Fossilfritt Norge en samling argumenter
2
Sammendrag Fossilfritt Norge en samling argumenter Norges utslipp av klimagasser er på rundt 12 tonn per person per år. Med 9 milliarder mennesker og like rettigheter til å forurense vil vår kvote være på om lag 1 tonn per person i 2050. Det er derfor betydelige utfordringer hvis vi skal ta klimautfordringen på alvor, og samtidig ha et mål om en rettferdig global fordeling. Mot denne bakgrunnen er Norges 11 % vekst i utslippene siden 1990 sterkt beklagelig. Vi snakker her om utslipp innen Norges grenser. Men det er flere måter å se på nasjonale utslipp, og alle tre omhandles i denne rapporten: 1. Nasjonale utslipp som skjer innen de nasjonale grenser dette er det mest utbredte perspektivet og benyttes i Kyoto-protokollen, av Statistisk Sentralbyrå osv. 2. Globale utslipp som skjer som følge av forbruket som skjer innen nasjonens grenser dette vil innebære at vi ikke står til ansvar for petroleumsutslippene, siden mesteparten av petroleumsproduktene eksporteres og konsumeres utenfor Norge, men vi må inkludere utslippene som skyldes produksjon av varer i utlandet som konsumeres i Norge, for eksempel flatskjermer fra Korea. 3. Globale utslipp som skjer som følge av aktivitet innenfor nasjonale grenser et slikt perspektiv holder land som Brasil ansvarlig for regnskoghogst, og Norge ansvarlig for petroleumsutvinning. Med det tredje perspektivet blir Norges utslipp omtrent 10 ganger så store som med «Kyotoperspektivet» (perspektiv 1). Vi argumenterer for en kontrollert nedtrapping (myk landing) av petroleumsaktiviteten av flere grunner: 1. Forutsigbarhet og lavere omstillingskostnader for norsk industri både for arbeidsstyrke og kapital. 2. Politiske signaler globalt sett er vi fanget i et «fripassasjerdilemma». 3. Verdier og nytte fossile ressurser har større verdi som innsatsfaktor i prosessindustri enn til rene energiformål. På sikt vil dette øke verdien og prisen for fossile brennstoffer, godt mulig med bedre avkastning enn «pensjonfondet utland». Det er derfor rasjonelt å la petroleumsressursene ligge i ro lenger. Selv om veksten i forbruk av fossile ressurser hovedsakelig vil skje i u-land fremover, vil den klare majoriteten av petroleumsforbrukerne være vestlige land. Det er derfor ikke i solidaritet med u-land at vi eventuelt fortsetter med uavkortet petroleumsaktivitet. Andre tiltak vi anbefaler er økt utbygging av fornybar kraft i solidaritet med EU, hvor vi kan bidra med lavere utslipp i elektrisitetssektoren og økt energisikkerhet. Her har vi en rekke lavthengende fornybare frukter som bør selges til EU. Dette er også et argument for å effektivisere og redusere innenlands energibruk, innen alle sektorer. En fornybar kwh fra Norge betyr en mindre fossil kwh i EU, og økt energisikkerhet. Videre anbefaler vi å fortsette 3
med å la norsk gass gå direkte ned til Europa, kontra å forbrenne den i Norge for å produsere elektrisk energi. Gassnettet er dessuten allerede utbygd og representerer en av de mest effektive måter å transportere energi på. Innen persontransportsektoren anbefaler vi at det innføres et transporthierarki, hvor gange og sykkel er på topp, deretter kollektivtransport og til slutt bilbruk. Hierarkiet benyttes aktivt i byplanlegging, og gir klare signaler om prioritering når interessekonflikter om areal og ressurser oppstår. Til slutt utfordrer vi dagens løsningsforslag for å løse klimakrisen, som vi mener er for snevre og teknologifokuserte. For å løse klimaproblemet bør vi se en rekke faktorer i sammenheng: livskvalitet, ressursbruk, annen forurensning, forbruk, meningsfylt arbeid, samfunnsøkonomi, regional og global rettferdighet. Det blir også forenkelt å vurdere nytten av klimaprosjekter med vanlig kostnad/nytte vurdering, hvor nytten av et stabilt klima i 2200 er verdsatt til omkring verdien av en krone-is. Vi må huske at de valgene vi gjør i dag i stor grad bestemmer hva slags samfunn vi har i 2050. Benjamin Myklebust Øystein Kostøl Leif Ragnar Parr Øyvind Vessia 4
Innhold Sammendrag...3 1. Innledning...7 Stabilisering av klimagasser i atmosfæren...7 2. Kutt i norsk olje og gassproduksjon myk landing...9 Utslipp fra norsk oljeproduksjon i Norge og utlandet...9 Norges levering av olje og gass til verdensmarkedet...10 Politiske og forhandlingsmessige signaler...12 Økonomiske konsekvenser av redusert olje- og gassaktivitet...13 Sysselsetting etter oljealderen...13 Verdien av fossile ressurser...15 Oljeutvinning som fattigdomsbekjempelse...15 Oppsummering: myk landing og omstillingskostnader...17 3. Kutt norsk petroleumsforbruk: Sektorvis gjennomgang...18 Transport...18 Transportsektorens betydning for CO2-utslipp...18 Industri energiforbruk innen prosess og energiintensiv industri...20 Elektrisitetsproduksjon i Norge som miljøtiltak...22 Bygning, varme, avfall...24 Avfall...25 Utslipp knyttet til privat forbruk...26 Landbruk...26 4. Metode- og paradigmediskusjon...28 Diskontering av kapital og forbruk...29 Noter...30 5
6
1. Innledning Stabilisering av klimagasser i atmosfæren EU og Norge har vedtatt et mål om at klimaendringene må begrenses slik at den globale temperaturøkningen holdes under 2 grader celsius sammenliknet med førindustrielt nivå. For å begrense temperaturstigningen til mellom 2 2,4 grader celsius sier FNs klimapanel (IPCCs fjerde hovedrapport) at den globale utslippsøkningen må snus til reduksjon innen 2015 og de globale utslippene reduseres med 50 85 prosent i 2050 i forhold til nivået i 2000. I 2000 var utslippet av klimagasser globalt omlag 40 gigatonn CO2-ekvivalenter. De siste fremskrivningene av befolkningstall indikerer en utflating av befolkningstallet på jorda på rundt 9 milliarder mennesker i 2050. Dersom det lever 9 milliarder mennesker på jorda i 2050, og vi skal redusere utslippene av klimagasser med 80 % sammenliknet med nivået i 2000, vil hver verdensborger kunne slippe ut i underkant av ett tonn CO2 hver per år. CO2-utslippene i Norge ligger i dag på nærmere 12 tonn per person per år. Vi må altså redusere våre klimagassutslipp med mer enn 90 %, skal vi ligge på det globale gjennomsnittsutslipp per person i 2050. Bare siden 1990 har utslippene i Norge økt med 11 %. Dagens utvikling er derfor ikke i tråd med 2-gradersmålet Norge har vedtatt. Vi kan dele klimagassutslippene i Norge grovt inn i tre deler, av liknende størrelse: oljevirksomheten, annen industri og service/transport/husholdning. Den eksakte fordelingen fra 2006 er tilgjengelig fra Statistisk Sentralbyrå, og er gjengitt i figur 1. 7
