Sp.kl. Freidig O-avdelings interne organ Februar 2014 Nr. 1 36. årgang

Sp.kl. Freidig O-avdelings interne organ Februar 2014 Nr. 1 36. årgang STAFETT-NUMMER ÅRSMELDING 2013

Flere flotte stafettlag anno 2013 (se også mange gode stafettlag i Sofaposten 2 og 3 i 2013): Forside-bildene er tatt av Jostein Mårdalen (25-manna) og Sturla Sæther (junior-nm stafett) De tre beste i Jaktprøven 3. i MNM 4. i MNM H35-pallen i MNM --> D35-pallen i MNM Bronse både i MNM og NM

Leder Det har vært en merkelig vinter: Mye mildvær, knapt nedbør, og det er så å si bart både gatelangs og i terrenget. Mange savner selvfølgelig skiføret. Men vi kan til gjengjeld glede oss over gode treningsforhold. Det har vært bra oppmøte på treningene, spesielt på mandager. En og annen økt ute i terrenget har det også blitt. Sesongen nærmer seg raskt. Sprintcupen starter så smått i begynnelsen av april. Etter påske ruller vi i gang aktivitetene våre for alvor, ikke minst med rekrutt- og ungdomstreninger. Terminlista ser bra ut, og jeg håper å få se mange på løp i 2014-sesongen. Jeg vil spesielt oppfordre våre medlemmer til å sette ring rundt O-festivalen på Norefjell (27.-29. juni), Midtnorsk mesterskap i Stjørdal/Meråker (15.-17. august) og stafetten 25manna i Sverige (11.-12. oktober). Klubben organiserer felles overnattingsopplegg på disse tre løpene, og vi tilbyr subsidiert busstransport til O-festivalen og 25manna. Vi kan love mye Freidig og mye moro! Alle er velkommen til årsmøtet på Fjellseter tirsdag 25. februar kl 1900. Utkastet til årsmelding er en viktig del av dette nummeret av SOFA-posten. Etter at vi har avsluttet den formelle delen av årsmøtet skal vi bl.a orientere om status for en mulig søknad om å arrangere O-festivalen på Oppdal i 2017. Mer om dette i årsmeldingen. Jeg ønsker alle en fortsatt fin vinter, forhåpentligvis også med litt snø, og velkommen til sesong i april! Arild Holm Clausen Redaktørens leder Denne gangen er Sofaposten som et tema-nummer å regne, med temaet stafett. Her kan dere lese om 25-manna 2013 og 25-manna 1991, Freidigstafetten 1965 og ni svært gode NMetapper fra 2013. Noen stafettbilder fra sommerens MNM er også med. Hvis dere ikke er lei o-litteratur etter all stafett-lesinga kan dere fortsette med en stor bom, Olles besøk hos et nytt Freidig-medlem han har «trängt sig på» hos, Karen Olines ferd mot NM-gull og sist men ikke minst: 12 sider årsberetning. Den viser at det gror godt i Freidig o- avdeling! Takk for skriftlige bidrag fra Jostein Mårdalen, Mari Angell-Petersen, Knut Lillealtern, Hanne Sandstad, Sindre Johannessen, Mattis Holt, Frida Sæther, Rein Helle Mårdalen, Olle Malmring, Gina Mølnvik, Arild Holm Clausen, redaksjonens egen Karen Oline Kolstad og dessuten hele Styret som har skrevet Årsmelding. Vi har i tillegg fått bilder fra Sturla Sæther og Svein Terje Kolstad. Grete Berge Owren

25 gode Freidig-venner på Stockholmstur 25manna stafetten 2013 Forfattet av Jostein M. For første gang på lenge, eller kanskje var det første gang over hodet, skulle Freidig delta på 25-manna stafetten. Denne stafetten som går i nærheten av Stockholm på senhøsten, reklamerer med at den kårer verdens beste o-klubb. I og med at Freidig jo selvfølgelig er verdens beste klubb, mente enkelte av oss at dette var plankekjøring og at her snakket vi om å dra for å innkassere pokalen. Så enkelt skulle det vel vise seg at det ikke ble, det finnes tydeligvis et par andre gode o-klubber også. Det ble en meget intensiv helg. Fra tidlig fredag morgen til litt utpå natt til mandag hadde vi et tettpakket program. Vi suste av sted med buss nærmere1700 km i til sammen nesten et helt reisedøgn, vi trente ei super økt med klassisk svensk trekkspillorientering 1 oppå en mystisk svensk ås med ei stor mast, løp en fantastisk stafett, og en meget intensiv og krevende mellomdistanse. Vi slet oss gjennom flere språkkurs, svarte på rundt 150 Quiz spørsmål fordelt på 5-6 ulike Quizer og berget sikkert årsomsetningen til ei supereffektiv pizzasjappe i et avsidesliggende svensk veikryss. Straks vi hadde fått etablert oss på bussen, tidlig fredag morgen tok Johan føringen og demonstrerte at han kan mer enn å grisebanke verdenseliten i H45. Han SANG! Og ikke bare sang han, han sang også en egenkomponert visestubb om å være venner og om å bry oss om hverandre. Vi setter oss i bussen å tar hveran i hand. Vi er en masse venner som tycker om hveran. Å Olle er alles pappa og Freidig er vårt hjem. Å vi er venn med alle i bussen må du tro. Til tross for iherdige protester fra noen av Johans nærmeste - og særdeles flaue - slektninger, bestemte vi oss for å melde ham på til neste års Norsk-svenske Talenter. Det viktigste med å løpe 25manne er å være et lag SAMMEN. Skal vi få det bra til må vi ha gode venner som støtter hverandre både når det går bra og når det går litt dårlig. Johan var selvutnevnt vennegeneral og innførte hemmelige venner. Vi skulle alle ha vår egen lille venn, en vi skulle ta oss litt ekstra av, passe på og bygge lagfølelsen med. Det var om å gjøre å ikke røpe seg for sin venn, det var jo tross alt hemmelig. På kvelden etter stafetten skulle vi forsøke å gjette hvem som var vår hemmelige venn. Det ble mye lureri ut av dette. Veldig mange forsøkte for eksempel å gi inntrykk at de var venn med Olle. Dette ble nesten i meste laget for stakkars Olle, som nærmest ble overfalt av omtenksomme og hyggelige venner. Den samme Olle overgikk forresten alle våre forventninger til en aktiv reiseleder. Ikke bare ordnet han det meste praktiske, men han ga oss også et intensivt og 1 For de som lurer på hva trekkspillorientering er så får dere ta en titt på treningskartet. Løypa så ut som et trekkspill med masse krysninger.

