UNIVERSELL UTFORMING

UNIVERSELL UTFORMING Bakgrunnsdokumentasjon UNIVERSELL UTFORMING - et interaktivt kurs på nettet Høgskolen i Gjøvik Oktober 2007

INNHOLDSFORTEGNELSE FORORD...4 Modul 1. Funksjonshemning hva er det?...5 1.1 Funksjonshemmedes situasjon... 6 1.2 Tilgjengelighet for alle... 9 1.3 Planlegging... 9 1.4 Noen grunnleggende prinsipper... 10 1.5 Planleggerne... 11 1.6 Politikerne... 12 1.7 Status for deltakelse og likestilling - oppsummering av adgang til det fysiske miljøet... 12 Modul 2. Universell utforming og tilgjengelighet... 14 2.1 Begrepet Universell utforming... 15 2.2 De syv prinsippene... 17 2.3 Samfunnsplanleggingen... 18 2.4 Universell utforming i praksis... 18 2.5 Løsninger for alle... 19 2.6 Løsninger for individuelle behov... 19 2.7 Spesialløsninger for personer med funksjonshemning... 19 2.8 Livsløp... 20 2.9 Utviklingen... 20 Modul 3. Planlegging for alle... 20 3.1 Momentene... 21 3.1 Planlegging og medvirkning... 23 3.2 Kommuneplanen... 24 3.3 Den langsiktige delen av kommuneplanen... 24 3.4 Den kortsiktige delen av kommuneplanen... 25 3.5 Reguleringsplan og bebyggelsesplan... 26 3.6 Innsigelse, klage og dispensasjon... 27 3.6 Overordnede føringer... 28 3.7 Hva er medvirkning?... 29 3.8 Planens fire faser - nøkkelpunkter for å sikre medvirkning... 33 Modul 4. Kartlegging... 37 4.1 Mål... 37 4.2 Innledning... 37 4.3 Universell utforming (UU) og GIS - Behov og muligheter... 38 4.4 Grunnprinsipper for GIS... 39 4.5 Objekter og objekttyper... 41 4.6 Representasjon av objekttype- egenskaper i et datasett... 42 4.7 Stedfesting av objekttyper... 44 4.8 Generalisering av geometri... 44 4.9 Registrering av egenskaper... 45 4.10 Bruk av flybilder sammen med kart... 47 4.11 Beskrivelse av tilgjengelighets-krav... 50 4.12 Hovedprinsipper for registrering tilgjengelighet... 51 4.13 Hva som finnes av geografiske data... 53 2

4.14 Eksempel på hva som er gjort på kartlegging... 55 4.15 Behov for data for å beskrive tilgjengelighet... 58 4.16 Oppsummering... 60 Modul 5. Universell utforming: Detaljenes utfordring.... 61 5.1 Utfordringen... 61 5.2 Informasjonsflyt... 61 5.3 Regelverk kontra entusiasme/ engasjement i tillegg til kunnskaper?... 63 5.4 Andre virkemidler... 64 5.5 Hvilke typer egenskaper?... 65 Modul 6. Fra bruker til borger... 67 6.1 Hva er Manneråkutvalgets innstilling? Veien fra utredning til politikk... 67 6.2 Manneråkutvalgets innstilling - NOU 2001:22 Fra bruker til borger... 67 6.3 Noen grunnideer i utvalgsarbeidet... 68 6.4 Samfunnets mål for hvordan mennesker med funksjonsnedsettelser skal ha det... 69 6.3 Utviklingen av situasjonen til mennesker med funksjonsnedsettelser i Norge.. 69 6.5 Situasjonen i år 2000... 71 6.6 Manneråkutvalgets prioriteringer og forslag til strategi... 79 6.7 Målsettinger og resultater som er nyttige i kommunal og fylkeskommunal planlegging... 82 6.8 Manneråk - 5 år etter, en kort oppsummering (www.dok.no)... 83 Referanser... 93 Vedlegg A... 98 Vedlegg B... 99 Vedlegg C:... 100 Vedlegg D... 103 3

FORORD Bakgrunnsdokumentasjonen for dette kurset på er basert på den tidligere kurspakken Planlegging for alle utviklet for Miljøverndepartementet. (Planlegging for alle. Opplæring. T-1347). Hensikten med kurset er å få frem en felles basiskunnskap som grunnlag for samarbeid og bedre fysiske løsninger. Kurset er et basiskurs og gir en første innføring i emnene. Det retter seg mot tekniske etater, planetater, samferdsel, sosial- og helsesektoren, råd for funksjonshemmede, ulike interesseorganisasjoner, eldreråd, private konsulenter og ellers andre som deltar i planlegging og utforming av de fysiske omgivelsene. Kurset Universell utforming består av seks moduler: 1. Funksjonshemning hva er det? 2. Universell utforming og tilgjengelighet 3. Planlegging for alle 4. Kartlegging 5. Universell utforming: Detaljenes utfordring 6. Fra bruker til borger Modulene bygger på hverandre, men kan ses på som selvstendige emner. Hver modul består av fagstoff, ulike typer oppgaver samt litt større arbeidsoppgaver som man anbefaler at blir løst i grupper. Kurset er fleksibelt og kan gjennomføres alene eller sammen med andre. Arbeidsgruppen har bestått av: Astrid Stadheim, prosjektleder, Høgskolen i Gjøvik Fred Johansen, høgskolelektor, Høgskolen i Gjøvik Erling Onstein, 1. amanuensis, Høgskolen i Gjøvik Eystein Kvam, høgskolelektor, Høgskolen i Gjøvik Videoene er redigert av Snøball Produksjoner AS. 4

Modul 1. Funksjonshemning hva er det? Det har vært benyttet ulike beskrivelser av hva funksjonshemning eller funksjonsnedsettelse er. I regjeringens handlingsplan defineres begrepet funksjonshemning slik: "Funksjonshemning er et misforhold mellom individets forutsetninger og miljøets og samfunnets krav til funksjon på områder som er vesentlig for etableringen og opprettholdelse av selvstendighet og sosial tilværelse." En funksjonsnedsettelse skal være varig for at den skal kunne kalles en funksjonshemning. Midlertidige problemer som går over etter en tid (beinbrudd o.l.), defineres ikke som funksjonshemning. Det er vanlig å dele funksjonshemmede inn i fem hovedgrupper: 1. Bevegelseshemmede 2. Hørselshemmede 3. Synshemmede 4. Utviklingshemmede 5. Skjulte funksjonshemninger, diabetes, psykiske problemer, hjerteproblemer, dysleksi, allergi m.m. I underkant av 20 prosent av den norske befolkning har en varig funksjonsnedsettelse på grunn av allergi, redusert bevegelighet, syn, hørsel eller redusert evne til å oppfatte informasjon i omgivelsene. 70 prosent av alle mennesker opplever å ha en funksjonssvekkelse i deler av sitt liv. Allergikere og astmatikere, bevegelseshemmede og hørselshemmede utgjør de største gruppene. Eldre utgjør allerede i dag en stor andel av de som har en funksjonssvekkelse. Utviklingen viser at antall eldre i befolkningen vil øke etter år 2000. Denne eldrebølgen vil gi økt antall personer med nedsatt funksjonsdyktighet. Enkelte typer funksjonsnedsettelser er også økende blant yngre mennesker. Det gjelder spesielt utviklingen av astmatiske lidelser hos barn. Variasjon i funksjonsevnen er større fra individ til individ enn de fleste er klar over. Barn møter hindringer i miljøet fordi de ikke er store nok, ikke rekker høyt nok, ikke forstår alt osv. Voksne møter hindringer når de har med seg barn, barnevogn, bærer tunge ting eller har fått midlertidige skader. Når en kommer over en viss alder, reduseres styrke og 5