Sektorinndelte klimagassutslipp i Norge 2006 Totale utslipp: 53,5 Mton CO2 eq Olje og gass 14 % 7 % 11 % 30 % Elektrisitetsforsyning Industri og primærnæringer Transport 1 % Servicenæring 37 % Direkte utslipp husholdninger Figur 1: Sektorinndelte klimagassutslipp i Norge 2006 Mesteparten av klimagassutslippene i alle sektorer skyldes bruk av fossil energi. I tillegg til utslippene i Norge, som er vist i figuren over, forårsaker norsk olje- og gassvirksomhet store utslipp utenfor Norges grenser. I dette dokumentet tar vi derfor til orde for å gjøre Norge fossilfritt, både i energibruk og energiproduksjon for eksport. Et annet viktig aspekt ved dagens utslippsregime (Kyoto-protokollen) er fokuset på utslipp av CO2, fremfor å se på hva årsaken til utslippet er. Etterspørsel etter varer og tjenester er i siste instans det som driver all bruk av fossil energi. Det er derfor viktig å se på globale sammenhenger mellom forbruk i Norge og utslipp i andre land. Vi argumenter for at Norge bør ta hensyn til slike «skjulte» utslipp. Kapittel 2 tar for seg olje- og gassvirksomheten, og argumenterer for en myk landing, dvs. en kontrollert nedtrapping av virksomheten. Dette bør gjøres for å sikre et fremtidsrettet næringsliv, forberede for fremtiden, samt gi de nødvendige politiske signaler om alvoret i dagens situasjon. Kapittel 3 er en sektorvis gjennomgang og påpeker hvilke tiltak Norge bør sette i verk for å bli mer fossilfritt. 8
2. Kutt i norsk olje og gassproduksjon myk landing Utslipp fra norsk oljeproduksjon i Norge og utlandet Utslippene fra petroleumsindustrien står for 30 % av våre utslipp innenlands. Hovedkilden til disse utslippene er gassturbiner (motorer), vannpumper og prosessanlegg på oljeplattformene som benytter gass som drivstoff. Mange argumenterer av denne grunn for elektrifisering av sokkelen som et effektivt tiltak for reduksjon av norske klimagassutslipp. Det er imidlertid viktig å huske på hvor mye utslipp norsk olje forårsaker gjennom sluttbruk i utlandet, slik figur 2 viser. Dette bildet viser at dersom vi skal ha ambisiøse klimamål og gjøre Norge fossilfritt, bør man diskutere hvorvidt elektrifisering av sokkelen er et blindspor, sett i forhold til de virkelige utslippene denne sektoren generer gjennom sluttbruken av oljeog gassproduktene. 700 Utslipp fra norsk oljevirksomhet 600 575 Mton CO 2 eq 500 400 300 200 100 0 16,3 Utslipp i Norge (produksjon) Utslipp i utlandet (forbruk) Figur 2: Årlige klimagassutslipp fra norsk olje i produksjons og forbruksfasen Tallet for utslipp fra forbruk av norsk olje i utlandet er hentet fra en studie utført av Vestlandsforskning [1]. For å danne seg et bilde av størrelsen på våre hjemlige klimagassutslipp, sammenliknet med utslippene fra norsk eksportert olje, har de gjort en studie som gjengis i grove trekk i figur 3. 9
Vestlandsforskning har her utvidet systemgrensen for hvilke utslipp som en knyttet til nordmenns aktivitet, ved å se på hvilke utslipp våre eksportprodukter generer ved bruk, og bringer oss derved til et viktig element av hva dette dokumentet omhandler. Utslippene knyttet til utlendingers forbruk av varer og tjenester eksportert fra Norge (i all hovedsak olje og gass) blir av Vestlandsforskning regnet ut til å beløpe seg til 575 millioner tonn CO2. Vi kan med andre ord si at nordmenns handlinger, i form av det vi kjøper av varer og tjenester som privatpersoner, samt de varer vårt næringsliv produserer, står ansvarlig for over 1,6 % av de totale globale klimagassutslippene. Til å være 0,07 % av verdens befolkning er dette et betydelig ansvar. Mill. tonn CO 2 I Norge I utlandet (direkte) I utlandet (indirekte) 54 14,5 16 Produksjon (fra innenlandsk produksjon (Kyoto)) (fra utenriks sjø og fly) (investeringer igjennom pensjonsfond utland) 65 10 575 Forbruk (fra innenlandsk forbruk) (fra nordmenns sydenturer) (fra forbrenning av norsk olje/gass) Figur 3: Klimagassutslipp fra norsk forbruk; i og utenfor Norge, samt direkte og indirekte perspektiv Norges levering av olje og gass til verdensmarkedet De største oljeprodusentene og hvor de største oljereservene befinner seg er vist i figur 4 [2]. Mange av landene over har stort innenlands konsum og eksporterer derfor lite eller ingenting av sine fossile ressurser. Figuren under viser hvilke land som eksporterer mest olje og gass. 10
Figur 4: Norge som olje og gassprodusent; rangering i verden Figur 5: Norge som olje og gasseksportør; rangering i verden 11
Norge var femte største oljeeksportør og tredje største gasseksportør i 2007. Norge er som figuren viser viktig for det internasjonale markedet for olje og gass. For det internasjonale markedet, og særlig Europa (gass), er Norges leveranser viktige for å unngå underskudd. Norge har derfor betydelig makt, som mange vil hevde også innebærer forpliktelser til å levere etterspurt fossil energi. Dette blir stadig mer gjeldende etter hvert som Russland stenger gassleveransene ved forskjellige anledninger (senest i januar 2009). Videre er det ikke ubetydelige midler Norge blir tilført igjennom produksjon av olje og gass. Det handler ikke bare om «pensjonsfondet utland», men en stor leverandørindustri og tertiærnæring som lever indirekte av virksomheten. På den andre side er Norges selvbilde som en miljønasjon svekket (f.eks. i en artikkel i The Economist i januar 2009 [3]), og flere påpeker at verdiene av ressursene kan tas bedre vare på i bakken enn som finanskapital i «pensjonsfondet utland». Noen mener også at vi svikter utviklingslandene hvis vi ikke opprettholder vår produksjon. Samtidig må nødvendigvis noen bevisst begrense utvinningen av fossile ressurser, og her kan «eksempelets makt» få betydning. Det er som denne korte diskusjonen viser mange aspekter knyttet til spørsmålet om størrelsen på olje- og gassaktiviteten i Norge. Disse og flere drøftes her. Vi konkluderer med at en myk landing, dvs. en styrt begrensning av virksomheten, totalt sett er det mest fornuftige. Politiske og forhandlingsmessige signaler Det er utvilsomt nok karbonholdige brensler (gass, olje, oljesand, kull osv.) i verden til å gi oss en konsentrasjon av CO2 i atmosfæren som skaper irreversibel og katastrofal global oppvarming [4]. Karbonholdige brensler vil derfor måtte bli liggende i bakken eller dekarboniseres ved hjelp av CCS (carbon capture and storage; fangst og lagring av CO2), hvis en slik utvikling skal unngås. I et BAU (business as usual) scenario med dagens økonomiske system vil vi utvinne alle ressursene som er billigere å utvinne enn henholdsvis prisen på olje, gass eller kull. Forskjellige land og aktører vil alltid kunne hevde at de må få utvinne karbonholdige brensler av hensyn til velferd, sysselsetting, økonomi osv. BAU-scenarioet til IEA (Det internasjonale energibyrået) vil føre til en temperaturøkning på 6 8 grader [5], og er langt unna målet om maksimalt 2 graders temperaturøkning. Vi trenger derfor et mentalitetsskifte, hvor langsiktighet og endringsvilje får større gjennomslagskraft. For å få global aksept for slike tanker trenger vi noen som beveger seg i denne retningen først, og som dermed innfører nye handlingsmønstre. Her ligger Norges mulighet til å så de første spirer av opinionsdannelse. For senere klimaforhandlinger hvor land vil måtte gi avkall på inntekter for å oppnå tilstrekkelig med utslippskutt vil eksempler på slike handlinger kunne ha stor politisk innflytelse i forhandlingssituasjonen. Et eksempel er Canada som nå trenerer forhandlingene opp mot København pga. store potensielle inntekter fra oljesandforekomster. Og motsatt: Hvis ikke Norge kan begrense sin produksjon, hvilke land skal da være i en slik posisjon? Dette handler ikke om karbonutslipp per energienhet (da selvsagt kullproduksjon bør begrenses først), men snarere om et helt nødvendig mentalitetsskifte. 12
StatoilHydro, hvor Norge er majoritetseier, kan også bli første oljeselskap som oppviser nye tankemønstre og klart brudd med BAU. Dette kan være ved å for eksempel avstå fra oljesandproduksjon, eller kjøpe kvoter tilsvarende utslippet forbundet med forbruk av oljen og gassen man selger. Foreløpig virker ikke dette veldig sannsynlig. Et typisk handlingsmønster som følger BAU vil være å gå tungt inn i f.eks. oljesandproduksjon med tradisjonell teknologi, under påskudd av å utvinne olje langt mer miljøvennlig enn konkurrentene. De teknologiske løsningene som StatoilHydro har valgt i Canada er blant de mest forurensende måter å utvinne oljesand på, og baserer seg på kjent teknologi fra 70-tallet [6]. StatoilHydro har foreslått å benytte teknologi med høyere utslippsintensitet for både utvinning og oppgradering enn det flere av konkurrentene benytter [7]. Økonomiske konsekvenser av redusert olje- og gassaktivitet Bruttoproduktet generert i olje- og gassektoren i 2007 var 500 milliarder NOK [8]. Dette representerer 22 % av BNP. Tanken om en «myk landing» som lansert over vil innebære at industrien får tid til å omstille seg. Dette vil gjøre at vi ikke kan si at norsk økonomi vil reduseres med 22 % dersom olje- og gassaktiviteten avsluttes. Som følge av den politiske omprioriteringen ved nedtrapping av olje- og gassaktiviteten vil ressurser frigjøres som kan settes inn i produksjon av fremtidsrettet industri, gjerne innen fornybar energi: Mye av potensialet for fornybar energi ligger til havs, hvor vi allerede har god kunnskap fra petroleumsaktiviteten. For å danne oss et bilde av hvor stor del av den norske økonomien som vil berøres, kan det imidlertid være interessant å kikke på tallene om oljeøkonomiens størrelse. Det er nevnt at det direkte produktet fra olje og gassektoren er 22 % av total BNP. Hvis vi også inkluderer alle sektorer som gir leveranser til olje- og gassektoren, viser SSBs tall fra 2007 oss at 35 % (780 mrd) av norsk BNP ville falle bort dersom olje- og gassektoren «forsvant», og dermed ikke etterspurte varer fra omkringliggende sektorer. Dette er nyttige tall å ha med seg når vi diskuterer konsekvensene av en økonomisk politikk som søker å manøvrere vekk fra olje- og gassavhengighet. Sysselsetting etter oljealderen Antallet sysselsatte i oljeindustrien vil sannsynligvis komme til å falle. Vi taler for at en slik nedtrapping bør komme kontrollert, og snarlig. Uansett vil norsk sokkel innen noen tiår oppleve sviktende grunnlag for oljeutvinning, og dette vil føre til færre sysselsatte innen drift, vedlikehold, og utvikling til norske plattformer. Norsk næringsliv i petroleumssektoren har utviklet en kompetanse som er ettertraktet også internasjonalt, og dette kan gjøre landingen mykere, men på sikt vil vi måtte skape verdier og sysselsette folk i andre sektorer. Å skulle skape mange nye arbeidsplasser kan være vanskelig dersom norsk økonomi i tillegg er rammet av fallende inntekter fra oljeindustrien. Det er i seg selv en grunn til å være føre var, slik at man kan bruke perioder med relativ velstand til å forberede seg på endringer en vet kommer. Tilsammen er omtrent 75 000 sysselsatte med tilknytning til petroleumsnæringen i Norge. Dette inkluderer tilstøtende tjeneste-, service- og leverandørytelser, mens direkte tilsatte 13
utgjør omtrent 16 500 [10]. Dette er ikke så mange jobber sammenlignet med den verdiskapningen som skjer i denne sektoren. Endringer i behovet for antall sysselsatte har vi sett i flere næringer før, for eksempel ved introduksjonen av spinnemaskinen i tekstilindustrien under den industrielle revolusjonen; eller den saktere overgangen i etterkrigstidas grønne revolusjon fra primær- til sekundær- og tertiærnæring. Utfallet av slike endringer er ofte uforutsigbart, men sjelden er vinnerne de som nekter å omstille seg. I Norge har de aller fleste dekket de grunnleggende behovene sine. Slik sett er en stor del av arbeidsstokken sysselsatt for å skape generell vekst, velstand, og forbruk som går utover det hensiktsmessige, og tålelige for kloden vår. Det er ved flere anledninger pekt på at økt kjøpekraft, forbruk eller såkalt økologisk fotavtrykk ikke nødvendigvis sammenfaller med økt opplevd tilfredshet, og at levestandard bare løst er koblet til livskvalitet i rike samfunn [11], [12]. Vi i Norge kan dermed tåle en framtid med mindre kjøpekraft og forbruk enn slik vi kjenner det nå. En mulig modell for å komme nærmere lavere forbruk er 6-timersdagen. Med den vil det kunne bli flere jobber, samtidig som