Tilknytning mellom. adoptivbarn og adoptivforeldre

Tilknytning mellom adoptivbarn og adoptivforeldre Den som elskes, knyttes trygt. Og den som knyttes trygt, kjenner seg elsket. Joachim Haarklou Bacheloroppgave SV 303 Universitetet i Agder våren 2011 Elin Svoren Hodøl

1 INNLEDNING... 3 1.1 BAKGRUNN OG PRESENTASJON AV TEMA... 3 1.2 MITT UTGANGSPUNKT... 3 2 PRESENTASJON AV PROBLEMSTILLING... 4 3 METODE... 5 4 OM ADOPSJON... 7 4.1 ADOPSJON... 7 4.2 SAKSGANG FOR UTENLANDSADOPSJON... 8 5 TEORETISK GRUNNLAG... 8 5.1 TRANSAKSJONSMODELLEN SOM GRUNNFORSTÅELSE... 9 5.2 TILKNYTNING OG TILKNYTNINGSADFERD... 9 5.3 HVA ER SPESIELT MED DE ADOPTERTE BARNA?... 11 5.4 HVORDAN FREMME TRYGG TILKNYTNING?... 12 5.5 SCHOFIELD OG BEEKS MODELL... 12 5.6 KORT OM SOSIONOMENS ROLLE... 14 6 DRØFTINGSDEL... 15 6.1 BEHOVET FOR KUNNSKAP... 15 6.2 TILKNYTNINGSFREMMENDE TILTAK... 17 6.3 TILGJENGELIGHET... 18 6.4 SENSITIV RESPONS... 21 6.5 ANERKJENNELSE AV BARNET STYRKE SELVBILDET... 23 6.6 CO-OPERATIVE CAREGIVING Å HJELPE BARNET TIL MESTRING... 25 6.7 TILHØRIGHET TIL FAMILIEN... 27 7 AVSLUTNING OG OPPSUMMERING... 29 8 LITTERATURLISTE... 31 9 VEDLEGG 1:... 33 2

1 Innledning 1.1 Bakgrunn og presentasjon av tema I 2009 ble det gjennomført 591 adopsjoner i Norge. Av dette var 346 utenlandsadopsjoner, 205 stebarnsadopsjoner og 30 fosterbarnsadopsjoner. Tallene hos Statistisk sentralbyrå viser en kraftig nedgang av utenlandsadopterte siden 2005 med 704 utenlandsadopterte (SSB 2010). Det er ulike årsaker til nedgangen i antall adopsjoner. Blant annet mer fokus på og aksept for innenlandsadopsjon i de aktuelle samarbeidslandene, samt økte ventetider i byråkratiene. Tross nedgang i antall adopsjoner de siste årene, utgjør de barna som adopteres fra utlandet en stor andel barn. De er født i et annet land, men skal integreres i det norske samfunnet. Og ikke minst skal de integreres i sin nye familie. Nyere spedbarnsforskning viser at allerede rett etter fødselen er barnet i stand til å etablere kontakt og knytte seg til nære omsorgspersoner. I begrepet tilknytning ligger at ett, to eller flere mennesker knytter følelsesmessige bånd seg imellom. Dette sikrer trygghet og beskyttelse for et forsvarsløst lite barn. På grunnlag av dette utvikles også tillit til andre mennesker. Tillit er grunnleggende for blant annet å være i stand til å lære og la seg sosialisere (Carli og Dalen 2006). Barna som kommer til Norge er i hovedsak mellom noen få måneder gamle og opp til skolealder (Adopsjonsforum 2009). De har ulik bakgrunn. Noen har opplevd vanskjøtsel og mishandling, andre er blitt forlatt av mødre som ikke så seg i stand til å ta vare på dem. Noen har levd sin første tid på barnehjem, andre i fosterfamilie. Barna har derfor fått varierende grad av psykisk og fysisk stimulering, samt ulik grad av oppmerksomhet og individuell omsorg (Kallevik og Jansen 2006). Dette sett i sammenheng med at barna har varierende alder ved gjennomføring av adopsjon, tilsier at for å etablere en trygg tilknytning mellom adoptivbarn og adoptivforeldre, kreves det en innsats. Dette ansvaret ligger på adoptivforeldrene. I oppgaven vil jeg undersøke hvordan adoptivforeldre kan fremme trygg tilknytning til sitt adoptivbarn. Jeg velger å avgrense fokuset til adoptivbarn i den første tiden i ny familie. 1.2 Mitt utgangspunkt I min praksisperiode var jeg hos Barneverntjenesten i Kristiansand kommune innen fagområdet adopsjon. I disse månedene møtte jeg både adoptivsøkere og adoptivfamilier som hadde hentet adoptivbarna hjem. Underveis i praksis fremstod temaet tilknytning etter hvert som et emne både jeg som sosionom og adoptivsøkerne/-foreldrene hadde behov for å lære mer om. 3

I tillegg til min praksis i fagfeltet adopsjon, vil jeg gjøre klart at jeg privat står i en adopsjonsprosess. Vår prosess hos kommunen og godkjenning hos Bufetat, var imidlertid avsluttet i god tid før min praksis. Adopsjonssøknaden har vært i giverlandet siden november 2009. Vi forventer ikke tildeling av barn før tidligst høsten 2011. Dette gjør naturlig nok at jeg har en egeninteresse i tematikken adopsjon. Jeg ser at jeg i tillegg til å tilegne meg viktig fagkunnskap gjennom denne oppgaven, også vil dra nytte av det jeg lærer i forbindelse med tilknytningsjobbing med eget adoptivbarn lengre frem i tid. Jeg anser ikke min private situasjon for å skulle ha noen ugunstig innvirkning på oppgaven. Tvert imot er min egen interesse i temaet noe som gjør lese- og utforskertrangen større. 2 Presentasjon av problemstilling Det viktigste stedet for utøvelse av omsorg for barn, er innen rammene av familien. Adoptivbarn som strever med å knytte seg til nye omsorgspersoner, trenger sensitive foreldre som har kunnskap om hvordan de kan legge til rette for å fremme trygg tilknytning mellom barn og foreldre. Noen ganger kan foreldre oppleve usikkerhet om hvordan de skal håndtere slike utfordringer på en adekvat måte. Her kan sosionomen være en av flere fagfolk som kan bidra med støtte og veiledning. Innenfor en ramme hvor jeg som sosionom er ansatt i en adopsjonsforening eller på et familiesenter og har kontakt med adoptivforeldre og deres adopterte barn, er det behov for praktisk kunnskap om tilknytning for å kunne støtte foreldre i slike situasjoner. Min problemstilling er derfor som følger: Hvordan kan adoptivforeldre legge til rette for å skape trygg tilknytning til sitt adoptivbarn? I dette spørsmålet er det to roller; adoptivforeldrene og adoptivbarna. Tilknytning går begge veier; både fra barn til foreldre, og fra foreldre til sine barn. Jeg vil i oppgaven holde fokus på foreldrenes tilnærming til sine barn for å fremme trygg tilknytning. For noen adoptivforeldre kan det være behov for å søke hjelp til dette. Her kan en sosionom med relevant fagkunnskap fungere som en veileder og støtte. Derfor er det naturlig også å rette et blikk mot sosionomens rolle i dette (se også punkt 5.6.). Sosionomens rolle er likevel ikke nevnt i problemstillingen, og med det markerer jeg at jeg ønsker å ha hovedfokus på foreldrenes rolle. Å jobbe med tilknytningsfremmede tiltak gjøres først og fremst i det samspillet som er mellom foreldre og barn i hjemmet. Derfor vil arenaen hvor dette i praksis foregår, først og fremst være i familiens hjem og hverdag. 4

