Fra Diskriminanten, 3, 1989, 20-25. Hva er forsterkning? Frode Svartdal Institutt for samfunnsvitenskap Universitetet i Tromsø

Fra Diskriminanten, 3, 1989, 20-25. Hva er forsterkning? Frode Svartdal Institutt for samfunnsvitenskap Universitetet i Tromsø Begrepet forsterkning er helt sentralt innenfor operant psykologi, både i grunnleggende forskning og i anvendte sammenhenger. I denne artikkelen skal jeg forsøke å vise at forsterkningsbegrepet, som ofte framstilles som et forholdsvis uproblematisk og overveiende deskriptivt begrep (se Skinner, 1953, 1969), i virkeligheten er komplisert og bygger på flere forutsetninger som lett kan overses. Meningsfull bruk av forsterkningsbegrepet forutsetter at denne kompleksiteten tas i betraktning. Definisjoner Den følgende diskusjon avgrenses i utgangspunktet til å omhandle den enkleste form for operant forsterkning, nemlig en relasjon mellom en bestemt atferdsklasse og en bestemt type konsekvenser. Et klassisk eksempel er forholdet mellom hakking hos en due og matbiter som konsekvenser. Et annet eksempel er forholdet mellom en bestemt ønsket atferd hos en psykisk utviklingshemmet og omgivelsenes typiske reaksjoner (f.eks. responsavhengig oppmerksomhet fra andre i omgivelsene). I begge tilfelle vil man kunne snakke om operant forsterkning hvis det kan påvises at den spesifiserte atferden forekommer hyppigere når potensielt forsterkende hendelser (mat, oppmerksomhet) etterfølger atferden, men sjeldnere når de samme hendelser ikke etterfølger atferden. I slike situasjoner skilles det mellom arrangerte prosedyrer og observerte atferdsprosesser (se Catania, 1973, 1984). På den ene siden arrangerer eksperimentator eller terapeut en relasjon mellom krevet atferd og potensielt forsterkende konsekvenser. På den annen side kan man registrere atferdsendringer som synes å inntreffe som en konsekvens av den arrangerte prosedyren. "Forsterkning" henviser både til en arrangert prosedyre eller operasjon, og til en observert atferdsprosess (se f.eks. Catania, 1984). Forsterkningsbegrepet krever en spesifikasjon av begge, og det er avgjørende for operant betinging at den spesifiserte atferden vises å være sensitiv for sine konsekvenser. Legitim bruk av begrepet forsterkning forutsetter normalt at det er arrangert en avhengighetsrelasjon mellom atferd og konsekvenser, og at denne arrangerte relasjonen fører til en atferdsendring. Men siden det essensielle ved en operant betingingsprosedyre er at det forekommer temporale sammenfall mellom responser og forsterkere (Herrnstein, 1966; Skinner, 1948; Zeiler, 1972), er det tenkelig at operante betingingsprosesser også kan forekomme når responser og potensielt forsterkende stimuli tilfeldigvis inntreffer i nær sammenheng med hverandre. Diskusjonen i det følgende tar utgangspunkt i situasjoner hvor skillet mellom arrangert prosedyre og observert prosess er gjennomført, men vil av sistnevnte grunn også måtte berøre operant betinging hvor operante kontingenser ikke eksplisitt er arrangert men likevel antas å forekomme. Noen komplikasjoner Forholdet mellom arrangerte atferdkonsekvens-relasjoner og observert atferdsprosess er atskillig mer komplisert enn definisjonene hittil har vist. Problemene angår på den ene siden avgrensningen av den arrangerte prosedyren, og på den annen side forståelsen av de atferdsprosessene som genereres. (1) Avgrensninger av den arrangerte prosedyren La oss tenke oss at en eksperimentator har arrangert følgende enkle operante kontingensrelasjon: Når en due hakker på en lysende skive, så presentereres en matskuff slik at duen får tilgang på mat. Mat presenteres aldri hvis denne atferdsformen ikke har inntruffet. La oss forutsette at alle vanlige betingelser ellers er oppfylt (se Michael, 1963): Duen er matdeprivert, den har noe forutgående erfaring med å oppholde seg i eksperimentburet, osv. Den beskrevne prosedyren er hyppig brukt i operant betinging med duer. Det interessante i denne sammenheng er