reduserte lønninger vil kunne dempe forbruket. Øverst på manges ønskeliste er mer tid. Siden tiden er begrenset kan ønsket bare oppfylles med omprioritering, dvs. ved å frigjøre tid fra arbeid til fritid. Forsøk med 6-timersdag finnes allerede, og flere modeller for dette bør prøves. Generelt bør det legges bedre til rette for at det er akseptabelt å jobbe mindre enn 8 timer per dag. Arbeidsgivere kan bli kompensert for eventuelle økte utgifter i forbindelse med arbeidsgiveravgift. Arbeidsplasser i petroleumsnæringen vil ikke enkelt kunne erstattes av arbeidsplasser som er like økonomisk produktive, mao. som skaffer like store inntekter per arbeidstime. Lønnsomme og meningsfylte arbeidsplasser bør imidlertid være mulig å fremskaffe. Det er vanskelig å forutse ringvirkningen av endringer i samfunnets næringsstruktur, men på noen felt vil det være naturlig at staten legger føringer og insentiver til rette for økt satsning. Eksempler: jernbane, vindkraft og annen fornybar energi (herunder rehabilitering av vannkraftanlegg), passive eller mer energieffektive hus og næringsbygg og generelt en storstilt dugnad for energi- og ressurssparing. Mange av tiltakene nevnt over kan settes i verk på relativt kort sikt, raskere enn den skisserte myke landingen av petroleumsindustrien. Disse tiltakene kan, og bør derfor også være med blant tiltak for å hindre stor arbeidsledighet i tiden som kommer, som følge av finanskrisen. Det er viktig at de kortsiktige virkemidlene ikke i for stor grad fokuserer på «å holde hjulene i gang», altså å fortsette i det sporet vi har vært, men å utnytte en mulighet vi nå har til å i større grad regulere bruk av midler rettet mot en mer fornuftig og framtidsrettet næringspolitikk. 14
Verdien av fossile ressurser Fossile hydrokarboner har høy verdi hovedsakelig på grunn av to forhold: 1. Høy konsentrasjon av energi som enkelt kan frigjøres og nyttiggjøres (varme, transport, mekanisk arbeid osv.). 2. Fossile hydrokarboner kan brukes som innsatsfaktor i prosessindustri (plast, kjemikalier osv.) Det er ikke nødvendigvis slik at det finnes billigere ressurser i fremtiden til å produsere materialer og kjemikalier med enn fossile hydrokarboner. I 2200 vil trolig fortsatt hydrokarboner være sentrale i fremstillingen av en rekke materialer, og å bruke fossile hydrokarboner som brensel blir muligens ansett som ekstrem ressurssløsing. Oljeprisen vil i et slikt perspektiv trolig kunne være langt høyere enn det vi er vant til, siden verdsettingen av fossile hydrokarboner er avhengig av tilgangen på ressursen. Sammenlignet med et utrygt finansmarked kan derfor sparing i form av fossile ressurser være vel så lønnsomt på lang sikt. For å unngå global oppvarming må som kjent utslippene reduseres nå, derfor er en forsinkelse av utslipp positivt. Dette gir enda et argument for å la oljen ligge, da en forsinket utvinning vil gagne miljøet, uavhengig av prisutviklingen på olje. Et siste poeng er det uetiske i å tømme alle fossile energikilder nå, uten tanke på hvilken alternativ nytte disse kunne ha hatt for fremtidige generasjoner. Oljeutvinning som fattigdomsbekjempelse Flere har argumentert med at vi må fortsette å pumpe opp så mye olje som mulig av hensyn til fattige land. Dette er en argumentasjon som er enkel å tilbakevise. Norsk olje omsettes i all hovedsak på verdensmarkedet, hvor alle som har tilstrekkelig betalingsvilje eller evne får kjøpt olje. I figur 6 under er etterspørselen fra i-land og u-land skissert, hvor i-land har mer penger å betale med, sammenlignet med u-land, noe som fører til at etterspørselskurven ligger høyere for i-land. Når vi legger sammen etterspørselen fra i-land og u-land får vi figuren øverst på neste side. Det er opplagt noen personer i u-land som er villig til å betale mer enn enkelte i i-land for olje, men grovt sett kan vi si at figur 6 representerer virkeligheten godt nok til å illustrere poenget vårt. 15
Figur 6: Sammensetning av global etterspørselskurve for olje Som vist i avsnittet over er Norge en av de største eksportørene av olje. En reduksjon i produksjonen vil derfor føre til at tilbudskurven forskyves noe mot venstre, som vist i figuren nedenfor: det omsettes med andre ord noe mindre olje. Dette resulterer i høyere pris og lavere omsatt volum. Markedsprisen er markert som PM i figuren, og er prisnivået etter at Norge har begrenset sin oljeproduksjon. Det prisnivået som u-land vil måtte ha for å begynne storstilt bruk av olje ligger under markedsprisen, PM, her eksemplifisert som PU. Figur 7: Konsekvensen for u land og i land om Norge begrenser oljeproduksjonen Som figur 7 viser er markedsprisen PM langt høyere enn PU, slik at etterspørselen fra u- landene ikke vil bli dekket. Det er i stor grad rike vestlige land som fortsatt vil stå for den største delen av importert olje, og de fleste aktører i u-land vil ikke ha betalingsevne som er tilstrekkelig til å kjøpe olje på verdensmarkedet. Norges bidrag ved å øke oljeproduksjonen blir dermed en reduksjon i oljeprisen, som hovedsakelig kommer allerede rike vestlige land til gode, ved å redusere energiregningen deres noe. Det er derfor ikke av veldedighet ovenfor u-land at man vil fortsette med oljeutvinning i Norge, da rike land hovedsakelig vil være kjøperne uansett. Dette kommer tydelig frem fra figur 8 som viser hvordan oljeforbruket har vært og er forventet å være per innbygger frem mot 2030 [13]. 16
