I parken. Det er en benk. Når lysene kommer på ser vi Oliver og Sylvia. De står. Det er høst og ettermiddag. SYLVIA

Transkript

1 THE PRIDE av Alexi Kaye Campbell Scene for mann og kvinne Manus ligger på NSKI sine sider I parken. Det er en benk. Når lysene kommer på ser vi Oliver og Sylvia. De står. Det er høst og ettermiddag. Takk for at du kom. Bare hyggelig. Det er lenge siden sist. Jeg tenkte kanskje du syns det var rart at jeg ba deg møte meg her. I parken. Men det er så fint vær og alt er så... Alt er så vakkert. Og jeg måtte komme meg ut. Virkelig. Jeg har vært altfor mye hjemme i det siste. Noen ganger så glemmer du at det er en hel verden der ute. Andre mennesker. Det er et fint sted å møtes. Og Philip er så mye borte. Han er veldig opptatt. Og i det siste har han vært utrolig mye jobb. Så det er fint å komme seg ut. Du ser bra ut. Gjør jeg?

2 Jeg gikk forbi bokhandelen her om dagen. Boka vår var stilt ut i vinduet. Jeg følte meg så stolt. Det har du all grunn til. Jeg håper vi kan jobbe sammen igjen, Oliver. Og jeg håper jeg ikke er det er for frampå av meg. Ikke i det hele tatt. At jeg spør mener jeg. Men jeg tok mot til meg fordi det er så viktig. Selvfølgelig skal vi jobbe sammen igjen. Jeg trodde kanskje du var skuffet? Skuffet? Åh, du vet. Når det virkelig var over. Når boka var ferdig, at den ikke levde opp til forventningene dine. Og at den jobben som var gjort var skuffende. Jeg mener, mitt bidrag. Ikke i det hele tatt. At jeg kanskje ikke gav deg det jeg hadde lovet. Du må ikke tenke sånn. Ikke i det hele tatt. Jeg kunne ikke vært mer fornøyd.

3 Jeg tror jeg bare prøver å finne en grunn til hvorfor vi ikke har sett hverandre på veldig lenge. Jeg har bare vært veldig opptatt. Så klart. Men jeg er lei meg hvis jeg har gitt deg feil inntrykk. Så jeg håper du ikke har trodd noe annet... Takk for at du sier det. Den lille delen av meg som fremdeles tenker klart, trodde det var sånn. Jeg er sikker på at Philip syns jeg er gal nesten hele tiden. Vennskapet vårt er veldig viktig for meg. Er alt bra med deg, Sylvia? Da jeg jobbet på teateret var det enkelte mennesker jeg følte den samme tilknytning til. Det var noen jeg kunne snakke med om alt. Til og med personlige ting. Som jeg ikke kunne snakke med alle om. Til og med ikke Philip. Spesielt ikke Philip. Ja, det er sånn teateret er. Og da vi møttes, så følte jeg det samme. At vi ikke tilhørte den lille gruppen mennesker, hvor det å snakke om noe meningsfylt, oppleves som et angrep på ens verdighet. En sjelevenn. En du vet du kan være ærlig med og som du håper er

4 ærlig med deg. Jeg er ensom. Er det en grusom ting å si? Over hodet ikke. Jeg mener- jeg er jo gift. Jeg bor med mannen min. Men likevel våkner jeg midt på natten og ligger der i sengen og kjenner hvor ensom jeg er. Og den ensomheten ligger over meg som et teppe. Men ikke et teppe som gjør deg varm. Noe verre. Noe undertrykkende. Det føles nesten som om jeg ikke får puste. Unnskyld. Hva er du lei deg for? For at jeg ba deg komme. Du satt hjemme, skrev kanskje. Opptatt med ditt eget. Så blir du tilkalt hit til parken for å høre på mitt forvirrede prat. Han skremmer meg, Oliver. Jeg tror at alt det vi ikke slipper ut, vil snu seg innover og ødelegge deg fra innsiden. Og ødelegge de rundt deg. En innadvendt, frustrert makt. Virker jeg gæren nå? Nei. Nei du gjør ikke det. Det er noe du mistenker. Også skyver du det bort. Ting en liten del av deg vet, men å anerkjenne dem snur hele livet ditt om til en løgn. Også... Så...?

