10MILA 2015 Det kunne fort ha vært verre

Transkript

1 10MILA 2015 Det kunne fort ha vært verre For første gang, kanskje noensinne, og iallfall på veldig lenge, stilte Harstad O-lag i år eget damelag på 10MILA i Stockholm. Med Natalie som lokalkjent i området fikk vi den beste oppladningen vi kunne ha, med mat og overnatting i barndomshjemmet hennes, før vi la av sted til arenaen på Skippatuna Motorbane lørdag morgen. Synet som møtte oss på stadion var overveldende, iallfall for de 3 på laget som i godt voksen alder var 10-miladebutanter; et mylder av folk og lagsflagg. NTNUI hadde innmarsj med sitt orkester, og starten på Ungdomskavlen var rett rundt hjørnet. Dette så gøy ut! Erfarne løpere vet at en ikke bør slite seg ut før start når en har langt å springe i skogen, så de første timene besto av befaring av start, veksling og mål, inntak av mat og drikke og avslapping foran et lagstelt som passer imaget til en nordnorsk klubb (det skulle tatt seg ut om vi stilte med partytelt med tregulv og eget skifterom, slik som noen av de østlandske storklubbene.).

2 Natalie hadde gleden av å åpne stafetten, og startpistolen var erstattet av kanon, så det drønnet godt langt uti skogen. 330 lag er ganske mange, når en får dem sånn på rekke og rad.

3 Ved runding var Natalie bare 5 minutter bak teten, og hun gjorde et kjempeløp også videre og vekslet med Trine kun 11 minutter bak teten som nummer 216. Trine la i vei ved godt mot på sine 6.5 km, vel vitende om at tanken om å ta det litt piano for å spare et kranglete kne, ville bli vanskelig med så mange racerløpere rundt ørene.

4 Etter det kan vi vel si det gikk en del dårligere for Harstad O-lag en god stund. Altså i flere timer Det flate terrenget (2.5 m ekvidistanse) med lite stier og holdepunkter, men desto mer grønnfelt og krattskog ble en utfordring for de som ikke er så ofte ute i den store verden og løper. Kompasskurs og skrittellingskunnskapene ble hentet frem, men likevel ble det bom etter bom. Like mye som kompasskurskunnskaper fikk man bruk for kunnskaper om hvordan hente seg inn etter en bom. Og det ble ofte noen minutter ekstra for å komme tilbake til siste sikre holdepunkt.

5 Hege ser veldig motivert ut her i starten på sine 7.5 km, og det er klart man er glad for å endelig være i gang når man har tilbragt den siste timen i vekslingsfeltet. Når man starter ut som nummer 289 på 3. etappe, 53 minutter etter teten, begynner det jo å tynnes ut litt i skogen. Og 10-minuttene gikk fort for Hege også. Men til tross for at vi tapte ytterligere 45 min til teten, løp Hege oss faktisk opp noen plasser. Vi mistenker at det er her pep-talken til Natalie og Siri viste sin verdi, kanskje var det lag som ikke var like nitidig i sjekking av koder og det å ta riktig kart ved veksling. Noen vil kanskje si det så ut til at vi hadde misforstått og trodde vi skulle sjekke kodene på postene på alle gaflingene, men det var altså ikke helt intensjonen. Et lite kartutsnitt for å vise hvor stor den kodesjekkingsjobben egentlig var. Ikke rart det tar tid å komme igjennom alle

6 Til tross for en middelmådig kilometertid var Hege fornøyd da hun kom i mål. «Det var så vanskelig!», sa Hege med et smil om munnen. «Det er et under at jeg klarte å komme meg i mål. Det kunne gått SÅ mye verre!» Da Kristin la i vei var vi altså drøye halvannen time bak teten, og de beste lagene hadde allerede begynt på sin siste etappe. Kristin hadde den lengste etappen, 10 km ugaflet, selv om hun ikke fikk dra så mye nytte av at den var ugaflet da; løperne sprang ikke akkurat i kø. Hva som skjedde der ute i skogen vet vi ikke helt, men det var iallfall noe som tok mye tid. Også Kristin syntes dette var det vanskeligste terrenget noen noensinne hadde løpt i, og fikk aldri kontakt med kartet. Vi andre fikk heller ingen meldinger fra skogen om Kristin, så vi mistet litt kontrollen med hvor langt i løypa hun hadde kommet. Det positive med å ligge så langt bak teten var at Siri fikk gå ut på fellesstart. Og en fellesstart på 10MILA er ikke noe lite start-felt det heller. Dermed ble det litt fart og liv for Siri ute i skogen, og hun gjorde et knall-løp og leverte 63. beste etappetid på sisteetappen.

7 Etter en stund kom også 4.etappeløperen i mål, like hel, med moralen oppe, og kanskje mer psykisk enn fysisk sliten. Totalt sett ble det en hederlig 272. plass på Harstad O-lag, et godt stykke bak seirende Domnarvets GOIF, men med et visst forbedringspotensiale for fremtidige stafetter. Herrestarten klokken 21:30 var et syn. I skumringen satte en lang slange av lyskjegler innover i skogen. Stemningen på stadion var god utover kvelden. Med TV-poster ute i skogen og GPS-tracking på storskjerm, med kommentarer fra løypelegger, ble det både spennende og lærerikt å følge med utover natta. I grunnen ganske imponerende hvordan de beste gikk rett i post etter post, selv i mørket, når vi hadde strevd slik i

8 dagslys. Kanskje det er mye lettere i mørket spekulerte Hege og Trine seg frem til, da kan de jo se hverandres lykter. «De skulle prøvd å løpe i dagslys. Det er vanskelig det!» Etter hvert kom regnet og trøttheten sigende, og da var det deilig å vite at man var ferdig med sitt løp, og kunne krype ned i soveposen i lagsteltet til en slags søvn ibakt kommentarer fra speaker og løpere, og sporadiske hodelykt-lys sveipende over teltduken. Etter noen timers søvn var det morgen i 7-tiden, og på tide å stå opp for å se innspurten og Göteborgs OK ta seieren etter et skikkelig Northug-lureløp og innspurt av nordmannen Eskil Kinneberg på siste etappe Med det var 10MILA-eventyret avsluttet, og etter dette ser vi ikke bort fra at resten av sesongen blir en lek!