meget nyttig språkkurs i stockholmsk. Stockholmsk er et merkelig språk som minner litt om svensk, men som i tillegg har en rekke spesialord. At tallefjant betyr ekorn og at gulebøy er banan var vi vel klar over fra før, men at jungelkorv også betyr banan, at promenadsjokolad betyr snus, og at skit på snøret betyr liten hund i bånd var nytt for de fleste. Uansett var vi langt bedre forberedt til å møte de innfødte etter kurset. Det kom til nytte. Jeg hadde selv nemlig en reell tur i spinaten på stafetten og fikk et akuttbehov for å kommunisere med ulike tilfeldig forbipasserende innfødte for å kålla leget. Selve stafetten, ja: det var jo egentlig derfor vi var kommet. Tomas og Karen Oline skulle løpe de to første etappene. De dro fra overnattingsstedet litt før oss andre fordi de ikke syntes det var så kjekt å kjøre buss. Tomas mente at de store lagene pleide å sende løpere på nøkkeletapper til arenaen med privatsjåfør. Han ble derfor litt snurt når han bare fikk kjøre en helt vanlig drosje. Når vi andre kom ruslende inn på TC (TC er svensk og betyr Tävlings-Centrum, eller samlingsplass som det også kalles) hørte vi de første radiorapportene fra skogen. Speakeren kunne fortelle at Valentin Novikov lå bra an, rett i hælene på en rar figur som mest av alt så ut som en postmann. Det var i alle fall slik vi tolket den litt skurrende speakeren. Freidigleiern jublet og hadde klokketro på at Tomas Postmann Eidsmo gjorde slik han så eplekjekt hadde lovt kvelden i forveien. En spent gjeng Freidigløpere fulgte derfor med når førsteetappeløperne begynte å komme inn. Vi ventet og ventet men ingen postmannen dukket opp, i alle fall ikke helt i tet. Stafetten gikk sin gang og den ene freidigløperen etter den andre kom i mål. Nesten samtlige var godt fornøyd med egen innsats, mange hadde til og med overgått egne forventninger. Terrenget var meget krevende, spesielt i siste halvdel av løypa. De fleste løypene måtte gjennom et gammelt gjengrodd brannområde med tett vegetasjon. Her var hovedfargen mørkegrønn, oversikten liten, og mulighetene for å rote seg skikkelig bort nærmest uendelige. Spesielt morsomt var det derfor at ungdommen gjorde det så bra. I snitt hadde nok Freidig et ungt lag med flere unge løpere enn mange av konkurrentene våre. Da er det spesielt morsomt at vi hevdet oss så bra. Av alle de 25 etappene var det kanskje bare 2 herreløpere over 40 år som hadde grunn til å være skikkelig misfornøyd med egen innsats. Resten gjorde det bra og hadde gode opplevelser og god følelse. Jeg tror det var mange, både unge og eldre, som fikk kjenne på følelsen av å mestre en bra stafettetappe. Tidtakersystemet til arrangøren brøt sammen og det var ikke mulig å få opp tider og resultater. På mange vis var ikke dette så nøye. Det viktigste var jo tross alt at vi hadde en god opplevelse i skogen, en god opplevelse av å løpe sammen på et stort Freidiglag, og en erfaring med at vi hjalp og støttet hverandre. Det var utrolig flott. Resultatet ble forresten avgjort i bussen tilbake til Trondheim. En quiz med påfølgende gjennomsnittsregning viste da at Freidig havnet på en 82. plass. Det var vi meget fornøyde med. Lenge-lenge etterpå, etter at arrangøren hadde klart å finne fram tidsregistreringen og i tillegg disket en del lag, viste det seg at Freidig ble nr 75 av i alt 308 fullførende lag.

På kvelden etter stafetten ble det avslørt hvem som var de hemmelige vennene. Noen av vennene hadde gjort en så hyggelig og god jobb at de ble avslørt med en gang. Enkelte andre hadde ikke helt startet på vennejobben ennå, og lurte på om ikke det var tidsnok på veien hjemover i bussen. (Makan!). Dagen etter stafetten var det tid for 25-manna korten, en mellomdistanse i det samme krevende terrenget som dagen før. På ny ble det en flott Freidig-dag med mange blide og fornøyde løpere, og det var en litt sliten gjeng som satte seg i bussen mot Trondheim etterpå. Verdens beste o-klubb? Joda, vi gjorde det bra. Vi skal være godt fornøyd med å bli nr 74 eller 75 eller 82, men egentlig spiller det vel ikke så stor rolle. Vi hadde en flott tur, vi var gode venner; både litt hemmelige venner og ikke fullt så hemmelig venner. Vi hadde ei sosial helg sammen med folk vi liker å være sammen med. Mange kunne også glede seg over bra orientering, god flyt og jevne løp. Et par av oss gamlingene måtte gledet oss mest over at de unge fikk det så bra til. kanskje vi er verdens beste klubb? Det kommer helt an på hvordan vi måler. Hovedinntrykket fra 25-manna 2013 er at dette er en utrolig fin klubbtur til en stafett som virkelig kan forene de ulike aldersklassene i klubben. Turen passer utmerket som en sosial sesongavslutning og er nok det enkeltarrangementet som kan samle store deler av klubben til en felles innsats. Freidig har mange gode løpere i ulike klasser og vi har derfor gode forutsetninger for å kunne gjøre det bra i 25-manna også seinere år. Det bør være en ambisjon å kunne mobilisere/motivere for å få til to lag i 2014. Dobbelt så mange dobbelt så morsomt og flere ganger så sosialt! To lag i 2014 ble for øvrig enstemmig vedtatt på bussturen hjemover! Her går starten. Hvor er postmannen?