om den arrangerte relasjonen mellom duens atferd (hakking på skiven) og tilgang på mat vil påvirke sannsynligheten for den spesifiserte atferden, hakking. Sett at vi observerer at duen, tilsynelatende som en følge av vår prosedyre, faktisk øker frekvensen av hakking. Mens hakkeatferden i starten av eksperimentet var fraværende eller lavfrekvent, observerer vi at forekomsten av hakking tiltar og etableres på et forholdsvis høyt nivå i løpet av eksperimentet. Det generelle problem som drøftes i det følgende kan nå formuleres slik: Hvordan kan vi vite hva det er i vår prosedyre som fører til den observerte atferdsendringen? Dette spørsmålet henger nøye sammen med følgende spørsmål: Hvordan er forholdet mellom den operante kontingens som eksplisitt arrangeres, og eventuelle andre kontingenser og atferdskontrollerende forhold som ellers implisitt inngår i oppsettet? I et typisk operant betingingseksperiment har vi i alle fall følgende tre muligheter (disse brukes som utgangspunkt for den følgende diskusjonen): 1. Vi arrangerer eksplisitt en operant kontingensrelasjon mellom en bestemt atferdsklasse (hakking) og bestemte konsekvenser (mat). 2. Det kan oppstå en implisitt respondent kontingens mellom den lysende skiven og matpresentasjon (klassisk betinging). 3. Forsterkeren (mat) kan i seg selv utløse bestemte responser refleksivt. Med andre ord: Selv om eksperimentator eller terapeut omhyggelig arrangerer en operant betingingsprosedyre, så vil implisitte respondente kontingenser kunne inngå i oppsettet. I tillegg vil den forsterker som benyttes kunne utløse ulike atferdsformer som direkte eller indirekte har betydning for forekomsten av den respons som betinges. I vår fortolkning av utfallet av eksperimentet må vi derfor vurdere følgende spørsmål: I hvilken grad kan det fastslås at den atferdsprosessen vi observerer er et resultat av den arrangerte operante kontingensrelasjonen mellom atferd og konsekvenser? Svaret på dette spørsmålet betinger samtidig svar på følgende to tilleggsspørsmål: (1) Hvilke effekter har det i situasjonen å presentere forsterkeren uavhengig av atferd, dvs. i en ikke-kontingent relasjon til atferd? (2) Hvilke atferdsformer utløses refleksivt når forsterkeren presenteres? (2) Spesifikasjon av atferdsprosess Hvis det er slik at det i praksis alltid vil være problematisk å avgrense en operant betingingsprosedyre atskilt fra andre samtidige atferdskontrollerende betingelser, hvordan kan man da fastlegge de faktiske kontrollbetingelsene for en observert atferd? (Dette spørsmålet angår eksperimentets indre validitet; se f.eks. Kazdin, 1982, for en generell diskusjon.) I vårt eksempel vil en observert endring i atferd kunne tilskrives den arrangerte operante kontingensen, implisitte respondente kontingenser, eventuelle refleksive effekter av den forsterkende stimulus, og/eller en eller annen form for kombinasjonseffekt av en eller flere av disse: Arrangert operant kontingens -------> Atferdsendring Implisitt respondent kontingens ----> Atferdsendring Forsterkerpresentasjon -------------> Atferdsendring

Jeg skal forsøke å belyse dette problemet, først ved å vise ved noen eksempler at problemstillingen er høyst relevant, og deretter ved å skissere noen implikasjoner og mulige svar. (a) Den operante kontingensrelasjonen. De effekter en arrangert operant kontingensrelasjon har på atferd må ses i lys av de effektene samme forsterker har når denne presenteres uavhengig av atferd. Den sistnevnte prosedyre innebærer altså at forsterkende stimulus tilføres i situasjonen, men uten sammenheng med avgitt atferd. (Dette er en alternativ ekstinksjonsprosedyre, gitt at forsterkeren tidligere har vært presentert responsavhengig i samme situasjon; se Rescorla & Skucy, 1969.) Et eksempel er Skinners (1948) overtroeksperiment. I dette eksperimentet viste Skinner at duer, når de ble utsatt for responsuavhengig matpresentasjon (maten ble presentert hvert 11. sekund uansett hva duene gjorde), utviklet en rekke atferdsformer uten at dette var nødvendig i situasjonen. Med andre ord: Duene utførte en rekke tilsynelatende instrumentelle responser (Skinner kalte dette "overtroisk atferd"), selv om denne atferden var unødvendig for matpresentasjon. Herrnstein (1966) rapporterte et lignende eksperiment, hvor duer--etter innledende FI (Fast Intervall) trening med hakking som respons--fikk mat responsuavhengig. Duene viste under disse