Navn: Diana Byberg Email: dianabyberg@hotmail.com Publisering 3 Uke 15 Innleveringsdato: 12. 04. 2010 Finansiell Endring Side 0
Innholdsfortegnelse Innholdsfortegnelse... 1 1. Hva var årsakene til den norske bankkrisen i 1920-årene... 2 2. Diskuter årsakene til den aktuelle amerikanske og internasjonale finanskrisen.... 7 3. Sammenlign årsakene til den norske bankkrisen 1987-92 med krisene i spm. 1 og 2. Er det noen felles trekk?... 10 Litteraturliste:... 13 Side 1
1. Hva var årsakene til den norske bankkrisen i 1920-årene Økonomien i Norge hadde under krigsårene vært utsatt for eksogene sjokk i form av krig og andre negative eksternaliteter som virket destabiliserende. Den innledningsvise veksten ble raskt revet bort under krigen og landet gikk inn i en lengre tid med depresjon. I følge Bordo (1998) er det historisk sett fire ulike forhold som kan observeres ved bankkriser: 1. Makroøkonomisk ustabilitet og særlig ustabilitet i prisnivået. 2. Mangel av intervenering fra myndighetene innen rimelig tid etter at ubalanser har kommet til syne. 3. Regulering er viktig. 4. Hvorvidt landet/økonomien har en sentralisert eller desentralisert bankstruktur er også av betydning. For å se nærmere på den norske bankkrisen i 1920, benytter jeg meg av Minskyog Kindelrbergermodellen. Bankkrisene i mellomkrikstiden gjennomløp en utvikling med flere distinkte faser: den første kan vi betegne kredittekspansjonen 1914-20. Perioden 1920-23 kan vi kalle vendepunktsfasen. 1921 ble et vanskelig år for det norske bankvesenet, og en rekke mindre og mellomstore provinsbanker kom i likviditetsvansker. 1 Mange norske historikere hevder at paripolitikken både var en vesentlig årsak til selve bankkrisen, og hovedårsak til økonomisk stagnasjon og krise i mellomkrigstiden. Fase 1: Kredittekspansjonen Ved starten av første verdens krig ble gullstandarden suspendert. Avgift for bruk av seddelpressen var liten, slik at Norges Bank tok den i bruk til å finansiere den norske økonomien. Resultatet var en kraftig inflasjonsøkning og det norske finanssystemet fikk i perioden mellom første og andre verdens krig en alvorlig knekk. Denne kraftige økning i penge mengden sammen med en lav utlånsrente 1 (Knutsen S. og Ecklund G. J 2000:90-91) Side 2
bidro til en boom. Denne utviklingen kan knyttes til forskyvningen innenfor Minsky/Kindleberger teorien. Gullinnløsningen oppheves igjen, 19.mars 1920. Inflasjon og stor vareimport etter krigen førte til at kronen mistet tillit og falt kraftig i verdi. "Paripolitikken" førte til kursstigning, og i 1926 var kronen i pari mot pund. 2 Både antall forretningsbanker og deres innbetalte aksjekapital vokste kraftig i perioden 1913-18. Forvaltningskapitalen deres vokste med hele 39 % årlig, utlån økte med 36 % mens verdipapirbeholdningen nesten ble femdoblet. I 1918 var det henholdsvis 200 forretningsbanker og 550 sparebanker. Fra 1918 brøt imidlertid aksjemarkedet sammen 3, noe som kan tyde på at man er inne i den kritiske fasen av bobleutviklingen, der innsiderne begynner å trekke seg ut mens andre fortsatt kommer til i markedet. Særlig aksjemarkedet opplevde en formidabel utvikling fra sommeren 1915, med en stigning i totalindeksen ved Kristiania børs fra 106,1 i 1915 til 305,3 i mai 1918. 4 Krigen hadde bygd opp et utilfreds etterspørselsbehov etter forbruksvarer, noe som kom av at restriksjonene på inn og utenrikspolitikken ble mer eller mindre avviklet. Det var særlig importen på forbruksvarer som steg, eksporten ble derimot ikke større, så Norge fikk et betydelig underskudd på handelsbalansen. Norge hadde i mai 1919 1,4 milliarder netto tilgodehavende i utlandet, men allerede i april 1924 hadde dette blitt til 1,6 milliarder i gjeld. 5 Denne utviklingen kan knyttes til overoptimismen (euphoria) innenfor Minsky/Kindelrbergmodellen. Fase 2: Vendepunkt fasen: Fra 1920 ser man et vendepunkt. I løpet av sommeren og våren 1920 opplevde både jordbruksbaserte økonomien og de industrialiserte land et omslag i 2 http://www.norges-bank.no/templates/article 12107.aspx#1900 3 (Knutsen S. og Ecklund G. J 2000:260) 4 (Knutsen S. og Ecklund G. J 2000:55) 5 (Knutsen S. og Ecklund G. J 2000:88) Side 3
