Ingen tall for ruseksponerte spedbarn Barn som blir eksponert for rusmidler i mors liv er et så underkjent problem at det i Norge anno 2008 ikke finnes noe tall for hvor mange det handler om verken konkrete tall eller anslag. av Sidsel Skotland Sirus-rapport nr 5/2005 1 forteller at det i løpet av 2004 var innlagt 161 barn i institusjoner som tilbyr rusbehandling. Bare omtrent halvparten av disse institusjonene kartlegger barna spesielt, men man må gå ut fra at de fleste av disse var eksponert for rusmidler i fosterlivet. Noen tall utover dette klarer vi ikke å oppdrive verken fra forskere eller fra Medisinsk fødselsregister. Må spre kompetansen - Nei, det finnes ikke tall på dette i Norge. Det er et stort problem, og en av de viktigste oppgavene for kompetansenettverket for sped- og småbarns psykiske helse å endre på, sier dr. psychol Vibeke Moe, forsker ved Nasjonalt kompetansenettverk for sped- og småbarns psykiske helse som ble oppretta høsten 2006. Det har rett og slett ikke vært nok oppmerksomhet på ruseksponerte spedbarn i Norge til at det finnes noe systematisk registrering av dette i 1.linja. Helsesøstre og fastleger er verken oppmerksomme nok på problematikken eller har god nok kompetanse til å fange opp mødre med rusproblemer. Og på fødeavdelingene finnes det ikke god nok kompetanse til å fange opp og stille diagnose verken på barn født med neonatalt abstinens syndrom, etter mors opiatbruk, eller Føtalt Alkohol syndrom (FAS) etter mors alkoholbruk. Det er et av målene for Kompetansenettverket å bidra til å få gjort noe med dette. - Det er viktig at diagnostiserings- og utredningskompetansen er spredd at den finnes i den generelle spesialisthelsetjenesten over hele landet, understreker Moe. Samarbeidsstudium Vibeke Moe tok i 2002 doktorgrad på ruseksponerte barn som hun og Kari Slinning fulgte fra de var nyfødt til de var omtrent fire og et halvt år 2. Denne er den eneste undersøkelsen av dette slaget i Norge. Nå er Kompetansenettverket, med Moe i spissen, i gang med en større studie i samarbeid med mange av de institusjonene som har både mor og barn til behandling. Denne multisenterstudien har arbeidstittelen Barn født av mødre med rusproblemer: Reguleringsforstyrrelser og samspillsvansker i de første leveår. Samarbeidsprosjektet skal blant annet tilføre institusjonene kompetanse i å kartlegge og diagnostisere barna ved hjelp av kartleggings- og utredningsverktøy. De skal også tilføres mer og bedre kompetanse i å lese samspill, og bidra til å utvikle samspillet mellom foreldre og barn. Forskerne får på sin side et godt tilfang av data til å kunne si noe om mønstre og sammenhenger i dette komplekse feltet samt noe data om omfanget av problemet, både når det gjelder graden av skade og antallet skadde sped- og småbarn. Hovedformålet med undersøkelsen er å undersøke hvordan det går med barna til mødre som har et rusmiddelproblem. Ved siden av intervjuer med mødrene og behandlerne vil forskerne bruke utviklingstester på barna og filme samspillet mellom mor og barn. Moe begynte denne studien som postdoktorstipendiat ved universitetet i Oslo for noen år tilbake, og har tatt den med seg til Kompetansenettverket. Her blir den ett av de viktigste