Det er tydelig at dominerende forbrukere fortsatt vil være rike land som USA, Canada og andre OECD-land, mens gjennomsnittet i Afrika er forventet å ligge på dagens nivå per capita. 30 fat olje/capita 25 20 15 10 5 0 1990 2004 2005 2010 2015 2020 2025 2030 USA Canada OECD Europe Average OECD China India Africa Figur 8: Oljeforbruk per capita; utvalgte land og regioner [13] Oppsummering: myk landing og omstillingskostnader Før eller siden vil fossilalderen i Norge gå mot en slutt hvor vi må finne andre aktiviteter. En slik overgang vil trolig gå bedre om den gjøres gradvis og planlagt. I motsatt fall vil Norge kunne oppleve brå vekst i arbeidsledigheten og fare for store sosiale uroligheter. Omstilling av arbeidsliv og industri skjer mer skånsomt når omstillingen kan gjøres over flere år og er forutsigelig. Samtidig er olje- og gassproduksjon ikke en industri man enkelt kan skru av og på, i tillegg til at installasjonene og tilhørende infrastruktur er meget kostbare investeringer. For å unngå unødvendig sløsing med ressursene bør derfor eksisterende innretninger fortsette produksjonen til sin naturlige slutt. Det anbefales derfor at Norge går inn for en «myk landing» i olje- og gassproduksjon. Dette innebærer en full stopp i olje- og gassvirksomhet i områder uten eksisterende infrastruktur. I områder hvor det allerede er aktivitet vil økt utvinningsgrad av eksisterende felter og felter som kan kobles på eksisterende infrastruktur gis tillatelse. Ved å gå inn for en slik «myk landing» vil arbeidsliv og industri ha tid og faste rammer til å omstille produksjonen til andre produkter som ikke er oljerelaterte. Forutsigbare rammer er her sentralt for et vellykket resultat, og dette oppnås med en myk landing som er politisk styrt. 17
3. Kutt norsk petroleumsforbruk: Sektorvis gjennomgang Transport Den generelle utviklingen innen transport oppsummeres på følgende måte i Nasjonal Transportplan 2006 2015 [14]: Transportutviklingen henger sammen med den økonomiske utviklingen. Økonomisk vekst gir økt behov både for gods- og persontransport. I tillegg gir god økonomi evne til å betale for mer transport. Økt velstand øker den enkeltes verdsetting av tid, noe som trekker i retning av raskere transporter, som personbil og fly. Utviklingen i persontransporten er karakterisert ved at vi bruker like mye tid på å reise, men reiser over lengre distanser. Raskere transportmidler og bedre standard på infrastrukturen muliggjør dette. Det har i de siste 20 årene vært en sammenhengende vekst i persontransporten i Norge. Bilen er det dominerende transportmidlet, men har relativt sett ikke hatt vekst i transportandelen etter 1990. Vegtransport har en andel på 88 pst av persontransportarbeidet, sammenlignet med 6,5 pst for fly, 4 pst for bane og 1,4 pst for sjøtransport. Både bane og fly hadde en høyere relativ vekst enn bil på 1990-tallet, biltrafikken har imidlertid økt vesentlig mer i absolutte tall. Transportsektorens betydning for CO2-utslipp Persontransport Persontrafikk på vei (sum av lette kjøretøy og motorsykler) utgjorde i 2006 14 % av det totale utslipp av CO2-ekvivalenter i Norge [15]. Bilteknologien er under utvikling mot mer fossilfrie løsninger, og i løpet av 2009 eller 2010 vil sannsynligvis de første plug-inhybridbilene komme på markedet. Disse bilene kombinerer muligheten til å kjøre på konvensjonelt drivstoff og på elektrisk energi via batterier som lades i stikkontakter. Regjeringen har i sitt klimaforlik besluttet å opprette et prosjekt eller foretak med det foreløpige navnet Transnova, som skal jobbe for eksempelvis å øke bruken av alternative drivstoff [16]. Tiltak for å redusere persontransporten På lignende måte som at den mest miljøvennlige kwh er den kwh som ikke blir brukt, er en km mindre transport den mest miljøvennlige. Transportbehovet reduseres bla. gjennom god byplanlegging og tilrettelegging. Likevel: forskjellen mellom elektrisitetsforbruk og forbruk av transport er at transport utført med egen muskelkraft er bra for samfunnet på en rekke måter, og bør derfor insentiveres. Innen transportsektoren mener vi derfor at et transport- 18
hierarki som rangerer ulike transportformer bør innføres. I en slik tankegang er gange og sykkel klart prioritert over alle andre former for transport, deretter kollektivtransport og til slutt bilbruk. Dette betyr tydelige signaler for byplanlegging og effektfulle insentiver (subsidier og beskatning), slik at mest mulig transport foregår med de transportmetoder som er øverst i transporthierarkiet. I Oslo kan dette for eksempel innebære at hele ring 2 er bilfri, månedskort koster 300 kr og drivstoff koster 20 kroner literen. Ifølge reisevaneundersøkelsen i 2005 tar 60 % bilen til jobb. Den viktigste faktoren som avgjør bilbruken er tilgangen til parkering [17]. Dagens praksis er at gratis parkering på jobb ikke fordelsbeskattes, mens dekning av ansattes kollektivutgifter fordelsbeskattes. Mulige virkemidler for å snu denne trenden er å fordelsbeskatte parkering på arbeidet, eller å ta bort fordelsbeskatning på kollektivutgifter. En grønn kampanje utført i Kristiansand [18] viser at det er mulig å få flere til å ta sykkel til jobb dersom det legges til rette for det, mens overgangen til kollektivt er vanskeligere grunnet dårligere tilbud og fleksibilitet. Bedrifter som Det Norske Veritas har ordninger der ansatte får dekket sykkel for transport til jobb. Flytrafikk Programmet for industriell økologi på NTNU estimerer i en rapport [19] at flytrafikk i 2005 stod for 10.1% av Norges utslipp av klimagasser. I rapporten er det korrigert for at internasjonale flyreiser ikke er med i SSBs regnskap, og CO2-utslipp fra fly har en sterkere klimaeffekt enn utslipp på bakkenivå. Et virkemiddel for å redusere flytrafikken er å innføre høyere avgifter på drivstoff til fly. Per dags dato betaler flyselskapene langt lavere avgifter på drivstoff enn bilister i Norge, og avgiften gjelder kun på flygninger innenriks. Å få til å legge avgifter på internasjonal flytrafikk er en utfordring som må løses på tvers av landegrensene med internasjonale avtaler. Et annet virkemiddel som kan redusere innenlands flytrafikk er å bygge ut høyhastighetsbaner (se neste avsnitt). Høyhastighetsbane Spørsmålet om høyhastighetsbane er aktuelt i Norge. Ulike konsulentselskaper har presentert beregninger som gir motstridende resultater om høyhasthetsbaner er samfunnsøkonomisk lønnsomme. Holger Schlaupitz [20] har gjennom en livsløpsanalyse vurdert den klimamessige gevinsten ved å bygge ut høyhastighetsbane mellom Oslo og Trondheim. En slik bane kan redusere utslipp av CO2-ekvivalenter med i underkant av 0.2 Mt CO2-ekvivalenter/år over et 100- årsperspektiv. Besparelsene kommer i hovedsak av reduksjon av flytransport og lastebil, og i mindre grad reduksjon i personbiltransport. I debatten rundt såkalt høyhastighetsbane blir fort nyansene borte. Det bestående materiellet til NSB kan kjøre om lag dobbelt så fort som det gjør i dag. Farten begrenses 19