Jeg vil i det følgende gjøre rede for hvilken metode jeg har brukt for å skrive oppgaven, samt valg av kilder. Jeg vil gjøre klart hva adopsjon er, og helt kort forklare hvordan adopsjonsprosessen fortoner seg. Videre vil jeg gjøre rede for aktuell tilknytningsteori, og hva som er spesielt for de adopterte barna i den sammenhengen. Jeg vil vise en modell for hvordan foreldre kan arbeide med å fremme tilknytning til sine adoptivbarn, og denne modellen vil være utgangspunktet for min drøfting rundt problemstillingen. Til slutt vil jeg komme med en oppsummering og avslutning. 3 Metode Jeg vil i det følgende begrunne mitt valg av metodisk innfallsvinkel. Jeg vil også gjøre rede for de kildene jeg har benyttet meg av for å komme frem til kunnskapen jeg har valgt å bruke i oppgaven. Metode er et redskap vi anvender i møte med noe vi ønsker å undersøke. Alt etter hvilken metode vi velger, kan vi undersøke ulike sider ved et fenomen. Innen metode bruker en begrepene kvantitativ og kvalitativ metode. Kvantitative metode har den fordelen at de innsamlede data kan formes om til målbare enheter som man finne mønster og trekk ved. Kvalitative metoder hentyder mer til egenskapene og trekkene ved fenomener vi undersøker. (Dalland 2010). Det er problemstillingen som bestemmer metoden. Enkelt sagt er min fremgangsmåte for å skrive denne oppgaven en studie av det andre har skrevet (Dalland 2010: 83). Min problemstilling søker å belyse hvordan adoptivforeldre kan fremme trygg tilknytning til sine adoptivbarn. Det er altså meninger og synspunkter i forhold tilknytning og adoptivbarn som er i fokus. Når en er ute etter å belyse meninger og oppfatninger, egner kvalitative metoder seg godt. Å studere tekster (litteraturstudie) ansees som en blant flere kvalitative tilnærminger (Dalland 2010). Ved å studere andres forskning, tolkninger og konklusjoner, er det nødvendig for meg å være klar over faren for over- eller feiltolkning når data er behandlet i flere ledd. Jeg må også være bevisst på at ulike fagpersoner har ulike teoretiske utgangspunkt for sine arbeider og at dette vil kunne prege deres tolkninger (Grønmo 2004). Repstad peker på at et nært og direkte forhold til det som studeres er et ideal i kvalitativ forskning. Med min private interesse for valgte tema, kan det sies at jeg har et direkte forhold til det jeg skal undersøke i oppgaven. Samtidig peker han også på utfordringen i å forholde seg objektiv til det som skal undersøkes når en står det så nære (Repstad 2000: 14). Min problemstilling favner følgende sentrale begreper: adoptivbarn, adopsjon, adoptert, adoptivforeldre, tilknytning, tilknytningsforstyrrelser, tilknytningsvansker. Disse har gitt 5

grunnlag for søk i følgende databaser: Idunn.no, EBSCOhost, Barnevernsambandet, Bibsys Ask og Nasjonalt bibliotek for barne- og familievern. Jeg har i disse funnet mye relevant litteratur om tilknytning. Det som jeg derimot finner mest litteratur om er tilknytningsproblematikk knyttet til fosterbarn og fosterforeldre. Det har vært vanskelig å finne artikler på norsk som var direkte knyttet til adopsjon. Det jeg fant av forskning på tilknytningsproblemer knyttet til adoptivbarn, var i hovedsak amerikansk og pekte på hvor problemene lå og delvis også hvorfor. Jeg fant likevel ikke i dette materialet mye informasjon om hvordan foreldre kan arbeide med disse tilknytningsvanskene. Det er nevnt i flere artikler at kunnskap om tilknytningsvansker hos fosterbarn, er overførbart til adoptivbarn og deres adoptivforeldre (en del artikkelstoff har jeg lest som bakgrunnskunnskap uten at det direkte blir referert til). Siden jeg har valgt to hovedbøker på engelsk, har jeg hatt et ønske om å inkludere en artikkel hvor norske forhold er bakteppe. I kriteriedokumentet for oppgaven er det opplyst at man skal trekke inn minst en relevant fagartikkel fra fagpressen. Jeg valgt artikkelen til Heidi Jacobsen om hvilke metoder en kan bruke i å arbeide med tilknytningsforstyrrelser hos fosterbarn. Denne artikkelen er ikke fagfellevurdert, men jeg anser hennes kompetanse og faglige bakgrunn for å gi tyngde til temaet hun diskuterer. Jacobsen er psykolog ved Nasjonalt kompetansenettverk for sped- og småbarns psykiske helse, RBUP Øst og Sør. Artikkelen gav meg også et mer nyansert syn på terapeutiske metoder i slik behandling, og var avgjørende for at jeg valgte bort litteratur jeg selv hadde falt for (for eksempel om holdingterapi), men som jeg innså ikke var basert på tilstrekkelig evidensbasert forskning. Dermed hjalp artikkelen meg til å finne frem til litteratur i bokform med faglig tyngde. For å belyse min problemstilling, har jeg søkt å finne faglitteratur som var mer praktisk rettet enn teoretisk. Dette er grunnet i at jeg i min praksisperiode fant mye litteratur om tilknytningsteori, men lite praktiske råd å gi videre til foreldre som strevde med å knytte seg til adoptivbarnet. Patty Cogen har studert utenlandsadopterte barns tilpasning og utvikling. Hun har doktorgrad i klinisk psykologi, og jobber som familieterapeut med ekspertise på utenlandsadopterte barn. I dette arbeidet anvender hun gruppemetode for å hjelpe og støtte adoptivforeldre (Cogen 2008). Gillian Schofield og Mary Beek redegjør i sin bok Attachment handbook for fostercare and adoption for hvordan de jobber med foreldre og barn med tilknytningsvansker ved å ta utgangspunkt i trygg base tenkningen til Bowlby. Denne boken har jeg valgt for å konkretisere hvordan foreldre kan fremme tilknytning i forhold til utrygge adoptivbarn. Både Cogen og Schofield/Beek kan anses som andrehåndskilder i forhold til tilknytningsteorien. De henviser til Bowlby og Ainsworths 6