prosjektene. Det foregår samtidig et parallelt prosjekt hvor Monica Sarfi og Brittelise Bakstad ved psykiatrisk institutt ved Universitetet i Oslo undersøker mødre i LAR og deres barn. De bruker samme design som multisenterstudien, slik at disse studiene kan sees i sammenheng. Kompetanse før tall Denne studien vil først og fremst fange opp barn som er utsatt for illegale rusmidler i mors liv, særlig opiater og blandingsmisbruk. Grunnen til det er at det er mødre som har opiatavhengighet som sitt primære rusproblem som først og fremst er på denne type institusjoner. Samtidig vet vi at det er alkohol de fleste fostre som blir eksponert for rusmidler blir utsatt for, og at det er dette rusmidlet som gir de største og mest varige skadene på barnet. - Hvordan, helt konkret, må en gå til verks for å skaffe fram tall på dette feltet også tall på de som blir eksponert for alkohol i fosterlivet? - Dette prosjektet, samt andre tiltak som både leder oppmerksomheten mot denne problematikken og som sørger for kompetanseheving, er viktige bidrag. For å kunne rapportere om barn født med denne problematikken må en vite hva en skal se etter, både hos den gravide mora, og hos det nyfødte barnet. En må kunne stille en diagnose. Denne kompetansen er det altså få fødeavdelinger, fastleger, og helsestasjoner som har nå, forteller Moe. Dermed blir det heller ikke meldt inn noe om dette til Medisinsk fødselsregister eller rapportert om det på annen måte. Godt å få snakke - Det er også helt avgjørende å ha kunnskap om de gravides bruk av alkohol, medikamenter og andre rusmidler, understreker Kari Slinning. Denne informasjon bør stå i svangerskapsjournalen. Hun understreker at dette krever at leger og jordmødre i svangerskapsomsorgen har en samtale om bruk av rusmidler med alle gravide når de er til første undersøkelse. Det er riktignok allerede et punkt i journalen, men flere undersøkelser tyder på at det her er en grov underrapportering som henger sammen med helsepersonellets måte å snakke med kvinnene om dette temaet på. Mange opplever det fortsatt som tabubelagt. Slinning viser til Mona Gøranson som i sin svenske doktorgradsstudie fra 2004 3 fant at ved å sette av 10-15 minutter til en samtale om rusmiddelbruk basert på et standardisert spørreskjema, så svarte 80 prosent av de gravide at de hadde drukket noe alkohol tidlig i svangerskapet. Før denne spørremetoden ble tatt i bruk var det bare 30 prosent som oppga noe bruk. - Det viktigste av alt var at kvinnene syntes det var en lettelse å få snakke om dette temaet. Mange bar på en bekymring knytta til at de hadde drukket alkohol før de var klar over graviditeten sin. Dette gir et godt utgangspunkt for å bevisstgjøre kvinner omkring risiko forbundet med rusmiddelbruk i svangerskapet. Tidlig intervensjon En annen konsekvens av den manglende kompetansen er sjølsagt også at mor og barn ikke får hjelp tidsnok til å hindre skjevutvikling av samspillet, med alle de konsekvensene det kan få for barnet. - Sped- og småbarns tidlige erfaringer har stor betydning for hjernens utvikling, og sårbare barn krever spesiell omsorg for å sikre en optimal utvikling, sier Vibeke Moe. Sjøl det helt nyfødte barnet har evne til sosial interaksjon, og samspillet med de aller nærmeste