bevegelighet. Syn og hørsel blir som regel også nedsatt, samtidig som hukommelse og reaksjonsevne blir redusert. Ifølge en helseundersøkelse fra 1985 var det 770 000 personer som hadde varige vansker i forhold til vesentlige livsområder. Det utgjør nesten 20 prosent av befolkningen. Av disse var nesten 40 prosent over 67 år. En gjennomsnittsnordmann vil oppleve en eller annen form for funksjonssvekkelse i 14 år av sitt normale livsløp - de fleste på grunn av den naturlige aldringsprosessen. Andre statistikker viser at det i Norge er: 20 % barn under 15 år 14 % eldre over 67 år 14 % bevegelseshemmede 2 % synshemmede 14 % hørselshemmede 0,3 % utviklingshemmede Nær 35 % miljøhemmede (astmatikere og allergikere) - hvorav 200 000 er så alvorlig plaget at det har store konsekvenser for funksjon og livskvalitet. Det vil også finnes store grupper av personer med psykiske lidelser og med sammensatte vansker/lærevansker. Det viser hvor vanskelig det er å avgrense gruppen av personer med medisinsk relaterte problemer og det vi tradisjonelt kaller funksjonshemninger. Tallene kan ikke summeres direkte fordi noen mennesker vil høre til i flere grupper. Tallene vil variere fra statistikk til statistikk, avhengig av hvilke definisjoner som er brukt på de forskjellige hemningene. I aldersgruppene barn og eldre vil det befinne seg personer som også hører til i gruppene med andre hemninger. Funksjonshemning er et relativt begrep. Graden av funksjonsnedsettelse påvirkes av miljøet. Ved å utforme miljøet bedre, vil flere kunne delta på lik linje. 1.1 Funksjonshemmedes situasjon Undersøkelser viser at personer med en funksjonsnedsettelse kommer dårligere ut enn gjennomsnittet av befolkningen når det gjelder inntekt, 6

yrkesaktivitet, boforhold, utdanning, tilgang til fritidsaktiviteter og sosial kontakt. Det er ofte de konkrete funksjonshemmende barrierer som man ser i dagliglivet. Svært mange med en funksjonsnedsettelse bor i områder hvor boliger og utearealer er dårlig tilrettelagt. Omgivelsene våre påvirker oss. Lite gjennomtenkte løsninger kan gi redusert sikkerhet, økte daglige belastninger på både kropp og sjel - og begrense mulighetene til aktivitet. Personer med funksjonsnedsettelse er særlig berørt av dette. Store avstander, bratt terreng og fortauskanter skaper ekstra terskler for bevegelseshemmede. For astmatikere byr det på problemer å oppholde seg utendørs i perioder med stor luftforurensning. Både barn, eldre, synshemmede og personer med lærevansker kan ha problemer med å greie seg i trafikken eller å finne fram i et uoversiktlig område. En betydelig del av befolkningen har en funksjonsnedsettelse på en eller annen måte. Det vil til enhver tid være et antall mennesker med midlertidige funksjonsproblemer. Det kan være mennesker som har en midlertidig skade, som et beinbrudd. Det kan være noe så naturlig som gravide. Et betydelig antall mennesker opplever praktiske hindringer i hverdagen. Dette er ikke personer med en funksjonshemning - men det er personer som vil kunne ha stor glede av den tankegang som ligger i begrepet universell utforming. Mer om dette i modul 2. Funksjonsevnen kan være redusert når det gjelder: Bevegelsesevne Evne til å orientere seg (orienteringshemmet) Toleranse overfor stoffer i miljøet (miljøhemmet, allergikere, astmatikere) Bevegelseshemmede omfatter rullestolbrukere, mennesker som er avhengige av å gå med krykker eller gåstol, mennesker med revmatisme, med hjerteproblemer og med nedsatt kraft i armer og bein. I tillegg har mange eldre redusert bevegelsesevne på grunn av redusert evne til å bevege seg raskt, lengre reaksjonstid og redusert balanseevne. Hensynet til mennesker med redusert bevegelsesevne ivaretas blant annet ved å legge til rette for rullestoler med tilstrekkelig plass, liten stigning og tilpasning til lav rekkehøyde. Det må også finnes rekkverk eller noe å holde seg i for folk med gangproblemer, og det må være hvilebenker. Det må legges vekt på at avstandene skal være så korte 7

som mulig. Underlaget må være jevnt, men ikke glatt. Det må tas hensyn til at noen beveger seg sakte. Orienteringshemmede omfatter blinde og svaksynte, døve og andre hørselshemmede samt mennesker med forståelseshandikap. På mange måter har også barn og eldre problemer med å oppfatte omgivelsene og orientere seg. Disse forskjellige gruppene har ulike krav til miljøet for at det skal være tilgjengelig og brukbart. Forståelseshandikap omfatter i første rekke mennesker med utviklingshemninger. Men også mennesker som ikke forstår norsk, er i en del sammenhenger forståelseshemmede. Når en tar hensyn til forståelseshemmede, blir informasjon lettere å forstå for alle. Informasjonen oppfattes også raskere. Blinde må orientere seg ved hjelp av andre sanser. Bruk av lyd, ledelinjer og annen følbar fysisk utforming er virkemidler som gjør miljøet lettere å bevege seg i. Blinde trenger fysiske ledelinjer og fysisk varsling av veikryss, innganger, trapper osv. Svaksynte vil i prinsippet kunne bruke de samme hjelpemidlene. Det viktigste for svaksynte er imidlertid at detaljer i miljøet er synlige og tydelige; tydelige markeringer, lys, kontrastfarger og kontraster i materialer. Hørselshemmede hjelpes ved at uønsket lyd fjernes, ved forsterkning av lyd og ved at den visuelle informasjonen er god. Mennesker med forståelseshandikap har behov for omgivelser som er enkle å oppfatte. Informasjon bør gis med symboler, uten bruk av tekst. Miljøhemmede omfatter de to store gruppene astmatikere og allergikere. For å tilrettelegge for at mennesker med astma eller allergi skal kunne fungere best mulig, må luften være mest mulig fri for astma- og allergifremkallende stoffer. Det gjelder både pollen og forurensninger. Også enkelte materialer kan framkalle allergiske reaksjoner ved berøring og bør ikke brukes i for eksempel rekkverk. 8

