RAPPORT ETTER PRAKSISOPPHOLD I REYKJAVIK, ISLAND.

Transkript

1 RAPPORT ETTER PRAKSISOPPHOLD I REYKJAVIK, ISLAND. Vi er tre intensivsykepleierestudenter som i praksisperioden i 2.semester fikk tilbud om å hospitere i Norden og USA. Vi valgte å reise til Reykjavik på Island. Dette blant annet fordi Island er et lite land som ligger i utkanten av de andre Nordiske landene. Det at det er et lite land gjør at de er internasjonale og henter den beste kunnskapen fra ulike land de sammenlikner seg med, deriblant USA og Danmark. I tillegg har Island en helt utrolig og unik natur og kultur som appellerte til vår nysgjerrighet. Riks- og Universitetssykehuset i Reykjavik, Landsspitali, var tidligere to selvstendige sykehus som nå er slått sammen. Da sykehuset fremdeles fysisk består av de to sykehusene Landspitali Hringbraut og Landspitali Fossvogi, har sykehuset to intensiv- og oppvåkningsavdelinger. De to intensivavdelingene har sine egne spesialiteter. Henholdsvis pediatri, kardiologi, generell kirurgi og traumer, nevrokirurgi og generell medisin. I tilslutning til Landspitali Hringbraut er det bygget et nytt barnesykehus. NICU (neonatal intensiv avdeling) ligger også her. Hver enkelt av de to intensivavdelingene har rundt sengeplasser for intensivpasienter. Og det er cirka sykepleiere tilknyttet hver avdeling. Rundt halvparten av de ansatte sykepleierne er intensivutdannet. Flere har tatt denne utdanningen i USA eller Danmark. De har nå en egen videreutdanning i intensivsykepleie ved Høgskolen på Island. Landspitali Fossvogi Landspitali Hringbraut Vi tilbrakte 4 uker i november måned (2006) i praksis på Island. Siden vi var tre stykker som skulle utplasseres, delte vi oss mellom de to intensivavdelingene. To av oss var på intensivavdelingen ved Landspitali Fossvogi i to uker. Tredjemann startet ved intensivavdelingen ved Landspitali Hringbraut. Midtveis byttet vi, slik at vi alle fikk

2 anledning til å praktisere hva hver enkelt avdeling hadde for spesialiteter. Vi hadde stort sett erfaring fra medisinsk kardiologi og nyfødt intensiv. Vi ville konsentrere oss om det vi ikke hadde så mye erfaring med. I løpet av de fire ukene var hver enkelt av oss også innom ambulanse og akuttmottak. Dette for å få innblikk i hva de som kollegaer og et ledd i intensivpleie og behandling, holder på med. En av oss var to dager på NICU avdelingen for å sette seg litt inn i denne spesielt sårbare pasientgruppen. Sykepleieutdanningen er ulik den norske. Bachelor utdanningen er fireårig og diplomautdanningen i intensivsykepleie er toårig og deltid. Det er for tiden mangel på offentlig godkjente sykepleiere og intensivsykepleiere. Det er derfor vanlig å ha nyutdannede sykepleiere i intensivavdelingene. Forutsetningen for å starte diplomautdanningen er toårs erfaring ved intensivavdelinger. De har etter vårt syn derfor et bedre grunnlag for å forstå intensivsykepleiefaget når de starter utdanningen. Nyutdannede sykepleiere som starter ved intensivavdelingene gjennomgår et grundig opplæringsprogram. Det omfatter teori samt praksisveiledning med en erfaren sykepleier over en lengre periode før de blir selvstendige. Vi opplevde autoritetsskillene mellom de ulike yrkesprofesjonene mindre fremtredende på Island, sammenliknet med Norge og andre land som noen av oss har hatt praksis i. For å yte best mulig pleie og behandling var det viktigste at yrkesutøveren hadde kunnskap om oppgaven som skulle utføres. Det var ikke profesjonen som var det viktigste i forbindelse med behandlingen av pasientene. Et eksempel er intuberings- eller kateterinnleggelses prosedyrer hvor legen eller den yrkesutøveren som er ledig, finner frem utstyr, fremfor å vente på at sykepleieren skal klargjøre utstyr dersom hun er opptatt. Det viktigste er ikke hvem som gjør hva, derimot at det blir gjort. Vi opplevde en arbeidskultur som var åpen, positiv og inkluderende. De som jobbet ved intensivavdelingen, enten de var i renhold, pleie eller legetjenesten, viste oss en positivitet og samarbeidsevne som vi ble imponert over.

3 I praksisen forsøkte de etter våre ønsker å sette oss opp på de dårligste pasientene, sammen med erfarne sykepleiere eller intensivsykepleiere. Sykepleierapporten var stort sett på islandsk, noen ganger på engelsk eller skandinavisk, for deretter å bli oversatt for oss. Intensivavdelingene opplevde vi som ryddige og oversiktelige. De hadde gode system for utstyr og hadde et høyteknologisk nivå. Vi fikk med oss mange ulike pasientkategorier og pasientcase. Brannskadde var en pasientgruppe som vi fikk erfaring med på Landspitali. Det var spesielt å være inne på brannskaderommet der det var opp mot 32 grader. Det var mange sanseinntrykk, og i tillegg knyttet utfordringer til kommunikasjon med den skadde. Vi så at fokuset i begynnelsen lett ble satt på det tekniske og alle prosedyrene som skulle gjøres, og vi savnet å se den åpenbare pasientkontakten, selv om vedkommende var sedert. Dette ble mer fremtredende etter hvert som situasjonene ble mer oversiktlig. Vi fikk i tillegg møte en pasient som lå på ECMO og med IABP. På Stavanger Universitetssykehus brukes ikke ECMO. Ved behov blir pasienten transportert til et annet sykehus. Slik var det tidligere i Reykjavik, inntil sykehuset tok i bruk sin egen. Vi fikk med oss flere traumepasienter, som hver enkelt gjorde sine spesielle inntrykk. Åpen hjertekirurgi var videre en spesiell erfaring; det å se thorax bli åpnet og hjertet stoppet for så å bli koblet til en hjertelungemaskin. Dersom vi skal oppsummere hospiteringen har vi mange positive opplevelser og erfaringer å ta med oss hjem. Blant annet ny kunnskap om pasientgrupper og deres behov for intensivsykepleie og behandling. Særlig spesielt synes vi det var å få erfaring og opplevelser rundt pasienter som vi ikke har behandlingstilbud til ved Universitetssykehuset i Stavanger. De faglige diskusjonene, som blant annet omhandlet ulike måter å utføre prosedyrer på, har vært svært produktive. Dette har vært gjensidig. Vi tar med oss nye ideer hjem. I tillegg har vi

4 møtt utfordringer og lært mer i forhold til oss selv. Vi håper at vi samtidig har kunnet bidra med kunnskap og utvidet deres perspektiv i behandlinger av intensivpasientene. Vi har stilt kritiske spørsmål og fått tilbakemeldinger. Vi håper hospiteringen vil føre til et tettere samarbeid og utveksling av erfaringer og kunnskap, som kan knytte landene sammen. Generelt kan vi si at ulikhetene innen intensivsykepleie og behandling ikke er særlig store. Nasjonale og lokale måter å løse utfordringer på har vi likevel sett, som forventet. Vi opplevde at de fleste av personalet ved avdelingene vi var innom var avbalanserte og tok utfordringene som de kom. Islenderne er med andre ord ikke redde for utfordringer. I tillegg opplevde vi at de i stor utstrekning bruker den nyeste teknologien som er tilgjengelig for å oppnå best mulig pasientbehandling. Vår kontaktperson Gudrun Jonsdottir var vår støtte og veileder i planleggingen av reisen og under oppholdet. Hun er ansatt på deltid ved universitetet og ved intensivavdelingen ved Hringbraut. Hun har vært uvurderlig og har kontinuerlig fulgt oss opp i løpet av denne hospiteringen. Vi anbefaler intensivsykepleiestudenter og intensivsykepleiere å hospitere ved intensivavdelinger på Island eller i andre land. En vil på den måten få et bredere perspektiv på intensivsykepleiefaget samt intensivpasienten. En utvidelse av vår egen horisont kan vi alle behøve. Strokkur The blue Lagoon

5 Innimellom praksisen fikk vi anledning til å utforske Islands fantastiske natur. Island har mange opplevelser å by på. Vi tilbrakte blant annet en helg på biltur. Da kjørte vi The Golden Circle, som omfattet Phingvellir, Geysir og Gullfoss. Vi badet også i The Blue Lagoon. Vi hadde ellers mange herlige bad i geotermale utendørsbad i snødekket landskap og stjernehimmel. Reykjavik har mange kafeer og restauranter, samt mange andre kulturtilbud. Solnedgang over Phingvallavatn Phingvellir Januar 2007 Kristin Heggelund Janette Kvanvik Tone Alice Østebø Intensivsykepleiestudenter ved