omsorgspersonene er helt kritisk i forhold til barnets videre utvikling. Emosjonelt tilgjengelige voksne må til for at utviklinga skal forløpe normalt. Det er vanlig med interaksjonsforstyrrelser mellom høyrisiko-barn og foreldre. Foreldrene er enten ofte for aktive, pågående og kontrollerende, eller for tilbaketrukne og passive. Begge deler blir lett galt overfor et barn som er lite oppmerksomt, stadig unnvikende i blikkontakt, er urolig og kavete og som gir lite smil og tilfredse uttrykk og lyder. - Det de ruseksponerte barna trenger mest av alt er et sensitivt, godt og støttende omsorgsmiljø, understreker Moe. Et slikt miljø gjør ikke at den nevrobiologiske sårbarheten forsvinner, men det vil kunne bidra til en så optimal fungering som mulig i forholdt til barnets forutsetninger. Konsekvenser av ruseksponering Sommeren 2005 anbefalte Sosial- og helsedirektoratet (nå Helsedirektoratet) med ei sentral ekspertgruppe i spissen, totalavhold fra alkohol under svangerskapet. Sjøl små mengder alkohol kan skade fostret, og det er ikke tilrådelig å ta sjansen, var budskapet. Da rapporten fra ekspertgruppa ble lagt fram, uttrykte lederen for arbeidsgruppa, Ann-Mari Brubakk, bekymring for framtida fordi unge kvinner drikker stadig mer og stadig oftere. Brubakk er professor i medisin ved NTNU og overlege ved Barneklinikken ved St.Olavs Hosptial i Trondheim, hvor hun har poliklinikk for barn utsatt for rus i svangerskapet en gang i uka. Hun er utdanna barnelege med spesialfelt nyfødtmedisin. - Alkohol er giftig for fostrets hjerne gjennom hele svangerskapet. Virkninga av den samvarierer med mange andre prosesser, og virker ulikt i forhold til hvor sårbar eller robust den som blir utsatt for gifta er. Men alkohol har virkning på et foster uansett sårbarhet, og uten at gifta nødvendigvis skader. Et foster begynner med pustebevegelser i 18. uke for å trene lungene, og denne pustebevegelsen stopper opp en liten stund når mor drikker alkohol. Denne mekanismen styres av hjernestammen. Det at disse bevegelsene stopper er et helt klart bevis på at alkohol, også i små mengder, påvirker hjernestammen til fosteret, fastslår Brubakk. Skader av alkohol Men effektene av alkoholinntaket på fostret er sannsynligvis langt flere enn dette 4. Inntak av alkohol tidlig i svangerskapet kan resultere i abort, og inntak videre i svangerskapet kan forårsake prematur fødsel og redusert fødselsvekt og -lengde. Den nyfødte kan også ha skjelvinger og sitringer, vise generell irritabilitet, ha en svak sugerefleks og problemer med å ta til seg næring. Andre effekter kan være ulike hjerneskader, grov- og finmotoriske forstyrrelser, mental retardasjon, hyperaktivitet, atferdsforstyrrelser, konsentrasjonsvansker og kognitive vansker alle problemer som varer livet ut. De mest skadde barna får 1) et karakteristisk utseende med blant annet smale lepper og korte øyespalter, 2) betydelig nedsatte kognitive og psykomotoriske ferdigheter, og 3) vekstretardasjon det vil si at de er kortvokste og har påfallende liten hodeomkrets. De såkalte FAS-barna (Føtalt Alkohol Syndrom) har skader innafor alle de tre nevnte hovedområdene. Men det er mange grader av skade og de kan ytre seg svært forskjellig. - For at alkoholeksponerte barn ikke skal stå uten en diagnose dersom de ikke har opplagte skader innen alle tre hovedområdene benyttes i økende grad terminologien FASD som står for Fetal Alcohol spectrum Disorders. Det er flest av disse barna og man antar at for hvert barn