1.2 Tilgjengelighet for alle Tilgjengelighet er et nøkkelord i planleggingen av det fysiske miljøet. Små og store hindringer påvirker livskvalitet og livsutfoldelse hos den enkelte. Tilgjengelighet handler i stor grad om grunnleggende menneskelige rettigheter og demokratiske verdier - om å kunne delta i samfunnslivet og å mestre et selvstendig liv. Tilgjengelighet kan derfor aldri reduseres til bare å bli et spørsmål om tekniske løsninger og økonomi. Funksjonshemmede er tilgodesett i lovverket. Det skal tas hensyn. Men lovverket åpner også for dispensasjoner og skal foreta avveielser mellom mange forskjellige grupperinger. Fysisk tilgjengelighet er sjelden noe som gjør seg selv. Tilgjengelighet må skapes som et resultat av bevisste og planlagte handlinger - og med utgangspunkt i kunnskaper om både behov og løsningsalternativer. Til tross for mye viten og lovgivning om hvordan tilgjengelighet kan skapes for å imøtekomme behov hos ulike befolkningsgrupper, gjøres det fortsatt mange feil i den fysiske planleggingen - og i utførelsen av bygninger og anlegg. Gamle synder gjentas igjen og igjen mot bedre viten og i strid med lover og forskrifter. Man kan spørre seg hvorfor? 1.3 Planlegging Det planlegges overalt. Den enkelte av oss planlegger hva vi skal gjøre i ferien, hva vi skal handle inn, når og hvor vi skal fylle bensin på bilen. Offentlige organer planlegger i stor stil - på mange områder. Ikke minst gjelder dette hvordan våre omgivelser skal se ut. Planleggingen av de fysiske omgivelsene reguleres og defineres først og fremst gjennom plan- og bygningsloven. Hovedtyngden av den fysiske planleggingen skjer på kommunalt nivå, men fylket samordner kommuneplaner og på nasjonalt nivå samordnes fylkesplanene. Fylkesplaner er et selvstendig plannivå. På fylkesnivå kommer regionale og samfunnsmessige forhold tungt inn som temaer. Vi har et hierarki av planer og skal senere komme mer inn på de forskjellige typene. En stor del av planene i kommunene lages og sendes inn av private tiltakshavere. Kommunen har ansvaret for at slike planer er i tråd med lovbestemmelser og nasjonale og regionale retningslinjer. Kunnskap om mangfoldet i befolkningens behov er en forutsetning for å 9

ivareta hensynet til alle. Ofte må planleggere eller saksbehandlere innhente slik kunnskap ved samarbeid internt i kommunene og gjennom medvirkning fra befolkningen. En planlegging basert på god kunnskap om ulike behov, reduserer også faren for at det av hensyn til enkelte grupper blir valgt løsninger som er dårlige for andre. Et grunnleggende prinsipp er at den enkelte etat har ansvaret for hele befolkningen innenfor sin sektor. Det gjelder også fysisk tilgjengelighet, som er et tema som angår mange etater. Ansvaret for å gjøre utearealer og bygninger tilgjengelige for hele befolkningen er derfor sektorovergripende. 1.4 Noen grunnleggende prinsipper Ved planlegging er det noen prinsipper som bør legges til grunn: Hele befolkningens behov for tilgjengelighet må ivaretas ved planlegging og utforming av fysiske omgivelser, service og tjenestetilbud. Befolkningen består av ulike individer, med varierende forutsetninger og løsningsbehov. Brukerorientering og medvirkning er nødvendig for å kunne fange opp ulike behov og løse tilgjengelighetsproblemer. Prinsippet om universell utforming bør legges til grunn. Det vil si at alle skal kunne bruke omgivelsene på en likestilt måte, og at brukbarhet for alle, i så stor utstrekning som mulig, sikres uten bruk av særløsninger eller tilleggsløsninger. Utformingen bør ta utgangspunkt i mennesker med de mest omfattende behov for tilrettelegging. Da får en et samfunn hvor alle kan delta. Det vil som regel også gi bedre forhold for resten av befolkningen og et mer funksjonelt og inkluderende samfunn. Hver sektor må ivareta hele befolkningens behov innenfor sitt ansvarsområde. Det krever kunnskap om befolkningens varierende behov. Informasjon om tilgjengelighet er nødvendig for at alle skal kunne benytte den funksjonsevnen de har. 10

1.5 Planleggerne Planleggerne i kommuner og fylker er ansatte ved de forskjellige kontorer som steller med plansaker. I små kommuner er det ikke sikkert at mer enn en person arbeider med plansaker - og kanskje gjør han det ikke hele arbeidstiden heller. I store kommuner kan det være mange som arbeider med plansaker og de kan være spesialister på hver sine felt. Det kan være ingeniører, bygningstekniske fagfolk, sosionomer, arkitekter, biologer, skolefolk. Alle bringer de en faglig bakgrunn med seg til arbeidet. Planlegging er også et eget fag som man kan studere ved universiteter og høgskoler. Det kommer da i tillegg til de andre fagene som de ansatte har. Planleggere i fylker og kommuner har en nøkkelrolle i forhold til utforming av planer og administrasjon av medvirkning i planprosessen. Planleggere arbeider etter nasjonale og regionale retningslinjer fra storting, regjering og fylkesting i tillegg til vedtak gjort av kommunepolitikere. Sluttproduktet avhenger av at planleggerne har gode verktøy i dette arbeidet. To meget vesentlige momenter som vil komme inn i alle former for planlegging, vil være hvilke rammebetingelser som eksisterer for denne planen og ikke minst hvem har ansvaret for de forskjellige delene. Dette vil bli nærmere behandlet i modul 3. SINTEF Bygg og miljøteknikk har gjennomført en undersøkelse av hva planleggere i fylker og kommuner vurderer som viktig for sitt arbeid med tilgjengelighet for funksjonshemmede, universell utforming og medvirkning. Planleggerne framhever spesielt: Kompetanseheving blant planleggere, brukere og private utbyggere Planverktøy Rikspolitiske retningslinjer Enklere og offentlig autorisert veiledningsmateriell Økonomiske virkemidler Det er Miljøverndepartementet som har det øverste ansvaret for planleggingen etter plan- og bygningsloven. 11

