NOTAT Til: Kunnskapsdepartementet Vår dato: 26.06.2008 Fra: UHR Vår ref.: 08/205-12 Saksbehandler: Ingvild Broch Innspill til stortingsmelding om internasjonalisering Universitets- og høgskolerådet takker for at vi har fått anledning til å sende inn et notat med momenter vi mener er viktige å ta med når Kunnskapsdepartementet arbeider med en stortingsmelding om internasjonalisering av utdanningen. Vi vil naturlig nok først og fremst ta opp internasjonalisering av høyere utdanning. Samtidig vil vi understreke at forhold innenfor høyere utdanning selvfølgelig er avhengige av hva studentene kan når de kommer til de høyere utdanningsinstitusjonene; i denne sammenhengen vil vi trekke frem at språkkunnskap er viktig for alle fag, ikke bare for språkstudenter. Engelsk må alle kunne, UHR vil også gi sin støtte til forslag om opplæring i et fremmedspråk nr. to, og her bør elevene kunne velge mellom flere språk. Stortingsmeldingen skal ikke handle om forskning per se, internasjonale forskningskontakter og -samarbeid kommer inn som et grunnlag for å bedre kvaliteten på mobilitetsprogrammer spesielt på mastergradsnivå og er avgjørende på doktorgradsnivå. I dette perspektivet kan det hevdes at forskning ville vært en naturlig del av en melding om internasjonalisering av høyere utdanning, men vi tar til etterretning at det er valgt et annet utgangspunkt. UHR har fått et bestillingsbrev fra departementet, datert 3. april 2008, med noen aktuelle utfordringer. I det følgende vil vi både prøve å besvare departementets spørsmål og komme med egne innspill. I UHR-systemet står internasjonalisering stadig på sakskartet, det var en integrert del av UHRs forrige strategidokument og er løftet opp som et overordnet punkt i det strategiarbeidet som pågår nå. I forbindelse med utarbeidelsen av dette notatet har internasjonalisering av utdanningen spesielt vært diskutert i utdanningsutvalget, forskningsutvalget og de nasjonale rådene, det har vært en paneldebatt i UHRs representantskapsmøte 28. mai, og Forskningsutvalget arrangerte et seminar om internasjonalisering av forskning og forskerutdanning 9. juni. UHR legger til grunn for sitt innspill at gratisprinsippet i norsk høyere utdanning ligger fast og ser derfor ingen grunn til å drøfte det nærmere her. Innledning Internasjonalisering både er en utfordring og en mulighet for de høyere utdanningsinstitusjonene. En første hindring er manglende strategi for hva institusjonene ønsker å oppnå på feltet og manglende samspill mellom ulike nivå: En strategi for internasjonalisering må være forankret i toppledelsen, men også på grunnplanet. Det kreves administrativ tilrettelegging, samtidig som styringen må være faglig. Det er mange gode intensjoner, men ulikt ambisjonsnivå for hva institusjonene ønsker å oppnå. Også når det gjelder finansiering, er det stor variasjon på hva som satses ved de forskjellige institusjonene. - 1 -
Det må være et mål at langt flere enn de studentene som inkluderer utenlandsopphold i utdanningen i dag, skal reise ut som et ledd i utdanningen, men også at de som ikke gjør det, kan få et møte med en internasjonal og flerkulturell campus hjemme gjennom såkalt internasjonalisering hjemme og gjennom muligheten for å delta i mastergradsprogrammer på engelsk. Mobilitet skal bidra til bedre kvalitet, det er ikke bare et spørsmål om kvantitet, så målingsparametrene må ta hensyn til det. Det trengs også en nærmere diskusjon av hvordan forskningssamarbeid kan utnyttes bedre for å øke både antall innreisende og utreisende studenter og doktorgradsstipendiater og en diskusjon av om det er like viktig å øke mobiliteten på alle nivå eller om mastergradsnivå og doktorgradsnivå skal prioriteres. Doktorgradsutdanningen er det klareste møtepunktet for forskning og utdanning. Rekrutteringsstipendiatene selv gir klart uttrykk for at utenlandsopphold er viktig og at langt flere bør ut. Her kunne det settes inn en ekstra innsats. Dagens retningslinjer med fordeling av økonomisk insentiv på 50 50 for helgradsstudier på bachelornivå, 30 70 for helgradsstudier på masternivå og 30 70 for delgradsstudier uavhengig av bachelor-/masternivå virker rimelig som en strategi for at det spesielt skal stimuleres til helgradsstudier på masternivå og mer generelt til utveksling (delgradsmobilitet) på både bachelor- og masternivå. Mange hevder at det største hinderet for økt mobilitet er de rent praktiske: problemer med visum, med å opprette bankkonto, med arbeidstillatelse, med å skaffe bolig osv. Bare noe av dette kan løses ved bedre tilrettelegging på institusjonene. Universitetene og høgskolene forholder seg først og fremst til Kunnskapsdepartementet, men også til en rekke andre departementer. Internasjonalisering er et typisk eksempel på at det er viktig med tett samarbeid mellom flere departementer så ikke institusjonene skal komme i klem mellom ulike aktører som har forskjellig oppfatning av hva grunnfinansieringen skal dekke. Antallet norske studenter på helgradsstudier i utlandet har gått ned de senere årene. UHR ønsker i hovedsak ikke å uttale seg om denne delen av studentstrømmen til utlandet. Det foreliggende utkast til innspill til stortingsmelding om internasjonalisering omtaler først og fremst den delen som direkte berører institusjonenes arbeid med internasjonalisering og studentmobilitet. UHRs eneste kommentar vedrørende helgradsstudenter i utlandet er at det er nyttig at en viss andel av studentene tar hele sin utdanning i utlandet. Mange utenlandske universitet driver aktiv markedsføring av studietilbud i Norge, og det kan være vanskelig å orientere seg om kvaliteten på tilbudene. Her trengs det bedre informasjon. Hvorfor internasjonalisering? I Forskningsmeldingen (2004-2005) heter det at internasjonalt forskningssamarbeid er av grunnleggende betydning for å styrke kvaliteten på og sikre fornyelse i norsk forskning, og gjøre norske forskningsmiljøer i stand til å dra nytte av kunnskap og teknologiutvikling i utlandet. Norge har også et ansvar for selv å bidra i den globale kunnskapsutviklingen på felter der vi har naturlige forutsetninger og/eller spesialkompetanse. For høyere utdanning gjelder kvalitetsaspektet i like høy grad. Utenlandsstudier, både i form av delstudier eller helgradsstudier, er med på å sikre bedre utdanning, større bredde, bedre språkkompetanse og mer kunnskap om andre lands kultur og næringsliv. Innreisende studenter og forskere bidrar til berikelse av miljøet ved norske undervisningsinstitusjoner. Når de vender hjem, kan de bringe sin kunnskap om Norge og norske forhold videre. I tillegg til å arbeide for kvalitetssikring av høyere utdanning for norske studenter har norske høyere utdanningsinstitusjoner også ansvar for å bidra til å styrke kunnskapsoppbygging på relevante områder gjennom å delta i og bygge opp relevante studier i utviklingsland og gjennom å utdanne studenter derfra i Norge. UHR som strategisk aktør UHR er det eneste organ som kan uttrykke et overordnet strategisk syn på UH-sektorens forventninger og ansvar i forbindelse med internasjonalisering av utdanning, ingen andre kan - 2 -
på samme måte utale seg på sektorens vegne. UHR er derfor den naturlige samtalepartner for nasjonale myndigheter og internasjonale organisasjoner om utvikling av strategier både når det gjelder vilkår og muligheter for internasjonalisering og hvilke samarbeidsland som bør prioriteres, prioritering av fagområder for samarbeid, forskningssamarbeid og doktorgradsutdanning. Det er først og fremst institusjonene og Forskningsrådet som har kompetanse og erfaring her, og UHR kan bidra med en felles røst for institusjonene. UHR er også den naturlige samtalepartner for Kunnskapsdepartementet om hva som kreves for å kunne integrere internasjonale og globale aspekter i det daglige arbeidet ved institusjonene. UHR er medlem i flere internasjonale organisasjoner og spiller en aktiv rolle først og fremst i Det nordiske universitetssamarbeidet (NUS) og European University Association (EUA). Målsettingen for NUS arbeid er at institusjonene skal lære av hverandres erfaringer innen høyere utdanningspolitikk, fremme nordisk samarbeid og koordinere nordisk innsats internasjonalt. Det nordiske samarbeidet står sterkere i dag enn det har gjort på flere år fordi man har sett at man kan oppnå synergier ved å stå sammen, for eksempel i forhold til EUA. NUS er først og fremst en organisasjon for toppledelsen ved institusjonene. EUAs målsetting er å arbeide for å styrke høyere utdanning og forskning i Europa og styrke de europeiske universitetenes posisjon internasjonalt. EUA gir råd til EU-kommisjonen om oppfølgingen av Bologna-prosessen. I tillegg til UHR er flere av universitetene og de vitenskapelige høyskolene medlemmer av EUA og tar aktivt del i virksomheten. EUA har styrket sitt samarbeid med tilsvarende organisasjoner i andre regioner, som Nord-Amerika, de senere årene. I tillegg til internasjonalt samarbeid er systemforståelse og Bologna-prosessen viktige samtaletema her. Enkelte av UHRs medlemsinstitusjoner er også med i International Association of Universities (IAU), som har mange medlemmer fra Asia og Afrika. Rolledeling UHR institusjonene - SIU - Forskningsrådet UHR er universitetenes og høyskolenes felles strategiske organ og har en fri stilling i forhold til Kunnskapsdepartementet. Senter for internasjonalisering av høyere utdanning (SIU) forvalter internasjonale utvekslingsprogrammer, først og fremst innenfor utdanning (EU-programmer), men også programmer rettet mot spesielle land eller landområder (Russland/Nordområder, Nord- Amerika, utviklingsland). Videre har SIU et ansvar for opplæring av internasjonale medarbeidere ved institusjonene og generell profilering av norske høyere utdanningsinstitusjoner, både som undervisnings- og forskningsinstitusjoner, mens institusjonene har ansvaret for å presentere seg selv. UHR har møte med SIU på administrativt nivå en gang i semesteret for gjensidig orientering og koordinering. UHR deltar på samrådsmøtene mellom Norad og SIU, og representerer institusjonene i programforhandlinger mellom Norad og SIU, fremmer forslag på styremedlemmer til SIU, til SIUs programstyrer, og har observatører i enkelte programstyrer.. Norges forskningsråd har det overordnete ansvaret for internasjonalisering av norsk forskning generelt, ikke bare ved universitet og høyskoler. Forskningsrådet driver bl.a. informasjonsarbeid om EUs forskningsprogram, det har øremerkede midler for samarbeid med flere land. Forskningsrådet har krav om at internasjonalt samarbeid må være inkludert i fremdriftsplanene til prosjekter Rådet finansierer. Forskningsrådet finansierer også et mindre antall norske doktorgradsstipendiater som tar hele sin PhD-utdanning ved utenlandske institusjoner. Mellom Forskningsrådet og SIU er det gråsoner som kan trenge grenseoppgang, og forskerutdanning kan være et slikt område: Forskningsrådet deler ut støtte til forskerskoler og til utenlandsopphold for stipendiater. Når Erasmus Mundus utvides til å omfatte doktorgradsutdanning, kan det være aktuelt å se dette i sammenheng med forskerskolene. NOKUTs rolle i internasjonaliseringsarbeidet og samspillet med UHR og SIU bør klargjøres ytterligere. - 3 -
Kunnskapsdepartementet Utenriksdepartementet Det er svært positivt at utenrikspolitisk satsing følges opp av et ønske om samarbeid innenfor høyere utdanning og forskning, slik vi ser i forhold til flere regioner og mange land nå. Som eksempler kan nevnes Nordområdesatsingen og satsingen på Latin-Amerika. Imidlertid tror vi at samspillet mellom KD og UD kan styrkes og at KD bør komme inn i planlegging som angår høyere utdanning og forskning på et tidlig tidspunkt. UH-institusjonene kan trenge støtte av KD i forhandlinger om nye program, både i forhold til kostnadsrammer og til realistiske vurderinger av hva som er mulig å få til. Internasjonalisering hjemme Evalueringen av Kvalitetsreformen påpeker at få institusjoner har en egen strategi for såkalt internasjonalisering hjemme. Internasjonalisering hjemme medfører at institusjonen trekker internasjonale synspunkt inn i alt den gjør fra pensum og utdanning til forskning og språkopplæring. Ansatte og studenter, både gjestelærere og innreisende studenter og ansatte og studenter med ulik etnisk bakgrunn må trekkes med for å skape en levende, internasjonal, multikulturell campus. Felles studietilbud, felles grader og co-tutelle de thèse kan også bidra å gjøre studiene mer internasjonale. Det vil aldri bli slik at alle studenter har et utenlandsopphold i løpet av studietiden sin, men det kan bli slik at også det store flertallet av studenter som ikke reiser ut, har hatt en opplevelse av å være med i et internasjonalt miljø. Egne studenter som kommer tilbake etter utenlandsopphold bør trekkes mer med i arbeidet med å fremme et internasjonalt perspektiv og gi videre sin kompetanse om og fra det stedet de har studert. Ved Universitetet i Bergen, den eneste institusjonen som har en egen viserektor for internasjonalisering, har de valgt ikke å ha et eget internasjonalt utvalg, men å trekke det internasjonale perspektivet inn i arbeidet i alle relevante organer. Slik kan internasjonalisering forankres både på grunnplanet og i ledelsen. Norges Handelshøyskole kan tjene som et eksempel på best practice innenfor studentutveksling, skolen har en målsetting om at 50 % av studentene på masternivå skal være minst ett semester ute, den har tilnærmet balanse ut/inn, systemet for godkjenning av kurs tatt ute er velutviklet, mobilitet er vektlagt i strategien, og NHH har et forpliktende internasjonalt nettverk. Et europeisk høyere utdanningsområde UHR vil bidra til at Norge når Bologna-målsetningen om et europeisk høyere utdanningsområde (EHEA European Higher Education Area), ved blant annet å bistå med innføring av et norsk kvalifikasjonsrammeverk og tilhørende arbeid med læringsutbytte og arbeidsinnsats. Hvem skal vi samarbeide med? Institusjonene bestemmer i utgangspunktet selv hva slags samarbeidsavtaler de skal ha og hvem de skal samarbeide med. Mye internasjonalt samarbeid har enkeltforskeres eller forskningsmiljøers forskningssamarbeid som utgangspunkt også for studentmobilitet. Men det kan også ligge nasjonale politiske beslutninger til grunn for samarbeid. Her er det viktig at ulike departementer samarbeider, så resultatene kan komme flere til gode. Satsing på nye land på bakgrunn av politiske beslutninger kan være både spennende og nyttig, men det krever nye midler. Og for alt samarbeid om høyere utdanning gjelder det at skal det bli bærekraftig, er én programperiode på 3 eller 5 år ikke tilstrekkelig. Kompetansebygging krever minimum to perioder. Universitet og høyskoler har gjerne mange samarbeidsavtaler med utenlandske institusjoner, ofte flere enn de kan følge opp. Institusjonene bør ha en strategi for hva slags og hvor mange samarbeidsavtaler de er tjent med å ha. Muligheten for at flere norske institusjoner kan dra nytte av samme samarbeidsavtaler bør også vurderes. Etterspurte utenlandske universitet er ikke alltid interessert i å ha flere avtaler med små land, men kan gjerne inngå en avtale med en gruppe av universitet og høyskoler, evt. - 4 -
med UHR. Muligheten for at én institusjons avtale kan utnyttes av flere, bør også vurderes. Dette er spesielt viktig for de minste institusjonene, men burde kunne komme alle til gode. Regionalt samarbeid med fylkeskommuner, kommuner og næringsliv om for eksempel Interreg-programmene har potensial for bedre utnyttelse. Samarbeid med EU, Nord-Amerika og andre store land Norske institusjoner er aktivt med i EUs forsknings- og utdanningsprogrammer og har hatt suksess med sine søknader. Dette krever stor innsats, faglig og økonomisk. Det har også bidradd til at samarbeid innenfor Europa er blitt opprioritert og at det tradisjonelle samarbeidet med USA har gått ned en periode selv om det ser ut til å ta seg noe opp igjen i det siste. Som en følge av dette er det blitt opprettet et eget program for samarbeid med Nord-Amerika med øremerkede midler. Andre store og viktige land, som Kina, India, Brasil skal også opprioriteres. Russland er en viktig del av nordområdesatsingen. Et viktig moment for samarbeidet med tunge forskningsnasjoner er at Norge må følge med i hva som skjer og kunne overføre nyvinninger til norsk næringsliv og forskning. Det er også ønskelig at norske institusjoner hevder seg i toppen, i hvert fall på noen områder, samtidig som vi må ha kunnskap til å tilby høyere utdanning av god kvalitet på mye bredere områder. Vi må ha kompetanse på språk og kultur for å kunne forstå bedre hvor utviklingen går og kunne gjennomføre forhandlinger om samarbeid på mange plan. Samarbeidsprogrammer med utviklingsland og land i overgangsfaser Samtidig må vi ikke glemme at vi har et ansvar og tradisjoner for å bidra til oppbygging av kompetanse i land som har dårligere utgangspunkt enn vi har. Slike program må ta hensyn til samarbeidslandets egne prioriteringer og til hva vi er gode på selv. Videre må det kreves av samarbeidspartnerne at mulighetene som oppstår gjennom samarbeidet utnyttes enda bedre. For eksempel burde det være mulig å utnytte NOMAmidlene til å ta opp langt flere studenter på en del av programmene selv om det totalt er langt flere studenter her enn det var i Norads tidligere fellowship-program. Det må legges vekt på synergi mellom forskjellige programmer, som NUFU og NOMA. Dette må følges opp både av SIUs administrasjon og av programstyrene, som da må få nødvendig informasjon og fullmakter. Det er forståelig at samarbeidsprogrammer ikke kan dekke alle fagfelt. Fra UHRs side ønsker vi likevel å understreke at for land i en nasjonsbyggingsfase er kunnskap om og kjennskap til egen historie og kultur svært viktig og bør ikke utelukkes helt til fordel for fagområder med klarere økonomisk vinkling. Politisk stabilisering krever kunnskap om egen historie og kultur. Fattigdomsbekjempelse er et hovedelement i FNs Milleniumsprosjekt. Samarbeidsprogrammer innenfor utdanning og forskning bør også sees ut fra en slik synsvinkel. UHR forventer at Rapporten Mot en mer kunnskapsfokusert utviklingspolitikk plattform for bilateral bistand til høyere utdanning og forskning i utviklingslandene ( Hufo-rapporten august 2007) blir fulgt opp også slik at norske institusjoner får bedre økonomiske forutsetninger for å delta i dette samarbeidet. Nye aktiviteter må fullfinansieres. Programmer som NUFU åpner ikke for samarbeid på bachelornivå. Spesielt innenfor profesjonsutdanningene har det vært fremmet ønske om at det må gis mulighet for økonomisk støtte også til samarbeid om bachelorgrad. Samarbeid om å bygge opp bachelorgrader har vært etterspurt fra utviklingsland. Et nytt program eller evt. utvidelse av eksisterende program må ikke innebære at flere får mulighet til å konkurrere om de samme midlene, det må forutsette at det opprettes et nytt program. UHR har tidligere påpekt at rammen for NUFUprogrammet bør økes vesentlig. Skal all mobilitet bygge på forskningssamarbeid? Dette er et område der meningene spriker. Mange hevder at ideelt sett bør alt internasjonalt samarbeid innenfor høyere utdanning bygge på forskningssamarbeid. Det kan imidlertid - 5 -
begrense slikt samarbeid, og det er neppe realistisk å tenke seg at økt mobilitet på lavere grads nivå skal ha forskningssamarbeid som utgangspunkt. Institusjonene kan ha ulike grad av ambisjonsnivå for studentmobilitet på forskjellig utdanningsnivå. Tilrettelegging gjennom rene utvekslingsavtaler, gjennom utdanningssamarbeid som fellesgrader, forpliktende programsamarbeid eller studentmobilitet integrert i eksisterende forskningssamarbeid må være forankret i den enkelte institusjons internasjonaliseringsstrategi. Et hovedmål må være at studentene ikke mister tid på å dra ut, men vet at de vil få uttelling for innsatsen. Flere universitets- og høyskolelærere er nølende til å anbefale studentene sine å dra ut fordi de mener det er vanskelig å innpasse et utenlandsopphold i et allerede stramt studieopplegg. De vil hevde at utenlandsopphold må medføre at tidsrammen for studiet utvides og at studenter som har reist ut, må få utvidet stipend fra Lånekassen for den tiden de er ute (inntil to semester). UHR ønsker å understreke at kvalitet er vel så viktig som kvantitet. Målet må være å gi studentene en bedre utdanning, internasjonalisering er et middel for å oppnå dette. Bachelorgradsnivå Mobilitet på lavere grad kan ha et mer allmenndannende og kulturutviklende aspekt som ikke nødvendigvis krever et forskningssamarbeid som utgangspunkt. Faktorer som fagportefølje, eksamens- og vurderingsordninger som er kompatible med hjemmeinstitusjonens og et godt mottaks- og støtteapparat kan være avgjørende. Mange gode utenlandske institusjoner har solide opplegg for innreisende studenter, som ivaretar ulike aspekter ved studiet og kan gi deltagerne både språklig, kulturell og annen kompetanse avhengig av studium. Det viktigste her er at hjemmeinstitusjonen vil godskrive studentens tid og avlagte eksamener og at dette er klarlagt før studenten reiser ut. Mastergradsnivå På mastergradsnivå vil det være en stor fordel at de involverte institusjonene kjenner hverandre faglig, det vil medføre at studentene får bedre faglig veiledning og kan utnytte et utenlandsopphold for eksempel til å få komplementerende undervisning til det de ville fått hjemme. Å få det til krever planlegging med hjelp av lærere/administratorer som kjenner hverandre. PhD-nivå I forskriften til PhD-graden anbefales det at doktorstudentene skal ha et utenlandsopphold. Enkelte veiledere hevder at det tar for mye oppmerksomhet bort fra avhandlingsarbeidet i et opplegg som i utgangspunktet er knapt på tid. Et lengre utenlandsopphold kan gi nye ideer og føre kandidaten inn på nye retninger, det er det ikke tid til. Det er ulik motivasjon for utenlandsopphold fra å lære ny metodikk til å delta i større, mer aktive forskningsmiljøer enn det man har hjemme. Noen tar kurs ute, andre lærer nye teknikker, skriver på avhandlingen og får anledning til å diskutere oppgaven/avhandlingen med folk som ser problemstillingen med nye øyne. Flere stipendiater sier at det beste utbyttet får man når et utenlandsopphold på tre til seks måneder blir fulgt opp med et kortere besøk på en måned senere. Denne siste måneden når man kjenner folk og sted og vet nøyaktig hva man trenger å gjøre, blir meget arbeidsintensiv. I Nifu Step rapport nr. 35/2007 svarer et stort antall av de spurte at de mener utenlandsopphold bør gjøres obligatorisk i løpet av stipendiatperioden. Det kan være grunn til å ta det opp på ny. Enten man ønsker å gå inn for å gjøre utenlandsopphold obligatorisk på PhD-nivå eller gjøre oppfordringen til å reise ut sterkere, bør økonomien forbedres. Mange stipendiater er nyetablert med familie og bolig, og kan få store problemer med å måtte klare seg på én inntekt en periode. Brohoder i utlandet I flere land har norske institusjoner studiesentre av ulik innretning, for eksempel har UiO et senter i Roma, flere av universitetene har gått sammen om et universitetssenter i St. Petersburg, og det kunne nevnes en håndfull til. Slike brohoder kan være et godt utgangspunkt for å orientere seg, få hjelp til forskningskontakter, undervisningsopplegg i samarbeid med - 6 -
norske institusjoner og institusjoner på stedet der senteret ligger. Ikke minst bør det vurderes om et senter eller et kontor sentralt plassert i nye viktige samarbeidsland kan være en effektiv måte å starte arbeid i nye land eller regioner ved å bidra med praktisk tilretteleggelse. Finansiering Med de ordningene vi har i dag, kan det være en tapssituasjon for institusjonene både å sende studenter ut og å delta i en del internasjonale utdanningsprosjekt. Studenter må være ute minimum 3 måneder for at hjemmeinstitusjonen skal få uttelling. Innenfor mange fag, kanskje spesielt innenfor en del profesjonsutdanninger, kan et utenlandsopphold av kortere varighet være meningsfylt og bør kunne telle. Lengre utenlandsopphold gir uttelling, men så lite at institusjonene ikke oppmuntres til å arbeide hardt for å legge til rette for at flere reiser ut. Institusjonene har vært oppfordret til å arbeide for felles grader (joint degrees) og felles veiledning (cotutelle de thèse) av doktorgradsstipendiater. Imidlertid er dette tidkrevende prosjekter som det ikke gis kompensasjon for. Det bør vurderes å åpne for en viss uttelling for deltagelse i felles gradsprosjekter også der eksamen gis ved én institusjon. Tidligere ble de fleste grader knyttet til samarbeid med utviklingsland avlagt i Norge. Ettersom målsettingen for slikt samarbeid nå i langt høyere grad fokuserer på å bidra til institusjonsbygging, sml. NOMA-programmet, som medfører at eksamener avlegges ute, er det ingen belønning hjemme for vellykket gjennomføring av prosjekt ute. Skal vi kunne overføre den kompetansen som trengs for å etablere hele studier ute, er det helt nødvendig at norsk universitets- og høyskolepersonale oppholder seg i sammenhengende perioder ved samarbeidsinstitusjonen. Hjemmeinstitusjonene har ikke personale å unnvære, og per i dag ligger det ikke midler til kompensasjon for slike utgifter innenfor rammen av programmene. Sannsynligvis har de norske deltagerne heller ikke fått gjort like mye forskningsarbeid som kollegene hjemme, slik at de blir liggende bak når det gjelder merittering og inntjening. Kvotestudentene er et positivt bidrag til en internasjonal campus, og støtteordningen er populær. Imidlertid er det nylig oppstått et problem ved en uheldig endring i støtten fra Lånekassen som medfører ekstra utgifter for masterstudenter som blir tatt opp i vårsemesteret og mangler tilskudd til hjemreise og til opphold den første sommeren etter påbegynte studier. Kunnskapsdepartementet bør revurdere dette. Språk og kultur norsk og fremmed Manglende språkkunnskaper kan være en årsak til at ikke flere norske studenter