forskning (førstehåndskilder). Men det de deler av erfaringer fra sine mange år som terapeuter for adoptivbarn og foreldre, kan sees på som informasjon fra en primærkilde (Grønmo 2004: 181). Jeg har søkt i offentlige dokumenter som berører temaet adopsjon. NOU 2009: 21, Adopsjon til barnets beste, går grundig gjennom adopsjonspraksis i Norge. Denne har jeg valgt å benytte deler av fordi den sier noe om mangler ved adopsjonsordningen som kan slå negativt ut for adoptivforeldre som strever med tilknytningen til sine adoptivbarn. Utover dette inkluderer jeg tidligere pensum som er relevant, samt informasjon fra de tre adopsjonsforeningene, Bufetat og ellers adopsjonslitteratur som belyser mitt tema. 4 Om adopsjon Jeg vil i dette kapitlet gjøre rede for hva adopsjon er, og hvordan en adopsjonsprosess kan se ut. Dette for å gi et lite innblikk i hva adoptivsøkere må gjennom før adopsjon kan fullføres. Av hensyn til oppgavens omfang, velger jeg å gjøre dette kort. 4.1 Adopsjon Å adoptere et barn betyr at man tar til seg en annens barn som sitt eget. Dette gjelder både følelsesmessig, praktisk og rettslig. Man kan adoptere et norsk barn. Utenlandsadopterte barn utgjør likevel den største gruppen adoptivbarn i Norge (SSB 2009). I 1917 ble den første norske adopsjonsloven vedtatt. Der stod det, Bevilling til adoption maa ikke gives uten at det er grund til å tro at adoptionen vil bli til gavn for barnet (Kallevik og Jansen 2006: 19). Dette må være utgangspunktet for adopsjon. Bufetat skriver på sine nettsider at formålet med adopsjon er å gi et godt og varig hjem til et barn som ikke blir tatt hånd om av sine biologiske foreldre (Bufetat adopsjon 2009). I Lov om adopsjon slås det fast at når et barn adopteres, får det samme rettsstilling som om adoptivbarnet skulle være adoptivforeldrenes egenfødte barn. En annen siden ved adopsjon er at rettsforholdet til den opprinnelige slekten faller bort (Adopsjonsloven 13). Adopsjon handler i stor grad om etikk, og dette kommer til uttrykk i FNs barnekonvensjon hvor det fremgår at hovedhensikten med adopsjon skal være å gi et barn uten omsorgspersoner en permanent familie. Det åpnes først for utenlandsadopsjon i tilfeller der barnet ikke kan få god nok omsorg i hjemlandet. Adopsjonen skal i alt være til barnets beste (Kallevik 2006). 7

4.2 Saksgang for utenlandsadopsjon For å kunne adoptere fra utlandet, kreves en godkjenning av adoptivforeldrene fra norske myndigheter. Dette kalles et forhåndssamtykke. Denne er gyldig i tre år, med mulighet til forlengelse med ytterligere ett år. I Norge har vi tre adopsjonsforeninger som har bevilling til å formidle adopsjon fra land vi har avtale med; Verdens barn, Adopsjonsforum og Inor Adopt. Vanlig saksgang er at adoptivsøkere starter med å melde seg inn i en av disse tre foreningene, og får en bekreftelse fra de om hvorvidt de tar på seg å formidle adopsjon i det enkelte tilfellet. Deretter søker man kommunen om å bli godkjent som adoptivforeldre, hvilket krever en omfattende sosialrapport med påfølgende vurdering (Bufetat utenlandsadopsjon 2009). Rapporten har to formål; den er grunnlag for beslutningen Bufetat skal ta om hvorvidt søkerne godkjennes som adoptivforeldre. I tillegg er den også grunnlaget for beslutning som skal tas hos giverlandet. Det er et viktig poeng i samtalene med søkerne å få belyst alle relevante forhold, som oppvekst, familie, sosialt nettverk, økonomi, helse, relasjonen mellom ekteparet, tanker rundt barn og oppdragelse og så videre. Etter godkjenning sendes dokumentene til giverlandet for saksbehandling. Det kan ta flere måneder før tildeling av konkret barn. Deretter går ytterligere noen måneder før en får reise og hente hjem barnet sitt (Verdens barn [u.å.] Hvordan foregår adopsjonen? ). 5 Teoretisk grunnlag Jeg vil i dette kapitlet gjøre rede for aktuell teori om tilknytning og barns utvikling ved hjelp av Bowlby, Jacobsen, informasjon fra adopsjonsforeningene og noe Kvello. Sistnevnte støtter seg i det vesentlige til studier av psykopatologi og har fokus på omsorgssvikt i sine utgivelser. Adopterte barns bakgrunn er ikke ensartet. Det er ikke alltid omsorgssvikt ligger til grunn for en adopsjon. Derfor vil jeg begrense bruken av Kvello, men likevel inkludere noe da hans redegjørelse for tilknytningsvansker og dets konsekvenser, er relevante for oppgavens tema. Videre vil jeg si noe om hvilke utfordringer som kan karakterisere utenlandsadopterte barn og deres tilknytning til omsorgspersoner. Jeg vil så presentere en modell for hvordan foreldre kan styrke tilknytning til sine adoptivbarn ved hjelp av Cogen, Schofield og Beek. Deretter vil jeg benevne kort viktige elementer i sosionomens rolle i møte med adoptivfamiliene. Det har vært en betydelig endring i synet på barns utvikling de siste 40 årene. I dag tenker man på mennesket som sosialt orienterte vesen allerede fra spedbarnsstadiet av. Vi blir ikke i hovedsak styrt av impulser og behov, som man tidligere antok (Kvello 2007: 127). Kvello 8

(2007) gjør rede for hva tilknytning er og hvordan barn i samspill med omsorgspersoner utvikler ulik tilknytningsstil. Han bygger dette i hovedsak på transaksjonsmodellen, som jeg kort vil forklare før jeg går inn på tilknytningsteorien. 5.1 Transaksjonsmodellen som grunnforståelse Det finnes fire grupper 1 av utviklingspsykologiske teorier, hvorav transaksjonsmodellen er èn. I korte trekk beskriver denne modellen barn og unges utvikling ut fra en felles konstruksjon av relasjoner mellom individ, miljø og en tilpasning mellom disse. En tenker at vi mennesker utvikler oss over tid parallelt med at vi lar oss påvirke av miljøet vi er en del av, og selv påvirker miljøet. Arv blir viktig å se i sammenheng med påvirkningen fra miljøet og kulturen man omgir seg med. Videre forklarer modellen personers ulike grad av sårbarhet og opplevelse av ytre stress som viktige faktorer for hvorfor noen barn utvikler vansker, mens andre ikke gjør det. Disse to faktorene kalles ofte risiko- og beskyttelsesfaktorer. Begrepene henspeiler på faktorer ved en person som kan øke faren for å utvikle psykiske lidelser (risiko), samt faktorer som kan dempe denne risikoen (beskyttelse). Dette i seg selv er et stort emne, hvilket jeg ikke vil gå nærmere inn på i oppgaven. Men det bringer meg videre til viktigheten av en god tilknytning mellom barn og omsorgspersonen. En trygg tilknytningsstil blir sett på som en av de viktigste beskyttelsesfaktorene for et barn. Og motsatt blir en utrygg tilknytningsstil sett på som en risikofaktor for nettopp å kunne utvikle psykopatologi (Kvello 2007). 5.2 Tilknytning og tilknytningsadferd Vi kaller den spesielle kontakten som oppstår mellom foreldre og barn, eller barn og andre omsorgspersoner, for tilknytning. John Bowlby forsket på barns utvikling, og var den første som teoretiserte dette. Han brakte begrepet trygg base 2 på banen, og det brukes av flere i tilknytningsteorien i dag. I dette uttrykket ligger at foreldrene skal være en trygg base for barna hvor de kan søke nærhet og trygghet. Gjennom oppveksten formes indre bilder eller arbeidsmodeller av hvordan forholdet til omsorgspersonen er, basert på de erfaringene barnet gjør. Dette gjelder spesielt de første årene av barnets liv. Et barn som opplever å bli trøstet av foreldrene når det er trist, og roet ned og trygget når det er redd, erfarer foreldrene som en 1 De fire gruppene av utviklingspsykologiske teorier: hovedeffektmodellen, addisjonsmodellen, interaksjonsmodellen og transaksjonsmodellen (Kvello 2007: 19). 2 Mary Ainsworth og hennes medarbeidere anvendte et lignende uttrykk, trygg havn. Meningen er den samme (Jacobsen 2009). Både Ainsworth og Bowlby blir nevnt i Jacobsens artikkel. 9