med FAS vil det være tre barn med FASD. De utpregede FAS-barna ser vi sjelden i Norge, forteller dr. psychol Kari Slinning ved Folkehelseinstituttet. Skader av opiater Når det gjelder skader som skyldes andre rusmidler enn alkohol viser dyrestudier at opiater gir både forbigående og vedvarende strukturelle og atferdsmessige forandringer i hjernen hos avkommet <referer til note 2>. Det er også antakelig en sammenheng mellom eksponering for kokain og blandingsmisbruk og bestemte effekter på mekanismer som har med regulering av aktivering og oppmerksomhet hos den nyfødte. Barn som er født med såkalt neonatalt abstinenssyndrom, som først og fremst skyldes opiater, kjennetegnes ofte av forstyrra søvnmønster, hyperaktive reflekser, og et overaktivt nervesystem som gjør dem svært irritable. Denne irritabiliteten likner på den irritabiliteten som voksne beskriver i forbindelse med narkotikaabstinenser, forteller Vibeke Moe. Videre kjennetegnes de av høyfrekvent gråt, lydømfintlighet, og hypertoni (økt spenning i kroppen). De kan også oppleve å få pustestopp og forstyrrelser i det autonome nervestystemet for øvrig. Videre kan de få diaré, oppkast, rennende nese, økt tåreproduksjon, samt ha temperaturreguleringsvansker og svette mye. De kan også ha forstyrra sugemønster, vekttap og stoffskifteproblemer. Faren for dehydrering og kramper er stor. Opphopning av risikofaktorer I undersøkelsen som var utgangspunktet for både Vibeke Moe og Kari Slinnings 5 doktoravhandlinger, var det 78 barn som hadde vært eksponert for rusmidler i mors mage. Heroin var hovedstoffet for majoriteten av kvinnene, men det ble også rapportert om bruk av andre stoffer samtidig, og alle brukte tobakk. I og med at alle mødrene var blandingsmisbrukere, så gir ikke denne studien grunnlag for å differensiere mellom effekten av alkohol og andre narkotiske stoffer. Heller ikke effekten av røyking, feilernæring, infeksjoner og stress kan skilles fra rusfaktorene. Men samvariasjon mellom ulike belastningsfaktorer er svært vanlig hos kvinner som eksponerer det ufødte barnet sitt for rusmidler, så resultatene gir likevel viktig informasjon om effekter og symptomer. Andre risikofaktorer som kjennetegnet disse kvinnene var at en høy andel hadde en eller annen form for psykisk lidelse, de hadde lav sosioøkonomisk status, og de fleste hadde fått lite oppfølging under graviditeten. Alle de ruseksponerte barna hadde lavere fødselsvekt og hodeomkrets enn normale barn, og en fjerdedel ble født fortidlig. 78 prosent av barna i studien ble født med neonatalt abstinenssyndrom, de fleste av barna hadde reguleringsvansker gjennom det første halvåret. Dette var reguleringsvansker som problemer med tilstandsregulering, for eksempel ved slitenhet i samspillsituasjoner, og regulering av matinntak. Forstyrrelser i atferdsregulering kunne arte seg som problemer med oppmerksomhet, mye våkenhet, mye affekt og høyt aktivitetsnivå. Dette har generelt en negativ effekt på samspillet med omsorgspersonen. Når denne omsorgspersonen i seg sjøl er svært sårbar er det fare på ferde i samspillet mellom barnet og den voksne, sier Moe. Svak tilstandsregulering i spedbarnsalderen innebærer i neste omgang risiko for utviklingsvansker i form av sensoriske vansker, emosjons-, atferds-, og oppmerksomhetsvansker og også kognitive og motoriske problemer seinere i livet. Det er dermed risiko for både lav samarbeidsevne og tilpasningsevne i småbarnsalder, og det blir en opphopning av risikofaktorer.