økonomisk virksomhet og priser. Boblen sprakk og eksport og priser falt, mens arbeidsledigheten økte. Eksporten falt nærmere 49 %, på et år. Arbeidsledigheten økte fra vel 2 % i 1920 til nærmere 18 % i 1921. 6 Svært mange innskytere løste inne sine innskudd, dette skapte en likviditetskrise i mange banker. Flere banker hadde betydelige andeler plassert i interbankmarkedet der andre banker låner kortsiktige "overnattenlån". Siden flere banker måtte søke seg under offentlig administrasjon, gikk en del av den overskuddslikviditeten mange banker hadde med i konkurssluket. Dette sammen med innskyterflukt var med på å dra flere banker ned i en likviditetskrise som endte med en systemkrise for Norge. Når systemrisikoen økte i 1921 og banker ble utsatt for innskyterflukt som var preget av asymmetrisk informasjon hjalp det ikke at Stortinget valgte å støtte Rygg`s oppfordring om å yte likviditets assistanse. Rygg ville heller gi bankstøtte fremfor å holde "paripolitikk", uten at dette klarte å stoppe den uheldige utviklingen. Blant bankene som kom i problemer var en landets femte største bank i 1920 Den norske Handelsbank. På høsten av 1922 opplevde banken innskyter run, det ble tatt ut 50 millioner kroner fra midten av oktober til midten av desember. Finnmarkens Handelsbank klarer ikke å innfri sine forpliktelser på grunn av likviditetsskvis og Norges Bank klarer heller ikke å redde banken til tross for et forsøk på å samle flere aktører for å stille med nok likviditet. Finnmarkens Handelsbank var den første i rekken av flere banker som skulle gå over ende. Norges Bank hadde tidligere ikke klart å fungere som en likviditetsgarantist under Kristiania krakket, da de hadde en blandet rolle og drev utstrakt utlånsvirksomhet selv. Det ble ikke noe ytterligere suksess i denne nedgangskonjunkturen da Norges Bank måtte henvende seg til Stortinget for å be om hjelp til å stille som likviditetsgarantist. Til tross for Rygg`s iherdige forsøk på å skaffe likviditet til strebende banker var en spredning av systemrisiko et faktum. Nedgangskonjunkturen og verdifallet i formues og eiendomsmarkedet styrket en deflasjon. Realrentene ble økt i denne fasen for å hindre oppblåsning av markedet. Dette ga heller en for sen og uheldig virkning av mindre kapitaletterspørsel i en krise Dette kan sies å være den perioden da økonomien i Norge ble hardest 6 (Knutsen S. og Ecklund G. J 2000:89) Side 4
rammet av bankkrisen. Sammenbruddsfasen fra 1923-1928 Denne fasen er karakterisert som et sammenbrudd av banksystemet noe som også skjedde i Norge. I 1922 ble situasjonen enda verre ved at problemene spredde seg fra å være et provinsproblem til å gjelde de store Norske bankene i storbyene. Too big to fail problematikken oppstod. Centralbanken var en av de største bankene som fikk problemer og til tross for nødhjelp fikk banken sammen med andre banker som Foreningsbanken og Den norske Handelsbank problemer på ny i årene 1923 og 1924 og opplevde store innskyterrun. Et nasjonalt tilsyn ble ikke opprettet før i 1924, dessverre var dette kun en reaktiv handling da tilsynet ble opprettet midt i en krise og kunne ikke bidra til å hindre en seriøs systemkrise. Før det nasjonale tilsynet ble opprettet hadde en kommisjon ledet av Bjarne Haugaard, senere Nils Haugaard (ca 1918) prøvd å hindre de spekulative utlån enkelte banker bedrev, de klarte å signalisere faren for spekulasjon, men hadde ikke tilstrekkelig myndighet for å hindre tap på utlån. 