Eksempel på en av gaflingene på 4. etappe. Våre yngste løpere sprang en god etappe med utfordrende orientering. De lengere etappene måtte også inn i det krevende terrenget sør for post 9 og 10. Hvordan løpes 25-manna? 25manna er en stafett med 25 løpere på hvert lag. Etappene har ulik lengde og det er regler for hvilke klasser som kan løpe de ulike etappene. For at ikke stafetten skal ta for lang tid kjøres etappene 3 7 med fire personer samtidig. Det betyr at 2. etappe-løperen veksler ut 4 løpere på 3. etappe. Disse har ulik gafling. Fjerdeetappeløperne har bestemt hvilken rekkefølge de skal starte i, men de kan ikke vite hvem de skal veksle med. Det avhenger av rekkefølgen inn fra tredjeetappe. 5. 6. og 7. etappe fungerer på samme måte. Siste løper inn til veksling fra 7. etappe veksler med løperen på 23. etappe. De tre siste etappene løpes deretter på vanlig måte med én og én løper. En av utfordringene i 25Manna er å sette sammen lagene slik at løperne på 7. etappe kommer inn til veksling samtidig. En ganske morsom effekt av de parallelle etappene (3-7) er at løpere på samme lag kan samarbeide ute i skogen ved å sammenlikne løyper og koder, sjekke fellesposter og hjelpe hverandre både o-teknisk og til å holde oppe tempoet.

Fakta om 25Manna 25 manna ble første gang arrangert i 1974. Da løp man alle etappene etter hverandre. Det medførte at de siste etappene ble nattetapper. Hvert lag skal ha minst 7 kvinnelige løpere og alle lag må minst ha en løper under 17 år. På 80-tallet startet man med å kjøre etappene 3 7 med fire løpere i parallell. Dette forkortet arrangementet betydelig. I 2013 fullførte 308 lag stafetten av de 395 lag som var påmeldt Med 25 løpere som alle skal innom 10-15 poster (det blir mer enn 300 poster per lag!) er det nesten rart at det ikke er ennå flere lag som blir disket. Mange er flinke til å sjekke koder. Nesten 10 000 løpere var med på 25manna 2013. På etappene 3-7 er det nesten 1600 løpere i skogen samtidig. Det blir folksomt. Resultater 2013 Halden vant. Freidig kom på 75. plass av i alt 308 fullførende lag. Dette er 9 plasser bedre enn Quizresultatet fra bussturen. Freidig var kun 78 minutter etter Halden 1. Freidig ble 5. beste norske lag etter Halden, Tyrving, Nydalen og Varegg. Tradisjonen tro slo vi Haldens andrelag (Denne tradisjonen ble startet på NM stafett for damer i 2013) Olles gamle klubb Snättringe SK kom på 76. plass. Vi slo dem med 6 sekunder etter drøye 6 og en halv times løping. Det regnes selvsagt som utklassing! Karen Oline var den freidigløperen som løp oss frem flest plasser ( 104! ), fra 264 til 160. Hun tapte kun 3 minutter til teten på en etappe med mange meget gode D21E løpere! Frida hadde vår beste etappeplassering (35.). Hun løp oss opp 14 plasser på siste etappe! Det er meget bra på en damer senior-etappe. Frida måtte forresten se seg slått på etappetid av Simone Niggli med lusne 3 sekunder! Skjerp deg Frida! ( ) Dagens raskeste Freidigløper var nok Sindre. Han hadde 91. beste etappetid (på en 4-manns etappe) og var bare 6 min. etter meget sterke seniorløpere som Scott Fraser og Lauri Sild. Jostein og Tomas hadde grunn til å gremmes over sine etapper. Lars, Vegard, Kristian Fredrik og Jonas løp den viktige 3 km lange 4. etappen. De hadde tøff konkurranse av eldre og langt mer erfarne løpere, men gjorde en fantastisk flott etappe for Freidig. Karteksemplet viser denne etappen. Den ande ungdomsetappen (etappe 6) ble løpt av Håvard, Malin, Are og Oskar. De viste at vi virkelig kan stole på ungdommene, også på de store stafettene. De løp opp laget nesten ti plasser og plasserte oss innen topp 100. En ganske stor del av denne etappen gikk inne i det krevende grønne terrenget. Freidigs lag 1 Tomas Eidsmo 2 Karen Oline Kolstad 3 Heidi Arnesen, Mari Angell-Petersen, Hege Holth Johannessen og Mona Høiås Sæther 4 Lars Sandstad, Vegard Kittilsen, Kristian Fredrik Lynum og Jonas Grønli 5 Bjørnar Lynum, Rein Helle Mårdalen, Knut Sveinung Rekaa og Sindre Johannessen 6 Håvard Eidsmo, Malin Sandstad, Are Helle Mårdalen og Oskar Spets Storhov 7 Olle Malmring, Mattis Holt, Vegard Grønli og Jostein Mårdalen 23 Mats Eidsmo 24 Johan Ivarsson 25 Frida Sæther