Gutter: det svake kjønnet Et funn som overraska forskerne var at da de kontrollerte for kjønn i materialet sitt var det guttene som trakk ned gjennomsnittet på skårene på utviklingstestene. Jentene var i mye større grad like de barna som var i kontrollgruppa og som ikke var blitt utsatt for rusmidler i mors liv. - Gutter og jenter som tilsynelatende har vært utsatt for samme grad av ruseksponering viser forskjellig utvikling helt opptil tre års alderen, forteller Kari Slinning. Det kan dermed se ut for at guttene av ulike årsaker er betydelig mer sårbare for et ugunstig miljø både i fosterlivet og etter fødsel. - Dette stemmer også med de kliniske erfaringene våre: Vi hadde hyppigere kontakt og veiledet betydelig flere småbarnsfamilier med guttebarn enn med jentebarn. Slinning forteller om studier som tyder på at guttebabyer generelt har dårligere evne til for eksempel sjølregulering: Sjøl om spedbarn har kapasitet til og nyter kontakt og samspill, har det behov for hyppige pauser for å unngå overstimulering. Funn tyder på at jentebabyer er bedre til å sørge for pauser ved for eksempel å vende blikket bort en liten stund for så på nytt søke mammaen eller pappaens ansikt for en ny prate-runde. De styrer altså tempoet mer sjøl. Guttebabyer derimot ser ut til i mindre grad å fornemme når de blir slitne, og kommer til et punkt hvor de blir overstimulerte og urolige. Da viser det seg at de trenger mer hjelp til å roe seg og samle seg før de igjen er klare for en liten prat. Om det virkelig eksisterer grunnleggende kjønnsforskjeller i sjølreguleringsevne kan de tidlige abstinensene og reguleringsvanskene ha forsterka disse forskjellene mellom kjønnene i den ruseksponerte gruppa. Det er for øvrig mye som tyder på at gutter generelt synes å være det svakeste kjønnet medisinsk sett, og at de er mindre robuste også når det gjelder ruseksponering. Det er flest aborter med guttefostre, gutter blir oftere født med medisinske problemer, de får oftere skader av prematur fødsel, de dør oftere i krybbedød, og de er altså mer sårbare enn jentefostrene for påvirkninger i mors liv. Slinning understreker at sjøl om de statistiske analysene viste at det var de ruseksponerte guttene som bidro til gruppeforskjellene, så var det flere ruseksponerte jenter som hadde vansker av ulike slag sammenlikna med jentene i kontrollgruppa. Hun forteller også at ved fireårs-alderen viste resultatene at forskjellene mellom guttene og jentene i den ruseksponerte gruppa var mindre enn tidligere. På dette tidspunktet begynner de ruseksponerte jentene å vise noe lavere utviklingsskårer enn jentene i kontrollgruppa. Slinnig og Moe har også data fra en etterundersøkelse av disse barna ved 8-9-årsalder, men dette materialet er ikke ferdiganalysert og skrevet ut ennå. Hvordan kjønns-og gruppeforskjellene arter seg i tidlig skolealder er et av hovedspørsmålene i denne undersøkelsen. - Det blir veldig spennende å se hvordan forskjellene har utvikla seg da, sier Vibeke Moe. Til barnets eller til mors beste? Tidligere var det ganske vanlig at barn født av rusmiddelavhenige mødre ble adoptert bort eller tidlig kom i fosterhjem. Dette er endra. Nå er grunnpremisset at mødre har rett til å ha barnet hos seg, og at det skal prøves tiltak overfor mor og barn før eventuell omsorgsovertakelse. Hvor lenge det skal prøves må vurderes etter skjønn.