reiser ut og også en medvirkende grunn til at (noen av) de som reiser, får dårligere utbytte enn de kunne fått. Ordningene med ekstra støtte til språkopplæring i forkant av utenlandsopphold er bra, men muligens for dårlig kjent. I dag er interessen for mange europeiske språk liten blant studentene, og det bør vurderes hvordan denne kan stimuleres allerede før studentene begynner på høyere utdanning. Det må også tas høyde for at det kreves lengre tid for å tilegne seg språk og kulturer som står fjernt fra norsk, som for eksempel kinesisk eller japansk, og det bør følgelig være mulig å få støtte til lengre utenlandsopphold enn ett år i forbindelse med slike studier. Norsk næringsliv trenger ansatte med kunnskap om andre lands språk og kultur. Etterspørselen etter slik kunnskap vil øke fremover, så et utenlandsopphold i studietiden vil telle positivt på en CV. Språk- og kulturkunnskap må styrkes ikke bare for utreisende studenter som vil få bedre utbytte av sitt utenlandsopphold hvis de er bedre forberedt: Vi har også et stort ansvar forat innreisende studenter og også utenlandske, ikke-nordiske ansatte med ektefeller får et tilbud om undervisning i norsk språk og kultur mens de oppholder seg her. Da vil de ta med seg mer kunnskap om Norge og norske forhold hjem, og det er positivt for Norge. Skal utlendinger fungere som undervisningspersonale ved norske institusjoner, er det en forutsetning at de kan forstå og snakke norsk og vet noe om norsk kultur. Fra flere hold klages det på at det er vanskelig å få plass på norskkursene der slike holdes, og klagene kommer både fra studenter, stipendiater og andre ansatte. Det er et økonomisk spørsmål, men det er også en mulighet til å spre kunnskap om norsk språk og kultur, som burde utnyttes bedre. - 7 -
Undervisningsspråk Utvikling av norsk språk er viktig for norsk kultur, og derfor vil det aller meste av undervisningen ved norske universitet og høyskoler være på norsk, spesielt på bachelornivå. Den stadig sterkere internasjonaliseringen har ført med seg at stadig flere undervisningstilbud gis på engelsk, spesielt på mastergrads- og PhD-nivå. Økt fokus på undervisning og veiledning på engelsk gjør det nødvendig å satse sterkere på kurs i engelsk både for ansatte og studenter. UHRs språkpolitiske plattform I februar 2007 vedtok UHR en språkpolitisk plattform med retningslinjer og anbefalinger der medlemsinstitusjonene blant annet får følgende oppfordring: Institusjonene bør utarbeide egne språkstrategier som ivaretar og fremmer bruk av norsk språk, men som likevel åpner for at engelsk eller annet internasjonalt språk kan brukes der det er hensiktsmessig. Studenter på høyere nivå skal kjenne til og kunne bruke fagspråk både på norsk og på engelsk eller annet internasjonalt språk. Språkstrategiene bør sikre parallellspråklighet, dvs. norsk som nasjonalt fagspråk og engelsk som internasjonalt fagspråk. Praktisk tilrettelegging for innreisende og utreisende studenter og for utenlandske ansatte Erfaring tilsier at det er mange hindringer på veien til et utenlandsopphold som angår ikke bare en enkelt student eller ansatt, men er felles for mange. Institusjonene er kommet ulike langt når det gjelder tilrettelegging, og her trengs det deling av den beste praksisen. Utreisende studenter og ansatte bør rettledes til opplysninger om det landet og den institusjonen de skal reise til, hva som kan gjøres før man reiser og hvordan man forholder seg når man kommer frem. Det kan være positivt å henvise til personer som har personlig erfaring med opphold på den institusjonen man planlegger å reise til. Innreisende studenter bør også få så mange opplysninger som mulig før de ankommer. Det er særlig viktig at de får detaljerte opplysninger om regler for visum og oppholdstillatelse. Det bør arbeides for at koordineringen mellom UDI, politi, lånekasse blir bedre i praksis slik at innreisende studenter også raskere får etablert bankforbindelse. Institusjonene kan også gjøre en del mer ved å forbedre sine hjemmesider på engelsk med mer praktisk informasjon. Det grundige arbeidet som er gjort ved UiO for å bedre tilretteleggertjenesten, kan stå som et eksempel på best practice når det blir implementert. Mangel på tilgjengelige boliger er et problem på mange studiesteder, spesielt i forhold til studentutveksling. Fadderordninger