NM senior stafett, Bronselaget Karen Oline: Endelig var det NM-uka, denne uka hadde jeg gledet meg til lenge. Etter en stor bom tidlig i løpet på både langdistansen (bom på 2.) og mellomdistansen (bom på 1.) var jeg innstilt på å ha full kontroll fra starten av løpet på stafetten. Jeg startet i første rekke sammen med flere rimelig gode løpere rundt meg, og vurderte før start å spørre om jeg kunne få autografer. I fjor løp jeg også første på NM-stafetten. Det var veldig moro, så jeg gledet meg til å løpe i år også. Målet til Freidig-damene var at begge lagene skulle få premie. Her kommer kommentarer fra min etappe, kart med veivalg ligger på kartarkivet. Det går lett opp bakken til startposten. De fleste andre, bortsett fra ei, løper lenger langs vannet enn det jeg har planlagt. Jeg har full kontroll på hvor jeg er, og løper opp til høyre som planen var. Det er godt å føle at man har 100 % kontroll på hvor man er og hvor man skal. Jeg løper opp søkket, forbi kollen med to høydepunkt og ned i posten. Yes, rett i, synes det er rart at jeg ikke ser noen andre, men regner med de har andre gaflinger og fortsetter til 2. På 2. posten ser jeg flere andre lag. Blir litt usikker inn i 3., men leser mye kart så finner den bra. Vi blir ei klynge på ca. 4 løpere på vei til 4. og 5. Ut fra 5.-posten synes jeg de andre drar for langt mot venstre, og finner ut at jeg ikke skal bry meg om dem og løper lenger mot høyre. Blir litt usikker på hvor langt til venstre jeg har løpt, og det går litt sakte inn i posten, men kommer i min post. (Godt å klare å stole på seg selv så man ikke blir med i feil gafling). Blir da nådd igjen av noen andre løpere. 7., 8., 9., 10., 11. og 12. går bra, jeg leser mye kart og har god kontroll. Kommer litt langt opp til 13., og ei fra NTNUI kommer forbi. Er fornøyd når jeg sender Mari ut på 2. etappe. Det var veldig moro å se at jeg var likt med gode løpere fram til 5., og jeg er veldig fornøyd med løpet etter 6.-posten også! Godt å endelig få til et bra o-løp. Dette var et løp hvor jeg kjente godt når jeg hadde god kontroll, og fikk den ekle følelsen i magen når jeg begynte å miste kontrollen (på vei til 6.). Den godfølelsen man har når man har full kontroll skal jeg prøve å finne så ofte som mulig. Samtidig skal jeg også klare å stoppe opp når den ekle følelsen kommer. Sesongens mest spennende øyeblikk må vel ha vært når sisterunden på siste-etappen! Bra at begge lagene fikk premie. Mari: Etter en kanonetappe av Karen Oline gikk jeg ut på 2. etappe (se kart neste side) som nr 8. Med flere gode løpere rundt meg forstod jeg fort at tempoet kom til å bli høyt. Tyrvings Birte Riddervold Teigen og Nydalens Elisabeth Ingvaldsen var blant dem. Strategien var rimelig grei, prøve å holde farta til de rundt meg men ha god kontroll på kartet, gå i riktige gaflingsposter og være forberedt på å bli alene. Den store fysiske prøvelsen kom allerede ut fra start, med en lang bratt stigning. Formen var god og det gikk overraskende greit å henge med. Gruppa spredte seg med gafling på 1. post, men i løpet av de neste par postene var ca 5 løpere samlet igjen. Rundt 4. og 5. post var det tett løvskog og ulendt terreng. Etter å ha ligget bak og slitt litt med tempoet en stund, var det godt å se de andre bomme men selv gå kontrollert rett i disse postene med Tyrving i helene. Noen kom og noen forsvant, men mellom 6. og 7. post var vi igjen en klynge på ca 5. Nå begynte det å røyne på, men i bratt ulendt nedoverbakke lar jeg meg ikke løpe fra. I den bratte steinete skråninga fra 6. post ned til passering, fikk jeg en liten luke på Tyrving og Nydalen. Hørte over høyttaleren at jeg passerte som nr 5 og ble aldri så lite stressa. Til 11. post gikk jeg rett på. Tyrving fulgte etter mens Nydalen, som lå bakerst, gjorde det rette og sprang vei rundt. Dermed var vi samlet igjen på posten. Etter det hadde jeg mer enn

nok med å ikke miste kontakten på de siste postene inn til mål. Inn til en 7. plass var over all forventning! Det var utrolig artig å gå ut i en så god posisjon. En litt ny opplevelse og utfordring å ha så mye gode løpere rundt seg på stafett. Da var det utrolig artig at formen og det o-tekniske klaffet denne dagen Hanne: Etter tre flotte dager på Kongsberg med mange gode resultater for Freidig var det igjen klart for stafett. Kvelden før ble vi enige om at vi skulle være med på kartet slik at vi gikk rett i alle postene og dermed minimerte tidstapet. Og så skulle vi ha det gøy, men for all del unngå spurtoppgjør! (Det ville jeg absolutt ikke ha ettersom jeg de siste årene stort sett hadde vært knust i enhver spurt uavhengig om den hadde var kort, lang, oppover, nedover ) Med startnummer 3 var Freidig i flytsonen helt fra starten av, og selv om regnet aldri så ut til å gi seg, virket det ikke som om det hadde noen negativ påvirkning på de som var ute og løp. Men vi som ennå ikke var i gang var veldig glade for at Svein Terje hadde droppet skifteklærne sine og prioritert å ta med teltet!