trygg base. Fra den kan barnet igjen gå ut i verden og utforske i forvisningen om at foreldrene er tilgjengelige og barnet kan lett komme tilbake igjen ved behov (Bowlby 1988: 19-21). Barnet oppfatter seg som kompetent nok til å kunne påvirke omgivelsene; altså når det søker trøst hos foreldrene, blir det møtt. Barnet har en trygghet for at det blir ivaretatt (Jacobsen 2009). Begrepet tilknytning henviser altså til det følelsesmessige båndet mellom barn og omsorgspersoner. For å sikre nærhet til foreldrene, lærer barna seg en adferd som fremmer dette. Barn gråter når noe er leit, og det naturlige er da at foreldrene kommer til barnet og gir det trøst. Barnet smiler når noe er godt. Det følger etter når foreldrene går vekk. Denne adferden er naturlig, og styrker relasjonen mellom barn og foreldre (Håkonsen 2009: 37-39). Kunnskap om tilknytning og ulik tilknytningsatferd, kan være en hjelp til å forstå samspillet mellom foreldre og barn. Tilknytning er en livslang prosess, og utvikles ut fra omsorgen barnet gis. Tilknytning er viktig for at barnet i det hele tatt skal overleve og utvikles. En trygg og god tilknytning er et viktig grunnlag for en positiv følelsesmessig utvikling. I dette ligger evnen til å kjenne igjen egne og andres følelser, evne til empati og å forstå andre, samt evnen til å knytte nære relasjoner til andre. Det å ha en trygg tilknytning, er et godt grunnlag for å kunne håndtere og tåle motgang og stress. Kvaliteten på tilknytningen kan også påvirke et barns kognitive utvikling i forhold til læring av språk og kunnskap generelt (Adopsjonsforeningene 2006). Ainsworth har på grunnlag av sine studier laget en oversikt over fire typer tilknytningsmønstre. Disse er nyttig å kjenne til. Jeg vil i drøftingen ikke skille mellom de ulike utrygge tilknytningsstilene, men se de under ett (Kvello 2007. Se vedlegg 1). En ser ofte hos alle de tre utrygge tilknytningsstilene en tendens til adferd som er ukritisk, rastløs, aggressiv, og gir vansker med sosialt samspill. Som nevnt kan en utrygg tilknytningsstil anses som en risikofaktor. Det er ikke gitt at alle med en utrygg tilknytningsstil får psykiske problemer av ulike slag. Men det er et faktum at en betydelig andel av de med psykiske lidelser har utrygg tilknytningsstil (Kvello 2007: 152). Smith viser til en studie av adopterte rumenske barn som hadde tilbrakt sin første tid på barnehjem hvor mange av disse slet med adferdsproblematikk og omfattende emosjonelle vansker. De konkluderer undersøkelsen blant annet med at det er sannsynlig at varigheten av institusjonsoppholdet samt dets kvalitet (eller mangel på det), var utslagsgivende for deres utviklingsforløp etter adopsjonen (Smith 2002: 58-60). Adopsjonsforeningene sier at oppvekst på institusjon ofte vil si store barnegrupper og få omsorgspersoner. Dette gir små muligheter til å etablere en tilknytning mellom barnet og faste tilstedeværende voksne omsorgspersoner. 10

Barn er forskjellige og reagerer ulikt på ulike oppvekstvilkår. Men det synes gjennomgående at barn som har hatt sine første leveår på institusjon, mangler denne opplevelsen av tilknytning og må derfor lære dette når adopsjon er gjennomført (Adopsjonsforeningene 2005). Dette bringer meg videre til det som er spesielt nettopp for de adopterte barna. 5.3 Hva er spesielt med de adopterte barna? Utenlandsadopterte barn som ankommer sine nye hjem, er svært ulike både med hensyn til alder, hvor godt de er forberedt på adopsjonen, forventninger de har med seg og minner fra fødelandet. De har ulik omsorgserfaring. Et adoptivbarn har i tillegg ikke bare opplevd tap av moren og eventuelle andre omsorgspersoner. Barnet kan ha vært gjennom flere omplasseringer, og ha vært utsatt for mye usikkerhet og uro (Carli og Dalen 2006). Både Ane Ramm og Geir Follevåg, som er kjente stemmer i Norge fra i dag voksne utenlandsadopterte, påpeker at en slik bagasje ikke er ensbetydende med at et utenlandsadoptert barn for alltid vil slite med store problemer (Ramm 2002 og Follevåg 2007). Forskning gjort av Barbro Sætersdal og Monica Dalen viser at selv om det går relativt bra med de fleste adoptivbarn, betyr ikke det at mange adoptivfamilier ikke sliter med ulike problemer. Men dette gjør også de fleste mennesker i perioder av livet. Noen ganger går det riktig galt, og det kan være lite hjelp og forståelse å få. Kanskje møter også adoptivfamiliene mindre forståelse fordi folk flest, og til dels også hjelpeapparatet, ikke har kunnskap om hva som særpreger deres situasjon. Noen adoptivbarn har store og vedvarende psykologiske problemer, og i slike familier har det ofte vært vanskelig å få riktig og innsiktsfull hjelp (Sætersdal og Dalen 1999). Informasjon til adoptivforeldre fra adopsjonsforeningene sier at for et adoptivbarn som har opplevd fundamentale tap av omsorgspersoner og kjente omgivelser, blir det særlig viktig for barnets nye foreldre å være sensitive, tålmodige og arbeide med å etablere en god tilknytning til barnet. Å lære barnet å stole på nye omsorgspersoner og å diskriminere mellom viktige og uviktige personer i barnets liv, blir en sentral utfordring for adoptivforeldrene. I brosjyrene fra adopsjonsforeningene finner man viktig informasjon om de fire tilknytningsstilene for å lettere kunne kjenne igjen sitt eget barns tilknytningsmønster. I tillegg gir de tips om hvordan en kan jobbe med dette. De påpeker at uansett hva slags bakgrunn barnet har eller hva slags tilknytningsforstyrrelse som kan være tilstede, er det viktigste for barnet å ha pålitelige, stabile, forutsigbare, omsorgsfulle og nærværende personer rundt seg. Mange av institusjonsbarna har gått glipp av dette (Adopsjonsforeningene 2005). 11