7 Denne vareboomen og økning i priser gjaldt ikke kun Norge, men allikevel viste det seg at inflasjonen her i landet var størst. Gullverdien var i 1918 på 114 % av USD, mens den i de neste årene falt dramatisk og var nede i hele 52 % i 1924. Etter forslag fra bankinspektør Rygg og Norges Bank ble i mars 1924 vedtatt ny administrasjonslov. I henhold til denne loven skulle en bank som ble satt under offentlig administrasjon, praktisk talt kunne fortsette sin virksomhet som før, blant annet motta innskudd. Disse nye innskuddene hadde prioritert fremfor eldre. De gamle innskyteres midler ble derimot bundet og kunne ikke heves uten samtykke fra administrasjonsstyret. Nedbetaling på kreditorenes tilgodehavender kunne skje, men ikke i større omfang enn det administrasjonsstyret fant påkrevet. Lovens hovedformål var således å gi banker som var kommet i vanskeligheter, en pustepause under administrasjonsstyrets beskyttelse, slik at de fikk ro til å gjøre de nødvendige tiltak for å komme i fri virksomhet igjen. 8 7 (Knutsen S. og Ecklund G. J 2000:68) 8 (Knutsen S. og Ecklund G. J 2000:94-95) Side 5
I årene 1923-28 ble 47 aksjebanker og 19 sparebanker satt under offentlig administrasjon. Disse 47 aksjebankene representerte en samlet forvaltningskapital på 2336 millioner kroner, hvorav 85 % henførte seg til perioden 1923-24 og 15 % gjaldt 1925-28. ytterlige 18 banker måte innstille sine betalinger og gikk enten konkurs, i likvidasjon eller ble kjøpt opp. 9 Ingen av disse åpnet som bank igjen. Blant de bankene som søkte seg under offentlig administrasjon finner en, blant annet Handelsbanken, Centralbanken og Foreningsbanken. I den senere fasen av krisen ytet Norges Bank likviditetstøtte så langt de kunne med sine midler og fikk i tillegg midler fra staten. Likevel holdt ikke denne støtten for å holde driften gående da innskyterne var preget av stor usikkerhet til tross for innskuddsgaranti. Deflasjonen førte til at gjeldsbyrden for mange lånetakere ble så stor at den ble umulig å betjene. Dette igjen fungerte som en faktor for multiplikatoreffekter og skapte tosifrede fall i BNP, siden bankene ikke klarte å kreve inn mange av sine utlån, og sluttet å finansiere deler av næringslivet, var det norske næringslivet i en dyp depresjon. Ny banklov om forretningsbanker og banktilsyn ble vedtatt i 1924 men dette ville kun forhindre fremtidige bankkriser. Den 7. juli 1928 opphører adgangen til å sette banker under offentlig administrasjon. Dette markerer på sett og vis slutten på 1920-årenes bankkrise. 10 Det er også viktig å nevne at mye av de lånte pengene gikk til investering i aksjer. Aksjemarkedet hadde en ekstrem økning under boomen, spesielt kystbankene satte pengene sine i spekulative virksomheter. Konklusjon: Årsakene til krisen lå i første rekke i utviklingen i perioden 1914-1920. Gjennom krigsutbruddet økte etterspørselen etter norske eksportvarer betydelig, og inflasjonen steg. Inflasjonen ble videre forsterket av en lovendring som reduserte avgiften for overskridelse av seddelutstedelsesrammene, noe som økte pengemengden voldsomt. I tillegg til dette økte investeringene, forretningsbankene opererte under free banking prinsippet og i praksis ikke var regulert inntil konsesjonskravene ble innført i 1918. Prisene i aksjemarkedet steg også noe som er et typisk boblefenomen (asset price inflation). I denne perioden 9 (Knutsen S. og Ecklund G. J 2000:97) 10 (Knutsen S. og Ecklund G. J 2000:97) Side 6
utviklet banksystemet en betydelig sårbarhet mot konjunkturomslag, som må trekkes frem som hovedårsaken bak den påfølgende bankkrisen i 1920-årene. 2. Diskuter årsakene til den aktuelle amerikanske og internasjonale finanskrisen. Jeg vil legge vekt på tre momenter som kan ha ført til forskyvningen og den videre utviklingen i den amerikanske økonomien: deregulering, finansiell innovasjon og makroøkonomiske sjokk. Den manglende tilliten og usikkerheten i markedene blir hyppig konkretisert når aksjeindeksene på verdens børser den ene dagen faller som en stein, mens de neste dagene går aksjeindeksene i været. Et spørsmål blir da i hvilken grad dette slår over i realøkonomien. 