Medisinske konsultasjoner med barn hvordan deltar barna? Torun M. Vatne Psykolog Phd Frambu
Konsultasjoner i pediatrien Mange deltakere Mye skal skje på en gang og med kort tid Anamnese, undersøkelse, diagnose og behandlingsinformasjon Roter & Hall, 1992
Barns deltakelse Begrenset, men øker med alder Barna gir informasjon under anamnesedelen Foreldre og helsepersonells atferd er lite støttende Tates & Meeuwesen 2001
Å formidle problemet Vanskelig for barn Barn tar ikke initiativ Psykososiale tema ungås Det hintes om det vanskelige Foreldre og barn er ikke alltid enige Woodgate 2003; Tates & Meeuwesen 2001; Beresford & Sloper 2003; Upton et al, 2008.
Å spesifisere og diskutere problemet Barnet blir ofte ekskludert når problemene skal defineres Barn blir lite hørt i diskusjon om diagnose og behandling Helsepersonel gir opp å innvolvere barn Tates & Meeuwesen, 2001;
Hva begrenser barnas deltakelse? Manglende tid/ følelse av å kaste bort HP tid Ikke kjenne HP Sensitivt tema Forstår ikke det som blir sagt Responser på barnas utsagn Beresford & Sloper, 2003
Barns forutsetninger for deltakelse
Formidle problemer I stand til å formidle på en troverdig måte Bruker andre ord og ikke medisinske utrykk Påvirket av social desierability bias Lundqvist m fl 2010; Vatne m fl. 2010; Logan, Claar, & Scharff, 2008
Spesifisere problemer Husker og forteller det som vanligvis skjer Evnen til å rapportere detaljer påvirkes av konteksten Intense følelser påvirker evnen til å forklare Gobbo & Raccanello, 2007; Docherty, 1999; Steward et al., 1993
Diskutere problemer Er ikke fullt i stand til å initsiere, holde fokus og vedlikeholde en samtale Følelsesmessig tilstand og hvor kjent situasjonen er påvirker evne til å delta i diskusjoner Peterson & Biggs, 1998; Schley & Snow, 1992
Den optimale konsultasjonen
Barnas formidling kan øke ved: Å minimere angst Å bygge allianse og tillit At den voksne tar opp potensielle plager At man starter med åpne spørsmål Connolly, 2005, Schley & Snow, 1992, Steward & Steward, 1996
Spesifisiteten i barnas forklaringer kan økes ved å: Be barnet forklare utrykk før man selv bruker dem Bruke spesifikke spørsmål og holdepunkter Unngå repeterte spørsmål Bruke hjelpemidler Steward et al., 1993, Krähenbul, Blades, & Eiser 2009,Priece and Goodman, 1990
Barns deltakelse i diskusjoner kan økes ved å: Ikke bruke medisinske termer Være den som vedlikeholder og holder fokus i samtalen Ved å benytte kommunikative teknikker: Speile og utforske Anerkjenne ulike opplevelser Triangulere Scolnic et al., 2003, Schley & Snow, 1992
Kommunikasjonsverktøy og hjelpemidler
For formidling Selvrapport Databaserte verktøy- Sisom
For spesifisering Kiwanisdukker Bilder av situasjoner VAS skalaer
For informasjon Kiwanis Anatomiske dukker Modeller/illustrasjoner Informasjonsmateriell med bilder (eks Rasmus på Riksen)
Beresford, B.A. & Sloper, P.(2003)Chronically ill adolescent's experiences of communication with doctors: a qualitative study, Journal of Docherty, S. & Sandelowsky, M. (1999). Focus of qualitative methods. Interviewing Children. Research in Nursing and Helath, 22, 177-185. Connolly, P. (2005). Children, Assessments and Computer Assisted Interviewing. Child Abuse Review, 14, 407-414. Docherty, S. & Sandelowsky, M. (1999). Focus of qualitative methods. Interviewing Children. Research in Nursing and Helath, 22, 177-185. Gobbo, C. & Raccanello, D. (2007). How chidlren narrate happy and sad events: Does affective state count? Applied Cognitive Psychology, 1173-1190. Hinds, P.S., Hockenberry-Eaton, M., Gilger, E., Kline, N., Burleson, C, Bottomley, S. et al. (1999) Comparing patient, parent and staff descriptions of fatigue in pediatric oncology patients. Cancer Nursing, 22, 277-288. Krähenbühl, S., Blades, M., Eiser, C. (2009). The effect of repeated questioning on children s accuracy and consistency in eyewitness testimony. Legal and Criminological Psychology, 14, 263-378. Logan, D.E., Claar, R.L., & Scharff, L.. (2008). Social desirability response bias and self-report of psychological distress in pediatric chronic pain patients. Pain, 366-372. Lundqvist, C., Rugland, E., Clench-Aas, J., Bartonova, A., & Hofoss, D. (2010). Children are reliable reporters of common symptoms: results from a self-reported symptoms diary for primary school chidlren. Acta Pediatrica, 99, 1054-1059. Peterson,, C., & Biggs, M. (1998). Stitches and casts: Emotionality and narrative coherence. Journal of Narrative & Life History, 8, 51-76. Priece, D.W.W., & Goodman, G.S. (1990). Visiting the Wisard: Children s memory for a recurring event. Child Development, 61, 664-680. Roter, D.L. & Hall, J.A. (1992). Doctors Talking with Patients, Patients Talking with Doctors. Auburn House, Westport CT. Schley, S., & Snow, C. (1992). The conversational skills of school-aged children. Social Development, 18-35. Scolnic, D., Atkinson, V., Hadi, M., Caulfeild, J., & Young, N.L. (2003). Words used by children and their primary caregivers for private body parts and functions. Canadian Medical Association Journal, 1969, 1275-1279. Steward, M.S., Bussey, K., Goodman, G.S., Saywitz, K.J. (1993). Implications of developmental research for interviewing children. Child Abuse and Neglect, 17, 25-37. Tates. K., & Meeuwesen, L. (2001). Doctor-parent-child communication. A (re)view of the literature. Social Scienceand Medicine, 839-851. Upton, P., Lawford, J., & Eiser, C. (2008). Parent-child agreement across child health related quality of life instruments: A review of the literature. Quality of life research, 17, 895-913. Vatne, T.M., Slaughter, L.., & Ruland, C.M. (2010). How Children With Cancer Communicate and Think About Symptoms. Journal of Pediatric Oncology Nursing, 27, 24-32. Woodgate, R.L., & Degner, L..F.(2003). Expectations and beliefs about children s cancer symptoms: perspectives of children with cancer and their families. Oncology Nursing forum, 30, 479-491.