Karen Oline leverte sine saker utmerket og heldigvis kom hun inn uten hodeskade denne gangen. Mari fortsatte og gjennomførte en super etappe og jeg fikk et godt utgangspunkt litt bak og sammen med Tyrving. Jeg registrerte at en plass blant de 6 var innenfor rekkevidde og det skulle jeg prøve å klare. Løp ut ganske behersket, men fikk ikke helt flyten og det ble litt smårusk i starten. Følte meg likevel pigg og fortsatte i et jevnt tempo. Da jeg nærmet med passering syntes jeg at jeg så NTNUI, men tenkte ikke så mye på det. De hadde jo gått ut et godt stykke foran. Et strekk til, og der så jeg ryggen til Halden 2. Kunne det være mulig??? Ved passering skjønte jeg at vi lå og kjempet om tredjeplassen. Vet ikke om jeg helt likte den situasjonen jeg hadde havnet i, for jeg skjønte jo at dette kunne ende i spurtoppgjør Ut på siste runde var jeg litt på defensiven pga mine manglende spurtegenskaper og tankegangen var langt fra positiv! Var usikker på om det var gaflet sisterunde så jeg bestemte meg for at jeg skulle konsentrere meg om de siste postene og utsette tankene på spurten. Orienterte sikkert og selvstendig hele runden, men Halden ville ikke slippe. Da jeg nærmet meg nest siste post innså jeg at dette kom til å ende i et spurtoppgjør og da bestemte jeg meg for at jeg om ikke annet skulle være først på siste post. Og det klarte jeg! Klabbet det litt til med stemplingen, men Halden var urutinert og valgte samme stemplingsenhet som meg så hun måtte vente til jeg var ferdig! Så var det bare å løpe Og etter hvert som jeg sprang oppover oppløpet og ble båret fremover av alle heiarop og jeg fortsatt ledet, fikk jeg et lite håp om at dette kunne gå. Jeg ga alt jeg hadde (vet ikke hvor kreftene kom fra, men en kommer visst langt med viljen) og kastet meg over mållinjen på 3. plass!! Vi klarte det, vi slo Halden 2! (Til opplysning så var to av damene på Halden 2 med på Haldens 1. lag som ble nr 2 i TIO Mila.) Tilfeldig er det neppe, men noe godt svar på hvorfor vi nesten alltid presterer bra i stafetter har jeg ikke, men en ting er i hvert fall sikkert. Det er utrolig morsomt å være med Freidigs satsende juniorer på slike turer. Dere er en super gjeng! Takk til de gode lagvenninnene mine, støtteapparatet og resten av Freidiggjengen som heiet oss frem til en uforglemmelig bronsemedalje. Har ikke noe i mot å oppleve det igjen! Med plasseringene 6,4,3 de siste tre stafett NM ene å se tilbake på, vil jeg ønske dere alle en god treningsvinter så ses vi til nye utfordringer om noen måneder!

Knut Sveinung, snart på spåret - Olle tränger sig på hos Knut Sveinung Rekaa - Allt jag begärde var en kopp kaffe. Men vad fick jag? Våfflor och kolsyrad kråkbärssaft (kreklingsaft). Underbart! Jag älskar våfflor utan grädde. Knut och hans fästmö Hege har bott på Steinan i dryga två år. För mig var området en ny bekantskap. För att komma hit måste man ta sig en km rakt upp i luften. Här finns en mataffär där urvalet är till bunns, men inte priset och en buss som i rusningstid har två avgångar i timmen. Trots att Steinan ligger på fel sida stan, om jag skall hem till mig vill säga, fick jag ett mycket positivt intryck av stadsdelen, då jag vid klart väder ser ända hem till Sverresborg. Knut växte upp på Rekå gård i det lilla samhället Heddal (ni vet den där platsen med den grandiosa stavkyrkan) i Notodden kommun. I idrottsväg var det fotboll, brottning, längdåkning och främst skidskytte som gällde. Först när han var 15 år blev han lockad till orienteringssporten av kamrater i skidskyttemiljön. När han blev junior och var den enda i sin åldersklass i Notodden valde han att byta till grannklubben Kongsberg. När han flyttade till Trondheim för att studera valde han att lägga skidor och bössa på hyllan och enbart satsa på orientering. 2006 inledde Knut sina ingengörsstudier på Bygg- och miljöteknik vid NTNU. Efter tre år valde han att fördjupa sig inom området väg- och järnvägsstandard. Speciellt järnväg tilltalar den över genomsnittet miljömedvetne civilingenjören. Naturligtvis blev det mycket orientering i NTNUI under studietiden, och i orienteringssektionen har han verkligen satt spår efter sig. Som ekonomichef skaffade han långsiktiga sponsorkontrakt med Sweco och Skanska. Dessa inbringar ca 170000 kr årligen till orienteringsavdelningen. Han har också varit löpsledare för Tour de Trondheim och Hu og Hei. Som löpsledare bidrog han till att omvandla touren från ett internt till ett nationellt arrangemang. Hu og Hei hade under en tid lidit av ett vikande deltagarantal, men genom att öppna upp för fler klasser, bl.a. parlöp för ungdom, och ordna med en inbjudande hemsida, fick han deltagarantalet att stiga. Det skall påpekas att Hege hade en stor del i dessa framgångar. Han har deltagit i Tiomila flera gånger, varav två gånger i NTNUIs förstalag. Fem gånger har han haft förmånen att få springa långa natten. Ett av de starkaste orienteringsminnena har han dock från Jukola 2009. Knut sprang tredje sträckan för NTNUIs andralag och gick ut i tät tillsammans med Halden 1 och Halden 2. En bit ut på sträckan blev han uppsprungen av Delta och Kalevan Rasti, men trots olika gafflingar hade han följe med dessa lag ända in till växling. På slutet av sträckan dök ytterligare några lag upp, men Knut höll ihop det hela och växlade till slut som tia. Det hela slutade med att NTNUI 2 slog NTNUI 1. Några av anledningarna till att Knut valde Freidig som ny klubb efter studierna var att han upplevde att det var en god miljö i klubben samt att sammarbetet mellan NTNUI och Freidig under VM fungerade väldigt bra. Dessutom ville han komma till en klubb som deltar i stora stafetter. Sedan i höstas är han förlovad med Hege, som också studerat på NTNU och är aktiv orienterare. Trots att de träffats flera gånger var det först på en fest i O-kjøkken i maj 2008 som Knut upplevde att det började hetta till mellan dem. Några dagar efter festen frågade Knut om en date, en joggingdate. Under våren och tidiga sommaren det året blev det flera joggingdater. Till slut tog han en rövare och bjöd med henne på hyttetur, utan att berätta för henne att det bara var de två som skulle dit. Men det hela gick enligt plan. Efter den turen bestämde han sig för att göra slut med D16 och flytta ihop med Hege i familjelägenhet i studentområdet Tett og lav, eller vildsvinslängan som den heter i folkmun. Hösten 2013 ville Knut sätta lite färg på förhållandet, så han bestämde sig för att fria till

