Teknologi og samhandling Foredrag NFLIS fagkongress, 23 september 2015 Nina Olsvold
Intensivrommet «Inne på stuene blir jeg slått av den dempede voldsomheten rommet uttrykker. Inntrykkene er så mange at en blir offer for sensorisk overstimulering. Det tar derfor litt tid før jeg makter å sortere mellom ulike stimuli og ta inn alt som skjer i rommet. Umiddelbart er det maskinene blikket faller på, det er medisinsk-teknisk utstyr over alt i rommet. Det henger fra taket, er festet på veggen og til sengen, og står på gulvet rundt hver seng. Til hver maskin hører det slanger, ledninger og lyder. Slangene er koblet til pasientene, som ligger på rygg i sengene sine delvis tildekket av hvite lakener»
Å være intensivpasient «Det er noe litt bisart ved et rom fylt av liv, der personer kommer og går, mens pasientene ligger dramatisk syke og bevisstløse i sengen, tilsynelatende uten å registrere den intense aktiviteten som foregår rundt dem. Alt dreier seg på en måte om dem, men de får likevel en posisjon der de verken er deltaker eller tilskuer til det som skjer. De er sentrum og periferi på en og samme gang. De er både intenst til stede og ekstremt fraværende. Hadde pasientene skreket i angst og smerte, vært blodige og ustelte ville deres tilstedeværelse tvunget seg på, og vekket både avsky og medlidenhet. Som det er, gjør de, til min store overraskelse, ingen av delene. Det utspiller seg et drama inne på stuene, men som nevnt over er det et stillferdig og sanitært drama, noe ikke minst sykepleierne bidrar til»
Å være intensivsykepleier Bevisstheten om at pasientenes liv bokstavelig talt var i deres hender, og om det ansvaret de derfor har for å overvåke og justere medisinene og maskinene som holdt hver pasient i live, var inkorporert i den enkelte sykepleier som en konstant årvåkenhet. Den satt i kroppen og kom til uttrykk gjennom blikk, håndbevegelser, orientering i rommet og nøyaktige observasjoner. Denne årvåkenheten ga noen ganger sykepleierne informasjon om pasientene som var så subtil at den ble beskrevet som kroppslig følt, som en impuls om at noe ved pasientens tilstand hadde endret seg, eller var i ferd med å endre seg, men som ikke var synlig på noen av målingene og derfor heller ikke alltid dokumenterbar
«Robonurse»
Medisinsk teknologi Hersker det et medisinsk imperativ i medisinen?
Teknologioptimisme- eller pessimisme? Teknologioptimisten: Alle menneskelige utfordringer vil kunne løses ved hjelp av teknologi. Den vil kunne redde oss fra alle farer, også dem den har bidratt til å skape. Teknologiske muligheter må utnyttes og bør tas i bruk uansett Teknologipessimisme: mennesket kontroller ikke lenger teknologien. Teknologien kontrollerer mennesket og er ikke underlagt moralsk styring. Maskinen avstumper mennesket som verdivesen, forringer vår bedømmelses- og omsorgsevne Påstand: Sykepleiere har et blandet forhold til teknologi
Teknologi og ansvar Teknologien utvider helsevesenets handlingsmuligheter ved at den bidrar til ny diagnostikk og nye behandlinger. Vi kan derfor snakke om at det hersker et teknologisk imperativ i helsevesenet og særlig i intensivavdelinger Ser vi oss nødt til å ta teknologi i bruk? Blir teknologien i seg selv en moralske aktør, det eneste moralsk riktige? Utvider det teknologiske imperativet vårt ansvar? Ja, sier professor i etikk Bjørn Hofmann, på grunn av teknologiens makt til å tilsynelatende tilsløre vårt ansvar som selvstendige individ som kan velge hvordan vi vil handle. Den utfordrer vår autonomi og reiser et moralsk imperativ om å ta ansvar For å ta ansvar for teknologien må vi forstå forholdet mellom menneske og maskin
Identifiserte farer i relasjonen mellom menneske og maskin Mennesket er ansvarlig for alle sider ved hvordan menneske- maskin systemet fungerer. Følgende er opplagte farer: Tap av ekspertise når maskiner blir autonome. Ukritisk tiltro til automatisering, stiller ikke spørsmål ved maskinens løsninger Tillit eller mistro: ved lav menneskelig ekspertise står valget mellom blind tillit eller tvil/mistro Tap av tilpasningsmulighet grunnet manglende feed-back fra maskin til operatør «human-out-of-the-loop» syndrom Selv om teknologien er designet for å beskytte mot feil skjer det likevel
Utfordringer i pleien av intensivpasienter Ikke nødvendigvis svikt i relasjonen mellom teknologi og menneske men men overvåking og justering av maskinene smelter sammen pasient og maskin Overvåking av teknologien har lett for å gjøre pasienten som unikt individ usynlig Intensivsykepleiere er bevisst på at teknologien skaper avstand til pasienten og i noen grad til oppgaver som utføres automatisk Utfordringen er å vite når man bør fokusere på teknologien og når observasjoner av pasienten bør gis forrang Hvordan skape best fit mellom operatører, maskin og pasientens skiftende tilstand?
Utvikling av intensivsykepleierens unike teknologiske kompetanse Sykepleiere er posisjonert slik at de har en primær rolle i å håndtere og fortolke interaksjonen mellom maskin, pasient og operatør Oppgavegliding overfører stadig flere avanserte teknologiske behandlinger til sykepleiere som forventes å ta dem i mot men spørsmålet er; hva styrer sykepleieres forhold til og arbeid med medisinsk teknologi: er den noe som kommer i tillegg til eller utenpå sykepleien til pasientene, altså en legedelegert oppgave, eller er den en unik del av sykepleie? Forskning viser at intensivsykepleiere i mange tilfeller besitter en taus men pro-aktiv ekspertkompetanse i å anvende teknologien til pasientens beste Hvordan kan denne kunnskapen gjøres mer eksplisitt og bidra til å realisere profesjonelle verdier i sykepleie og aktiv problemsløsing? Ikke legedelegert oppgave men selvstendig ansvar, ta eierskap. Hvilke forutsetninger er nødvendige?
Distribuert kunnskap og relasjonell kompetanse Opplæringen av profesjonene er rettet mot å utvikle individuell kompetanse og sikker innsats Forskning viser imidlertid at relasjonen mellom profesjonene involvert i anvendelsen av teknologi er avgjørende for kvaliteten på behandlingen Nødvendig å flytte fokus fra individuell kognitiv kunnskap til et distribuert perspektiv Mye oppmerksomhet på profesjon - pasient relasjonen, men lite på verdien av relasjonell kompetanse og interprofesjonell dialog. Omsorg for pasienten men ikke for hverandre Høyne betydningen av metaverdier som hjelpsomhet og oppmerksomhet Etablere rutiner for kunnskapsdeling, felles læring og kollektiv problemløsing (simulering) Sammenbrudd i kommunikasjonen mellom aktører i en akuttsituasjon gir dysfunksjonell praksis Bro Pedersen (2012), Black, Carlile & Repenning (2004)
Hvorfor er samarbeid så vanskelig? Fikserte profesjonelle tradisjoner Arbeidsnormer og hierarkiske barrierer må overkommes: Syntaktiske: ulik språk og symbolbruk i forskjellige praksisfellesskap Semantiske: ulike tolkninger, betydninger og meninger mellom deltakere i et samarbeid Sporadisk, ad hoc samhandling, få møtepunkter Ulik opplevelse av ansvarsbyrde