Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, 2. 1981 K nut Kjeldstadli Svar til Knut Ågotnes Om problemstillinger I 1978 ønsket jeg å si noe om hvorfor Arbeiderpartiet som helhet endret seg i mellomkrigstida og hvorfor arbeiderklassen fulgte p artiet («Reformismens seier» i TFAH 1/1978). Nå synes Ågotnes å mene at disse problemstillingene ikke burde ha vært reist. Vi bør vente med å «utvikla ein modell av meir omfattande og meir 'konstruktivistisk tilsnitt». I stedet bør vi konsentrere oss om lokal faglig politikk, om «aksjons/samarbeidsmønsteret på bedriftsog bransjenivå» (s. 153) og dessuten om den prosessen som førte til at de faglige organisasjonsapparatene ble sjølstendiggjort. Etter mitt syn må en kunne stille såvidt generelle spørsmål som utviklingen i et parti som helhet. Ellers blir kravet om at historie skal være individualiserende drevet for langt. Historie blir lokalhistorie. Nå mener trolig Ågotnes at problemstillingene ble reist på et galt tidspunkt. De burde ha ventet til vi veit mer. Heller ikke dette er jeg enig i. Vi kan alltid få vite mer om ethvert emne. Tida blir aldri moden nok til å gi et endelig svar. Derfor må det være greitt å ordne den kunnskapen vi har og gi et svar. Ellers kommer vi ikke videre. Det er forsåvidt veltruffet når Ågotnes karakteriserer forklaringsmodellen fra 1978 som «konstruktivistisk», ordnende. Vi trenger slike modeller for å rydde en gitt kunnskap. Så må andre i tillegg bygge dem ned og kreve nye «forskningsdynamiske» modeller. 161
Om modeller Ågotnes kritiserer forskjellige marxistiske forsøk på å presisere forholdet mellom ulike sider eller nivåer i et samfunn. Bl.a. avviser han den tanken at økonomien kan være en ramme for politikk og ideologi. Jeg er enig i at dette perspektivet ikke løser alle problemer. Men det sirkler inn det feltet der vi kan søke en løsning: Økonomien utelukker visse former for politikk og ideologi. Samtidig som vi tenker at økonomien setter rammer, må vi også kunne tenke at noen forhold i økonomien kan virke direkte bestemmende inn i overbygningen og at andre fenomener i overbygningen har sine sjølstendige prosesser. Disse forestillingene er ikke i logisk motstrid med hverandre. Ågotnes tar feil når han m ener at idéen om politikk og ideologi som relativt sjølvstendige instanser utelukker sam virke med økonomien. Ågotnes stopper opp etter å ha kritisert andre forsøk på å løse dette problemet. Det kan bety at problemet om å bestemme en m o dell ikke er interessant eller at det er for vrient til å besvares, iallfall til vi veit mer om emnet. Men nissen har dessverre en tendens til å bli med. Ser vi på Ågotnes forslag til forskningsstrategi i studier av lokal faglig aktivitet, så nevnes flere mulige forklaringsmomenter: arbeidsprosess, konjunkturen i bransjen, bedriftsledelsens opptreden og forholdet til lokalsamfunnet. Men han angir ikke, såvidt jeg kan se, hvordan disse momentene er tenkt å henge i hop, heller ikke den relative betydningen av dem eller om noen av dem kan tenkes å determinere de andre. Ei heller anvises noen vei til å finne ut om så er tilfelle. Det er i tillegg til Ågotnes momenter mulig å tenke seg andre relevante faktorer. Med denne tilnærm ingen risikerer en å havne i en forklaringstype som kan kalles en faktorliste - som i ekstreme utgaver forklarer f.eks. den industrielle revolusjon med 36 ulike årsaksfaktorer. Når alt forklarer alt, er i realiteten intet forklart. For å unngå dette må vi på et tidspunkt bestemme vår modell. Dette gjelder også forskningsstrategi: Vi m å ha en begrunnet og bevisst oppfatning om hva vi velger å leite etter og enda mer hva vi velger å la ligge. Heller ikke Ågotnes unngår dette. Og går vi nærmere inn på hans program, er han ikke så åpen som han sjøl anbefaler. Tvertimot har han klare meninger om hva som er viktig (arbeidsprosess og grunnplan/apparater) og uviktig (ideologi). Men 162
hans modell ligger bakt inn i framstillingen, uten å settes eksplisitt fram. Om arbeidsprosesser Ågotnes program om å studere lokal faglig politikk og arbeidsprosesser i bedrifter og bransjer er jeg fullt ut på linje med. Og han gir interessante oppslag, bl.a. når det gjelder skilnaden mellom jern- og metallbransjen og prosessindustrien (sjøl om karakteristikken håndarbeid og manufaktur best treffer skipsverftene, dårligere de store mekaniske verkstedene og metallvarefabrikkene). Men programmet reiser to uløste problemer. For det første: Hvor langt kan slike lokalstudier kaste lys over utviklingen i sam funnet som helhet, over den politiske konjunkturen? Har disse studiene kun til hensikt å si noe om den faglige politikken i den aktuelle gruppa eller også å si noe om de større sammenhengene? Bør strategien være å dekke feltet gradvis gjennom flere punktstudier? Kan f.eks. forskjellen mellom bransjer kaste lys over det som var min problemstilling i 1978 - partiets utvikling? Dernest: I hvilken grad kan lokal faglig politikk studeres og forklares for seg, uavhengig av helheten i samfunnet? Ågotnes poengterer betydningen av å se på de ulike vilkårene for forskjellige grupper i arbeiderklassen. Ja, det er bra. Men samtidig må disse forstås gjennom de rammeforholdene som var felles for dem - på 1930- tallet: arbeidsløshet over alt, en politisk arbeiderbevegelse som var ens, en felles nasjonal politisk tradisjon. Problemet blir å studere det spesielle i forhold til det felles gyldige. Om organisasjonsapparater N år det gjelder hans andre hovedemne, de faglige organisasjonsapparatene, er jeg enig i betydningen av å forstå dem som sjølstendige, å ikke sette likhetstegn mellom f.eks. «arbeidere i Norge» og «LO». Ågotnes mener at mitt skille mellom «klasse» og «bevegelse» stenger for et begrep om «lokal faglig politikk» i motsetning til det faglige lederskapets politikk. Kanskje, men et slikt skille mellom de ulike nivåer innad i fagbevegelsen og i arbeiderbevegelsen mer allmennt ble faktisk eksplisitt trukket i artikkelen fra 1978 (se TFAH 1/1978, s. 9 og 22). 163