hovedsakelig av skinnemateriellet. Tog mellom de største byene som holder en fart på oppunder 200 km/t kan være et vel så godt samfunnsøkonomisk prosjekt. Generelt mener vi at mest mulig transport bør skje med elektrisitet som energibærer, da kostnadseffektive fornybare elektrisitetskilder er godt tilgjengelig i Norge, det betyr togbane, trikk, elbusser og elbiler. Biodrivstoff er et alternativ til elektrisitet, men vil i Norge alltid være en mer begrenset ressurs som har større miljøkonsekvenser per energienhet enn fornybar elektrisitet. Industri energiforbruk innen prosess og energiintensiv industri Industrien slik vi kjenner den har ingen lang historie, verken i Norge eller i verden forøvrig. For 150 år siden var vår bruk av energi fra fossile kilder minimal, men vi opplevde en oppblomstring av mer intensiv produksjon av varer, sammen med en større sentralisering av kapital og driftsmidler. Mot slutten av 1800-tallet ble flere vassdrag bygd ut, og gav kraft til industrien, som var noe av grunnlaget for Norsk Hydro og den kraftkrevende industrien vi har i Norge i dag. De siste 40 årene har Norge hatt store inntekter fra olje- og gassreservene på norsk kontinentalsokkel. Vi har klart å bygge opp sterke kunnskapsmiljøer innen denne bransjen, og i stor grad benyttet verdiene til å øke velferden i Norge. I den samme perioden har også norsk industri gått gjennom store endringer, med nedleggelse av hjørnesteinsbedrifter og mindre produksjon av forbruksvarer. Dette har krevd nytenkning der frafallet av arbeidsplasser har vært stort, med en del innovative arbeidsplasser som resultat, men siden 1970 har antallet arbeidsplasser i industrien vært jevnt fallende [21]. I stor grad er imidlertid norsk industri fortsatt basert på høy innsats av energi og relativt liten innsats av arbeidskraft. Industrianleggene med de største CO2-utslippene fra land er innen petroleumsforedlingen, aluminiumproduksjon, kunstgjødsel, og sementproduksjon. CO2-utslippene fra petroleumsindustri knyttet til Melkøya, Mongstad og Kårstø alene er større enn utslippene fra privatbilismen i Norge [22][23]. Utviklingen går feil vei: Norge har forpliktet seg til Kyoto-avtalen, og med den at Norges CO2- utslipp ikke skal være høyere enn 1 % over 1990-nivå. Siden Norge undertegnet denne avtalen har norske utslipp bare økt, og det til tross for at FNs klimapanel sine beregninger viser at Kyoto-avtalen er alt for lite ambisiøs. Store utslipp fra norsk landbasert industri, som anleggene på Kårstø og Melkøya, kommer fra petroleumsrelatert industri som har blitt utbygd etter Kyotoavtalen ble undertegnet. Vi kan ikke la hensynet til storindustri og kravet om mer billig energi veie tyngre enn behovet for å begrense våre CO2-utslipp. Energisparing er en av Norges aller største ubrukte «energikilder». I følge en rapport utarbeidet for Enova kan industrien redusere energiforbruket med 5 TWh per år med lønnsomme sparetiltak [24]. Med økende energipriser vil enda større besparelser bli lønnsomme. Ved å fokusere på støtteordninger og løsninger innen sparing av energi i industrien kan vi klare oss uten nye energikilder basert på fossilt brensel i Norge. Økt behov for kraft vil føre til økt press for å bygge flere gasskraftverk, eller større import av kraft fra utlandet. Energi- 20
sparingstiltak i industrien bør derfor ilegges like mye vekt som reduksjon av utslipp direkte. Det er ikke nok å stoppe nye CO2-kilder; en betydelig reduksjon må til. I den sammenhengen blir såkalt CO2-rensing ofte omtalt, og Lavutslippsutvalgets rapport fra 2006 viser til dette som det primære verktøyet for å oppnå en betydelig reduksjon av CO2-utslipp fra industrien. Det dreier seg i prinsippet om utskilling av CO2 fra produksjonen og deretter deponering av denne i sikre depoter. Sett i lys av at store deler av Norges utslipp kommer fra relativt få punktutslipp, er dette en løsning som kan gi store CO2-utslippsreduksjoner innenfor en relativt kort tidsramme. Imidlertid er de økonomiske kostnadene knyttet til separasjon av CO2, frakting og deponering store, og energiregnskapet vil per i dag være uheldig, da det kreves betydelige mengder energi. Kostnadene vil variere stort ut i fra hva slags prosesser som er aktuelle. Stor usikkerhet er også knyttet til de tekniske utfordringene og lagringssikkerheten til CO2- depotene. Likevel, siden gevinsten ved CO2-rensing er så stor, bør Norge være en pådriver for å fremme og å utvikle denne teknologien. Mange av de tekniske utfordringene knyttet til denne teknologien er svært relatert til petroleumsteknologi vi har gode kompetansemiljøer for i Norge. Usikkerhetene og risikoene vi løper med å satse på å utvikle løsninger innen dette feltet er heller ikke større eller svært annerledes enn de knyttet til oljeleting og utvinning på 60- og 70-tallet. Norsk eierskap til denne problemstillingen er åpenbar, og engasjementet bør være deretter. Deponering av CO2 alene er imidlertid ingen løsning vi kan slå oss til ro med. Rensing tar bare for seg symptomene på bruken av fossile brennstoff. Det globale forbruket av energi fra fossile kilder i industrien, både som energibærer og som råstoff, er skyhøyt og ikke avtakende. Olje og gass er ikke-fornybare energikilder, og selv om vi skulle bli i stand til å benytte oss av disse energikildene uten å slippe ut klimagasser, er denne hemningsløse bruken av fossil energi ikke mulig å opprettholde. Våre etterkommere blir nødt til å leve med mindre energi til rådighet. Det er usannsynlig at vi globalt kan klare å erstatte fossile energikilder med fornybare til samme kostnadsnivå. Da er det lite framtidsrettet å satse på mer energiintensiv energi. Norge vil være mer konkurransedyktige dersom vi er i forkant med å legge om til en industri som i mindre grad har energi som innsatsfaktor. Det har i flere år vært norsk politikk å stimulere til økt verdiskapning med fossil gass innenlands i Norge, og spesielt ved ilandføringspunktene på Tjeldbergodden, Kollsnes og Kårstø med mulige rørledninger til Grenland. Økt bruk av fossil gass bør bare skje der gass erstatter mindre rene brennstoff og fører til redusert utslipp av NOx, SO2 og VOC (flyktige organiske forbindelser). Videreført eksport av gass til Europa er derfor en bedre løsning. Innen reduksjon av NOx-utslipp ser vi lovende initiativ gjennom frivillige fond som styres gjennom en non-profit-organisasjon som støtter investeringer for reduksjon av NOx-utslipp. Noe lignende kan vi se for oss for CO2: et fond, som med strenge krav til resultat under offentlig tilsyn, kan støtte og være en pådriver for energisparingstiltak og CO2-reduksjon. De siste årene har det vært et stort fokus på reduksjon av CO2-utslipp. Dette har ført til at Enova har fått økt sine midler til støtteordninger for reduksjon av energibruk, og CO2-21