1.6 Politikerne Minst én gang i hver valgperiode skal kommunestyret vurdere kommuneplanen samlet, og om det er nødvendig å gjøre endringer i planen. Det vil bli stilt klarere krav til kommunene om å revidere planene i forhold til nasjonale mål, ny kunnskap, nye regionale føringer og ikke minst, nye lokale behov. Politikernes oppgave vil være å prioritere mellom ulike interesser og hensyn. Deres prioriteringer kan påvirkes gjennom valg og gjennom direkte påvirkning. De vil ofte bli forelagt stoff som kan inneholde konflikter. Skal man gjøre det ene eller det andre? Uansett hva man gjør, er det store sjanser for at en part blir misfornøyd. Den siden som har klart å framskaffe og framføre de beste argumentene, vil ha størst påvirkningskraft. Politikerne vil bli kontaktet av mange parter som ønsker å legge fram sitt syn på en sak for å få gehør. Politikerne behandler dokumenter og planer som administrasjonen har utformet. I administrasjonen sitter rådmannen, sektorsjefer (skolesjef, byggesjef) og planleggere med forskjellig tittel (oppvekstkonsulent o.l.). Politikerne kan også selv fremme saker som skal opp i kommunestyret, men som regel vil slike saker først bli forberedt i administrasjonen. Også politikerne må ta sterkt hensyn til de to meget vesentlige momentene som vi nevnte i forbindelse med planleggerne: Hvilke rammebetingelser som eksisterer for planen og ikke minst hvem har ansvaret for de forskjellige delene. 1.7 Status for deltakelse og likestilling - oppsummering av adgang til det fysiske miljøet Dagens situasjon i forhold til tilgjengelighet og brukbarhet av utemiljø og bygninger kan ikke sies å gi personer med funksjonsnedsettelser en deltakelse som er likestilt andre. Det har skjedd en positiv utvikling de siste 20-25 årene, men betydelige oppgaver står fortsatt igjen. Det er store variasjoner fra tema til tema og fra kommune til kommune. Ikke minst er det variasjoner i forhold til hvilke funksjonsnedsettelser tiltakene er rettet mot. Det synes klart at flest tiltak rettes mot personer med bevegelseshemninger. Det er også relativt høy oppmerksomhet i forhold til problemer som oppstår på grunn av inneklima og forurensning. Tiltak 12

for orienteringshemmede og miljøhemmede er i mindre grad tydeliggjort og gjennomført. Det er satt en rekke politiske mål om tilgjengelighet og brukbarhet av de fysiske omgivelsene. Dette gjelder både generelle målsettinger som de overordnede målsettingene i handlingsplanen for funksjonshemmede, samt målsettingene på de enkelte politikkområdene som fastsettes av fagdepartementene og godkjennes av Stortinget. Målsettingene varierer i presisjon fra generelle mål om forbedring til mål knyttet til for eksempel likestilling. Det er ikke knyttet tidsplaner til oppnåelse av disse overordnede målsettingene. Det ser ut til å være en positiv utvikling i retning av målsettingene. Det vil imidlertid være et vurderingsspørsmål om målsettingene gir resultater i et tempo som er tilfredsstillende og om målsettingene om tilgjengelighet gis tilstrekkelig prioritet i forhold til andre samfunnsmål. Den mest sentrale loven i forhold til fysisk utforming er plan- og bygningsloven med forskrifter og tilknyttede bestemmelser. Det er pekt på at bestemmelser om tilgjengelighet i teknisk forskrift omgås, dispenseres fra og ikke utnyttes godt nok. Dette fører til at praksis ikke blir så god som forskriften forutsetter. I hovedtrekk er utviklingen på området positiv, men ikke fullt ut tilfredsstillende. I forhold til praktisering av plandelen av plan- og bygningsloven er det et betydelig potensial for forbedring. Loven gir i seg selv ingen anvisninger som presiserer hensynet til tilgjengelighet for funksjonshemmede, men mulighetene ligger til rette for å presisere dette tydeligere både i loven, i rundskriv og retningslinjer som knyttes til loven. Rundskriv T-5/99 Tilgjengelighet for alle er den "kokebok" som alle som arbeider med plansaker må sette seg inn i. Deltakelse og likestilling er to stikkord som vil gå igjen gjennom hele dette kurset. Deltakelse forutsetter engasjement. Dersom vi ikke sier noe, blir vi heller ikke hørt. En levende interesse for egen og andres situasjon vil føre til et engasjement for en sak. Det er veien til å kunne påvirke saken. 13

Modul 2. Universell utforming og tilgjengelighet Tilgjengelighet er et nøkkelord i planleggingen av de fysiske omgivelsene. Små og store hindringer påvirker livskvalitet og livsutfoldelse for den enkelte og samfunnet. Tilgjengelighet berører enkeltfaktorer og er samtidig et uttrykk for overordnet tankegang og politikk. Detaljer og hovedlinjer må ses i sammenheng og løses planmessig i samråd med alle befolkningsgrupper. Større bevissthet og økt kunnskap om dette ved utforminger av så vel tettsteder som boligområder, friluftsområder og transportmidler vil gi et åpnere og mer anvendelig samfunn for alle. Det er nødvendig å vektlegge tilgjengelighet i et bredt perspektiv. På denne måten kan samfunnsplanleggingen totalt sett ta hensyn til at alle skal ha like muligheter til skolegang, arbeid og andre tjenester. I Norge har det lenge vært en målsetting å skape "et samfunn for alle". I tillegg til prinsippet om likestilling, har det vært fokusert på at løsninger som er velegnet for mennesker med funksjonsnedsettelse, også er gode løsninger for resten av befolkningen. Atkomst uten trinn er også bra for f.eks. foreldre med barnevogn og for varelevering. God skilting er bra for turister og alle som har det travelt, ikke bare for mennesker med nedsatt syn. Alle blir eldre. En utforming av samfunnet som tar hensyn til livsløpet og ikke kun til "gjennomsnittsmennesket", vil komme alle til gode før eller senere. I planlegging av byer og tettsteder, bomiljøer og friluftsområder skal det i utgangspunktet tas hensyn til alle befolkningsgrupper. Prinsippet er slått fast i plan- og bygningslovens formålsparagraf og er fulgt opp gjennom lover, forskrifter og retningslinjer. Likevel settes det i verk tiltak som virker begrensende på muligheten for deltakelse og utfoldelse. Eksempler: Steinlegging av gater og torg kan nok se pent ut, men er lite hensiktsmessig for bl.a. rullestolbrukere (flere steder). Å flytte postekspedisjonen utendørs er for dem som ikke kan komme inn på postkontoret, diskriminerende (Kragerø). Å plante store trær rundt et nytt sykehus er flott, men ikke alle typer trær er positive for allergikere (Nye Rikshospitalet, Oslo). 14

Dårlig akustikk i store rom skaper problemer for hørselshemmede (flere steder). Stortinget og regjeringen har gjennom St.meld. nr. 29 (1996-1997) Regional planlegging og arealpolitikk markert at hensynet til personer med funksjonshemning er én av fem premisser som skal tillegges større vekt i arealpolitikken. Hensynet til tilgjengelighet i bred forstand skal være rettesnor for all kommunal planlegging. I rundskriv T-5/99 "Tilgjengelighet for alle" utdyper de tre departementene, Miljøverndepartementet (ansvarlig for plandelen av plan- og bygningsloven), Kommunal- og regionaldepartementet (ansvarlig for bygningsdelen av plan- og bygningsloven) og Sosial- og helsedepartementet (ansvarlig for handlingsplanen for funksjonshemmede) hva som ligger i begrepet "Tilgjengelighet for alle". Rundskrivet gir retningslinjer for alle som er involvert i planlegging og synliggjør sammenhengen mellom plan og prosjekt. Det peker på at tilgjengelighet først er ivaretatt når løsningene er gjennomført. Det vil være nødvendig for kursdeltakerne å kjenne innholdet av rundskrivet. God tilgjengelighet for mennesker med funksjonsnedsettelse forutsetter bevissthet i overordnet planlegging så vel som oppmerksomhet om detaljer i fysisk utforming. Ikke minst gjelder dette arealplanleggingen, hvor tilgjengelighet og kvalitet for brukergruppene kan gjelde alt fra tilrettelegging av gangarealer til plassering av boligområder. Også en rekke sektorplaner i kommunen har betydning for tilgjengelighet til områder og funksjoner. Boligprogram, planer for skoleutvikling, sosialtjenester og avfallsbehandling er eksempler på planer som påvirker daglige gjøremål for den enkelte, og hvor hensynet til personer med funksjonsnedsettelse må vektlegges. 2.1 Begrepet Universell utforming Det har vært arbeidet lenge for å bringe tilgjengelighet for funksjonshemmede inn i den generelle tenkningen som angår planlegging og utforming. Utviklingen av begrepet "Universell utforming" er et av de mest interessante initiativene. Begrepet universell utforming hører nøye sammen med begrepet likestilling. Det er et ideal, en ønskesituasjon, at alle mennesker, også de med forskjellige 15