betingelsene en relativt høy hakkefrekvens (riktignok lavere enn under FI-treningen), selv om hakkingen ikke var nødvendig for matpresentasjon. Da FI-skjemaet igjen ble innført, steg frekvensen av hakking. Hva viser disse eksperimentene? De viser helt klart at den (for operant betinging) kritiske kontingensrelasjonen mellom atferd og forsterkende stimulus nok er viktig for å generere og opprettholde atferd, men at denne kontingensrelasjonen bare er jen av flere faktorer som kontrollerer atferden. Skinners eksperiment viste at en rekke atferdsformer--deriblant atferdsformer som typisk betinges i operante eksperimenter-- genereres når mat presenteres responsuavhengig. I Herrnsteins eksperiment var overgangen fra responsavhengig til responsuavhengig presentasjon av forsterker ikke av avgjørende betydning for forekomsten av hakkeatferden: En lavere, men likevel merkbar responsrate ble observert også når stimulus av og til ble tilført situasjonen responsuavhengig. Konklusjonen blir derfor at den arrangerte operante kontingensrelasjonen bare er en av flere betingelser som kan generere og opprettholde en observert hakkerespons. (b) Implisitte respondente kontingenser. Brown & Jenkins (1968) var de første som demonstrerte at selve prototypen på operant atferd--hakking hos duer--lett styres av respondente kontingenser. Brown & Jenkins arrangerte en klassisk betingingsprosedyre med mat som ubetinget stimulus (US) og lysende skive som betinget stimulus (BS). Ved ganske enkelt å signalisere presentasjon av US ved hjelp av BS, begynte duene snart å hakke på den lysende skiven, tilsynelatende "for å få" mat. Poenget er imidlertid at denne atferden fra duenes side var fullstendig unødvendig; maten ble presentert uansett hva duene gjorde eller ikke gjorde. Senere forskning (Schwartz & Gamzu, 1977; Williams & Williams, 1969) fulgte opp Brown & Jenkins' opprinnelige "auto-shaping"-eksperimenter og dokumenterte at hakkingen i denne situasjonen er av sterk respondent karakter. Williams & Williams (1969) forsøkte f.eks. å få duene til å la være å hakke for å oppnå mat ved å gjøre matpresentasjon avhengig av fravær av hakking på den lysende skiven (dette er altså en operant prosedyre--en såkalt "omissionprosedyre"). Resultatene viste at det under disse betingelsene er meget vanskelig for duene å lære å unnlate å hakke for å få mat; hakkeatferden er tilsynelatende under sterkere respondent enn operant kontroll. Disse og andre undersøkelser (for en oversikt, se Locurto, Terrace & Gibbon, 1980) viser at duers hakking og andre typiske operante responser lett bringes under respondent kontroll. Hvis det er slik at respondente kontingenser ofte oppstår i situasjoner hvor operante kontingenser er arrangert (f.eks. ved at en diskriminativ stimulus signaliserer at en bestemt respons vil føre til presentasjon av en forsterker; merk parallellen til Brown & Jenkins' klassiske betingingsprosedyre), er budskapet temmelig klart: Operante betingingssituasjoner vil i praksis med stor sannsynlighet involvere også respondent betinging, og effektene av disse to betingingsformene vil i mange situasjoner

være vanskelig å skille fra hverandre. (c) Utløste (refleksive) atferdsformer. Peter Killeen har i flere arbeider (Killeen, 1978, 1979, 1982) vist at forsterkere har en viktig funksjon: De aktiverer organismer. Nærvær av en forsterker, f.eks. mat, fører til en aktiveringstilstand, en "arousal", som øker frekvensen og kraften av de atferdsformer som ellers er sannsynlige i situasjonen. Killeens arbeid kan ses i sammenheng med Staddon & Simmelhags (1971) klassiske etterprøvning av Skinners overtroeksperiment. Staddon & Simmelhag dokumenterte at responsuavhengig matpresentasjon til duer utløser flere typer enkle og kompliserte responsmønstre på en refleksiv måte; flere av de utløste responsformene var artsspesifikke responser som duer typisk viser i nærvær av mat. De nevnte--og en rekke andre undersøkelser--viser at forsterkere ofte utløser atferdsformer refleksivt. Dette kan være av stor betydning for forståelsen av den operante betingingsprosessen. Det er ikke usannsynlig at effektiviteten av en forsterker har sammenheng med i hvilken grad