5 Så ser du ikke lenger forskjell. På sannheter og løgn. Om ikke det er løgner, så er det i alle fall noe som er usant. Livet blir liksom som et grusomt karneval. Og det blir uutholdelig. Langsomt leter Sylvia etter noe i vesken sin. Jeg fant noe som tilhører deg. Tilhører meg? Hjemme. Det må ha falt ut av lommen din. Jeg lurer på når det var? Du har vært hos oss tre ganger. Første da jeg inviterte deg over for å hilse på Philip. Den kvelden vi var på den italienske restauranten. Og to ganger etter det. Den morgenen du stakk innom for å se på den siste bunken illustrasjoner. Jeg kunne ikke komme til deg fordi jeg var så forkjølet. Og siste gang på festen hvor vi feiret boklanseringen. Og da var du bare innom i fem minutter og vi tok en kjapp drink. Så bare tre ganger mens jeg har vært til stede. Og da har du jo bare vært i stuen. Med mindre du gikk på toalettet. Og for å være helt ærlig- det kan jeg ikke huske. Sylvia tar opp en penn fra vesken. Din gullpenn. Den du er så glad i. Du fikk den av søsteren din. Den lå bak puten i den grønne lenestolen på soverommet vårt. Den må ha falt ut av jakken din. Du har den jo alltid i innerlommen på jakken din. Har du ikke? Ja. Ja, Jeg har det. Så den må ha sklidd ut.

6 Ja. Jeg antar det var da jeg var hjemme hos moren min. Jeg var der i over en uke, var jeg ikke? Ta den, Oliver. Den er din. Det er din penn. Oliver tar pennen sin. Det er lang pause. Jeg vil at du skal vite at jeg ikke klandrer deg. Det er ikke din skyld. Det må du virkelig vite. Jeg følte meg såret og ble skuffet over at du valgte å... Jeg ble såret over at dere... Jeg vet jo at du har en leilighet. At du har din egen leilighet. Men at dere valgte... Er det ikke rart at det er det som sårer meg mest. Jeg tror det er fordi det er det eneste med denne historien som overrasker meg. At dere valgte å gjøre det der. Så absurd. Men du skjønner. Så tenkte jeg på det. Og at til og med det klandrer jeg deg ikke for. For når man lever i en verden av løgn og bedrag, så forsvinner detaljene litt. Ens dømmekraft undergraves er vel det jeg prøver å si. Så under normale omstendigheter, ville du kanskje ikke valgt å fornærme meg på den måten. Jeg liker å tro det. Det er en ny verden for meg. Jeg prøver veldig hardt. Det er ikke lett, men jeg prøver. Jeg elsker Philip utrolig høyt. Jeg vil at han skal være lykkelig. Og jeg vil selv være lykkelig. Er det feil? Å ville være lykkelig. Sylvia begynner plutselig å gråte. Jeg er så lei for det. Så mye bortkastet tid. Og jeg ser meg i speilet og ansiktet mitt er ansiktet til en kvinne som har glemt seg selv og har

7 blitt glemt. Har du fortsatt kontakt med Philip? Nei. Nei, jeg har ikke det. Var det hans valg eller ditt? Hans. Jeg ville valgt det samme som deg. Det samme som meg? Å leve et ærlig liv. Et ærlig liv. Ja. Var han lykkelig? Lykkelig? Si meg. Var han lykkelig? For en liten stund i det minste? En morgen? Var han noen gang lykkelig? Jeg vet ikke... jeg syns det er...

8 Vanskelig. Du syns det er vanskelig. Ja, jeg... Kanskje en gang. En liten stund. For en liten stund viste han et snev av... Mot. Ja, jeg antar at det er det riktige ordet. Den tanken fylte meg med raseri. Deres lykke. Jeg hatet dere en dag eller to. Fordi jeg mistenkte at på deres få, intime møter, på den korte stunden du beskrev, fikk han muligheten til å være seg selv et øyeblikk. Noe han aldri har vært med meg. Jeg er så lei for det. Jeg skammer meg. Jeg vet det. Hva skal du gjøre? Jeg vet ikke. Jeg vet virkelig ikke. Jeg skulle ønske jeg gjorde det. Jeg vil hjelpe deg.

9 Jeg vet. Du gjør det. Jeg håper... Ja... Jeg håper med hele mitt hjerte at du finner det du leter etter. Det er ikke lett. Det er jeg sikker på. Du må være ensom du også. Ja, jeg er det. Han sa at han aldri ville se meg igjen. Men hva er poenget med dette idiotiske, vonde livet hvis man ikke kan være ærlig. Hvis man ikke kan stå opp for den man egentlig er i kjernen av seg selv. Sylvia gjør seg klar til å gå, men stopper. Den første kvelden du kom på besøk, så skjedde det noe. Gjorde det ikke? Jeg følte det. Jeg lurer på hva det var. Det lå i luften. Jeg vil ha det sånn jeg også. Og noen som føler det samme for meg. Ha det bra, Oliver. Sylvia går sin vei og forlater Oliver som sitter på benken. Lyset dimmes ned.