Hege. Sagt och gjort, på fjället Storsalen på Fosen gick han ner på knä, plockade fram en ring av rostfritt stål och frågade Hege om hon ville gifta sig med honom. Svaret blev NEJ...nej, nej, nej, nej, nej, vad är det du gör. JA. I det civila arbetar Knut hos ViaNova, en av klubbens sponsorer. Där arbetar han med ritningar och 3D-visualiseringar av allt från små till stora väg- och bostadsprojekt. I framtiden hoppas han också få möjlighet att arbeta med järnvägsprojekt. Det vore ju trevligt att känna en rallare. Efter fyra trevliga timmar på fel sida stan, om jag skall hem till mig själv vill säga, var det dags att åka till en annan fel sida av stan, om Knut skall hem till sig vill säga. Fin utsikt med bättre kamera Inte bara en kopp kaffe ============================================================================== Fellesturer og reiser 2014 I år blir det arrangert to fellesturer. Den første blir til O-festivalen i Norefjell 27-29 juni. Vi kommer bo i leiligheter på Norefri der det er booket 90 sengplasser. Per nå er vi 63 påmeldte, så skynde deg å reservere plass gjennom å melde deg på via Påmelding intern på nettsiden. Påmelding til konkurransene gjør du via Eventor. Den andre blir liksom forrige år til 25-manna i Stockholm 11-12 oktober. 2013 stilte vi med et lag, men i år satser vi på å få i hop to lag. Midt-Norsk Mesterskap går i år i Stjørdal og Meråker 15-17 august. Første dag er arenaen i Stjørdal, meden de to andre er i Meråker. Her vil vi tilby overnatting mellom konkurransene i Meråker. Mer informasjon om turene kommer senere. Heng med på nettsiden, e-postlisten og facebook. Olle

Mari Angell-Petersen: MIN ST RSTE B Det har nok blitt noen bommer i løpet av min drøyt 30-årige karriere som o- løper, men en av dem utmerker seg som litt mer håpløs enn de andre. Dette var som 19-åring under normaldistansen i junior-nm i Sandefjord. Terrenget var småkupert med granskog og en god del innslag av tett løvskog. Uoversiktlig og likt over alt slik jeg husker det... Like ved 3. post gikk jeg på trynet, og til min store ergrelse oppdaget jeg at kompasset var knust. Litt akutt forvirring ble til et par minutters bom med det samme. På grunn av terrengtypen hadde vi på forhånd fått innprentet at her var det kompass, kompass og atter kompass som gjaldt, så alt håp om en god plassering forsvant ganske raskt. Jeg har alltid hatt en håpløs retningssans, så den visste jeg ville være til liten hjelp. Men å bryte NM sitter jo langt inne, så nå var det bare å orientere detalj for detalj og komme seg gjennom løypa. Dette syntes jeg gikk riktig fint.. en stund. Jeg la ut på det lange 6. strekket, etter hvert litt sløva av dette fikser jeg -følelsen. Skulle holde retningen ut til et sti-system jeg kunne bruke inn mot posten. Det tok veldig lang tid å komme seg dit, jeg virra nok endel rundt og etter hvert begynte skogen å bli urovekkende kjent. Riktignok var denne skogen ganske lik over alt, men dette stemte ikke. Så var jeg altså nesten tilbake til 5. post, som jeg forlot for kanskje 15 minutter siden. Min dårlige retningssans var igjen bekreftet. Jeg befant meg ganske mange kilometer fra mål og å finne en ledelinje frem til samlingsplass var et mer realistisk mål enn å gjennomføre løypa. Til mitt store hell møtte jeg etter hvert på en kar som også hadde brutt løpet sitt, da med en litt bedre unnskyldning enn meg, nemlig en kraftig overtråkk. Og heldigvis hadde han litt bedre oversikt over hvor i skogen vi befant oss enn det jeg hadde. Sammen fant vi frem til en førstehjelpspost og fikk bilskyss tilbake til samlingsplass. Må innrømme at jeg godt kunne tenkt meg litt blod eller andre tydelige tegn på at jeg trengte den bilskyssen tilbake fra skogen M Til neste Sofapost utfordrer jeg Stig Magnar Løvås til å beskrive sin største bom.

Hist-O-riske tilbakeblikk: Stafetter i 1991 og 1965 I dette stafett-nummeret av Sofaposten har vi med både nyere- og eldre stafetthistoriske tilbakeblikk. I 1991 deltok vi i 25- manna for 4. gang og vi har på denne siden sakset fra Sofapostens nummer 4-91. Knut Lillealtern følger opp Freidigstfettens historie fra forrige nummer på de neste sidene. For de unge og eventuelt andre «nye» o-løpere må Vital-o-cupen som nevnes i overskriften forklares: Det var en klubb-konkurranse etter utslagsmetoden, hvor de beste klubbene fra hvert distrikt møttes i en landsfinale hver høst, i oktober.