- Dette premisset krever langt bedre oppfølging enn det som gis i dag, sier psykolog Kari Slinning. Hun mener ressursene som brukes til oppfølging ikke står i forhold til intensjonene om at mor i det lengste skal ha omsorgen. Det er veldig uheldig for barna. Man har ikke klart å integrere forståelsen av hvilke konsekvenser ruseksponering har for en nyfødt og for samspillet mellom mor og barn med dette premisset om at omsorg fra mor er det beste. - Det hersker en slags forestilling om at bare disse kvinnene blir stabilisert altså blir rusfrie, får seg fast bolig og noen rammer i livet har de også omsorgsevne. Dette synet ser vi særlig når det gjelder metadonklienter som i stor grad får beholde omsorgen for barna. Men det er ikke noen automatikk i at mødre får omsorgsevne igjennom at de får et stabilt liv, sier forskeren. - Glemt er hele biten som handler om omsorgspersonens psykiske helse, evne til sensitivitet, sosiale nettverk og andre ressurser. Kvinner som selv knappest har hatt stabile relasjoner i hele sitt liv, skal plutselig ta ansvaret for et barn ofte som aleinemor, og ofte for et barn som er russkadd. Oppdragerrolla som aleineforelder er krevende nok for foreldre med normal bakgrunn med normalt fungerende barn. Behandlingsoptimisme Det er en stor behandlingsoptimisme i dette feltet, mener Slinning. Kanskje får mor støttetiltak i et års tid, og en håper at det deretter skal gå bra. Men dette er på langt nær nok for de fleste. Slinning understreker at det må jobbes bredt og langvarig overfor disse små familiene, og de som følger dem opp må si i fra tidlig nok når de ser det ikke går. Barna må ikke bli prøvekluter. Dette viser seg ikke alltid å være så lett i praksis, sjøl om alle har barnets beste som intensjon. - Det er lett å ta moras perspektiv i sånne saker, det er grusomt å bli fratatt et barn, og den nye barnevernsloven fra 1993, som ikke er så ny lenger, gjør overtakelse av omsorgen vanskelig. Det er ofte sterke advokater som taler moras sak, og disse vil alltid mene at det ikke er prøvd nok. Mange behandlere er redde for å legge fram overtakelsessaker for fylkesnemda som er de som avgjør til sjuende og sist. Likevel understreker Kari Slinning faren ved å generalisere og å si at langvarig, tung rusmiddelavhengighet er ensbetydende med uegnethet i foreldrerolla. - Vi har imidlertid plikt til å se alvoret i et slikt langvarig levesett. Derfor må vi gjøre en grundig utredning for å få tak i både omfanget og graden av belastninger, men også de ressursene som ligger hos hver og en. Det er totalbildet av den voksne sett i lys av barnets behov og ressurser som må være grunnlaget for de beslutningene vi tar. Men det er ikke bare den lille familien det handler om, fortsetter hun. For i dette inngår også viljen og evnen til de lokale hjelpeinstansene til å sette inn tilstrekkelige ressurser for å støtte familien til god utvikling, mestring og trivsel hos både liten og stor. Slinning har flere eksempler på at det går bra med god hjelp og støtte. Og hun er full av beundring for disse mødrene og fedrene. Hun har også sett tilfeller hvor det endte med overtakelse, men hvor utfallet trolig kunne blitt annerledes dersom foreldrene hadde fått mer støtte og mer bredspektra og helhetlig oppfølging. - Mange blir for aleine og isolert. Oppgava blir rett og slett for tung, sjøl om omsorgsevnen er god nok. Også sped- og småbarn har psykisk helse
Målet for Nasjonalt kompetansenettverk for sped- og småbarns psykiske helse er å bidra til kunnskapsutvikling, kompetanseheving og styrking av tiltak som fremmer sped- og småbarns psykiske helse, forteller leder Marit Bergum Hansen. Marit Bergum Hansen var tidligere leder ved Aline barnevernssenter. Det er Regionsenter for barn og unges psykiske helse (R-bup), helseregion Øst og Sør som på oppdrag fra Sosial- og helsedirektoratet oppretta dette kompetansenettverket som ble etablert som fast tiltak 1.september 2006. Ni ansatte er tilknytta nettverket, derav tre forskere. Kompetansenettverket er lokalisert i Oslo, men har aktiviteter og oppgaver knytta til de øvrige regionsentrene i Bergen, Trondheim