kan være en praktisk måte for å trekke innreisende studenter raskt inn i studie- og studentmiljø til beste både for studentene selv og institusjonene. European Charter for Researchers og Code of Conduct for the Recruitment of Researchers er et europeisk initiativ for å sikre rettigheter og arbeidsforhold spesielt for rekrutteringspersonale i Europa som et ledd i å fremme mobilisering. Med støtte fra UiB har UHR et arbeid i gang med å analysere de kravene som stilles både til arbeidsgivere og arbeidstakere her. Målsettingen er å styrke institusjonenes mulighet til å rekruttere bl.a. utenlandske stipendiater og støtte arbeidet for gjennomsiktighet i ansettelsesprosedyrer i Europa. UHR vil også arbeide for å fremme bruk av den europeiske stillingsutlysningsportalen ERA-MORE (fra juni 2008 EURAXESS). Hindringer for internasjonalt samarbeid Vi har allerede påpekt en del hindringer som bidrar til å bremse snarere enn å oppmuntre til internasjonalt utdanningssamarbeid: Finansiering er et klart hinder. UHR ønsker ikke et finansieringssystem der alt arbeid som utføres ved UoH-institusjonene skal regnes direkte inn i budsjettet. Likevel tror vi at en del av de fakta vi har pekt på over, nok ikke bidrar til økt satsing for eksempel på samarbeid med utviklingsland, som burde være en nasjonal forpliktelse. Løsningen her ligger ikke nødvendigvis i en form for belønning, men heller en bedre finansieringsmodell for slike programmer med bedre finansiering av hjemmeinstitusjonene. - 8 -
Likeledes bør institusjonene ikke straffes økonomisk for å sende egne studenter ut. Manglende forankring i ledelse og på grunnplan er ikke uvanlig. Men skal man oppnå et godt resultat, må målsetting og handlingsplaner være solid forankret både i toppledelse og nedover i organisasjonen. Faglærere må være orientert om muligheter deres studenter har til å reise ut og bruke sine kontakter ved andre utdanningsinstitusjoner til å legge forholdene til rette for utreisende og også for innreisende studenter. Det er ikke tilstrekkelig med internasjonale rådgivere. Manglende statistikk og kunnskapsgrunnlag vanskeliggjør det strategiske arbeidet både på institusjonsnivå og nasjonalt nivå. Det bør utarbeides relevante indikatorer som kan gå inn i den årlige rapporteringen fra institusjonene. Det er behov for statistikk over studentmobiliteten inndelt både etter type mobilitet (helgrad/delgrad), nivå (bachelor/master/phd), institusjonstilhørighet og land. Lånekassen og NSD/DBH skal per i dag sitte på tallgrunnlaget, men det må gjøres en sterkere innsats i den nasjonale samordningen og produksjon av relevant statistikk. Semesterinndelingen vanskeliggjør utveksling med flere land, som har sommerferie på en annen tid enn vi har og følgelig også andre rammer for semestrene. Det kan være aktuelt å utrede dette forholdet nærmere. Praktiske problemer bør kunne løses. Et av de praktiske problemene, som ofte trekkes frem og er en kompliserende faktor både for institusjonene og for utlendinger som kommer til Norge, er at før man kan få opprettet bankkonto, må man ha personnummer, og det kan ta tid. Tiltak - Bevisstgjøring rundt strategiarbeid - Bedre statistikk for bedret kunnskapsgrunnlag - Økonomiske insitamenter for institusjonene - Differensiert og fleksibel støtte til studenter som reiser ut - Styrking av språk- og kulturkompetanse - Deling av best practise - Mobilitet av bredere grupper (inkl. mer fokus på mobilitet av undervisningspersonale, og administrativt personale i tillegg til forskerutveksl., forskn.terminer, stud.mobilitet) - Oppfølging av HUFO-rapporten (KD og UDs rapport om samarbeid om utnyttelse av avtaler) - Videre utbygging ava studentboliger - Egne fadderordninger for innreisende studenter Hindringer - Uklar institusjonell strategi på internasjonaliseringsfeltet - Finansieringsmodellen straffer institusjonene for å sende egne studenter ut - Samarbeid med utviklingsland er tapsprosjekt både for forskere og institusjon - Manglende engasjement i ledelse og/eller grunnplan - Kreves for langt utenlandsopphold for at det skal telle som mobilitet - Manglende statistikk vedr studentutveksling og kunnskapsgrunnlag - Semesterordning varierer fra land til land - For svakt mottakerapparat - Uklar rollefordeling UHR - institusjonene - SIU - Forskningsrådet - 9 -