5.4 Hvordan fremme trygg tilknytning? Jeg har gjort rede for hovedtrekk i tilknytningsteorien i hovedsak ved hjelp av Bowlby, Jacobsen, Kvello og adopsjonsforeningenes informasjonsbrosjyrer. Jeg har også sett på hva som er spesielt for adoptivbarna. Jeg vil nå se nærmere hva noen praktikere sier om hvordan en kan fremme trygg tilknytning. Jeg vil ta utgangspunkt i en modell for å forsterke trygg tilknytning presentert av Schofield og Beek. Denne metoden er også nevnt i Jacobsens artikkel (Jacobsen 2009). I tillegg vil jeg inkludere enkelte verktøy familieterapeut Patty Cogen og psykologspesialist Joachim Haarklou anvender i sine arbeid. Cogen gjør ikke rede for tilknytingsteori i sin bok, men går rett på hvordan en kan jobbe med tilknytingsfremmede aktiviteter. Haarklou har ingen fullstendig utgivelse av sine tilnærmingsmåter, men gir oss et innblikk i dette gjennom kursmateriale og artikler tilgjengelig på hans hjemmeside (Haarklou.no, 30.01.11 ). 5.5 Schofield og Beeks modell Schofield og Beek peker på hvordan barn som har opplevd omsorgssvikt og har negative opplevelser av tidligere omsorgspersoner, ofte kan overføre sine negative forventninger basert på tidligere erfaringer på sine nye omsorgsgivere. I tillegg har barna gjerne laget seg en måte å håndtere manglende omsorg på for å overleve. Dette er blitt deres overlevelsesstrategi. Nye omsorgspersoner kan oppleve dette som et hinder eller en utfordring for å klare å komme nær nok barnet til å bygge opp tillit. Tilknytningsteorien kan hjelpe å finne tilnærmelser som gir barnet en erfaring av varm, stabil og pålitelig omsorg. De som har foreldreansvaret for barna kan velge en terapeutisk foreldrerolle for å hjelpe barnet til å endre oppfatning av både seg selv og omgivelsene. Relasjonen til foreldrene må være som en trygg base for barna (Schofield og Beek 2006). De to forfatterne har tatt i bruk Bowlbys begrep trygg base og utviklet en modell på grunnlag av dette. 12

Schofield og Beeks modell er et hjelpemiddel for foreldre til å tenke terapeutisk omsorg for barnet. Modellen har fem elementer som henger sammen med hverandre og med begrepet trygg base. Jeg vil komme nærmere inn på uttrykket terapeutisk omsorg i drøftingen, da dette kan synes noe problematisk å kombinere med foreldrerollen (se punkt 6.2). Det første elementet, availability helping the child to trust, handler om at foreldrene trenger å tydeliggjøre for barnet at de er tilgjengelige hele tiden både fysisk og mentalt. De ønsker å møte barnets behov, både når de er sammen og når de er fra hverandre. På grunnlag av dette vil barnet over tid kunne få tillit til at det er trygt og ivaretatt. Angsten barnet kanskje bærer på, blir dempet, og det blir i stand til å utforske omgivelsene med denne tryggheten i ryggen. Det andre elementet, sensitivity helping the child to manage feelings and behaviour, handler om at foreldrene trenger å være sensitive omsorgspersoner. De må kunne sette seg i barnets sted, være åpne for å tenke nytt for å forstå og få tak i hva som er barnets opplevelse og følelser i gitte situasjoner. En evne til å reflektere og også være i stand til å dele sine egne tanker og følelser med barnet, vil være en styrke. Slik kan den voksne hjelpe barnet til å organisere og forstå sine egne følelser og sin egen adferd. 13

Et tredje element, acceptance building the child s self-esteem, handler om at foreldrene uttrykker på ulike måter til barnet at det er fullt ut akseptert og verdifull som det er, med sine vanskeligheter og sine positive sider. Barnet trenger denne forståelsen av seg selv for å kunne oppnå et positivt selvbilde og se at det faktisk fortjener å bli elsket, motta hjelp og støtte. Dette kan også gjøre barnet mer robust til å tåle motgang. Det fjerde elementet, co-operation helping the child to feel effective/be co-operative, handler om at foreldrene skal tenke på sitt barn som et autonomt individ med egne følelser, tanker og mål som har egenverdi. Barnet må få opplevelsen av å være kompetent til å være seg selv. Når foreldrene legger vekt på å samarbeide med barnet i de anledningene som byr seg, og slik gir barnet en opplevelse av at det har kontroll og blir tatt hensyn til, kan dette også hjelpe barnet senere til å vende seg til andre for å be om hjelp. I tillegg kan det styrke barnets evne til selv å samarbeide med andre. Family membership helping the child to belong, handler om viktigheten av at foreldrene inkluderer det adopterte barnet på alle måter i familien. At de lar barnet forstå at han har en tilhørighet som skal være der for alltid. Alle disse elementene er nært knyttet til barnets opplevelse av foreldrene som en trygg base. Med denne modellen i tankene, vil jeg gå inn i drøftingen. Men først noen ord om sosionomens rolle som veileder i møte med adoptivforeldre. 5.6 Kort om sosionomens rolle Sosialt arbeid er arbeid med og for mennesker, sier Judy Kokkinn (2005). Målene for sosialt arbeid er å øke sosial rettferdighet og minke omfanget av psykososiale behov og sosiale problemer både hos enkeltindivid, familier, grupper av mennesker som kan være utsatte og lokalsamfunn. Derfor kan sosionomens (sosialarbeideren) metodiske arbeidsmåter være både individbasert klientarbeid, gruppearbeid, lokalsamfunns- og miljøarbeid og arbeid på administrativt nivå med planlegging, organisering og administrering av sosiale tjenester. I tillegg kan utdanning og videreutdanning nevnes, i likhet med forskning og utviklingsarbeide. En vesentlig bit av sosialt arbeid er også den enkelte sosionoms engasjement og motiver. Man trenger som sosionom evne til å kunne se forbi det ytre hos et menneske, og finne den iboende ressurs og verdi hos individet. Kvaliteter som ydmykhet og sensitivitet i møte med klienter/brukere, deres kulturelle særegenheter og personlige måte å leve sitt liv på er 14

vesentlig. I tillegg bør en sosionom ha en nysgjerrighet både i forhold til seg selv om utøver av sosialt arbeide (Kokkinn 2005: 114-116). En viktig oppgave for sosionomen er å søke å sette klienter i stand til å leve mer konstruktive og tilfredsstillende liv. I det å myndiggjøre (empowerment) et menneske, ligger å hjelpe mennesket til å oppdage hvilke ressurser de har i seg selv, i familien eller omgivelsene (DeJong og Berg 2002). I denne sammenhengen ser jeg for meg at sosionomen kan fungere i en veilederrolle i møte med adoptivforeldre. Kjernen i veiledning er at den det gjelder ofte vet best hvor skoen trykker og har også kanskje svaret, selv om de kan trenge hjelp til å bli det bevisst. Sosionomens rolle kan være å bidra til at den som søker hjelp kan bli bevisst egne opplevelser, tanker, følelser, handlinger og slik oppnå en bedre forståelse og selvinnsikt. Samt å tilføre fagkunnskap der det er behov for det (Tveiten 2007). Veiledning er kanskje ikke tilstrekkelig for de adoptivfamiliene som står overfor de største problemene, men ved å starte der kan det kanskje bygge bro mellom familien det gjelder og egnet behandlingstilbud (Clifford 2009). Jeg ser for meg flere arenaer der en som sosionom kan få henvendelser fra adoptivforeldre som trenger støtte og veiledning i tilknytningsarbeid. I en adopsjonsforening er en av oppgavene nettopp å informere og veilede adoptivforeldrene. En annen arena er om man jobber ved et familiesenter eller i barnevernet. Mer kunne vært sagt om sosionomens rolle og kvaliteter en sosialarbeider bør inneha for å jobbe tett på andre mennesker med respekt og evne til å lytte. Yrkesetisk grunnlagsdokument for sosionomer, barnevernpedagoger og vernepleiere med de forpliktende verdier denne peker på, ville vært naturlig å se nærmere på. På grunn av problemstillingens formulering, velger jeg likevel å avgrense dette kapitlet. 6 Drøftingsdel Jeg vil i det følgende se nærmere på behovet for kunnskap om adopterte barns behov i hjelpeapparatet. Videre vil jeg gå inn i Schofield og Beeks modell for hvordan foreldre kan arbeide for å fremme en trygg tilknytning til sitt adopterte barn. Jeg vil i tillegg underveis rette et blikk mot sosionomens rolle som hjelper i møte med adoptivforeldrene. 6.1 Behovet for kunnskap Håkonsen benevner den legende relasjonen og kopler dette til profesjonelle yrker som sykepleiere, helse- og sosialarbeidere og deres relasjon til pasienter eller brukere. Når man 15

jobber bevisst for å få til positive endringsprosesser, kommer en terapeutisk funksjon i relasjonen til uttrykk (Håkonsen 2009). Jeg tror man kan bringe noe av denne tenkningen også inn i foreldre-barn relasjonen der det er behov for å fremme trygg tilknytning. I sin artikkel om behandlingsmetoder for fosterbarn med tilknytningsvansker, skriver Jacobsen at barn som skifter omsorgspersoner har oftest opplevd manglende ivaretaende omsorg tidligere. De kan ha vært utsatt for omsorgssvikt, vanskjøtsel og fysisk/emosjonell mishandling. Dette kommer i tillegg til ett eller flere brudd i tilknytningsrelasjoner. Forskning viser at våre tidlige omsorgserfaringer påvirker hjernens utvikling, og legger føringer som ikke så lett kan endres. Derfor er det behov for terapeutisk omsorg overfor disse barna (se også punkt 6.2). Med terapeutisk omsorg mener hun her omsorg som er bedre enn det man vanligvis anses som godt nok, og med en spesiell tilpasning til hvert enkelt barns behov. Hun peker videre på at utfordringen for fosterforeldre vil være å se det unike ved hvert enkelt barn, og på grunnlag av det tilpasse omsorgen (Jacobsen 2009). Dette kan også overføres til adoptivbarns behov. Studier gjort av Mary Dozier viser at den første tiden i et fosterbarns nye hjem, har stor betydning for muligheten til å utvikle trygg tilknytning. Dette peker mot at veiledning og oppfølgning helt i starten når den nye relasjonen skal utvikles, er viktig (Jacobsen 2009). Kravene til adoptivforeldre skal være at de er ordinært gode foreldre, men de må ha kapasitet til å ta på seg ekstra krevende omsorgsoppgaver ved behov (NOU 2009: 21). I motsetning til mange fosterforeldre som har krav på oppfølgning og veiledning fra barnevernet, opplever adoptivforeldre ofte å stå alene etter adopsjonsprosessen er gjennomført. Hjelpeapparatet mangler ofte kunnskap om hvordan adoptivforeldre kan arbeide for å fremme god tilknytning til sine barn. Noen adoptivforeldre opplever å ikke bli trodd i møte med hjelpeapparatet, og få høre at problemene med deres adoptivbarn blir bagatellisert (Irgens 2008). Adoptivforeldre er generelt en ressurssterk foreldregruppe, og terskelen kan sies å ligge høyere her enn for andre foreldre for å ta kontakt med hjelpeapparatet. Når de da endelig tar kontakt, er tålegrensen allerede nådd (Sætersdal og Dalen 1999). NOU 2009: 21 3 Adopsjon til barnets beste peker på det paradoks at adoptivforeldre må vurderes og godkjennes i forkant av en adopsjon, men nærmest blir overlatt til seg selv når adoptivbarnet er kommet 3 NOU 2009:21 er en utredning foretatt av et utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon 29. august 2008. Utredningen tar for seg de mange sidene ved adopsjon, og har flere forslag til forbedringer av systemet og praksis på ulike nivå (NOU 2009:21). 16