11 Det har vært kraftige konjunkturer innen økonomien. Det siste tiden har verden vært rammet av økonomiske og finansielle problemer. Dette har ført til bankkriser, arbeidsledighet, konkurser, fallende boligpriser og andre økonomiske tilbakefall. Noen hevder at starten av den nåværende krisen skyldes kan skyldes kollapset på den så kalte dot.com boblen i perioden 2000 til 2001. 12 Mange økonomer har argumentert at mye av rikdommen som var akkumulert ble brukt til å øke boligprisene og den generelle etterspørselen etter boliger gikk opp. En deregulering Av Glass Stegall loven fra 1933 i 1999/2000 (dette gjorde at bankene kunne nå ta mer risiko) åpnet nå muligheten for at nye former for finansielle organisasjoner kunne etableres i dagens marked. Stadig flere aktører gripes av eufori og overoptimisme i løpet av boblefasen. Adaptive forventninger om at prisene vil stige permanent fordi de har gjort det tidligere, synes å være en viktig mekanisme i slike euforifaser. 13 Av finansielle innovasjoner som vokste i omfang i tiden forut for den nåværende finanskrisen, er særlig verdipapirisering ( securitization ) av spesielt pantelån, 11 http://hvorhenderdet.nupi.no/artikler/2008-2009/finanskrise-aarsaker-virkninger-ogtiltak/(part)/4 12 Eiteman K. D Stonehill I. A & Moffet H. M :106 13 Knutsen 2008 Side 7
der produktet kalles Mortgage-Backed Securities, Credit Default Swaps, og Subprime lån av betydning. 14 Et resultat av dette var at bankene kunne nå konkurrere agresivt for å få tak i kundene. Det ble derfor lettere å få tak i lån og dette førte til at det også ble billigere å få tak i lån. En annen negativ konsekvens var at det ble utøvd mer press på de gjenværende lovene. Dette åpnet for at de som tidligere ikke var klassifisert for lån var nå en ettertraktet kundemasse. I årene 1980 til 2002 er det blitt registrert 167 finansielle kriser, hvorav 117 systematiske, mens for hele perioden 1945 til 1980 kun var enkeltinstitusjoner som ble kriserammet. 15 Långivere ble mer og mer kreative og opphavsmenn hadde utvidet volumet av ukonvensjonelle boliglån. Disse ukonvensjonelle boliglånene bidro til økning av priser på leiligheter og boliger. Det finnes finansinstitusjoner som spekulerer i lønnsomhet av sub-prime lån, og kjøper opp disse av bankene, siden det er mye penger å hente så lenge boligprisene holder seg og renten på utlånet forblir skyhøy. Tapet på utlånet blir da svært liten i forhold til hva man tjener inn på de høye rentene. Siden de gode tidene tydet på å vedvare, så forretningsbankene og andre profesjonelle aktører profittmuligheter, dette førte til konkurranse om kundene mellom kredittinstitusjonen, som igjen førte til at lån ble også gitt til kunder som frem til nå ikke var klassifisert for å kunne få lån. Det ble gitt Sub-prime lån. Sub-prime er betegnelse på lån som blir gitt til usikre betalere, på ganske ugunstige betingelser blant annet meget høy rente. (En amerikansk huseier er ikke pliktig til å betale gjelden, men må levere huset ved misligholdte lån.) Bankene hadde sikring i bolig hvis lån ble misligholdt kunne de bare selge boligen fordi boligprisene skulle opp. Mange mener at dette subprimeperioden er en av hovedgrunnene for dagens krise i det internasjonale finansielle markedet. Før krisen i USA inntraff, så alt veldig optimistisk i økonomien: boligmarkedet opplevde stor vekst og bankene opplevde stor etterspørsel etter utlån. Dette førte 14 Knutsen 2008 15 Knutsen 2008 Side 8