funksjonsnedsettelseer, skal ha de samme muligheter innen alle samfunnsområder. "Universell utforming er utforming av produkter og omgivelser på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker, i så stor utstrekning som mulig, uten behov for tilpassing og en spesiell utforming." "Hensikten med konseptet universell utforming er å forenkle livet for alle ved å lage produkter, kommunikasjonsmidler og bygde omgivelser mer brukbare for flere mennesker, med små eller ingen ekstra kostnader. Konseptet universell utforming har som målgruppe alle mennesker; i alle aldere, størrelser og med ulike ferdigheter." Det er verdt å legge merke til ordene "i så stor utstrekning som mulig". Det betyr at vi skal ha et mål å strekke oss etter. Det betyr også at det kan være tilfeller hvor vi ikke når målet, men vi har prøvd. Det vil alltid være noen grupper som trenger spesielle hjelpemidler, det være seg en rullestol eller et høreapparat, for å kunne fungere. Det vil følgelig være grupper som det må tas spesielt hensyn til, selv om vi tilstreber et likhetsprinsipp. Vi skal komme tilbake til dette. Sentralt i tenkningen rundt universell utforming er hensynet til at alle brukergrupper skal innarbeides i løsningene så langt det er teknisk og praktisk mulig. Tilleggsløsninger eller kompenserende løsninger for spesielle brukergrupper skal bare brukes når dette er absolutt nødvendig. Universell utforming gir en anvendelig definisjon på hvordan likestillings- og integreringspolitikken kan forstås i fysisk utforming og planlegging. For eksempel bør det etterstrebes at barnehager legges på tomter med lite luftforurensning og med utearealer som kan gi gode bruksmuligheter for alle. Å forutsette, og legge til rette for, at alle barn med astma eller bevegelseshemninger skal samles i spesielle barnehager, vil være å bryte med ideen bak universell utforming. At en utforming er universell betyr også at den er trygg og sikker for brukerne, den skal ha god design og alle de kvaliteter som vi ønsker av gode løsninger. Det kan lett bli motstridende ønsker dersom ikke hensynet til universell utforming kommer inn allerede på planstadiet. Universell utforming er tenkt anvendt på mange forhold. I dette kurset ser vi på tilgjengelighet for alle utenfor bygninger. Det vil i mange 16

tilfeller være lettere å tenke på universell utforming inne i bygninger, ikke minst fordi det i ens eget hjem er hindringer og løsninger på alle dagliglivets problemer. At et redskap kan brukes av både høyre - og venstrehendte uten særlige krefter, er et eksempel på universell utforming. Et moderne toalett kan by på mange utfordringer for alle. Vi vil komme inn på enkelte slike bruksområder i denne modulen, nettopp for å vise at begrepet universell utforming er en tenkemåte som vi håper skal gripe om seg på alle områder av vår tilværelse. Universell utforming er ikke bare noe som kommer til syne i det ferdige produkt. Det er vel så meget en tankegang som også bør prege planleggingen. De gode løsningene er ofte usynlige selvfølgeligheter. 2.2 De syv prinsippene Det er formulert syv prinsipper som man ofte vil støte på når universell utforming forklares. Noen av dem har nok størst relevans for bygninger og produkter, men de fleste er sentrale når vi skal snakke om universell utforming også for utemiljøer og generell planlegging: Prinsipp 1 Like muligheter for bruk: Utformingen skal være brukbar og tilgjengelig for alle brukergrupper. Prinsipp 2 Fleksibel bruk: Utformingen skal tjene et vidt spekter av individuelle preferanser og ferdigheter. Prinsipp 3 Enkel og intuitiv bruk: Utformingen skal være lett å forstå uten hensyn til brukerens erfaring, kunnskap, språkferdigheter eller konsentrasjonsnivå. Prinsipp 4 Forståelig informasjon: Utformingen skal kommunisere nødvendig informasjon til brukeren på en effektiv måte, uavhengig av forhold knyttet til omgivelsene eller brukerens sensoriske ferdigheter. Prinsipp 5 Toleranse for feil: Utformingen skal minimalisere farer og skader som kan gi ugunstige konsekvenser eller minimalisere utilsiktede handlinger. 17

Prinsipp 6 Lav fysisk anstrengelse: Utformingen skal kunne brukes effektivt og bekvemt med et minimum av anstrengelse. Prinsipp 7 Størrelse og plass for tilnærming og bruk: Hensiktsmessig størrelse og plass er muliggjort for tilnærming, rekkevidde, betjening og bruk, uavhengig av brukerens kroppsstørrelse, kroppsstilling og mobilitet. Det må understrekes at prinsippene for universell utforming ikke på noen måte inneholder alle kriterier for god utforming, bare prinsippene for universell brukbar utforming. Det er opplagt at andre faktorer er viktige, som hensyn til estetikk, kostnader, sikkerhet og kulturelle forhold, og at disse aspektene også må tas inn i vurderingen når noe skal utformes. 2.3 Samfunnsplanleggingen Samfunnsplanlegging har utviklet seg til å omfatte stadig flere temaer og sektorer. Den omfatter nå samfunnsaktiviteter på mange områder, fra arealdisponering til planlegging knyttet til f.eks. utdanning, helse- og sosialtjenester og kulturaktiviteter, eller planlegging med utgangspunkt i ulike befolkningsgrupper. Tenkningen og prinsippene i universell utforming er foreløpig lite utbredt innenfor samfunnsplanleggingen. Det er derfor nødvendig med økt kunnskap om hva som utelukker enkelte befolkningsgrupper innenfor ulike samfunnsområder, og det trengs metodikk for å belyse konsekvensene for ulike befolkningsgrupper i hele planprosessen. Reell medvirkning, fra tidlig i planprosessen og gjennom hele prosessen, er nødvendig for å oppnå mer universelle løsninger. 2.4 Universell utforming i praksis 1 Universell utforming har sitt utspring i USA. Flere land innfører regler og lover som forbyr forskjellige former for diskriminering og utestegning som funksjonshemmede utsettes for. I Norge praktiseres sektoransvar-prinsippet som betyr at hver instans skal vurdere behov for og ta ansvar for tilrettelegging for mennesker med funksjonsnedsettelse. Dersom man planlegger for alle, unngår man 1 Side 18-23 er tatt ut fra NHF s hefte Universell utforming i praksis 18