HEFTIG STAFETT-DEBUT Jeg husker ikke hvor mange vi var på startstreken den junimorran øverst på vollen på Marka, men dette var noe helt nytt for meg. Vi var oppstilt på ei lang rekke og da startskuddet gikk var det bare å henge seg med flokken av kåte gutter som raste ned skråninga mot myrdraget vest for Leirsjøan. Blodsmaken i kjeften kom allerede på vei oppover stien mot Bjørktjønna, men heldigvis var det noen som gikk over i gangfart oppover skogryggen, så langs høydedraget inn mot første post var det ennå noen flere enn meg til å lete. Og sannelig, jeg gikk rett i posten og satte optimistisk avgårde øst-over stormyra mot andre. Men plutselig var det ikke så mange andre å se allikevel, jeg ble hengende etter, og da jeg nådde skogkanten var det en god stund siden jeg så nest siste mann forsvinne inn mellom grantrærne. Du verden hvor høye de trærne var og hvor tett de sto! Dette var første våren jeg deltok i o-løp på ordentlig. Hadde sykla hver uke fra Blussuvoll til Freidig`s nybegynnerkvelder i Gramskaret på toppen av Møllebakken. Året før hadde jeg, like etter skolestart, sett et oppslag på ytterdøra på Ros-enborg skole om «KM for høgre skoler» i Selbu. Jeg hadde meldte meg på, mest fordi jeg regna med å få skyss siden vi hadde hytte i «Lykkelandet». Dette debutløpet ga meg faktisk mersmak. Jeg brukte ca. 1t 10 min på 2,6 km, mens vinnertida til Kristen Kjeldstad (Freidig) var under 25 min. Til tross for dette bestemte jeg meg altså for å oppsøke o-treningene neste vår. Freidig var allerede klubben. Vi guttan ovafor Øvre Singsaker hadde alle representert klubben i skihopping og fotball i 3-4 år allerede. var jo tross alt videre rett østover jeg skulle, og lot det stå til bortover skråninga. Men akk, her skulle erfaringene komme «the hard way», tydeligvis. Jeg surra omkring en 10-12 minutter uten å ane hvor jeg var, og hvordan jeg etter hvert fant flagget kan jeg ikke gjøre detaljert rede for idag, snart 49 år etterpå. Ved å studere det inntegna vegvalget (jeg har kartene mine i ringpermer og bøker, helt fra KM`et i Selbu 1964) fikk jeg en liten sving oppom et stup for høyt på 3.posten, men det var for ingenting å regne. 4. post gikk som en drøm, men jeg kan huske gåsehuden i nakken da jeg hørte stemmen til Kjell Ivar Aune som satt postvakt der: «Ka du har håillt på me du?». Ja han kunne spørre, han. Konsentrasjonen og den smule selvtillit jeg hadde gjen-erobret de siste strekkene forsvant bortover mot siste-posten. Nøla rundt et par nervepirrende minutter før jeg kom meg høyt nok opp i lia og fikk klippa i det lille søkket. Bakken oppover gressvollen mot veksling var lang og tung, og før jeg fikk sendt Erik Stabell ut på andre etappe hadde det gått ca. et kvarter siden første-mann veksla. Erik og Tore A-P tok det imidlertid fint. Så fint at de like godt løp oss opp til 3. plass! Etterpå kunne jeg jo ikke fri meg fra å føle at jeg hadde dumma meg ut. Men allikevel, det var noe ved hele stemninga rundt dette skogsarrangementet, en nydelig forsommersøndag, som gjorde at jeg visste at her var min idrett! Neste gang var det bare å hive seg på sykkelen i Kong Inges gate, igjen. Treningsløp fra Høgåsbakken! Og her sitter jeg og storgleder meg til sesongen 2014. Da rykker jeg opp blant de yngste i H65! Freidig`s o-kart «Mebondhaugene-Holtet». 1964. 1:15 000 Men at jeg skulle bli satt opp på Freidig`s 1. lag allerede første våren kom virkelig overraskende på meg. Og da jeg oppdaga at jeg var helt alene i skogen, med bankende hjerte og helt uten en plan for å finne «krysskollen» borti lia, var ikke rutinen noe jeg kunne ty til akkurat. Jeg tviholdt imidlertid på kompasset, det Knut L Og til våren er det selvfølgelig Freidigstafett, igjen! PS: Kartet til Freidigstafetten 1965 var rykende ferskt, i svarthvitt, men i den revolusjonerende målestokken 1: 10 000. Freidig, med Kjell Ivar Aune i spissen, lå langt framme i utviklinga av moderne o-kart i Norge. Som det går fram av kartet var det bare førstestrekket som var tegna på da vi starta. De neste postene måtte vi tegne av selv, fra kartoppslag på hver av postene.

= Freidigstafetten 1965. Gutter, 1.etp. Freidig`s o-kart «Leinstrandmarka nord». Juni 1965 NM jr-stafett herrer 2013 - topp-ti igjen (9.)! Rein: Norgescuphelga i Grue gikk mot slutten og det var duket for NM junior stafett. Som førsteetappeløper hadde jeg ikke mer tid enn jeg trengte til forberedelser og oppvarming. Etter å ha orientert meg på arenaen og hentet lagsposen var det bare å gjøre seg klar. I det jeg knytter skoene kommer Sindre med sitt velkjente spørsmål, "Det e super i dag ja?". Selv om det var en litt kjølig septembermorgen var det ikke snakk om noen super. Fem minutter til start. Alle førsteetappe løperne var gjennom emitkontrollen og ventet på startskuddet. Stemningen i feltet var spent. Det var lett å se at enkelte hadde litt mer nerver ute av kontroll enn andre. Selv har jeg aldri slitt mye med nervene, men denne morgenen kjente jeg at det kriblet i magen. Jeg visste ikke om det var nerver eller om jeg var gira, men jeg visste at jeg var klar. I det startskuddet gikk var jeg takknemlig for å starte langt framme i feltet. Jeg slapp den verste knuffingen og kunne lett se hvilke grupper som dannet seg. Fra tidligere stafetter og fellesstarter visste jeg at tempoet kom til å være høyt i starten. Selv hadde jeg mer fokus på o-teknikken, noe som viste seg å være smart ettersom jeg gikk rett i førsteposten. Det var lett å se at noen ikke hadde like god kontroll på hvor de var. Tempoet var fortsatt høyt, men jeg visste at det var mulig å henge på så lenge jeg ikke gjorde noen o- tekniske feil. Dette fungerte feilfritt helt til den fjerde posten. Det var ikke mer enn en liten krok som skulle til før feltet hadde dratt sin vei. Det var fortsatt mange rundt meg, men tempoet var ikke i nærheten til å holde følge med teten. Det at tempoet gikk litt ned førte til at o-teknikken gikk enda bedre. De neste 10 postene frem til passering gikk nesten feilfritt. Jeg var veldig sliten, noe flere av tilskuerne på passering sikkert kan skrive under på. Jeg visste at det ikke var langt til mål og at terrenget var lettløpt. Det var bare å gi på alt jeg hadde. Bortsett fra en liten krok på den 15. posten gikk sisterunden bra og jeg kunne sende ut Mattis på den andre etappen med god samvittighet.

