Rapport fra prosjektet Pasientmøter et prosjekt for å bedre studentenes kliniske kompetanse i møte med ulike pasientgrupper.

Rapport fra prosjektet Pasientmøter et prosjekt for å bedre studentenes kliniske kompetanse i møte med ulike pasientgrupper. Kirsten Ekerholt og Hilde Sylliaas Høsten 2014 utlyste Høgskolen i Oslo og Akershus midler til to prosjekter som skulle ha til hensikt å fremme samarbeid mellom praksistudiene for helse- og sosialfagutdanningene. Det ene prosjektet gjaldt samarbeid mellom praksissteder i Akershus og HiOA og det andre prosjektet gjaldt samarbeid mellom ulike sykehus i Oslo-området og HiOA. Hilde Sylliaas og Kirsten Ekerholt søkte og fikk innvilget midler fra begge prosjektene. Bakgrunn: Studentene på Fysioterapeututdanningens praksisavdeling vil alltid møte pasienter med sammensatte problemstillinger, ofte også med traume-erfaringer, men vi ser at studentenes kunnskap i å vurdere pasientens reaksjonsmønster ofte kan være mangelfull. I behandling av pasienter med sammensatte lidelser og problemer brukes ofte elementer fra psykomotorisk fysioterapi, en behandlingstilnærming som i dag undervises på masternivå ved HiOA og UiT. Bachelorstudentene på Fysioterapeututdanningen på HiOA får èn ukes undervisning i bruk av Ressursorientert kroppsundersøkelse (ROK), basert på psykomotorisk fysioterapi, der deler av undersøkelsen og noen av behandlingsprinsippene for denne behandlingstilnærmingen blir presentert. Denne undervisningen er ikke tilstrekkelig til at studentene er kvalifisert til å kunne møte pasienter med sammensatte problemer, og vi ønsket å utvikle et opplegg der studentene kunne få innblikk i og kunnskap om hvordan de bedre skal kunne forstå pasienter som kan være mer belastet enn det de verbalt gir uttrykk for når de kommer til undersøkelse for sine kroppslige plager. Vi ønsket på denne måten å få økt kunnskap om studentenes læringsbehov for denne delen av fysioterapifaget. Metode: Ved å etablere en diskusjonsgruppe med klinikere fra kommune- og spesialisthelsetjenesten kombinert med hospiteringsopphold i psykiatriske sykehus for studentene på Fysioterapeututdanningens praksisavdeling, ønsket vi at studenter, klinikere og lærere skulle delta i erfaringsutvekslinger både før og etter studentenes møter med pasienter med sammensatte problemer innen psykisk helsevern. Det var mest hensiktsmessig å få gjennomført studentenes hospitering på ulike psykiatriske sykehus, og ikke i privat praksis, der pasientene i mindre grad var åpne for at studenter kunne være til stede under behandlingene. Mål: Kunne gi studentene innblikk i og erfaring med hvordan fysioterapeuter kan møte pasienter med sammensatte somatiske og mentale lidelser og plager i kommune- og spesialisthelsetjenesten. Det ble inngått et samarbeid med følgende personer/praksissteder: Lene Hulback Fleischer, privatpraktiserende psykomotorisk fysioterapeut, Akershus fylke. Karen Marie Mathismoen, privatpraktiserende psykomotorisk fysioterapeut, Akershus fylke. Grete Schau, privatpraktiserende klinisk psykolog, Akershus fylke. Kirsten Rogg, psykomotorisk fysioterapeut, Lovisenberg sykehus Silje Storbæk, psykomotorisk fysioterapeut, Diakonhjemmet sykehus Marianne Jorem Veland, psykomotorisk fysioterapeut, Lovisenberg sykehus Kristine Myksvoll, psykomotorisk fysioterapeut, Lovisenberg sykehus Hedda Grape, fysioterapeut i undervisningsstilling HiOA 1

Hilde Sylliaas, fysioterapeut i undervisningsstilling HiOA Kirsten Ekerholt, fysioterapeut i undervisningsstilling HiOA. Resultater: Resultatene det refereres fra fremkommer fra følgende informasjonskilder: 1) Gruppediskusjoner mellom klinikere og lærere. 2) Referat to intervjuer med psykolog Grete Schau. 3) Gruppediskusjoner mellom studenter, klinikere og lærere. I denne sammenhengen er det særlig studentenes erfaringer som presenteres. 4) Refleksjonsnotater skrevet av studenter på bakgrunn av hospitering i psykiatriske sykehus. Elementer fra de ulike kildene vil bli presentert i fortløpende tekst etter Konklusjonen. Konklusjon: Studentene har et nyansert, men kritisk blikk på den utdanningen de har fått så langt, de ser utfordringen med å møte pasienter med sammensatte problemer, og de ser at de trenger mer kunnskap om hvordan mennesker reagerer i stress-situasjoner eller der langvarige emosjonelle belastning har ført til somatiske plager og smerter. Deres erfaringer fra hospitering i psykiatrien er i stor grad positiv, til tross for at enkelte rapporterte om en del venting og «dødtid» i løpet av dagen. Noen ønsket å ha sammenhengende ukespraksis, andre så betydningen av at hospiteringspraksis gikk over lenger tid, slik at de fikk anledning til å følge et behandlingsforløp over tid. Studentene var samstemte i at opplegget med hospitering i psykiatriske sykehus bør fortsette, men at opplegget krever en tydelig struktur fra Høgskolen og veilederne, samt god teoretisk forberedelse for studentene før de møter pasientene. Samlet sett har studentenes forståelse for og syn på pasienter med sammensatt problematikk og/eller psykologisk/psykiatrisk diagnose endret seg. Fagfeltet er blitt mindre skremmende, og forståelse av sammenhengen mellom opplevde erfaringer i livet og symptomer som presenteres i dag, har økt for studentene. Studenter og klinikere fremhever at undervisningen i mye større grad må vektlegge kunnskap om Sentralnervesystemet, og at Det autonome nervesystem er et meget viktig element i å forstå pasientens reaksjonsmønster, så vel som egne reaksjoner både i behandlingsrommet og i det daglige liv. Undervisningen bør bli tydeligere på basale elementer i fysioterapi som f.eks. Kontakt med underlaget hva brukes og hvorfor? Kontakt med kroppen, - hva brukes og hvorfor? Aktive øvelser hva brukes og hvorfor? Passive øvelser hva brukes og hvorfor? Massasje hva brukes og hvorfor? Hva skaper mening for pasienten og for terapeuten? Studentene ga uttrykk for at de hadde ønsket mer kunnskap om: Hva traumer av ulike slag, så som overgrep, vold, tortur og krig kan gjøre med et menneske. Hvordan opplevelser her og nå kan trigge gamle sår, også gjennom det som skjer ute i samfunnet. Hvordan samtale med pasienter som har med seg en traumatisk forhistorie. Hva skal en spørre om? 2

Hvordan kan en etablere en relasjon slik at gjensidig forventningsavklaring blir klarlagt? Hvor og med hvem kan fysioterapeuter samarbeide når de får pasienter med traumatisk forhistorie? Lage oversikt over de muligheter som finnes på ulike nivåer i behandlingskjeden. I det følgende vil sammendrag fra ulike informasjonskilder bli presentert: Oppsummering etter gruppediskusjoner mellom klinikere og lærere (6 møter) og referat fra to intervjuer med psykolog Grete Schau. Folkehelseprofilen i kommunene viser økt forekomst av muskel-skjelett-lidelser og psykiske lidelser. Svaret på disse utfordringene er ofte at «en må ruste opp psykisk helsevern», få ser at det er en sammenheng mellom disse to pasientgruppene. Det er denne sammenhengen våre studentene må lære mye om. Vi kan teoretisere om hva som skjer i kroppen når en er stresset, men studentene må lære å bruke denne fagkunnskapen aktivt på en undersøkende måte i møtet med pasientene. Mange studenter har et veldig driv for å få undersøkt alt de har lært i relasjon til ulike diagnoser, slik at de har lite rom for og fokus på å få frem pasientens perspektiv. Dette fører lett til at de blir for ensidig fokusert i sine bestrebelser på å gi rask og god behandling. Mange studenter er utrygge på om de gjør ting riktig, for dem er det vanskelig å åpne opp for pasientens fortelling ved å spørre: Hvordan har du det egentlig? Dette er et spørsmål som kan få pasientens fortelling til å stå mer i sentrum, og ikke bare de spørsmål som blir introdusert av fysioterapeuten. Hvis studenten ikke åpner opp for pasientens perspektiv, kan det lett føre til at pasientene forteller det de tror terapeuten ønsker informasjon om. Pasientene setter i liten grad sin egen livshistorie sammen med kroppslige smerter, noe som lett fører til at viktig problematikk kan bli liggende utematisert og urørt. Det kan virke som om bachelorutdanningen deler opp undervisningen for mye, i hvilken grad blir en bio-psyko-sosial forståelsesmodell synliggjort gjennom hele studiet? Kan elementer fra en mer helhetlig undersøkelsesmetode (f.eks. ROK) integreres mer i den generelle funksjonsundersøkelsen, slik at funn fra undersøkelse av respirasjon, holdning, bevegelse og reaksjoner fra Det autonome nervesystem (ANS) blir tydeligere i fysioterapeutenes funksjonsundersøkelse? Kan det å observere eventuelle reaksjoner fra ANS, trening i å se om pasienten er avspent eller spent, f.eks. gjennom å kunne vurdere hvordan pasienten inntar ulike utgangsstillingene, bli et enda mer gjennomgående del av undervisningsopplegget? Det virker som om kroppslige reaksjonsmønstre på stress og angst blir for svevende for studentene. Kan vi forenkle undervisningen om ANS og gjøre det lettere å forstå? Alle kan kjenne på kroppen når ANS blir aktivert, kan reaksjoner fra ANS knyttes til noe som er mer ufarlig? Kan man få til at studentene tar utgangspunkt i egne erfaringer? Studentene bør lære å spørre om symptomer fra ANS, se på forholdet mellom belastning og beredskap. Spørre om appetitt, fordøyelse, søvn, seksualfunksjon. FysioPol 1 har spørsmål om uro, hjertebank, svette, kvalme, hvordan forholder studentene seg til denne type spørsmål? 1 Database basert på spørreskjema for kartlegging av helsestatus av pasienter som undersøkes og behandles ved Mensendieck- og Fysioterapeututdanningens poliklinikker. 3

Forstår de betydningen av disse spørsmålene? Kan de f.eks. se sammenhengen mellom appetitt og depresjon? Undervisningen må vektlegge betydningen av balansen mellom aktivering av den sympatiske og parasympatiske delen av nervesystemet. Hvordan få til en bedre balanse? Det å kunne observere reaksjoner fra ANS er grunnleggende for å kunne forstå mer av pasientens reaksjoner. Studentene må få en solid kunnskapsbase, kunne mer om ANS og betydningen av livshistoriens og nåtidens belastninger, sett i sammenheng med aktuelle symptomer. Hva kan skje med mennesker der traumer og skader gjør at ANS ikke får lov til å utvikle seg normalt, og der utrygghet og forøket beredskap gjør at pasienten går i konstant spenning? Erfaringer fra klinisk praksis viser at pasienter som i liten grad klarer å integrere opplevelse av egne plager og emosjonelle tilstander, lettere vil kunne dissosiere på behandlingsbenken. Derfor er det viktig å trene studentene i å gå bak fortellingen om alle vondtene. Det som kan være til hjelp her er å trene studentene i å bruke egen tilstedeværelse og kliniske blikk i møte med pasienten. Viktig å kunne stoppe fortellingene, kunne kjenne i sin egen kropp hva som skjer, og å kunne observere hvordan pasientens reagerer autonomt, hvordan holdning, kroppskontakt, nærvær, avspenningsevne, kontakt med underlaget kommer til uttrykk. Tør studentene/kan de se betydningen av å dvele ved det enkle? Studentene må få kunnskap om hvor viktig etableringen av trygge relasjoner er for pasienter som kommer med sammensatt og langvarig problematikk. Dette innebærer bl.a. å kunne gi tid til at pasienten får anledning til å registrere i egen kropp det som skjer i løpet av undersøkelsen. Forankringsøvelser er spesielt viktig for pasienter som har traumatiske livshendelser bak seg. Slike øvelser kan begrunnes teoretisk og erfares, kan dette vektlegges mer? Kan det brukes mer tid til massasje som en veg for å oppøve pasientens kroppskontakt? Det blir viktig at massasjen må kobles til andre deler av undervisningen, som f.eks. tema lære å kjenne forskjell spenning avspenning. Det å kunne veksle mellom å la seg bevege passivt av terapeuten, og det å gjøre aktive øvelser, kan forstås som en Jeg-du-sortering, «nå tar jeg ansvaret, nå har du ansvaret», et tema som er veldig viktig i all terapi. Hvis pasienten ikke klarer å gi fra seg armen, hva skjer med muskulaturen rundt skulderen da? Når spenningen står i spenn? Når er du trygg nok til å la den slippe? Kanskje pasienten klarer å gi etter i et terapirom, men kan dette ha overføringsverdi til andre settinger, kan det overføres til hjemmesituasjonen? Studentene kan prøve ut retraksjon av skulderen, og av og til vil de kunne kjenne at «nå prøvde jeg å hjelpe til eller nå strittet jeg imot». Det kan også pasientene kjenne, jeg greier ikke å gi fra meg armen til deg, noe som er viktige elementer i å forstå sitt eget reaksjonsmønster. Et annet viktig element er; Hvordan reagerer pasienten på nærhet, hvor langt unna bør terapeuten være? Øker aktiveringen hvis terapeuten nærmer seg for mye? Eller vil pasienten reagere med å bli fjern og tilbaketrukket, mer «frakoblet» situasjonen her og nå? Hvis studentene får innsikt i og erfaring med dette, forstår de at de danner en relasjon med pasienten og at behandling ikke bare handler om at «jeg gjør noe med deg», men at pasienten også må kunne ta imot. Disse reaksjonene kan si noe om hvilke historie de ulike pasientene bærer med seg. Vi lærer opp studentene til å vurdere den andre, men jo tidligere i studiet en begynner å kjenne på de reaksjonene en har selv, kan en lettere forstå hvordan den andres kropp reagerer. Studentene kan få i oppgave å kjenne etter i egen kropp i dagliglivet, hva skjer når de blir redde, når de er glade? Studentene skal gå fra å være operators til være interactors, dvs, de skal ut i et relasjonsyrke. Betydningen av overføring motoverføring, det å bli bevisst 4

egne reaksjoner i samspillet med pasienten, må synliggjøres for studentene, da dette er viktige fenomener i møtet med alle pasientgrupper. Alle som skal bli behandlere bør gå i egenbehandling, den tause kunnskapen kan en ikke lese seg til. En del nye begreper må inn, f.eks. introspeksjon, evnen til å kjenne hva som skjer inne i oss selv. Det er ikke bare ledd og muskler som befinner seg i rommet, hva er det som skjer med oss i møtet med pasientene? Forslag: 1. års studenter skal skrive et refleksjonsnotat om f.eks. da de gikk opp til muntlig eksamen, hvordan var det i deres kropp i denne situasjonen? Gjøre dette enkelt, må få inn det alminnelige i disse reaksjonsmønstrene. Hvis studentene skal kunne spørre sine pasienter Hvordan har du det i kroppen nå? må de selv ha hatt opplevelser om hva det innebærer med økt aktivering i ANS. Veiledernes erfaringer etter studentenes hospiteringsopphold: Fysioterapeutene fra de ulike sykehusene har høsten 2015 og våren 2016 tatt imot totalt 30 studenter til hospitering, fordelt på 8 uker i høstsemesteret og 7 uker i vårsemesteret. En krevende, men givende periode. 3. år studenter har et annet blikk og en annen faglig ballast enn 2. årsstudenter som veilederne vanligvis møter i praksis. For å møte studentenes forventninger måtte veilederne sette dem i gang med en rekke oppgaver, noe som gjorde at perioden ikke kan kalles «hospitering», men mer en praksisperiode der det krevdes mye veiledning. Det er viktig at opplegget er klart og tydelig fra skolens side, hva studentene skal ha satt seg inn i av aktuell teori før hospitering og at skolen kommer med forslag til oppgaver som studentene kan ha i fokus under oppholdet på avdelingen. Pasienter som legges inn akutt i psykiatriske sykehus er svært syke. Her er ofte de basale behov som medisiner, mat og søvn i fokus. Det er nyttig for studentene å se hvor syke mennesker faktisk kan bli, men veilederne ser at det kan være vanskelig å trekke en linje til de pasienter som studentene jobber med til vanlig. Avstanden er stor fra akutt døgnenhet til en poliklinikk. På sykehusnivå vil allmennpsykiatrisk avdeling og DPS-nivå vise en pasientmasse som kan være mer relevant for bachelorstudentene, og hvor man jobber mer prosessorientert. Begrensningen her er at polikliniske pasienter som henvises til fysioterapi gjerne har et komplisert forhold til kroppen, ofte grunnet traumer. Og de ønsker ikke å ha en observatør i behandlingsrommet. De føler at relasjonen til behandler endres, noe som kan skape utrygghet. Dermed kan det fort bli mange timer som studentene ikke får delta i behandlingsopplegg, noe som kan oppleves som «dødtid» av studentene. Oppsummering av gruppediskusjoner mellom studenter, klinikere (psykolog og fysioterapeuter) og lærere. Det er særlig studentenes erfaringer som her presenteres. Vi hadde ikke fått mye forståelse gjennom studiet, der fokus er på muskel og skjelett, på hva det kunne være som plaget pasienten hvis det er noe ekstra med pasienten. Da erfarte vi at det tar noen andre seg av det, vi har ikke ressurser til dette, det var dette inntrykket vi 5

fikk på mange av praksisstedene». «Ved å løfte frem ANS, - der ligger hemmeligheten til å «lese» den andre, dette er normalvarianter, dette burde vært integrert fra 1. studieår». «Hva skjer med nervesystemet, - det er veldig spennende, mange flere studenter synes at dette er veldig spennende, men vi tenker ikke over dette når en begynner å studere fysioterapi, at dette har noe med fysioterapi å gjøre. Veldig få som har tanker om dette, eller vet noe om det på forhånd». «Det med det psykologiske blir for ukjent for oss til tross for at mange har psykiske problemer, men vi klarer ikke å se at vi kan møte mange som sliter med mindre psykiske problemer, - men vi ser bare svart-hvitt eller veldig ekstremt, - det blir litt for skremmende». «Må forstå at dette er normale reaksjoner en vil møte hos veldig mange pasienter. Vi tror at hvis vi bare skal drive med muskel-skjelett behandling, vil vi ikke møte disse problemene». Emne 1 første halvår, da skjer det veldig lite, så tre eksamener etter jul. Fra jul til sommeren, er det veldig travelt. Etikk og kommunikasjon bør knyttes til praksis. «Vi har om CNS på pensum, og kort om det i anatomiundervisningen, men vi gambler på at vi ikke skal bli hørt i dette til eksamen. Vi tenker at dette gjelder ikke de pasientene vi skal jobbe med. Vanskelig å skjønne, da det er lite konkret. Kunnskap herfra må brukes mer inn hele vegen, så blir det ikke så fjernt». I patologien kommer alle store, alvorlige diagnoser, hva med alle som ikke har de svære diagnosene, men som har enklere hverdagsutgave av disse problemene som setter seg i kroppen, - blir de litt borte? «Vi begynner på undersøkelse i emne 4, går så videre med muskel-skjelett, så behandling, da blir CNS borte, - det bør være et hovedpunkt som må følges gjennom emnene og i praksis». «Når vi foretar anamnese; vi ser etter respirasjonen. Vi ser etter respirasjonen også under undersøkelsen i muskel-skjelett, ikke noe mer om andre reaksjoner. Vi må også få drillet inn ANS. Dette omtales ikke i de første emnene, heller ikke i praksis. Det å lære å observere ubevisste reaksjoner, det blir sagt, men vi forstår ikke vitsen med det, - dette er viktig informasjon, men vi lærer ikke dette». «Medstudenter som har fulgt psykiatriske pasienter i 2. klasse (treningskontakt-prosjektet), sier det er veldig spennende når en lærer seg mer om det». «Vi klarer ikke å koble temaer fra psyk og psykiatri til fysioterapi, man er så veldig opptatt av diagnoser i patologien. Gøy å lese om, men dette gjelder ikke kroppen, bare problemer, det blir veldig medisinsk, ikke et menneske med høycostal respirasjon, bare symptomer. Vi skal lære oss å koble alt, men vi klarer ikke å se pasienten, vi tenker så splittet». «Psykologi og fysioterapi, alt det andre i Emne 7 er fysioterapi, men ikke psyken. Vi har om psykomotorisk fysioterapi i emne 7, mot slutten av 2. klasse. Det kommer brått på, og er ukjent tema for de fleste, og det blir ikke trukket inn i resten av undervisningen». «Vi har pediatri, geriatri, men dette er mer likt muskel-skjelett, ikke så fjernt som det med psykologi og psykiatri». «Jeg har hatt en venn som sliter med angst og depresjon i perioder om høsten, mange sliter med dette, det er «små» ting i forhold til de store diagnosene. Det er vel disse pasientene man møter, det tenker vi ikke på. Pasienter med de svære diagnosene tenker en ikke på at er innenfor vårt område, da blir det store kontraster fra det normale til de i psykiatrien. Vi tenker lukket avdeling». 6

«Hva medstudentene vil gå videre med, er ikke psykiatri, da dette er ikke fysioterapi. Det er viktig å vinkle dette inn mot at dette er spennende». «Observasjonspraksis viste oss at de som går på NAV og samtidig hos fysioterapeut, coach eller psykolog, dvs. der fysioterapeuten visste «at det var noe ekstra», ble det fort at fysioterapeuten gjorde noe kroppsbehandling, og så overtok andre terapeuter «det psykiske». «Det har vært et veldig skille på de stedene jeg har vært i praksis, man vet ikke hvordan de har tilnærmet seg de pasientene». «Jeg har ikke erfaring med denne type pasienter. En føler at en mister kontroll, vet ikke hva som skal skje». «Vi vet at terapeuten må tilpasse seg til pasientens reaksjoner, dvs. signaler via ANS, - vi ser det, hva gjør vi med det? Tenker kanskje ikke over at han svetter, det at man reagerer må ufarliggjøres. Det går an å spørre om ryggliggende stilling er ubehagelig for pasienten, finne noe han kan mestre». «Jeg skulle ønske noen hadde forklart disse prosessene for meg. Pasienten kommer med smerter, ellers var alt ok. Kan du fikse det? Mange pasienter har samme forventning. Noen setter seg helt på bakbena, kan ikke forstå at når de har vondt i kroppen, så kan det være stress eller noe annet som skjer». «Hva skal vi si, jeg vet hva jeg kan gjøre, piggball eller kroppsavgrensende grep. Men hvordan presentere det? Det må skape mening, ellers mister en motivasjonen». «Kroppen er jo en helhet, men det blir lett oppdelt. Hvordan klare å se det i en sammenheng, at det er prosesser i hjernen, ikke noe åndelig vi skal ha fokus på i en liten periode i 2. klasse. Anatomi, fysiologi, patologi bør integreres mer i muskel-skjelett, kunne integreres i massasjedelen. Vi er innom ANS, vi må gå litt mer inn her». «Pasient- terapeutmøtet er en prosess som skal gå over mer enn en gang. I starten med undersøkelsen leter en etter småting, ser ikke mennesket som en helhet. Vi er ekstremt opptatt av småting, ikke andre elementer. Men vi må jo lære dette også». «Noen pasienter har veldig mange problemer. Vi prøver å starte veldig åpent, men det er sjelden bare èn ting som er problemet. Det er grenser for hvor mye en klarer å ta inn i løpet av en undersøkelse, det krever trening for å klare å se. Vi kan glemme personen for diagnosen, vi forbereder oss på det som står på rekvisisjonen. Kan fort bli at en kommer for skulderen, men så nevner pasienten mer, det er ofte skummelt. Det trygge er det vi er skolert på, får casus som er spikret, og som brukes til eksamen. Vi vet akkurat hva vi skal gjøre, vi blir helt satt ut hvis det avviker noe. En merker det når det er personer der vår behandling ikke går like lett, da blir det utrygt å møte pasienten». «Massasje er det første vi starter med, ingen kjenner hverandre, så skal vi kle av oss, og opp på massasjebenken. Det blir veldig intimt. Vi lærer oss sjøl å kjenne veldig fort. Vi blir satt i vanskelige situasjoner helt fra starten av studiet, så skal man forholde seg til dette. Noen roper, «se de svetter på ryggen». Vi er jo personer vi også, vi bærer jo også med oss en bagasje». «I praksis hører vi at «massasje, det er vi ferdig med». Før man begynner på Fysio tenker en at massasje er fysioterapi, men det skal ganske mye til før vi gir massasje, selv om det er dette pasientene etterspør. Praksisfeltet gir inntrykk av at massasje er ute, men pasientene sier «det 7

er ingen som tar på meg lenger.» Pasientene etterspør massasje, og det er der vi kan få informasjon fra ANS». «Best mulig oppbygging av studiet ville kanskje være å slå sammen undersøkelse og behandling mer i hverandre. Vi lærer undersøkelse, men hva så? Vi begynner på scratch etter ferien. Dessuten er det forskjellige krav til eksamen, ulike tester på hva studentene må kunne. Når alle øver til eksamen, ser en at andre kan noe emnet. Det er dårlig sammenheng mellom undervisning i undersøkelse og behandling, vi skulle hatt mer ferdighetstrening». «Patologien i 3. semester, det blir for mye teori. Vi er veldig fornøyd med emne 7, vi har respekt for lærerne som holder undervisning på høyt nivå, men det er ekstremt stort. Viktig at lærerne er disponible for studentene». «ROK er skrekken; det er så ukjent, ROK og anamnese er natt og dag, tenker vi. Tenk om jeg må ta en ROK, - tenker at det er så vanskelig. Er det fordi det knyttes til alvorlige casi, relatert til alvorlig sykdom?» «Tenker at det er mer alvorlig enn det er. Tenker ikke på det når du tar en anamnese, men ROK, - skal gjøres på en annen måte. Tenker at det er ukjent, så annerledes». «Jeg har prøvd ROK, det er ikke så vanskelig, det er vanlig fysioterapi». «Vi blir kastet ut i anamnese i første periode, men ROK har vi ikke i første praksis, vi ser på dette som noe annet». «ROK bør integreres bedre, vi kunne lært ROK i samme slengen som f.eks. Trendelenburg. Alt skal skje i løpet av 1,5 uke i Emne 7, - da kommer alt, det blir for mye!» «Enten legge ned psyk-delen eller integrere den bedre!» Vi trenger mer kunnskap om: 1) Hva traumer av ulike slag, så som overgrep, vold, tortur og krig kan gjøre med et menneske. 2) Hvordan opplevelser her og nå kan trigge gamle sår, også gjennom det som skjer ute i samfunnet. 3) Hvordan samtale med pasienter som har med seg en traumatisk forhistorie. Hva skal en spørre om? Hvordan kan en etablere en relasjon der gjensidig forventningsavklaring er klarlagt? 4) Hvor og med hvem kan fysioterapeuter samarbeide når de får pasienter med traumatisk forhistorie? Lage oversikt over de muligheter som finnes på ulike nivåer i behandlingskjeden. Oppsummering av Refleksjonsnotater skrevet av studenter på bakgrunn av hospitering i psykiatriske sykehus. Studentenes forforståelse av hva det vil si å være innlagt på psykiatrisk sykehus har endret seg, de har erfart at mye av det pasienten strever med, ikke er «pasientens egen feil», men ofte oppstått p.g.a. traumatiske forhistorier. De har fått innblikk i mange triste historier, de har erfart hvordan mennesker i psykose kan være glimtvis til stede, men så forsvinne mentalt. De har møtt pasienter som har hatt smerter overalt, og det kan være vanskelig for dem å forstå hvor vondt det kan være å bevege seg, og hvor mye angst pasienten kan ha for å bevege seg. De har møtt mennesker som var innesluttet, hadde mye angst, var deprimert eller utagerende, men studentene har også erfart at det kan være vanskelig å skille mellom hvem som var 8

pasienter og hvem som var personalet. De har erfart at noen pasienten kan være skremmende, at det er stor grad av uforutsigbarhet og at det kan være lite som skal til før pasienten reagerer med utagering. Før var jeg ganske engstelig for psykiatriske pasienter, men etter denne praksisen så har min komfortsone blitt større. Jeg kunne til slutt slappe av med pasientene og føle meg trygg. Det var inspirerende å være på dette sykehuset, og det at vi fikk følge fysioterapeuten i hennes arbeid var utrolig spennende, interessant og lærerrikt. Det vi hatt av undervisning rundt psykiatri, psykomotorisk fysioterapi og ROK på skolen har vært interessant, men det settes i en mye mer forståelig og anvendbar sammenheng når man får se det i praksis. Det jeg har sett, hørt og opplevd i denne praksisen vil jeg ta med meg videre som en generell bevissthet om at mennesker og pasienter er mer sammensatt enn den diagnosen de har fått. Jeg kjenner meg mer åpen for og inspirert til å drive med fysioterapi på en mer helhetlig måte enn før. Den praksisen har vært nyttig for å få erfaring med denne typen pasientgruppe, og har definitivt vært med på å gjøre teorien fra enheten fysioterapi i psykisk helsearbeid mer forståelig. Jeg har observert hvordan psykisk helse kan gi utslag i kroppen og definitivt fått med meg noen verktøy jeg kan ta med meg videre. Vi har hatt flere lærerrike diskusjoner og refleksjonssamtaler med pasientene etter behandling. Disse erfaringene tror jeg ville vært vanskelig å gjøre på noen annen måte enn praksis, og på det grunnlaget vil jeg anbefale å gjøre det til en del av utdanningen. Ulempen med praksisen har vært en del dødtid. Det har vært ulike årsaker til dette, som at pasientene ikke ønsker å observeres av studenter eller at pasientene er opptatt med annen behandling. Videre tror jeg det hadde gitt et bedre innblikk i psykiatrien dersom alle praksisdagene kom rett etter hverandre og vi da ville fått mer kontinuitet, blitt bedre kjent med psientene og sett hvordan en uke ser ut for dem. Samtidig har vi ved å ha vært der i tre uker observert hvordan noen pasienter kan bli bedre over tid. Alt i alt har det vært en positiv erfaring som jeg kan ta med meg videre. Studentene var særlig fornøyd når veilederne klarte å inkludere dem faglig, dvs. at de ble tatt med på morgenmøter, på behandlersamtaler og når de har diskutert faglige problemstillinger med veilederne, gjerne i etterkant av individuelle pasientbehandlinger. De var fornøyd med å ha fått lede grupper og ha fått være alene med pasienter. De hadde også hatt stort utbytte av å observere tverrfaglig samarbeid og behandling. Avsluttende refleksjoner. Møte med pasienter som har definerte psykologiske/psykiatriske plager og lidelser har gjort at studentene har erfart sammenhengen mellom psykiske og fysiske reaksjoner, samt gitt studentene mer innsikt i og kunnskap om hvordan individuell, medfødt sårbarhet/robusthet og opplevde livshendelser kan gi reaksjonsmønstre som kan føre til både somatiske og emosjonelle plager og lidelser. Vi foreslår at dette bør være gjennomgående og grunnleggende kunnskap i undervisningen på bachelorstudiet i fysioterapi. Det er viktig å kunne se det allmenne i kroppslige uttrykk for emosjonell belastning og opplevd negativt stress, og ikke knytte slike reaksjoner for tett til «psykiatri» eller «psykisk helsearbeid». Vi foreslår at samarbeidet mellom kollegaer som arbeider på psykiatriske avdelinger, ved DPS og BUP og ved Fysioterapeututdanningen ved HiOA økes, både ved at fysioterapeuter fra klinisk virksomhet kommer inn i undervisningen på Høgskolen og redegjør for sine 9

erfaringer, og ved at hospiteringsmulighetene for studentene opprettholdes eller økes. Hospiteringsopphold i akuttpsykiatriske sykehus synes å gi mindre læringsutbytte for bachelorstudentene, da denne delen av fagfeltet forutsetter spesialisert kunnskap utover bachelorstudentenes faglige nivå. Kirsten Ekerholt og Hilde Sylliaas HiOA, 26.09.2016. 10