Hans eget skille mellom «grunnplan» og «apparater» er heller ikke helt godt. Det kan være en tillatelig forenkling i noen sam menhenger. Men går vi tettere innpå, kan vi - foruten høyst ulike grunnplan sosialt og geografisk - skjelne mellom uorganiserte og organiserte, mellom passive og aktive m edlem m er i en lokal forening, mellom medlemm er og tillitsvalgte, mellom vanlige tillitsvalgte og for etterkrigstida også heltids fastlønte tillitsvalgte på klubb- eller konsernnivå, videre mellom folk med verv på høyere nivåer, f.eks. i stedlige styrer eller samorg., som ikke har det som jobb og fastlønte i forening, forbund og AFL. Alle disse nivåene kan ved visse høve ha sine interesser og sin logikk. Det er ikke gitt hva som er grunnplan og hva som er apparat. Og et forbund med en ansatt, slik tilfellet i blant var, er vel et apparat av en annen orden enn f.eks. N orsk K om m uneforbund i dag. Dessuten går det organisatoriske skillet mellom «grunnplan» og «apparat» glipp av distinksjonen mellom arbeidsfolk som en sam ling av enkeltpersoner, arbeiderne som en uformell gruppe i form av et arbeiderkollektiv og den formelle organiseringen som en lokal fagforening er. Dette er ikke bare pirk: En lokal forening har som organisasjon f.eks. ikke problemer med reproduksjon, familie og hjemmeliv. Arbeiderne kan ha det. Om ideologi Ågotnes synes mye forskning og 1978-artikkelen legger for mye brett på ideologi i forklaringene av hva folk foretar seg. Det finnes ingen egen ideologisk instans, sier han, og filosoferer litt om tankemåten i en «politisert» forskergenerasjon, uten at det går helt fram hvilken generasjon han sjøl regner seg til. Nå bunner kanskje noe av Ågotnes sin skepsis i at vi snakker forbi hverandre. Han sier med henvisning til undertegnede i 1978 at det er «nærliggjande å oppfatte ideologi som omfattande system, som verdsåskodingar som kvelver seg over alle samfunnsaktivitetar» og som styrer handlingene som etter sigende oppfattes som forsøk på å realisere generelle verdier eller ideer. Nå var nok ikke bare intellektuelle, men også arbeidere styrt av idealer. At norske arbeidere la ned arbeidet på Liebknecht og Luxemburgs begravelsedag eller at folk ga store summer til Spania 164
lar seg vanskelig forklare direkte ut fra arbeidsprosessen. Men jeg har verken skrevet eller ment at folk gjennomgående regjeres av store tankesystemer. Tvertimot tror jeg at det vi gjør, hvordan vi «agerer», i hovedsak er styrt av interesser, ikke av ideer. Som jeg skrev i 1978, vi bør ikke se på«de reflekterte og utformete teoriene i arbeiderbevegelsen», men de «spontane grunnholdningene i klassen» (TFAH 1/1978, s. 14). Med spontane grunnholdninger mener jeg det jeg har beskrevet i en foregående artikkel i dette nummeret av TFAH, at klassens situasjon gir opphav til en kultur, til forestillinger og normer. Dels tolker folk det «sosiale rommet». Kulturen gir en horisont som avgrenser det handlingsfeltet folk ser for seg: Hva er mulig? Hva er realistisk: Det er slik en f.eks. m ener med uttrykket «husm annsånd». Dels har normene en egentyngde som utelukker noe valg. En tenker også: Hva er riktig og rettmessig? For folk som har vokst i et tett og sterkt arbeidermiljø lå det ingen rasjonell kalkyle av egennytte bak å gå inn i fagforeninga. Det gjorde en simpelthen. Normalt står ikke normene i strid med interessen. Men så kan skje, bl.a. fordi en kultur endres seinere enn den situasjonen som fram brakte kulturen. Dersom vi ikke åpner for en slik dimensjon i våre studier, havner de raskt i en teknologisk determinisme. Problemet om basis og overbygning «løses» da med en gammel kjenning - produktivkreftene dundrer gjennom verdenshistorien og bevisstheten er bare et ekko av dette bråket. Om empiri Ågotnes har også noen utsagn om de faktiske saksforhold i mellomkrigstida som kan trekkes i tvil. Han skriver at den norske økonomiske krisa ikke var spesielt sterk. Men iallfall om en ser på det som for arbeiderklassen var mest sentralt, arbeidsløsheten, så lå Norge klart foran alle de nordiske landene. Likeledes mener han at borgerskapet ikke var offensivt, fordi NAF var i splid med seg sjøl. Men en indre uenighet i NAF ved slutten av 1920-tallet forhindret ikke borgerlige partier fra å gjennomføre hele serien av arbeiderfiendtlige lover og allmennt å sette arbeiderbevegelsen under et politisk trykk. Enstemmigheten bak Boikottloven var vel ikke u t trykk for et borgerskap på vikende front? 165