hjem til familien. I praksis er det mindre oppfølgning av adoptivfamilien enn den biologiske familie. Det mangler et system som sikrer at adoptivbarnet innmeldes til de kommunale tjenestene på samme måte som barn født i Norge. Som forslag til forbedringer, foreslås det konkret i NOU 2009: 21 blant annet at adopsjonsforberedende kurs tilbudt av Bufetat gjøres obligatorisk for alle adoptivforeldre, istedenfor at det er frivillig å delta som i dag. Utvalget viser også til Danmarks ordning, og foreslår at alle adoptivfamilier får tilbud om samtaler hos psykolog etter adopsjonen. Høringsuttalelsen som kom fra Landsgruppen av helsesøstre, bekrefter utvalgets kritikk mot at oppfølgningen av adopsjonsfamilier er for dårlig i Norge. De peker også på behovet for kompetanseheving hos de instanser som er i kontakt med adoptivfamiliene eksempelvis helsestasjonene (Landsgruppen av helsesøstre, høringssvar 2009:21). 6.2 Tilknytningsfremmende tiltak I informasjonsheftet fra Bufetat om adopsjonsfamilien, er et av kapitlene kalt å vokse sammen som familie (Carli og Dalen 2006). Ved hvert nytt familiemedlem vil det i en familie være en prosess å bli kjent med hverandre. Når et adoptivbarn kommer hjem, må han/hun, de nye søsknene og foreldrene lære seg å tilpasse seg hverandre på tross av store ulikheter i temperament og ikke minst utseende. For foreldrene er nå en lang ventetid over. For barnet vil der ofte komme en hel del reaksjoner på omstillingen. Det er avgjørende at foreldrene er forberedt på dette. For barnet kan det å møte nye ansikter, nytt språk, nytt klima, en fremmed kultur, være overveldende. Kanskje kommer reaksjonene umiddelbart. Kanskje kommer de etter en tid. Noen barn kan reagere med søvn- eller spiseforstyrrelser. Noen kan bli klengete, mens andre kan stenge seg inne i seg selv. Det er ikke alltid lett som foreldre å møte disse reaksjonene på en god måte. De fleste slike vansker avtar etter hvert. Men barn trenger ulik tid til å tilpasse seg. Det tar tid å bygge opp trygghet og knytte seg til nye omsorgspersoner (Carli og Dalen 2006). Adoptivbarnets adferd (tilknytningsadferd) vil ofte kunne si mye om hva slags tilknytning det har til sine foreldre. Jacobsen (2009) sier i sin artikkel at det foreldre først og fremst trenger å ha kjennskap til er ikke hvilken tilknytningsstil barnet tilhører, men heller hvilken type adferd barnet viser og hvordan en kan møte dette for å hjelpe barnet til å etablere trygge og nære relasjoner. Jeg vil trekke frem et ganske vanlig eksempel på en utrygg tilknytning hos adoptivbarn, eksemplifisert fra Cogens praksis. Hun forteller om et første møte med et adoptivbarn og hans mor, hvor barnet som aldri har sett henne før kommer rett bort til henne 17

og strekker armene opp for å bli løftet opp. Hans mor forteller at hun er helt imponert over hvor tillitsfull adoptivbarnet hennes er. Cogen snur forsiktig barnet rundt slik at han ser moren og sier mildt, Dette er mammaen din, og unnlater å løfte barnet (Cogen 2008). Barnas adferd i møte med fremmede kan gi et bilde på hvor trygg eller skjør tilknytningen til deres foreldre er. Cogen forteller at hun ofte ser et mønster hvor adoptivbarn som har vært i fosterhjem først og oppnådd en trygg tilknyting der, gjerne er skeptiske og kanskje også redde fremmede mennesker. Mens barn som har tilbrakt de første årene på barnehjem uten en fast omsorgsperson, enten kan strekke seg ut mot en fremmed voksen som om dette var en omsorgsperson eller ignorere vedkommende totalt. Et barn som relaterer til et fremmed menneske som om det skulle være ens foreldre, trenger å forsiktig bli ledet til foreldrene. Og et barn som ignorerer foreldrene, må ikke få sitte igjen med inntrykket av at foreldrene er ikke-viktige personer (Cogen 2008). Schofield og Beek bruker uttrykket terapeutisk foreldreomsorg i sin modell. Vigdis Bunkholdt (2008) problematiserer en slik tankegang. Hun spør om dette betyr at foreldrene skal gå inn i en terapeutrolle for barnet, og om det da fører barnet inn i en klientrolle? Hun peker på faren for at familien da kan miste det som er familiens spesielle funksjon og styrke, og at foreldrene også kan miste den påvirkningsmuligheten de har nettopp i kraft av å være bare foreldre, en rolle man ikke finner i andre omsorgsroller. Jeg vil ved å benevne dette gjøre oppmerksom på faren for rollekonflikt i en slik tankegang. Killèn berører samme tema i forbindelse med fosterforeldres rolle. Hun sier at en likevel kan skille mellom terapeutisk ikke-terapi og ikke-terapeutisk terapi. Foreldre har mulighet til å drive ikke-terapeutisk terapi. Og dette er viktig nettopp fordi det barnet som har opplevd ødelagte relasjoner, har behov for en relasjon som kan reparere skadene. Dette vil konkret si at barnet trenger en relasjon med mulighet for å avlære tidligere erfaringer og internaliserte forventninger. Innenfor denne relasjonen får adoptivforeldre mulighet til å minske barnets opplevelse av angst og indre kaos, og gjøre livet mer forståelig (Killèn 2010). 6.3 Tilgjengelighet Mange adopterte vil den første tiden i sin nye familie kunne bære på en følelse av å være alene i verden. Med erfaringer av å ha mistet flere omsorgspersoner, kan barna være usikre på hvem som vil ta seg av dem og for hvor lenge. Den første oppgaven for adoptivforeldre blir å forsøke å se verden fra adoptivbarnets synspunkt. For eksempel prøve å forstå hvorfor barnet kanskje ikke helt forstår at foreldrene skal være der for alltid (Cogen 2008: 11-12). Schofield 18

og Beek (2006) peker på viktigheten av at foreldre gir næring, omsorg og beskyttelse på en kontinuerlig måte, og hele tiden viser at de er tilgjengelige for barnet. Når dette er miljøet barnet får være i, kan det gi barnet en trygg base det kan utforske verden fra. Når de snakker om tilgjengelighet, presiserer de også at dette må bety en måte å være der på som ikke oppleves påtrengende for barnet. Barn er forskjellige, og er formet av sine ulike tidligere omsorgserfaringer. Det kreves sensitivitet for å se hvor grensen går for barnet i forhold til å være tilgjengelig kontra påtrengende. Hvis man kan klare å fange opp barnets signaler om behov for nærhet, beskyttelse, trøst og oppmuntring og være der når barnet åpner opp, vil det hjelpe barnet å lære seg å stole på foreldrenes tilgjengelighet (Schofield og Beek 2006). Jacobsen (2009) sier at når et barn opplever å få dekt sine behov kontinuerlig og med en gang barnet gir uttrykk for det, vil barnet ha mulighet til å lære at det blir ivaretatt og at verden er et trygt sted. Barnet lærer å kjenne egne og andres følelser, og lærer å utvikle emosjonelle uttrykk. Dette kan fremme en trygg tilknytning til nære omsorgspersoner. Ifølge både Cogen (2008) og Schofield og Beek (2006) bringer adopterte barn med seg erfaringer med dype røtter inn i sin nye familie. Noen av disse erfaringene kan få dem til å distansere seg fra sine nye foreldre, klamre seg til dem på en intens måte, gi dem en følelse av hjelpeløshet eller en holdning av å ha kontroll hele tiden (se både tilknytningsstil A, C og D i vedlegg 1). Foreldre kan oppleve at deres tilnærmingsmåter til og med kan trigge slike negative adferdsmønster hos barna. Det er viktig å være klar over at dette kan være en overlevelsesstrategi 4 barna tidligere har tillagt seg for å takle forhold som ikke har vært optimale. Disse forsvarsmekanismene som tidligere har hjulpet dem, kan for foreldrene oppleves sårende og vanskelige å håndtere. Målet for foreldrene blir her å endre barnets forventninger til de voksne, å overbevise barnet om at foreldrene er tilgjengelige og kan stoles på. Barn er unike individer, og må behandles deretter. Hvis foreldrene kan klare å finne måter å vise sitt barn at de ikke vil svikte det, at de alltid vil være der, kan de hjelpe barnet sitt til å gradvis stole på foreldrene sine. Når barnet erfarer at foreldrene er der for det, vil det kunne lære å slappe av og være trygg på at det betyr noe for foreldrene. Angsten barnet kanskje bærer på, vil minske. I adoptivforeningenes ulike informasjonsbrosjyrer pekes det også på viktigheten av at barnet i starten skjermes fra for mange inntrykk og for mye besøk av folk utenfor familien. For et barn 4 Å se på den negative tilknytningsadferden heller som overlevelsesstrategi fra barnas side, kan være positivt i seg selv. Istedenfor å fokusere ensidig på det problematiske, anerkjenner en derved at barna har funnet en måte å håndtere eller mestre en vanskelig tilværelse på, og faktisk maktet å overleve (Cogen 2008). 19

