sårbarhetsanalyse for arealbruk, som er innarbeidet i kommuneplanen. Den er unik i nasjonal sammenheng. Kommunen har god kunnskap om risikoen for flom, kraftig vind, høy vannstand, store bølger, ekstreme nedbørsmengder og skredfare. Kunnskapen bruker vi i byplanlegging og byggesaksbehandling for å redusere risikoen for, og konsekvensene av, ulykker og katastrofer. Vi forsøker å være i forkant av utviklingen, sier hun. I den kommunale planleggingen er det utviklet ulike typer risikokart knyttet til blant annet nedbør, flom, vannstand og skredfare. Ved nye reguleringer og utbygginger stiller vi strenge krav. Det er det bred politisk enighet om og stor forståelse for hos de som blir berørt. Større utfordringer er knyttet til hvordan vi skal sikre eksisterende bebyggelse og infrastruktur i utsatte områder, sier Iversen. Bryggen synker havet stiger Den historiske Bryggen gjenspeiler noen av de utfordringene kommunen står overfor. Ved springflo har bygningene flere ganger blitt oversvømt. Med bedre overvannshåndtering og installerte pumpesystemer har kommunen fått bukt med oversvømmelsene, i hvert fall for en stund. Gamle byggesynder har imidlertid påvirket grunnvannsforholdene, slik at bygningsmassen synker. Kombinert med stigende havnivå gjør dette at Bergens viktigste turistattraksjon på ingen måte er utenfor faresonen. Derfor forskes det intensivt både på hvordan Bryggen kan stabiliseres, og på hvordan vannet kan holdes unna ved hjelp av et slusesystem. Modellbyen Bergen har dermed naturlige forutsetninger og tilstrekkelige utfordringer for å delta i samarbeidet Framtidens byer. Med samarbeid på tvers av kommunegrenser og forvaltningsnivåer har vi et bedre grunnlag for å få til noe. Dette er en felles dugnad der alle må delta og bidra. Gjensidige forpliktelser og økt samarbeid har inspirert vår prosess. Dessuten dreier det seg om å dele erfaringer og kompetanse. Litt konkurranse mellom kommunene om hvem som får til mest, skader heller ikke, mener Iversen. I kjølvannet av avtalen er det utarbeidet en handlingsplan med en rekke konkrete tiltak for å redusere klimagassutslipp og skape et godt bymiljø, som er robust nok til å møte et endret klima. Lokalt er det etablert et klimaforum med forpliktende deltagelse fra kommunen, Bergen næringsråd og forskningsmiljøer. Kommunen samarbeider dessuten med forskningsinstitusjoner om å utvikle en lokal klimamodell. Dette arbeidet har bidratt til at Bergen, som eneste by i Europa, nylig er blitt medlem av European Climate Forum (ECF). Bergen vil etter planen bli en modell innen ECF-samarbeidet. Det innebærer at vi vil få tilgang til store ressurser og kompetanse, samtidig som de erfaringene vi gjør oss, vil komme andre byer til gode, avslutter Iversen. tore.kamfjord@dsb.no 24