tilleggskostnader i etterkant. Universell utforming er derfor god samfunnsøkonomi. Universell utforming dreier seg om å utforme et samfunn for alle; det dreier seg om menneskeverd og likestilling. 2.5 Løsninger for alle Universell utforming dreier seg om likestilling og om den fysiske utformingen av samfunnet. Det handler om å fremme en utvikling hvor alle får like muligheter til å delta på ulike livsområder som utdanning, arbeid, fritid m.m. Målsettingen er at ordinære løsninger skal kunne brukes av alle, i så stor grad som mulig. For å komme fram til løsninger som kan brukes av alle, er det nødvendig å ta utgangspunkt i mangfoldet i befolkningen og integrere ulike krav og hensyn i planprosessen fram mot gode løsninger. 2.6 Løsninger for individuelle behov Funksjonshemning er et relativt begrep, ved at det er misforholdet eller gapet mellom den enkeltes funksjonsevne og de kravene som miljøet stiller, som utgjør funksjonshemningen. Dersom produkter og miljøet er tilpasset mangfoldet i befolkningen, vil færre oppleve seg som funksjonshemmet i hverdagen. Universell utforming innebærer at mennesker med funksjonsnedsettelser inkluderes når de ordinære løsningene utformes. Dette vil redusere behovet for spesielle løsninger. I tillegg vil mange ha behov for hjelpemidler som er utviklet for å kompensere for spesielle funksjonsnedsettelser, f.eks. rullestol og teleslynge eller mer dagligdagse hjelpemidler som briller. Disse hjelpemidlene er utviklet med et individuelt siktemål; hjelpemidlene skal gjøre den enkelte i stand til å utføre aktiviteter og delta i samfunnet. Produktene er ikke ment for alle, men kun for dem som har et behov. Det er viktig i denne sammenheng å huske at universell utforming ikke overflødiggjør slike individuelle løsninger. 2.7 Spesialløsninger for personer med funksjonshemning I dag må mange mennesker ty til spesialløsninger fordi omgivelsene ikke har gode nok brukskvaliteter. Trapper ute, i bygninger og kollektivtransport gjør at det må ramper eller løfteplattformer til for å sikre atkomst for de som er dårlig til beins eller ferdes på hjul. Et utilgjengelig transporttilbud skaper behov for egen transporttjeneste. Dette er løsninger som kompenserer for dårlige normalløsninger. En 19

universell utforming og en mer brukerorientert produktutvikling vil gjøre mange av disse spesialløsningene overflødige. 2.8 Livsløp Vi har ved flere anledninger pekt på at krav og ønsker endrer seg med alder og helsetilstand. Universell utforming sikter på at en løsning som er godt for ett alderstrinn, også skal være godt for et annet. Et område hvor vi ser at livsløpet stiller forskjellige krav, er i utformingen av våre boliger. En småbarnsfamilie har andre ønsker enn et pensjonistektepar. Livsløpsboligen er begrepet vi bruker om en bolig som er utformet slik at den er forberedt til alle faser i livet og slik at ingen, ideelt sett, opplever sin bosituasjon som problematisk. 2.9 Utviklingen Forholdet mellom løsninger for alle og løsninger som er utviklet spesielt med tanke på enkelte grupper, må ses i sammenheng. Ved utforming av f.eks. uteområder og transporttilbud må det tas hensyn til at enkelte mennesker benytter rullestol eller har nedsatt syn. En mer universell tilnærming, som bygger på mangfoldet i befolkningen, vil bidra til at de generelle løsningene kan brukes av flere, men vil aldri fjerne behovet for individuelle hjelpemidler. Modul 3. Planlegging for alle Skal vi planlegge for alle, må vi vite hvem alle er og hvilke behov enkeltgrupper har. Samfunnet består av både barn og ungdom, kvinner og menn, gamle og mennesker med ulike funksjonsnedsettelseer. Likevel planlegges det ofte ut fra at befolkningen er ensartet, der den spreke 30-årige mannen gjerne brukes som målestokk. At 30-åringen også blir eldre etter hvert, vies imidlertid ikke like stor oppmerksomhet. Livsløpsperspektiver er imidlertid på vei inn som en del av den samfunnsøkonomiske tankegangen. En slik omstilling vil likevel ta tid. Vi trenger mer langsiktige og gjennomtenkte planprosesser, som nøye avveier de ulike behovene og hensynene for hele befolkningen. Konsekvensene av de ulike veivalgene må beskrives og drøftes. Gjør vi ikke det, fører det til at deler av befolkningen ekskluderes fra å delta. Dette ser vi ikke sjelden når det gjelder planlegging av bygninger og 20

uteområder, selv om det ikke var hensikten å ekskludere noen fra å bruke, for eksempel, en kino eller et trygdekontor. 3.1 Momentene Alle er enige om at universell utforming er det ønskelige. Når vi ser på en rekke kjerneområder for vår daglige tilværelse, er det en del spørsmål og momenter som vi bør ha med oss i diskusjonen omkring universell utforming på nettopp disse områdene. Gater, plasser og parker Aktuelle momenter: Har planleggerne gode nok kunnskaper om ulike grupper av befolkningen og deres behov? Foretas det analyser for å vurdere hvem som kan ta løsningene i bruk og hvem som faller utenfor? Er løsningene i tråd med kommunens overordnede målsetting? Naturområder Aktuelle momenter: Er det foretatt en kartlegging for å få en oversikt over muligheter og begrensninger? Hvilke områder kan legges til rette for å gi hele befolkningen muligheter til å oppleve naturen? Hvilke erfaringer er det å bygge på? Hvordan er løsningene utformet der det er lagt vekt på at friluftsområder i størst mulig grad skal være for allmenn bruk? Er det utarbeidet informasjon om graden av tilgjengelighet slik at det er mulig å velge hvor man vil ferdes? Kollektivtransport - eller spesialløsninger? Aktuelle momenter: Ordinære løsninger med gode brukskvaliteter for alle vil gi mange fordeler: Det gis et likeverdig tilbud til alle kunder. Tilbudet er enkelt og greit å bruke. Retten til å bevege seg fritt vil bli en realitet for de fleste. Kundegrunnlaget utvides. Utgifter til spesialløsninger reduseres. Miljøhensyn ivaretas. 21

Publikumsbygg Aktuelle momenter: Utforming av gode løsninger innebærer bl.a. at: alle kan benytte den samme løsningen på en likestilt måte det er lett å orientere seg og bygget har et godt inneklima løsningen gir et godt helhetsinntrykk helheten vektlegges i planprosessen, slik at det ikke blir nødvendig med særløsninger i ettertid helheten ivaretas ved ombygginger slik at løsninger glir godt inn i den eksisterende arkitekturen Boliger - utforming for alle eller for enkeltgrupper? Aktuelle momenter: Hva med valgmulighetene dersom det legges opp til spesialløsninger for alle som har behov for kommunale tjenester eller behov for en bolig som er fysisk tilgjengelig? Hvordan oppleves det å være ung og få omsorgsbolig blant eldre som eneste boalternativ? Hvordan oppleves det å være gammel og være nødt til å flytte fra nærmiljøet fordi boligen ikke er tilrettelagt og kommunen ønsker å samle alle med behov for omsorgstjenester på ett sted? Hva med samfunnsøkonomien når man må bygge spesialløsninger i stort omfang fordi det generelle boligmarkedet ikke er tilpasset befolkningens behov? Hva med den boligpolitiske målsettingen; er vi nå på vei tilbake til sosialløsninger for store grupper i befolkningen? Har vi råd til det? En planprosess som skal inkludere alle menneskers behov, møter ofte økonomiske motargumenter. Men i den økonomiske diskusjonen er det nødvendig å avveie de bedriftsøkonomiske hensynene i forhold til de samfunnsøkonomiske. Hva vil samfunnet spare på spesialtransport for personer med funksjonshemning og eldre ved å utvikle kollektivtransporten slik at den blir brukbar for hele befolkningen? Hva vil kollektivtransporten spare inn i tidsforbruk på holdeplassene ved å satse på trinnfri atkomst og brede dører? Hva vil samfunnet spare når det gjelder sykehjem og egne omsorgsboliger for eldre dersom det satses på livsløpsstandard i den ordinære boligmassen, slik at boligen også fungerer på eldre dager - eller er det mulig å bytte til mindre leilighet i nærmiljøet? 22

Det faktum at livsløpstankegangen er i ferd med å bli en del av det samfunnsøkonomiske perspektiv, kan endre på mye av den tidligere oppfatningen av lønnsomhet. Økonomiske argumenter må ses i sammenheng med politiske føringer. Universell utforming dreier seg om å utforme et samfunn for alle - det dreier seg om menneskeverd og likestilling. 3.1 Planlegging og medvirkning Planlegging etter plan- og bygningsloven Planlegging griper inn i og påvirker framtiden. Planleggingen er en prosess for å få fram politiske avveininger, klarlegge viktige prioriteringer for samfunnet og gi konkrete løsninger for utforming av omgivelsene. Det betyr at planlegging ofte blir en prosess hvor ulike interesser står mot hverandre. Det er derfor viktig å ha regler å forholde seg til. Planog bygningsloven fastlegger regler for en helhetlig samfunnsplanlegging som både administrativ og politisk prosess. Planene forberedes administrativt som forslag og blir bindende etter politisk vedtak. Plan- og bygningslovens formålsparagraf, 2, sier: "Gjennom planlegging og ved særskilte krav til det enkelte byggetiltak skal loven legge til rette for at arealbruk og bebyggelse blir til størst mulig gavn for den enkelte og samfunnet." Plansystemet i plan- og bygningsloven bygger på tre hovedprinsipper: 1. Desentralisert myndighet til kommunene Kommunene har myndighet til å fatte rettslig bindende vedtak, så lenge vedtakene ikke er i strid med nasjonale eller viktige regionale interesser. 2. Kvalitetssikring gjennom medvirkning Statlige fagorganer har rett og plikt til samarbeid og tidlig medvirkning i planlegging for å ivareta de statlig og regionale interessene. Medvirkning fra berørte enkeltpersoner og grupper skal sikre at ulike hensyn og erfaringer hos befolkningen er med som grunnlag for beslutningene. 3. Innsigelse og klage Fylkesmannen, fylkeskommunen eller nabokommune kan gi innsigelse til kommunale planer. Berørte parter kan klage på kommunens egengodkjenningsvedtak av reguleringsplaner. 23

3.2 Kommuneplanen Kap. VI i plan- og bygningsloven omhandler kommuneplanleggingen. 20-1 sier: "Kommunene skal utføre en løpende kommuneplanlegging med sikte på å samordne den fysiske, økonomiske, sosiale, estetiske og kulturelle utvikling innenfor sine områder. I hver kommune skal det utarbeides en kommuneplan. Planen skal inneholde en langsiktig og en kortsiktig del. Den langsiktige delen omfatter: mål for utviklingen i kommunen, retningslinjer for sektorenes planlegging og en arealdel for forvaltningen av arealer og andre naturressurser. Den kortsiktige delen omfatter: samordnet handlingsprogram for sektorenes virksomhet de nærmeste år. Kommuneplanleggingen skal bygge på de økonomiske og øvrige ressursmessige forutsetninger for gjennomføring. Det kan utarbeides arealplan og handlingsplan for del av kommunen og handlingsprogram for bestemte virksomhetsområder. Minst en gang i løpet av hver valgperiode skal kommunestyret vurdere kommuneplanen samlet, herunder om det er nødvendig å foreta endringer i den. Departementet skal føre tilsyn med at plikten til løpende kommuneplanlegging blir overholdt." 3.3 Den langsiktige delen av kommuneplanen Kommuneplanens langsiktige del består ofte av separate dokumenter: En "strategidel", også kalt "samfunnsdel" En arealdel som består av kart, bestemmelser og retningslinjer Kommunedelplaner - for eksempel arealplaner for de viktigste tettstedene i kommunen I kommuneplanens langsiktige del vedtas det som regel noen få overordnete og langsiktige mål for de neste 10-15 årene. Disse målene er knyttet til utvalgte satsingsområder som kommunen ser som sine 24

viktigste oppgaver for planperioden. Dette kan være innenfor temaer som by - og tettstedsutvikling, næringsutvikling, bolig, livskvalitet, oppvekst, friluftsliv, miljø, kultur, samferdsel. I arealdelen fastlegges arealbruken i kommunen, med bl.a. områder for boliger, industri, offentlig service, transportsystem osv. Bestemmelsene utfyller og utdyper den fastlagte arealbruken. Videre kan det i arealdelen fastsettes bestemmelser for detaljplanleggingen og byggesaksbehandlingen. Med planen kan det også følge retningslinjer for hvordan kart og bestemmelser skal forstås og praktiseres. Samfunnsdelen av kommuneplanen er ikke juridisk bindende, mens kommuneplanens arealdel er det. Kommuneplanens arealdel kan kun fravikes ved endring, dispensasjon eller at det vedtas en ny reguleringsplan eller bebyggelsesplan for et område. Samfunnsdelen inneholder tiltak som kommunene selv setter i verk, mens kommuneplanens arealdel inneholder tiltak som også pålegges andre. 3.4 Den kortsiktige delen av kommuneplanen Handlingsprogrammet skal vise hva kommunen vil gjøre i de nærmeste fire årene for å nå de langsiktige målene i kommuneplanen. For hvert programområde skal det settes opp mål for perioden, tiltak og budsjett. Den enkelte sektor må angi konkrete mål for perioden og vise hvilke tiltak som skal gjennomføres. Den kortsiktige delen er i mange kommuner tett koblet til økonomiplanen som kommunen er pliktig til å sette opp etter kommuneloven. Årsrapporten viser hva som er oppnådd for de ulike målsettingene. Figuren viser de formelle muligheter / alternativer loven gir for å gå fra kommuneplan til gjennomføring av tiltak. 25