til at rentene på bolig lån steg og dermed fikk folk flest problemer med å betjene lån. Nå var det ikke lenger så enkelt å selge boligen noe som førte til at boligprisene stupte. Bankene måte kompensere for tapene i sub-prime lånene og det gikk utover betingelser til vanlige lånetagere. De fikk dårligere lånevilkår, og høyere renter som naturligvis førte til at lånetagerens kjøpekraft ble svekket. Som resultat av dette ble USA fanget i en nedadgående spiral, der mindre kjøpekraft førte til mindre konsum, mindre konsum førte til mindre etterspørsel etter varer og tjenester, som førte til arbeidsledighet og enda færre personer som ikke kunne betjene sine lån. Problemene som rammet USA har også ført til store problemer over hele verden, men uten tvil har ført til størst problemer i USA. Kraftig ekspansjon i boligmarkedet førte til stor økning i boliglån. Bordo 16 peker på et syn fra Krugman; at finansielle kriser sprer seg mellom land som følge av en rekke internasjonale forbindelser ( international linkages ), og at markedene drives av en rekke psykologiske krefter: atferden til outsiders og insiders, og såkalte bandwagon effects. Senhøstes 2006 startet et kraftig prisfall i det amerikanske eiendomsmarkedet. Samtidig vokste antallet misligholdte boliglån dramatisk, hvorav de fleste viste seg å være subprimelån. Mange finansinstitusjoner kom i vansker, og flere gikk også over ende. OECD har anslått de samlede tapene på subprime til mellom 200 og 300 milliarder USD. 17 Som resultat av tapene begynte den amerikanske sentralbanken (FED) på høsten 2001 å pumpe penger inn i den amerikanske økonomien. Styringsrenten ble redusert fra 3,50 % til kun 1,00 % noe som var med å forsterke prisboomen i eiendomsmarkedet. Spekulativt vekst i det amerikanske boligmarkedet ble også utløst og stimulert av sterk de facto liberalisering, nye uregulerte nonbank finansielle institusjoner har 16 Bordo 1998:20 17 Knutsen 2008 Side 9
forsterket denne utviklingen, samtidig som disse i kombinasjon med nye instrumenter har bidratt til å øke systemrisikoen i USA og internasjonalt. 18 Konklusjon: Hva grunnen til dagens krise er mange uenige om. Som vi har sett er det flere årsaker og faktorer til finanskrisen, og det er umulig å peke på en konkret faktor, men vi kan nevne blant annet at: Mye av grunnen til krisen må tilskrives dereguleringer, lav rente i USA. Lav rente førte til at flere fikk lån (også de som ikke var lånekyndige). Dette ble spredt i andre deler av verden ved at forvaltere og andre kjøpte diverse obligasjoner der de rentebærende inntektene kom fra "sub-prime lånene". 3. Sammenlign årsakene til den norske bankkrisen 1987-92 med krisene i spm. 1 og 2. Er det noen felles trekk? I det første oppgaven har vi skrevet om grunnene til bankkrisen i Norge i 1920 året og i den andre oppgaven beskrev vi grunnene til den siste krisen. Derfor vil det være naturlig å først skrive noe om bankkrisen i 1987-92. Etter den formidable eksplosjonen i aksjemarkedet fra 1983, da omsetningen ved Oslo Børs ble mangedoblet i løpet av et år, ble verdens aksjemarkeder rammet av et kraftig krakk i oktober 1987. 19 Hovedårsaken til bankkrisen 1987-92 var den voldsomme kredittekspansjonen som fant sted 1983-86, og som var utløst av liberalisering av kredittmarkedet på begynnelsen av 1980-tallet og stimulert av en ekspansiv penge- og finanspolitikk. Denne utviklingen økte den finansielle sårbarheten og skjerpet systemrisikoen- og dermed faren for spredning- i en grad som ingen av aktørene forsto rekkevidden av mens denne ekspansjonen fant sted. 20 Noe senere ble også valutamarkedet liberalisert slik at banker nå kunne skaffe seg utenlandske lån så lenge de var sikret. I Aksje markedet ble det også gjort 18 Knutsen 2008 19 Knutsen S. og Ecklund G. J 2000:269 20 Knutsen S. og Ecklund G. J 2000:296 Side 10