rensingsprosjektet har hatt en viss framgang. Imidlertid har økt produksjon og høykonjunktur ført til at CO2-utslippene ikke er på vei ned. Den globale finanskrisen fører til en redusert etterspørsel etter råvarer som aluminium og sement. Den økonomiske nedturen kan dermed føre til redusert aktivitet og dermed reduserte utslipp fra industrien. Dette poengterer at en reduksjon av utslipp må komme som følge av mindre forbruk både blant private og i næringslivet: de økonomiske hjulene må holdes i gang, men aktiviteten må omdisponeres til områder med mindre CO2-utslipp. Elektrisitetsproduksjon i Norge som miljøtiltak Strøm er et spesielt produkt som må konsumeres i det samme øyeblikk som det produseres. Dette gjør strøm til et utfordrende produkt. Siden forbruket varierer sterkt over året og over døgnet kreves en kontinuerlig regulering av produksjonen. Når energisystemet får med innslag av uregulerbare energikilder som vindkraft og solkraft blir behovet for regulering større, siden elektrisitetsbehovet ikke samvarierer med vind eller solforholdene. Norsk vannkraft er stort sett magasinkraftverk som kan regulere produksjonen nesten uten kostnad. I et energisystem med mer fornybare uregulerbare energikilder vil denne egenskapen bli mer verdifull. Når det blåser mye kan vann pumpes opp i magasinene, for så å produsere strøm når det ikke blåser. Man kan si at vindkraft og magasinbasert vannkraft danner en nær perfekt kombinasjon. Det er få grunner til å tro at ny fornybar kraftproduksjon i Norge kan bringe inn like mye overskudd som oljeindustrien ved eksport. Hovedårsaken til dette er at forskjellen mellom elektrisitetsprisen i Europa og kostnaden Norge vil ha for å produsere strøm er for liten til å generere store overskudd. Olje har vi kunnet produsere for 20 40 dollar/fat og solgt for 30 150 dollar/fat, med andre ord en god inntjening. Med utbygging av ny fornybar kraft (f.eks. vindkraft) vil trolig ikke utbyggingskostnaden ligge noe særlig under gjennomsnittlig prisnivå i EU. I tillegg kommer et uungåelig tap i strømnettet på om lag 10 %. Storstilt eksport av elektrisitet til EU vil dessuten kreve store investeringer i nettanlegg på land, samt kabler i sjøen, noe som også vil redusere overskuddet for Norge. Det er derfor solidaritet med EU, snarere enn høy avkastning, som gjør at vi burde utnytte våre ressurser bedre. Høye kvotepriser, kull-/gasspriser eller utfasing av fossil kraft (eller en kombinasjon av de nevnte) kan bidra til at elektrisitetsprisen stiger til høyder vi foreløpig ikke har sett. Hovedpoenget er at offshore vindkraft trolig ikke kan bli det nye «oljeeventyret» med hensyn til inntjening. Derimot kan det bli et lønnsomt industriprosjekt med mange givende arbeidsplasser. Norge blir stadig mer knyttet opp mot utlandet, senest med Norned-kabelen som knytter sammen det nederlandske og norske kraftmarkedet. Med økt kapasitet mot utlandet øker mulighetene for eksport og import av elektrisitet, dvs. at et år det regner mye vil vi eksportere overskuddet, og motsatt i et tørrår. Det er derfor slik at enhver kwh som ikke benyttes i Norge blir eksportert, da vannkraftprodusentene ikke vil la vannet gå tapt. Dette gjør at annen termisk kraftproduksjon (olje/gass/kull) reguleres tilsvarende ned i våre naboland. Konklusjonen er at hvis vi reduserer bruken eller øker produksjonen av elektrisitet vil dette redusere bruken av gass- og kullkraftverk i Europa. 22
Det er derfor gode grunner for både å spare og effektivisere energibruken, øke produksjonen og øke overføringskapasiteten. Sistnevnte vil føre til noe høyere elektrisitetspriser, men siden flesteparten av vannkraftverkene i Norge er statlig eid vil overskuddet gå til staten og komme fellesskapet til gode. På denne måten vil vi skape arbeidsplasser i Norge og samtidig hjelpe EU til å redusere sine utslipp på en kostnadseffektiv måte. Potensialet for fornybar kraftproduksjon ved forskjellige prisnivåer er vist i figur 9 under. «Industri» vil si gjenvunnet kraft fra industrien. Kostnaden for gasskraft med og uten CO2- håndtering er vist som funksjon av gassprisen. Høyere gasspris krever naturligvis høyere strømpris for at gasskraftverket skal gå. Et prisnivå på rundt 2 kroner er normalt, men vi har sett store svingninger i gassmarkedet som følge av svingningene i oljeprisen den senere tid. Med en gasspris på 2 kroner vil en betydelig mengde fornybar energi være langt billigere å bygge ut, selv uten CO2-innfanging [25]. Figur 9: Venstre: potensial for fornybar kraftproduksjon i Norge ved ulike prisnivå. Høyre: kostnad gasskraft med og uten rensing ved variasjon i gasspris Transport av gass i rør er en av de mest energieffektive måter å transportere energi på. I Norge er vi selvforsynt med elektrisitet, ny produksjon vil derfor i stor grad eksporteres. Det er derfor langt bedre å transportere energien som gass til Europa fremfor å belaste et allerede trangt elnett med mer gasskraft. Slik får vi også mer utbytte av den kapitalen som er investert i gassinfrastrukturen i Nordsjøen, samtidig som at energitapene blir mindre. Samtidig vet vi at EU trenger mer gass, og ser på substitusjon av kullkraft med gasskraft som en måte å redusere sine utslipp på, det er derfor ingen tvil om at etterspørselen etter gass også i fremtiden vil være stor. Når vi for eksempel har så gode vindforhold bør vi prioritere å bygge ut vindkraft fremfor å redusere EUs tilgang på gass ved å bygge gasskraft her i Norge. På den måten utnytter vi ressursene optimalt: vi eksporterer resterende gassreserver i rør, og eksporterer vind- og vannkraft igjennom strømledningene. Gassnettet i Nordsjøen er vist i figuren under [26]. 23