som opplever den voldsomme omstillingen en adopsjon er, kan foreldre og hjemmet være mer enn nok å forholde seg til i flere uker. Det å ikke bli holdt på fanget av mange forskjellige personer, men avgrense det til foreldre, kan også tydeliggjøre for barnet hvem som er viktigst i dets liv og tilgjengelig for dets behov. Likeledes med mating og stelling av barnet. Det bør være foreldrenes oppgave alene. Dette kan være vanskelig å få venner, slekt og familie som også har ventet lenge på å få møte det nye familiemedlemmet til å forstå. Kanskje kan venner og familie som ønsker å hjelpe til, heller få tildelt oppgaver av praktisk art i huset, slik at foreldrene kan konsentrere seg om barnet som trenger å bli kjent først og fremst med sin nye mamma og pappa (Adopsjonsforeningene 2006). Barn som ikke har vært vant til å få gehør for sine signaler, kan med tiden ha gitt litt opp å gi uttrykk for sine behov. Da blir det enda mer viktig for adoptivforeldrene å være sensitive for det minste lille signal, og gi umiddelbar positiv respons på disse, slik at barnet etter hvert kan lære seg at foreldrene er tilgjengelige. Dette kan være en lang og krevende vei å gå for foreldrene. For noen foreldre kan det være betryggende i veiledning hos en sosionom å få en bekreftelse på at de er på rett vei og oppmuntring til å fortsette i samme spor, selv om det tar lang tid å lære barnet å gi uttrykk for sine behov og respondere til foreldrene. Det kan skape usikkerhet hos foreldrene i forhold til om de gjør det rette, når det tar lang tid å se fremgang hos barnet (Schofield og Beek 2006). Killen (2010) fremholder behovet fosterforeldre kan ha for veiledning og hjelp til å reflektere. Foreldres evne til å reflektere over følelsene og behovet hos barnet, er avgjørende for utviklingen av foreldrefunksjonene. Sosionomen har mulighet til å være en slik veileder og støttepartner adoptivforeldrene kan reflektere sammen med for å få en realistisk oppfatning av barnet og dets følelsemessige behov. For å fremme en forståelse av foreldrenes tilgjengelighet hos barnet, foreslår Schofield og Beek (2006) aktiviteter og leker som for eksempel titte-leken hos små barn, gjemsel hos litt større barn, synge fra et annet rom når man går bort fra barnet i noen minutter, alltid si tydelig fra til barnet når en skal noe sted og at man kommer tilbake. Dette kan hjelpe barnet til å forstå at selv om objekter eller personer forsvinner ut av synet et øyeblikk, betyr ikke det at de er borte for alltid. Verden kan bli et mer forutsigbart sted for barnet. Et annet tiltak som kan forsterke barnets erfaring av at foreldrene er tilstede, er ved å sette av spesiell tid til akkurat det barnet med jevne mellomrom. Da vil det tydeliggjøre at nå har mamma satt av tid til å bare være sammen med deg. Å etablere tydelige rutiner i hjemmet (for eksempel måltider og leggetider), kan også fremme trygghet og en forståelse av kontinuiteten i foreldrenes tilgjengelighet. 20

6.4 Sensitiv respons Å være sensitiv overfor barnet og gi sensitiv respons, er kanskje noe av det viktigste for å hjelpe et barn til å organisere og forstå egne tanker og følelser. En viktig egenskap for foreldrene, er å kunne tune in og forsøke å kjenne på og forstå hvordan barnet har det der og da. Som foreldre til en baby kan man stadig ta seg i å lure på hva barnet tenker og føler, og hvorfor den uttrykker det den gjør. Dette hjelper foreldrene til å gi respons til barnet, og utvikler seg til et samspill mellom barn og foreldre. Et adoptivbarn med utrygg tilknytning, har antagelig manglet denne muligheten til å møte forståelse og positiv respons på sine tanker, følelser og ulike uttrykk. Kanskje har barnet gjentatte ganger erfart at der ikke var noen tilgjengelig som kunne (eller ville) trøste når barnet var redd. Eller kanskje har barnet opplevd å ikke få anerkjent sine følelser for det de var, og derfor har barnet blitt forvirret (Schofield og Beek 2006). Kvello bruker også begrepet overlevelsesstrategi, og forklarer dette som en måte barnet mestrer en situasjon på best mulig måte når det føler seg truet. Det kan komme til uttrykk både i en overdrevent tilpasset måte å føre seg på, og en utagerende måte å være på (Kvello 2009: 458-462). Når barn ikke har lært å forstå og sortere egne følelser, kan det også være vanskelig for dem å vise empati og ta andres perspektiv. Dette igjen kan føre til problemer med å samhandle med andre. Vennskap er et eksempel på hvor det er viktig å kunne ta den andres perspektiv hvis man skal kunne bevare vennskapet over tid. Adoptivforeldrene må derfor være ekstra oppmerksomme på hvilke tidligere erfaringer barnet kan ha, og være åpne for å forstå hvordan dette kan ha påvirket barnets tenkemåte og følelsesuttrykk. Ved utenlandsadopsjon kjenner man ofte ikke til detaljer i barnets historie, og det kan gjøre det vanskelig å sette seg inn i barnets situasjon. Men ved hjelp av tilgjengelige, sensitive foreldre, kan barn som sliter med vonde minner og følelser kunne makte å dele av disse litt etter litt, og kanskje lette sin byrde ved å legge det over på foreldrene. Videre kan også foreldrene ha behov for å snakke med noen om disse vanskelige tingene barnet bærer på. Selv om man har gode venner som støtter, kan der være informasjon man ikke ønsker skal komme ut av hensyn til barnet. Schofield og Beek peker på at igjen kan sosionomen som veileder være en som kan lette noe av denne byrden for foreldrene ved å lytte og være tilgjengelig, slik at foreldrene i sin tur kan gå tilbake til familien og fokusere på barnets behov (Schofield og Beek 2006). NOU 2009:21 påpeker også at adoptivfamilier kan ha behov for hjelp etter at barnet er kommet hjem, fordi den første tiden er særlig utfordrende. Å snakke med fagfolk om hvordan hjelpe barnet og hvordan fremme en trygg tilknytning kan være nødvendig. I tillegg peker NOU en på at et nettverk av 21