endringer (skatten på gevinst ble satt ned fra 50 % til 30 %), utenlandske investeringer maks grense ble fjernet og bindingstiden kortet ned. Dereguleringer førte til stor aktivitet i finansøkonomien i Norge og nok en ny boom var på vei. Voksende gjeldsoppbygning hos bankenes kunder dvs. bedriftene og husholdningene øker den finansielle sårbarheten, og dermed øker faren for bankkrise. Det var akkurat dette som skjedde i perioden 1982-87. 21 Skattesystemet fungerte slik at store inntektsgrupper hadde negativ realrente pga. full rentefradrag, noe som betyde at det var lønnsomt å låne penger. I 1986 ble pengepolitikken lagt om, og en forsøkte ikke lenger å styre renten fordi man heller ville oppnå en stabil valutakurs. Mye likt det som skjedde i mellomkrigstiden da man søkte tilbake til gullstandarden og førkrigsparitet. Mandag 19. oktober 1987 inntraff børskrakket på NYSE. Dette var det største krakket siden 1929. 22 Både finansieringsselskap og banker kom i problemer, først ute med tap av egenkapital var Sunnmørsbanken i 1988. Banker som kom i samme situasjon ble satt under offentlig administrasjon, men denne gangen ble det ingen konkurser eller innskyterrun som i 1920-tallet. Denne perioden blir også omtalt som systemkrisen. I årene 1987-.93 tapsførte norske banker hele76 milliarder kroner, hvorav 53 milliarder falt på forretningsbankene. 23 Sammenligning av årsaker til krisene Vi kan tydelig se at det er store likheter mellom krisene. Innledningsfasen til krisene er like, de innledes med en ekspansiv penge og finanspolitikk som fører til økonomisk vekst som senere snur til deflasjon. Alle tre periodene opplevde også at det stigende aksjemarkedet/boligmarkedet ga incentiver til spekulasjoner. Mye av denne spekulasjonen var lånefinansiert, når boblen først sprak forsvant store verdier på få dager og folk satt igjen med lån de ikke klarte å betjene. 21 Knutsen S. og Ecklund G. J 2000:278 22 Knutsen S. og Ecklund G. J 2000:282 23 Knutsen S. og Ecklund G. J 2000:295 Side 11
Når bedrifter og privatpersoners inntjening sank fikk de problemer med å betale tilbake lånene sine, dette førte til at bankene igjen måtte skrive av store tap, og aksjekursene sank. Dette skapte bekymring blant innskytterne og de stormet til bankene for å få ut pengene sine i 1920 (i frykt av å miste alle sparepengene sine), men i 1987 og 2008 opplevde ikke Norge innskytterrun på grunn av sentralbanken og sikringsfondet. Hovedårsakene til alle tre krisene var bankenes store ekspansjoner i perioden før krisene brøt ut, bankene tenkte kun på kortsiktig profitt fremfor langsiktig drift. Aktørene forventet også at oppgangsperioden skulle vedvare og ingen sikret seg mot nedgang i markedet. En viktig faktor for at bankene spekulerte skyldtes manglende offentlig regulering, og ekspansiv penge- og finanspolitikk. En stor del av veksten var drevet av bankenes utlån, dette økte systemrisikoen. Inflasjonen var stor i perioden rett før krisen, og ble avløst av deflasjon. Det var denne veksten som la grunnlaget for problemene som kom, men flere ting var påvirkende på krisene. Blant annet ønsket om å holde seg til en fast valutakurs (i 1920). Fraværet av å benytte renten for å stimulere økonomien når først krisen var et faktum. Innskytter run var med på å svekke bankenes likviditet (i 1920) som gjorde det ennå vanskeligere å komme seg ut av problemene. Et siste fellestrekk ved krisene er at de begge ble innledet av stigende realrente, likt de fleste finansielle kriser. Forskjellen mellom krisene var at på 20-tallet når banker gikk konkurs, tapte også innskyterne alle pengene sine, mens på 1987 og 2008 var det stilt sikring på innskyternes midler (dette førte også til at det ikke ble noe innskytterrun i de to siste bankkrisene). Side 12
Litteraturliste: Sverre Knutsen og Gunhild J. Ecklund. (2000) Vern mot kriser? Norsk finanstilsyn gjennom 100 år Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS Eiteman K. D Stonehill I. A & Moffet H. M Multinational Business Finance Twelfth Edition Knutsen, Sverre. 2008. Finansielle kriser i aktuelt og historisk perspektiv. Bordo, Michael D. 1998. Currency Crises and Banking Crises in Historical Perspective Kindleberger, Charles P. 1978. Manias, Panics, and Crashes http://www.norges-bank.no/templates/article 12107.aspx#1900 http://hvorhenderdet.nupi.no/artikler/2008-2009/finanskrise-aarsaker-virkningerog-tiltak/(part)/4 http://nynorsk.nupi.no/content/view/full/8240 Side 13