forsterkeren er i stand til å utløse refleksiv atferd (se Davey, 1981). Innenfor klassisk betinging ville man si at forsterkeren utløser en ubetinget reaksjon (mange av de stimuli som brukes som forsterkere i operant betinging brukes også som ubetingede stimuli (US) i klassisk betinging). "Potente" forsterkere, som vanligvis gjøres mer "potente" ved at organismen depriveres for dem før eksperimentet starter, vil med stor sannsynlighet utløse både relativt enkle og mer sammensatte atferdsformer. Samlet tilsier dette at det i operante betingingsprosedyrer med stor sannsynlighet vil inngå elementer av refleksivt generert atferd. Konklusjonen er derfor at også denne tredje typen atferdskontrollerende mekanisme-- refleksiv atferdsgenerering--kommer inn i bildet ved en rekke former for operant betinging. Implikasjoner Så langt har diskusjonen vist følgende: Selv om eksperimentator eller terapeut nøyaktig og omsorgsfullt arrangerer en operant betingingsprosedyre, så vil den arrangerte prosedyren med stor sannsynlighet også involvere minst to andre kontrollforhold, nemlig implisitte respondente kontingenser og refleksive mekanismer. Den relative styrken disse har vil naturligvis variere avhengig av en rekke betingelser. Det man imidlertid kan si med sikkerhet, er at alle tre--og etter all sannsynlighet flere--på en eller annen måte vil være involvert i atferdskontroll i de fleste situasjoner hvor operant betinging gjennomføres. Når en eksperimentator eller terapeut gjennomfører operant betinging, vil den atferdsendring som observeres derfor ikke være en direkte funksjon av de arrangerte operante prosedyrene. Atferdsendringen er snarere en nettoeffekt av alle atferdskontrollerende mekanismer som måtte være operative i situasjonen. Dette reiser umiddelbart et viktig prinsipielt poeng: Den atferdsendring som ses i et operant betingingseksperiment kan

ikke direkte relateres til den arrangerte operante betingingsprosedyren; atferdsendringen må tilskrives effektene av denne og andre mulige mekanismer som er i operasjon i situasjonen. Når man i operante betingingssituasjoner kan vise til "klare betingingseffekter", så kan dette bety at den operante kontingensen slår ut på en forholdsvis sterkere måte enn andre mekanismer; mekanismen relatert til den operante kontingensen kan dominere over andre mekanismer. Men dette betyr ikke at andre mekanismer som er i operasjon i situasjonen kan overses. Det er tenkelig, og til og med i en rekke situasjoner sannsynlig, at andre atferdskontrollerende mekanismer bidrar i samme retning som den operante kontingensen. Sannsynligheten for feilslutninger er da stor, f.eks. ved at observerte atferdsendringer i sin helhet tilskrives effektene av de arrangerte operante kontingensene mens atferdsendringene i realiteten bør tilskrives et sett av mekanismer som virker på samme måte. Kompleksiteten i dette blir forsterket når man vet at de ulike atferdskontrollerende mekanismene som kan være i operasjon i en gitt betingingssituasjon kan virke sammen på høyst forskjellige måter. Hvis man som eksempel tenker seg at tre uavhengige atferdskontrollerende mekanismer kan være i funksjon samtidig, og disse har to mulige funksjoner (f.eks. at de enten faciliterer en respons eller hemmer den), så vil disse alene utgjøre ni ulike kombinasjoner. I det prototypiske operante eksperiment med hakking hos duer bidrar alle tre mekanismer (dvs. operant betinging, respondent betinging, refleksutløsning) høyst sannsynlig i samme retning: Alle tre øker sannsynligheten for at hakking skal forekomme. I andre situasjoner vil bildet kunne være annerledes. Det er f.eks. mulig at virkningen av en mekanisme kan utlignes av en annen, slik at den nettoendring i atferd som observeres kan tilskrives den tredje mekanismen alene. Det er også mulig at effekten av en mekanisme avhenger av effekten av en annen mekanisme; hver mekanisme isolert kan være tilnærmet virkningsløs, men sammen har de to stor effekt. Andre interaksjonseffekter kan selvsagt også inntreffe. De mange uventede funn man har støtt på innenfor såvel operant som respondent betinging (jfr. uttrykk som "the misbehavior of organisms", "biological boundaries of learning", "preparedness") viser temmelig klart at slike interaksjonseffekter kan slå ut på avgjørende måter. Operante forklaringsmodeller må derfor forstås i en kontekst av andre atferdskontrollerende mekanismer, ikke isolert fra disse. Skinners overtroeksperiment (Skinner, 1948) illustrerer på en fortreffelig måte denne argumentasjonen. Utgangspunktet for Skinner var at han arrangerte en klassisk betingingsprosedyre for duer med mat som US og faste tidsintervaller på 11 sekunder som BS (dette kalles temporal betinging). I løpet av eksperimentet observerte Skinner en rekke atferdsformer som han, med sitt teoretiske utgangspunkt, fortolket i lys av en operant betingingsmekanisme. Han antok at responser som duene tilfeldigvis utførte i det øyeblikk maten ble presentert, ble forsterket ved operant betinging (dvs. gjennom en implisitt operant kontingens). Senere forskning (se Catania & Keller, 1981; Killeen, 1978, 1981; Staddon & Simmelhag, 1971) har imidlertid nyansert Skinners fortolkning. I dag synes det veldokumentert at de atferdsformene som observeres i situasjoner av denne typen nettopp er en funksjon av de tre mekanismene som allerede er drøftet, nemlig (tilfeldige) operante kontingenser, respondente kontingenser og refleksivt utløste atferdsformer. Ironisk nok synes det nå også å være veldokumentert at effekten av tilfeldige operante kontingenser er underordnet de to andre mekanismene i Skinners overtrosituasjon. En viktig konklusjon man kan trekke av dette er at den atferdsendring som observeres når en bestemt betingingsprosedyre arrangeres beror på fortolkning. Ingen kan direkte observere at operant forsterkning foregår; "forsterkning" er et begrep man bruker for å spesifisere en antatt, ikke-observerbar mekanisme man postulerer når man har observert en endring av atferd relatert til en arrangert eller antatt operant forsterkningskontingens. En slik forståelse av "forsterkning" impliserer at hver spesifiserte operant blir en "miniatyr-teori" basert på fortolkning (Staddon, 1967): "The defining properties of stimulus and response classes are

Og videre: not given by our experimental operations; a defining property cannot be operationally defined in advance, it is an inference from the experimental observations and thus depends upon the insight of the experimenter" (s. 379; uthevning i original). "...each operant may be thought of as a miniature theory, since the defining properties of stimulus and response sets are purely inferential and represent predictions of about future stimulus-response correlations. Regarded in this light each operant represents an attempt to integrate our perception of an organism and its environment. (s. 385)" Vår mulighet til å formulere slike "miniatyrteorier" avhenger i alle fall delvis av det teoretiske utgangspunkt. Det er fristende å påpeke at Skinners (1948) operante fortolkning av sine duers atferd som "overtroisk" var preget av en teoretisk fordom, eller kanskje av teoretisk fattigdom (cf. Skinner, 1950). Flere (se Svartdal, 1981; Williams, 1986) har i denne sammenheng argumentert for at man i større grad bør erkjenne at en rekke sentrale begreper innenfor operant atferdspsykologi--deriblant begrepet "forsterkning"--må ses som fortolkninger, som postulerte hypotetiske mekanismer, som miniatyrteorier, og ikke som rent deskriptive termer. Konklusjoner Tittelen på denne artikkelen er formulert som et spørsmål. Dette spørsmålet kan nå besvares. Forsterkning som prosess (til forskjell fra prosedyre) er en antatt, ikkeobserverbar mekanisme. Begrepet får legitimitet ved at det organiserer observerte atferd-miljørelasjoner på en meningsfull måte, men den operante betingingsmekanismen vil i de fleste operante betingingssituasjoner inngå i et ofte komplekst samspill med andre atferdskontrollerende mekanismer. Dette er tilfelle ikke bare i velkontrollerte eksperimentelle situasjoner (som f.eks. i det omtalte prototypiske dueeksperimentet), men også i de aller fleste andre situasjoner hvor operant betinging gjennomføres. I mindre velkontrollerte situasjoner vil imidlertid antall mulige atferdskontrollerende mekanismer med nødvendighet være større. Med økende antall uavhengige atferdskontrollerende mekanismer øker kompleksiteten i kontrollforhold dramatisk. En økning i antall mulige mekanismer fra de omtalte tre til fire vil øke de mulige kombinasjonsmulighetene fra 9 til 16, forutsatt at hver mekanisme enten faciliterer eller hemmer den aktuelle responsen. Hvilke praktiske og teoretiske følger dette har, er i dag uavklart. Det som imidlertid bør være avklart, er at økende kompleksitet i atferdskontroll bør ledsages av en økende forsiktighet i fortolkning. Operante atferdsanalyser består ikke utelukkende i å anvende operante prinsipper fra dyrestudier. Det er veldokumentert at operante analyser--i

anvendte såvel som i eksperimentelle sammenhenger--gjennomføres i situasjoner hvor operant kontroll bare er en blant flere mulige atferdskontrollerende mekanismer. Man bør derfor være åpen for at atferdskontroll i tillegg til operante mekanismer involverer en rekke ikkeoperante mekanismer, og at disse samvirker på såvel enkle som mer komplekse måter. Referanser Brown, P. L., & Jenkins, H. M. (1968). Auto-shaping of the pigeons key peck. Journal of the Experimental Analysis of Behavior, 11, 1-8. Catania, A. C. (1973). The concept of the operant in the analysis of behavior. Behaviorism, 1, 103-116. Catania, A. C. (1984). Learning. 2nd Ed. NJ: Prentice-Hall. Catania, A. C., & Keller, K. J. (1981). Contingency, contiguity, correlation, and the concept of causation. In P. Harzem & M. D. Zeiler (Eds.), Reinforcement and the organization of behavior. Chichester: Wiley. Davey, G. (1981). Animal learning and conditioning. London: Macmillan. Herrnstein, R. J. (1966). Superstition: A collary of principles of operant conditioning. In W. Honig (Ed.), Operant behavior. NJ: Appleton-Century-Crofts. Kazdin, A. E. (1982). Single-case research designs. N.Y.: Oxford University Press. Killeen, P. R. (1978). Superstition: A matter of bias, not detectability. Science, 199, 88-90. Killeen, P. R. (1979). Arousal: Its genesis, modulation, and extinction. In M. D. Zeiler & P. Harzem (Eds.), Advances in analysis of behaviour: Vol. 1, Reinforcement and the organization of behaviour. Chichester: Wiley. Killeen, P. R. (1981). Learning as causal inference. In M. L. Commons & J. A. Nevin (Eds.), Discriminative properties of reinforcement schedules. Cambridge, Mass.: Ballinger. Killeen, P. R. (1982). Incentive theory. In D. J. Bernstein (Ed.), Nebraska Symposium on Motivation, 1981: Response structure and organization. Lincoln: University of Nebraska Press. Locurto, C. M., Terrace, H. S., & Gibbon, J. (1980). Autoshaping and conditioning theory. N.Y.: Academic Press. Michael, J. (1963). Laboratory studies in operant behavior. N.Y.: McGraw-Hill. Rescorla, R. A. & Skucy, J. C. (1969). Effect of response-independent reinforcers during extinction. Journal of Comparative and Physiological Psychology, 67, 381-389. Schwartz, B., & Gamzu, E. (1977). Pavlovian control. In W. Honig & J. E. R. Staddon (Eds.), Handbook of Operant Behavior. NJ: Prentice-Hall. Skinner, B. F. (1948). "Superstition" in the pigeon. Journal of Experimental Psychology, 38, 168-172. Skinner, B. F. (1950). Are theories of learning neccessary? Psychological Review, 57, 193-216. Skinner, B. F. (1953). Science and human behavior. N.Y.: The Free Press. Skinner, B. F. (1969). Contingencies of reinforcement. A theoretical analysis. NJ: Prentice-Hall. Staddon, J. E. R. (1967). Asymptotic behavior: The concept of the operant.

Psychological Review, 74, 377-391. Staddon, J. E. R., & Simmelhag, V. (1971). The "superstition" experiment. A reexamination of its implications for the principles of adaptive behavior. Psychological Review, 78, 3-43. Svartdal, F. (1981). Theory in operant behaviorism. Stensil. Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo. Williams, B. (1986). On the role of theory in behavioral analysis. Behaviorism, 14, 111-124. Williams, D. R., & Williams, H. (1969). Automaintenance in the pigeon: Sustained pecking despite contingent non-reinforcement. Journal of the Experimental Analysis of Behavior, 12, 511-520. Zeiler, M. D. (1972). Superstitious behavior in children: An experimental analysis. Advances in Child Development and Behavior, 7, 1-29.