Figur 10: Gassnettet i Nordsjøen Bygning, varme, avfall Energibruken i bygninger dreier seg i liten grad om bruk av fossile brensler, i tilfelle olje og parafin. I 2006 var 6 % av stasjonær energibruk i husholdningene fossilt brensel, mens 77 % var elektrisitet. Den direkte bruken av fossilt brensel til oppvarming er i ferd med å fases ut. Regjeringen har foreslått at det skal bli forbudt å benytte oljefyring i nybygg [27]. I tråd med det som er beskrevet i kapittelet over, vil redusert forbruk av elektrisk energi i bygninger også bidra til å redusere utslippet av klimagass. I de senere år har energiforbruket i husholdningene gått noe ned, til tross for at gjennomsnittlig boligareal gradvis har steget, og antallet personer i husholdningene gått ned [28]. Årsaken til denne nedgangen i energiforbruk forklares av Statistisk Sentralbyrå med økte energipriser og fokus på energisparing. Disse to trendene viser også at det er potensiale for enda større kutt i energiforbruk dersom boligarealet senkes. 24
Regjeringen etablerte i 2001 statsforetaket Enova. Enova forvalter betydelige midler som skal brukes til å støtte prosjekter som vil redusere energiforbruk i bygninger. For eksempel kan privatpersoner få opptil 10 000 kr for å installere pelletskamin eller varmepumpe [29]. Norge er i ferd med å rette sitt regelverk etter EUs bygningsenergidirektiv fra 2002. Dette innebærer en ordning med energimerking av bygninger og energivurdering av tekniske anlegg som varme- og kjøleanlegg over en viss størrelse. Olje- og energidepartementet og NVE arbeider med utformingen av de norske ordningene, som vil settes i gang som pilotordninger i løpet av 2009 eller 2010. Merkeordningen vil gi bygninger en karakter som vurderer energiforbruket og en liste over mulige tiltak for energiøkonomisering. Disse tiltakene vil være frivillig å gjennomføre. En annen type merkeordning for boliger er allerede på plass: miljømerket svanen. Svanemerket setter blant annet krav til lavt energiforbruk [30]. Byggenæringen tar selv også intiativ til å imøtekomme strammere krav i lovgivningen. I 2005 opprettet Byggenæringens Landsforening sammen med flere andre aktører et miljøsekretariat [31]. Sekretariatet har som formål å spre informasjon og stimulere energiog miljøinnsatsen i byggenæringen. Det er vanskelig å forutse på hvilke områder den videre innsatsen for energieffektivisering i bygg bør settes inn, fordi flere viktige tiltak er under implementering, og effekten av dem er enda ikke kjent. Generelt kan det sies at energiforsyningen i norske bygg fortsatt domineres av elektrisk energi til oppvarming (ca. tre fjerdeler av energiforbruket i 2006 [32]). Økt innfasing av vannbåren varme, som tillater et bredere spekter av energikilder (fjernvarme, varmepumpe eller pelletsovn), må være en målsetning der det er hensiktsmessig. Videre bør det settes krav til energibruk etter renovering, og ikke bare for nybygg. Hoveddelen av bygningsmassen de neste 100 årene vil hovedsakelig være bestående bygg. Det er derfor helt nødvendig å sette inn tiltak her også. Avfall I 2006 var utslippet av metangass fra avfallsdeponier på 64 500 tonn, som tilsvarer ca. 1,4 megatonn CO2-ekvivalenter [33]. Å samle inn denne gassen og benytte den i forbrenningsanlegg til fjernvarme vil gi en reduksjon i klimagassutslipp, både gjennom reduserte metanutslipp, og ved substituering av andre energibærere. Et totalforbud mot deponering av avfall er under behandling, men det er usikkert når eller hvordan dette vil komme. Et underliggende problem i avfallsproblematikken er at mengden produsert avfall øker. Siden 1995 har årlig avfallsmengde økt med 30 % [34]. 25
Utslipp knyttet til privat forbruk Forbruk knyttet til importerte varer og tjenester Ifølge en studie NTNU har utført sammen med WWF ser man en kraftig vekst i utslippene som skjer utenfor Norge som følge av nordmenns forbruk av importerte varer [35]. Tallene fra NTNU viser at produksjonen av norske importvarer genererer 39 millioner tonn CO2 utenfor Norges grenser, og studien konkluderer med at disse utslippene snart vil overstige våre hjemlige utslipp. Dette belyser at metodene for utslippsberegninger som ligger til grunn for Kyotoavtalen ikke nødvendigvis gir et riktig bilde av hvilket ansvar ett land har for globale utslipp av klimagasser. Kyoto-avtalen gjør et land ansvarlig for klimagassutslipp fra innenlands produksjon. Men i en situasjon hvor industrien flagger ut fra Norge, og importen av varer fra lavkostland øker, kan det gi et vel så godt bilde av ansvaret for klimaendringene å se hvilke utslipp som er knyttet til forbruket i et land. I følge beregninger som Vestlandsforskning (figur 3 i innledningen) har gjort er utslippene knyttet til de varer og tjenester som omsettes i Norge 65 millioner tonn CO2 årlig. Hvis vi også tar med utslipp knyttet til nordmenns forbruk av varer og tjenester i utlandet, genererer nordmenn 75 millioner tonn CO2 årlig. Altså er utslippene knyttet til gjennomsnittsnordmannens forbruk nærmere 17 tonn per person per år. Holder vi dette opp mot det snaue tonnet som verdensborgeren får i kvote i 2050, har vi en lang vei å gå for å endre forbruksmønsteret vårt. Forbruks- kontra produksjonsperspektivet på utslipp har ikke noe direkte å gjøre med et fossilfritt Norge, men nevnes likevel som en diskusjon som er med på å sette rammer rundt den klimapolitikken vi som nasjon skal føre. De totale globale utslippene knyttet til produksjon er selvsagt de samme sett fra et produksjonsperspektiv som fra et forbruksperspektiv. Hvilket perspektiv man velger har imidlertid betydning for hvem som skal ta ansvaret for et utslipp. Siden vi i Norge ser en økende import av varer fra Asia, spesielt Kina, er det viktig å huske på at den norske etterspørselen etter varer genererer utslippsøkninger i Kina. Å benytte et forbruksperspektiv på utslipp er en måte å sørge for at vi ikke kan flytte produksjon av varer til andre land og ende opp med å få en «grønnere» økonomi. Landbruk Landbruket står for om lag 9 % av Norges klimagassutslipp [36], hvor mesteparten skyldes utslipp av lystgass (N2O) fra gjødsling og metanutslipp (CH4) fra husdyrhold. Sistnevnte er vanskelig å gjøre noe med uten å redusere antall dyr [37]. Det er derfor ønskelig med en reduksjon i forbruket av kjøtt og melkeprodukter. Konkret kan det innføres et daglig vegetaralternativ i alle kantiner over en viss størrelse. Informasjon om sammenhenger mellom kjøtt/melkeprodukter og miljø/helseproblematikk bør formidles på en egnet måte, sammen med informasjon om alternativer. 26