3.5 Reguleringsplan og bebyggelsesplan Reguleringsplan (og bebyggelsesplan) omhandles i Kap. VII i plan- og bygningsloven. Reguleringsplanen er en detaljplan med tilhørende bestemmelser som regulerer utnytting og vern av grunn, vassdrag, sjøområder, bebyggelse og det ytre miljø i bestemte områder i en kommune. Også private forslagsstillere kan utarbeide forslag til reguleringsplan. Hovedtyngden (80-90 %) av reguleringsplanene i sentrale strøk utarbeides av private før de behandles i kommunen. I arealdelen av kommuneplanen eller reguleringsplan kan det stilles krav om at det lages en bebyggelsesplan før utbygging kan skje. En bebyggelsesplan fastlegger arealbruk, plassering og utforming av bygninger, anlegg og tilhørende utearealer innenfor et nærmere avgrenset område. Konsekvensutredninger Konsekvensutredninger tas opp i plan- og bygningslovens Kap. VII-a og i egen forskrift. Formålet med konsekvensutredninger er å sikre at hensynet til miljø, naturressurser og samfunn blir tatt i betraktning under forberedelse og gjennomføring av planer og tiltak. Loven setter klare krav til medvirkning. Temaplaner og planer etter andre lovverk Kommunene har også planleggingsoppgaver med hjemmel i andre lovverk, for eksempel sosial- og helselovgivningen. Videre kan det lages temaplaner om tilgjengelighet eller handlingsplaner om funksjonshemmede. Dette kurset konsentrerer seg imidlertid først og fremst om hvordan vi kan ivareta tilgjengelighet, universell utforming og medvirkning i kommunens løpende planlegging etter plan- og bygningsloven. Vi må unngå å få en "planjungel" i kommunene, men samtidig kan det være nødvendig med spesielle vedtak og planer for å få satt temaet på dagsordenen. Diskuter gjerne dette på kurset, se også den siste arbeidsoppgaven til denne modulen. Planleggingsmyndigheter i kommunen Plan- og bygningsmyndighetene omhandles i Kap. II i plan- og bygningsloven. Kommunestyret skal ha ansvaret for og ledelsen av kommuneplanleggingen og arbeidet med reguleringsplaner i kommunen. 26

I hver kommune skal det være et fast utvalg for plansaker. Kommunestyret skal peke ut en person som skal ha særlig ansvar for å ivareta barn og unges interesser i planleggingen. 3.6 Innsigelse, klage og dispensasjon Innsigelse Det er fylkesmennene og fylkeskommunen som skal påse at kommunene følger overordnede statlige og regionale retningslinjer. Derfor er fylkesmannen og fylkeskommunen høringsinstans for kommunale planer. Avvik fra retningslinjene kan gi grunnlag for innsigelser fra fylkesmannen, fra nabokommuner, fra statlige fagmyndigheter eller fylkeskommunen. Privatpersoner har ikke innsigelsesrett. Dersom det foreligger innsigelser, kan planen ikke egengodkjennes av kommunen. Planen må da sendes Miljøverndepartementet, som tar stilling til innsigelsen og avgjør om planen kan stadfestes eller ikke. Klage Det er ikke klageadgang på kommunestyrets vedtak av arealdel til kommuneplanen. Det er heller ikke klageadgang over departementets vedtak i plansaker, for eksempel til en innsigelse. Andre vedtak, f.eks. av reguleringsplan, bebyggelsesplan og vedtak i enkeltsaker, kan påklages av parter og andre med rettslig klageinteresse i saken, jf. 15. Dispensasjoner Etter plan- og bygningslovens 7 er det adgang til å dispensere (gi unntak) fra bestemmelser i plan- og bygningsloven dersom det foreligger særlig grunn. Dispensasjon i forhold til tilgjengelighet tas opp i del 2 i rundskrivet, "Tilgjengelighet for alle". Byggesak Plan- og bygningsloven er delt i to, en plandel og en byggesaksdel. Dette kurset og denne modulen omhandler plandelen av loven. Prosjekt og byggesak skal følge premissene som ligger i overordnet plan. Ethvert byggeprosjekt skal følge byggeforskriftenes regler om tilgjengelighet. Et særlig viktig punkt i byggesaken er forhåndskonferansen, der tilgjengelighet bør være et fast punkt på dagsordenen. Men også ferdigbefaring er viktig for å se om løsningene holder. Del 2 i rundskrivet, "Tilgjengelighet for alle", tar opp atkomst til bygg, byggesak og dispensasjon. 27

3.6 Overordnede føringer Stortingsmeldinger er regjeringens melding til Stortinget om et politikkområde. Ved å godkjenne stortingsmeldinger gir Stortinget sin tilslutning til regjeringens politikk. Forvaltningen skal legge stortingsmeldingene til grunn for sitt arbeid. I forhold til tilgjengelighet og funksjonshemmedes interesser i planleggingen er følgende stortingsmeldinger viktige: Stortingsmelding nr. 29 (1996-97), Om regional planlegging og arealpolitikk Stortingsmelding nr. 8 (1998-99), Om handlingsplan for funksjonshemmede Rikspolitiske retningslinjer I henhold til plan- og bygningslovens 17-1 kan regjeringen vedta rikspolitiske retningslinjer for spesielle områder. I forhold til tilgjengelighet og universell utforming vil følgende rikspolitiske retningslinjer være viktige: Rikspolitiske retningslinjer for samordnet areal- og transportplanlegging Rikspolitiske retningslinjer for barn og unges interesser i planleggingen Rundskriv Rundskriv gir retningslinjer for hvordan eksisterende lover og forskrifter skal praktiseres. Det er utgitt et eget rundskriv, T-5/99, Tilgjengelighet for alle. Dette rundskrivet er et sentralt virkemiddel for å ivareta tilgjengelighet og funksjonshemmedes interesser i planleggingen. Fylkesplan Fylkesplanen er en regional plan for et helt fylke. Fylkesplanleggingen skal samordne statens, fylkeskommunens og hovedtrekkene i kommunenes fysiske, økonomiske, sosiale og kulturelle virksomhet i fylket. Fylkesplanen utarbeides av fylkeskommunen, vedtas av fylkestinget og godkjennes nasjonalt. Fylkesplanen er ikke fylkeskommunens egen plan, men hele fylkessamfunnets plan. Den regionale planen skal også gi føringene i den nasjonale politikken ut fra de forutsetninger og muligheter som finnes i det enkelte fylke, og medvirke til å gjøre de statlige virkemidlene mer målrettede og treffsikre. I fylkesplanen fastlegges også retningslinjer for bruken av arealer og naturressurser i fylket når det gjelder spørsmål som får vesentlige virkninger utover grensene for en kommune. Det kan utarbeides 28