Etter å ha drukket masse løperdrikke og overtalt Sindre til å ikke springe med super var det bare å skifte og kose seg med resten av herrestafetten og damestafetten i godt og varmt solskinn. Det viste seg å bli gode resultater for begge lag. Mattis: Jr-NM stafett var første gang Rein, Sindre og jeg fikk løpe på samme lag og vi hadde ingen forventninger om å slå den fantastiske plasseringen fra året før. Med null press og god stemning i laget ønsket vi først og fremst en god gjennomføring av alle tre. Etter en heller skandaløs mellomdistanse dagen før var jeg spesielt klar for å reise kjerringa og avslutte sesongen med å vise at jeg faktisk kan finne poster. Rein sendte meg ut i ei lita gruppe som jeg følte dro avgårde i en merkelig retning når vi nærmet oss første post. Naturlig nok stolte jeg på meg selv og dro avgårde noen grader mer mot venstre og et lite myrsig. Da

jeg så samtlige andre i gruppa stemple på en post i ei grop 70 meter til høyre for meg, og jeg fremdeles ikke så noen postskjerm labbet jeg også bort i skam over å ha tatt en håpløs kompasskurs. Skuffelsen var selvsagt stor da koden på posten ikke stemte og jeg like skamfull løp tilbake til kursen og fant min egen post akkurat på kursen jeg hadde holdt i utgangspunktet, 10 meter fra der jeg sluttet å stole på meg selv. Men så løsnet det. Jeg klarte å stenge ut alle de andre og fant en god fart i det fantastiske terrenget og løp rett i samtlige av de neste postene (med unntak av når en Froling lurte meg til å tro at jeg hadde løpt forbi min 14. post). Følelsen av å seile gjennom løypa, ha full kontroll på terrenget og være stålsikker på postene allerede før man ser dem det er noe alt for få her i verden er forunt. Løptes nedtur: Første post. Heldigvis er det ingen fordel å være først på første post! Løpets høydepunkt: På vei fra 8. til 9. post møtte jeg Byåsen på vei fra 9. til 8. (!). Løpets lærepenge: Stol på deg selv (tror jeg har lært det før). Sindre: Jeg ble sendt ut på siste etappe med et godt utgangspunkt, i rygg på Byåsen og med Frols andrelag like bak. Det er ikke til å legge skjul på at det viktigste for laget var å slå nettopp Frols andrelag, siden det var selveste Paul Sirum som løp ankeretappen. Mattis hadde til og med lovet at han skulle både bade og skinne seg hvis vi slo Paul sitt lag. Derfor var jeg spesielt motivert for å slå de gule-blå nordtrønderne på sisteetappen. Nordtrønderen fra Frol gikk ut i et forrykende tempo, og vi ble raskt kvitt Byåsen. På andrepost ble imidlertid farten litt for høy, og det ble bom på en i utgangspunktet enkel post. Da bestemte jeg meg for å heller senke farten litt videre, og heller la frolingen fortsette i sitt litt vel høye tempo. Tredje post ble dermed en enkel affære, og her forsvant også frolingen på en annen gaflingsvariant. Jeg så dermed mitt snitt til å få en luke på nordtrønderen, og økte farten litt på vei mot fjerdepost. Muligens løp jeg med litt høy risiko, men heldigvis lå posten der jeg trodde. Resten av løpet gikk bortimot feilfritt. Farten var høy og jeg hadde svært lite tidstap underveis. I tillegg er det ekstra motiverende og stadig ta igjen flere lag. De siste par kilometerne etter runding gikk også smertefritt, og jeg løp i mål til niendeplass. Vi hadde på forhånd et mål om topp ti, og niendeplass er godt innafor. Både Rein, Mattis og jeg løp meget solide løp, og er svært fornøyde med stafetten. Må nevnes til slutt av Frols andrelag kom i mål et godt stykke bak oss. Mattis holdt ord og badet (vel å merke innendørs i Husebybadet), men han har i skrivende stund enda ikke skinnet seg. Oppfordrer samtlige til stadighet å minne han på det, slik at han snart gjennomfører det han lovet. -

NM junior stafett jenter - flott fjerdeplass! Karen Oline: I fjor løp jeg førsteetappe på jr.-nm stafett, det skulle jeg i år også. Løpet i fjor gikk bra til halvveis, men etter det ble det en del bom og jeg var ikke fornøyd da jeg vekslet, det ville jeg være i år. Vi hadde løpt i samme terreng dagen før, og var da litt forberedt på hva som ventet. Målet var å ha kontroll på hvor jeg var hele løpet. Jeg løp foran i gruppa på vei til 1. post, og så en post til høyre for meg når jeg nærmet meg postringen. Jeg ble litt usikker på om den var min men valgte å løpe bort til den for å sjekke, feil. Kjedelig å komme feil, men visste da hvor jeg måtte løpe for å komme til min post. Løp forbi en del lag til 2., og var med de første igjen der. Gikk bra til 3. Til 4. var det litt diffust midt på strekket og jeg ble litt usikker, men løp på kurs og hadde kontroll med de store steinene før posten og kom rett i. Etter denne posten var det bare Sigrid Alexandersen (Fredrikstad) jeg så resten av løypa. God kontroll ca. rett på til 5., det var fint å bruke myrene mot posten, selv om de var litt tunge. Ble litt usikker inn i posten, for det var litt tettere i søkket enn jeg hadde trodd, så gikk litt sakte i ringen. 6., 7. og 8. gikk fint. Skjønte ikke helt terrenget på vei til 9., trodde jeg dro på venstresida av myra, og kom derfor til høyre for posten, og Sigrid ble da litt foran. 10.-13 går fint. Var 18 sek bak på passering, tok inn litt på å løpe rett på til 13., men tapte det igjen da jeg løp opp til en post i søkket før på vei til 14, og løp over høyden. Så Sigrid løpe over til 15., men valgte å løpe rundt, tror det var lurt. 16 går bra, men burde helt klart løpt stien til 17. og tapte nok litt på det. Resten gikk fint, men det var tungt opp bakken til 18., og godt å sende Gina ut på 2.-etappe. Kult at vi er med i toppen, veldig spennende stafett dette også! Neste år er Trollelg arrangør, og da bør vi klare å få til minst to lag i både jenteklassen og gutteklassen!