og Tromsø. At begrepet nettverk og ikke senter er benytta handler om en erkjennelse av at denne kompetansen må finnes i hele landet, og ikke ligge sentralisert i et kompetansesenter. Spesialisthelsetjenestene over hele landet må ha denne kunnskapen, så både diagnostisering og behandling kan foregå lokalt, sier Bergum Hansen. Tverrfaglig utdanning Målet for kompetansenettverket er å bidra til kunnskapsutvikling, kompetanseheving og styrking av tiltak som fremmer sped- og småbarns psykiske helse. Kompetansenettverket skal gi støtte til etablering og utvikling av tverrsektorielle tilbud, slik at 1. og 2. linjetjenesten i større grad kan samarbeide om tiltak overfor gravide, sped- og småbarn. Også barnevernets fagteam blir viktige aktører i dette samarbeidet. Det blir lagt vekt på å øke kunnskap og utvikle kompetanse om utviklingsvansker hos spedog småbarn både i helsetjenesten, barnevernet og i samarbeidende instanser. Et tiltak for kompetanseheving er en tverrfaglig 2-årig videreutdanning. To kull er uteksaminert i Oslo. Andre kull hadde i tillegg en satellitt i Kristiansand. Høsten 2007 ble det starta opp et kull i Bergen. Det kan også bli aktuelt å starte denne utdanninga i Trondheim og Tromsø. Vi har også planer om å starte en virtuell klinikk hvor leger, psykologer og annet helsepersonell kan få videoveiledning og direkteoverførte samtaler fra miljøene med høy kompetanse, forteller Bergum Hansen. Fransk screeningverktøy Videre skal nettverket bidra til utvikling, bruk og kvalitetssikring av kartleggings- og utredningsverktøy. - Vi har vurdert mange verktøy og vil blant annet satse på et fransk som kalles ADBB (Alarm Distress Baby Scale). Dette verktøyet vil fange opp barn mellom 3 og 24 måneder med vedvarende tilbaketrekning. Målet er å lære opp alle helsestasjoner i landet i dette. Samtidig skal vi foreta en valideringsstudie for å forsikre oss om at dette verktøyet passer for norske forhold. Med ei så omfattende implementering skal det bli mulig å fange opp langt flere risikobarn i Norge mens de er babyer, slik at de og familiene deres tidlig kan få hjelp. Ved hjelp av dette verktøyet vil det også etter hvert bli bygget opp en solid database med tall og materiale ved blant annet Folkehelseinstituttet.
Brobygger Kompetansesenteret skal bidra til evaluering, implementering og utvikling av behandlingsstrategier, og det skal sørge for at forskinga i Norge om sped- og småbarns psykiske helse blir styrka ved hjelp av egne forskere og forskningsprosjekter. Nettverket skal også stå for etablering av et nasjonalt nettverk for forsking og utviklingsarbeid, og være brobygger mellom praksisfelt, forsking og undervisning innen området utsatte sped- og småbarn, samt bidra til etablering av nasjonale nøkkeltall om sped- og småbarns psykiske helse. Faktaboks Følgende institusjoner i Norge tilbyr rusbehandling for mødre/foreldre med små barn: * Sykehuset Innlandet, familieavdelinga * Aline barnevernssenter * Bergen barn og foreldresenter, avdeling Sudmannske * Borgestadklinikken * Lade behandlingssenter * Origosenteret * Stiftelsen Riisby behandlingssenter * Østerbo evangeliesenter * Tyrilistiftelsen har ikke lenger spesialtilbud til denne gruppa, men tar likevel av og til inn foreldre med barn 1 Solbakken, B., Lauritzen, G., og Ødegård Lund, M. K. (2005): Barn innlagt sammen med foreldre som er i behandling for rusmiddelproblemer, SIRUS-rapport nr. 5/2005 2 Vibeke Moe (2002): A prospective, longitudinal study of children prenatally exposed to drugs. Prediction and developmental outcome at 4 ½ years, Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo 3 Gøransson, Mona (2004): Alcohol consumptionduring pregnancy: how do we separate myth from reality? Karolinska Institutet, Stockholm, Sweden. 4 Sosial- og helsedirektoratet (2005): Alkohol og graviditet. Hva er farlig for fosteret? Hvordan forebygge og behandle? Rapport fra en ekspertgruppe. 5 Slinning (2004): A prospective, longitudinal study of children prenatally exposed to substances: With special emphasis on attention and self-regulation.; Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo