Hvordan påvirker taus kunnskap innovasjon?

Essay i vitenskapsteori Vestnorsk Nettverk forskerutdanningen 10 stp Antall ord: 4700 Hvordan påvirker taus kunnskap innovasjon? Kristin Løseth Høgskulen i Sogn og Fjordane 2008

Hvordan påvirker taus kunnskap innovasjon? Selv om dette essayet hovedsaklig handler om taus kunnskap er det inspirert av Siri Meyers bok det innovative mennesket som kom ut i 2008. Her kritiserer kunsthistorikeren det enorme fokuset på og bruken av ordet innovasjon i samfunnsdebatten. Hun bruker en humanistisk innfallsvinkel i sin behandling av innovasjonsbegrepet, og utfordrer innovasjonsteoretikere for det hun anser som forsøk på å prøve å skape kreativitet. Meyer skriver lekent med reflektert om et begrep hun assosierer med det kreative og nyskapende. Det er individets kreative evner som står i sentrum i Det innovative mennesket. Selv jobber jeg med innovasjonsbegrepet i forbindelse med et forskningsprosjekt innen naturbasert reiseliv. Jeg undersøker hvilke faktorer som påvirker innovasjon i små bedrifter som tilbyr kommersielle aktiviteter i naturen. Siden dette er firma med få ansatte spiller gjerne en kreativ entreprenør hovedrollen, men jo flere ansatte jo mer virker også kollektive drivkrefter inn på firmaenes evne til innovasjon. Ideer, kunnskap og kompetanse bygges opp i et firma over tid gjennom prosesser organisasjonsteoretikere er opptatt av, men som Meyer ser bort i fra i sin utforsking av innovasjonsbegrepet. Det er påfallende at det sosiale aspektet ved innovasjon er helt fraværende i boka. Selv om Meyer har rett i at en vanskelig kan skape kreative ideer på bestilling, jobber organisasjonsteoretikerne ut i fra tanken om at en kan gjøre noe med kunnskapsprosessene i en bedrift og dermed legge til rette for at nyskapende ideer både skal komme til overflaten og kunne få gjennomslag som økonomisk lønnsomme innovasjoner. Et begrep som går igjen i denne litteraturen er taus kunnskap. Det innovative mennesket gir også flere pekepinner til epistemologien, og trekker særlig fram betydningen av personlig kunnskap som vanskelig lar seg artikulere. Jeg vil ta opp denne tråden og nyansere hvordan kunnskap som i utgangspunktet er ikke-verbal kan virke inn på innovasjonsprosessen. Jeg vil dermed prøve å legge til noen dimensjoner jeg syns manglet i Meyers bok gjennom å svare på spørsmålet hvordan påvirker taus kunnskap innovasjon? Et utfyllende svar på problemstillingen krever at jeg beveger meg i grenseland mellom organisasjonsteori og epistemologi. Jeg vil ta utgangspunkt i organisasjonsteori i 2

redegjørelsen av innovasjonsbegrepet og for å forklare hvorfor kunnskap har blitt en viktig del av teori om innovasjon. Deretter vil jeg bevege meg over i epistemologien for å gå mer i dybden på det sentrale begrepet taus kunnskap. Kunnskap som en vanskelig kan uttrykke verbalt har blitt diskutert fra flere vitenskapsteoretiske perspektiv, men jeg vil hovedsakelig bruke ungareren Polanyi sitt begrep om tacit knowing som grunnlag for å utdype ulike perspektiv ved underforstått, erfaringsbasert kunnskap. Til slutt vil jeg bevege meg mot organisasjonsteorien igjen for å se nærmere på hvorfor kunnskapens tause dimensjon har fått en viktig rolle innen dagens teorier om innovasjon. Hva er innovasjon? Det norske samfunnet kan sies å være gjennomsyret av krav til fornyelse og nyskaping, der innovasjon er et trendord som blir brukt i svært forskjellige kontekster (Meyer, 2008). Denne folkelige måten å bruke innovasjonsbegrepet på har gradvis fjernet seg fra den originale forståelsen. Joseph Schumpeter var det første som beskrev hvilke rolle innovasjon har i økonomiske og sosiale endringsprosesser. Han forklarte økonomisk utvikling som en prosess karakterisert av kvalitative endringer, drevet fram av innovasjon. Schumpeter definerte innovasjoner som nye kombinasjoner av eksisterende krefter og ressurser, og skilte mellom ulike typer av innovasjoner: nye produkter, nye produksjonsmetoder, nye råmaterialer, nye markeder og nye måter å organisere produksjonen på (Schumpeter, 1961:66). Innovasjoner kan dermed ses på som de første forsøk på å få nye ideer til kommersielle produkt eller prosesser ut i livet (Fagerberg, 2005) og disse ideene og endringene de fører til kan være av ulik karakter. Store, nye innovasjoner som kan endre en hel industri kalles gjerne revolusjonære innovasjoner. Disse kan være imponerende og banebrytende, men er sjeldne. Vanligere, og også kanskje viktigere, er de gradvise, steg-for-steg endringene som foregår ettersom en industri utvikles. Disse gradvise forbedringene kan også bli byggeklosser for større endringer. Selv om innovasjoner karakteriseres av endring og noe nytt, er de resultat av allerede eksisterende ideer, ferdigheter, kunnskap og kompetanse. I dag brukes innovasjonsbegrepet gjerne om alt som er kreativt og nytt i ulike sammenhenger, noe som nok har ført til en betydelig utvanning av begrepet. Shumpeter selv trakk et tydelig skille mellom oppfinnelse (engelsk invention) og innovasjon. Han bruker begrepet oppfinnelse om de kreative ideene, 3

og mener at det kreative elementet ikke fortjener stor plass innen økonomisk teori fordi ideene i seg selv ikke er nok: As long as they are not carried into practice, inventions are economically irrelevant. And to carry any improvement into effect is a task entirely different from the inventing of it, and a task, moreover, requiring entirely different kinds of aptitudes. (Shumpeter, :88) Det kreative elementet er dermed en liten del av en lengre innovasjonsprosess. Ideer er det gjerne nok av, men det utfordrende ligger i å skape lønnsomhet ut av det nye. En ung venn av meg har stadig nye ideer for hvordan han kan bli rik. Noen av ideene er svært kreative og nyskapende, men samtidig illustrerer de gang på gang hvor lang veien er fra ideer til innovasjon er. Mens Meyer i sin analyse legger mest vekt på selve idefasen, har tiden før blitt viet stor oppmerksomhet innen organisasjonsteori; det er her en kan påvirke blant annet kunnskapsressursene i et firma eller en organisasjon og det er her betydningen av taus kunnskap særlig blir vektlagt. Kunnskap som ressurs Interessen for kunnskap som ressurs har økt betraktelig de siste tiårene. Med en akselererende globalisering og teknologisk utvikling stiller samfunnet nye krav til raske endringer og omstillinger. Maskiner og samlebånd er fortsatt viktige, men stadig flere arbeidsplasser stiller krav om kunnskap og kompetanse for å drive utviklingen av ny teknologi, nye produkt og nye produksjonsmåter videre. Mens kunnskap før ble regnet som en av flere viktige ressurser nødvendig i vareproduksjon sammen med arbeidskraft, kapital og eiendom, blir kunnskap nå tildelt en sterkere rolle som katalysator for utviklingen. Slike endringer var det som fikk organisasjonsteoretikeren Drucker til å lansere begrepet Kunnskapssamfunnet i 1993. Utviklingen gjenspeiles også innen økonomisk teori, der kunnskapsledelse, eller knowledge management, har vært et eget tema siden tidlig på 90-tallet. Med japanerne Noanaka og Takeuchis bok The knowledge creating company. How Japanese companies create the dynamics of innovation (1995) fikk kunnskapens betydning som konkurransefortrinn for alvor oppmerksomhet både fra næringslivet og akademikerne (von Krogh et al, 2000). Boka, som har blitt en klassiker, undersøker hvordan kunnskap kan skapes i bedrifter. I prosessene som 4

beskrives står begrepet taus kunnskap sentralt for å oppnå økt innovasjonsevne. Jeg vil komme tilbake til The knowledge creating company senere i essayet. Årsaken til det økte fokuset på praktisk kunnskap, såkalt know-how, eller kunnskap som ikke lar seg artikulere, er tanken om at denne type kunnskap kan være et konkurransefortrinn. Ettersom den eksplisitte kunnskapen blir mer tilgjengelig gjennom kunnskapsinstitusjoner og internett, får den tause kunnskapen økt betydning når det nye og unike skal skapes (Maskell & Malmberg, 1999:172). Å erkjenne verdien av taus kunnskap er dermed en kjerneutfordring i en bedrift som er avhengig av kunnskapsutvikling. (vonkrogh et al, 2000:21) Taus kunnskap har dermed fått stor betydning i teorier om kunnskap i organisasjoner. Men hva ligger egentlig i begrepet og hvorfor har det fått en så viktig rolle i forhold til innovasjon? Taus kunnskap Bakgrunnen for diskusjoner om taus kunnskap er gjerne erkjennelsen av at vi ofte handler, tenker og vurderer ut i fra kunnskap det er vanskelig å sette ord på. Vi øver opp ferdigheter som for eksempel å stå på ski, men har problemer med å sette ord på hvordan vi holder balansen. Samtidig er det mye vi tar for gitt når vi møter våre omgivelser, små og store ting vi har erfart og som danner en bakgrunn eller horisont (Grimen, 1999) som former våre valg og våre oppfatninger. Denne personlige horisonten er i hovedsak ikke artikulerbar. Ser vi til vitenskapsteorien har det underforståtte og erfaringsbaserte ved vår kunnskap lenge vært et tema med mange innfallsvinkler. Interessen for et videre kunnskapsbegrep i nyere tid kan nok likevel først og fremst ses som en reaksjon på den gjennomslagskraft de logiske positivistene fikk i den vestlige verden (Johannessen, 1999). Tanken om at all kunnskap skal kunne formuleres språklig og belegges med empiriske metoder fikk stor innflytelse. Teorien virket enkel og overbevisende. Likevel var det flere som stilte spørsmål ved denne tydelige avgrensing av hva viten eller kunnskap er. Hva med verdiene våre? Hva med moralske spørsmål og med ferdighetene våre? Grimen (1999) kan spore tre ulike perspektiv eller retninger som alle oppfatter kunnskap som noe mer enn det vi språklig kan artikulere. Den første er fenomenologien, der navn som Husserl, Heidegger og Merleau-Ponty vektlegger våre hverdagslige erfaringer og vaner. Her 5

er vår forståelse av verden mer knyttet opp mot de erfaringer vi har gjort oss i møte med omgivelsene, enn det å kunne mange fakta og regler for å relatere disse til hverandre (Dreyfus & Dreyfus, 1986) Den andre retningen, Wittgenstein-pragmatikken, vil jeg gå litt nærmere inn på for å illustrere en annen innfallsvinkel til spørsmålet om uartikulerbar kunnskap. Wittgenstein-pragmatikken tar utgangspunkt i Wittgensteins hovedverk Philosophische Untersuchungen fra 1953. Basert på Johannessens tolkinger (1999) av Wittgensteins senfilosofi vil jeg først gå inn på Wittgensteins praxisbegrep og hvordan dette står i sammenheng med uartikulerbar kunnskap. I Wittgensteins senfilosofi står anvendelse av regler og de brukssituasjoner dette skjer sentralt. Han ser bort i fra at det er korespondansregler som skaper meningsrelasjon mellom språk og virkelighet fordi en og samme regel kan følges på ulike måter. Bruken av regler knytter han dermed opp mot handling eller det man gjør, og denne sammenhengen mellom regelbruk og handling kaller han praxis. Å lære seg et språk er mer enn bare å lære seg ord og syntaktiske regler, men innebærer å lære seg et enormt stort omfang av situasjoner der språket anvendes på ulikt vis(ibid). For å kunne anvende språket må man kunne forstå brukssituasjonen. Wittgensteins praksisbegrep retter dermed fokus mot de meningsskapende elementene i bruk av språk. Å forstå et begrep handler dermed om at man mestrer de måter å handle på som begrepet bærer i seg. Denne kunnskapen kommer til uttrykk i det vi gjør, og kan ikke artikuleres. Praksiskunnskap kan uttrykkes gjennom å bli praktisert. Praxiskunnskap visar seg med andre ord dels som en ferdighet når det gjelder å bruke utsagn, og dels som en viss fortrolighet med de forhold som utsagnene sier noe om (Johannessen:1999:39) Den tredje retningen er den jeg oftest finner henvisninger til i organisasjonsteorien, og er basert på ungareren Polanyis hovedverk personal knowledge og the tacit dimension. Det er i all hovedsak Polanyis kunnskapsbegrep som går igjen når den tause kunnskapens betydning for innovasjon diskuteres, derfor vil også hans analyser vektlegges her. Dette betyr ikke at jeg mener de andre perspektivene på taus kunnskap er av mindre betydning. Tvert imot kan nok teorier om kunnskap i organisasjoner ha mye å hente i nærmere studier av Wittgensteins praksisbegrep eller Heideggers livsverd. Polanyis utgangspunkt var observasjonen av at vi kan vite mye som vi ikke greier å uttrykke verbalt, og en klassisk setning fra boka the tacit dimension er we can know more than we can 6

tell. Som eksempel viser han blant annet til hvordan vi gjenkjenner ansikt uten å si hvordan vi er i stand til å kjenne det igjen. Polanyi brukte begrepet tacit knowing for å forklare dette uartikulerbare. Ordet tacit kan ikke direkte oversettes til taus, men heller til underforstått eller underforliggende. Polanyis analyse av taus kunnskap har nær tilknytning til gestaltpsykolgien. Gestaltpsykologien hevder at vi er i stand til å kjenne en helhet ved å integrere vår kjennskap til delene selv om vi ikke er i stand til å identifisere disse delene. Men der gestaltpsykologien beskriver en prosess der persepsjonen av en helhet spontant ordnes, beskriver Polanyi denne prosessen som en aktiv forming av erfaring for å nå kunnskap. Det er gjennom forming eller integrering, denne tause evnen, at vi oppdager kunnskap som vi deretter kan holde for sann. Den tause kunnskapen ligger dermed i evnen til å integrere enkeltelementer til en bevisst helhet. Denne strukturen finner Polanyi i både intellektuell kunnskap og kunnskap av mer praktisk art. Strukturen består av to ledd, der vi retter oppmerksomheten fra det første leddet for å rette den mot det andre leddet: Vi kjenner det første leddet bare ved å bruke kjennskapen vi har til det, for å rette oppmerksomheten vår mot det andre. (Polanyi, 1966:21). Når vi møter et kjent ansikt retter vi oppmerksomheten fra de enkelte ansiktstrekkene og mot ansiktet. Det første leddet, som består av delene, kalte han det proksimale, mens det andre, som vi retter oppmerksomheten mot, er det distale. Et annet eksempel er bruk av verktøy. Skal en bruke en hammer til å slå inn en spiker fokuserer man oppmerksomheten mot spikeren som skal slås inn, ikke på hvordan man holder hammeren. Når Polanyi skriver om den tause kunnskapens struktur, beskriver han en taus evne som kommer til uttrykk både gjennom å kjenne igjen ansikt, i vitenskapelig og kunstnerisk aktivitet, diagnostisering, sportslige og kunstneriske evner (ibid.): De to aspektene ved det å kunne eller vite noe har den samme strukturen, og ingen av dem finnes uten den andre. (s.18). Den felles grunnstrukturen for all kunnskap som Polanyi beskriver, blir kritisert av blant annet Johannessen (1999) for å være gi et forenklet bilde av virkeligheten. Johannessen mener at det å gjenkjenne et ansikt handler om kunnskap om det partikulære i omgivelsene, mens for eksempel det å anvende en ny vitenskapelig teori krever at en evner å se ulike begrep i sammenheng og på et abstrakt plan. Han kritiserer derfor Polanyi for å slette alle viktige skille mellom ulike kunnskapssituasjoner. 7

Taus kunnskap er et vanskelig begrep å få tak på. Er det slik at deler av vår kunnskap absolutt ikke lar seg uttrykke verken verbalt eller gjennom andre typer artikulasjonsmodi? I sin diskusjon av begrepet stiller Grimen (1991) opp tre ulike tolkinger av hva taus kunnskap er. Jeg velger å gå inn på disse tolkingene fordi en kan gjenfinne enkelte av dem i teori om taus kunnskap og innovasjon som jeg skal inn på senere. Grimens første tolking går på at taus kunnskap er viten som vi bevisst velger å ikke utrykke eller eventuelt underartikulerer. Han kaller dette for tesen om bevisst underartikulering. Den andre tolkingen legger vekt på at bakgrunnen eller horisonten for våre handlinger inneholder språklige element som vi ennå ikke har artikulert språklig. Det handler om ting vi tar for gitt eller ikke tenker på i vår daglige handling og tenking. Kunnskapen vår utgjør et stort og uoversiktlig system og den enkelte kan bare ha reflektert oversikt over visse deler av systemet på et gitt tidspunkt. Siden ingen av oss kan ha oversikt over og artikulere vår totale viten mener Grimen vi er regionalister epistemologisk sett. Han kaller derfor denne tolkingen epistemologisk regionalisme. Innenfor denne tolkingen vil i prinsippet alle spesifikke, konkrete kunnskapselement kunne uttrykkes verbalt. Den tredje tolkingen innebærer at det finnes konkrete kunnskapselement som i prinsippet ikke kan uttrykkes verbalt. En slik tolking mener Grimen innebærer at det er et gap mellom det vi kan erfare både fysisk og kognitivt på den ene siden og det vi kan uttrykke verbalt på den andre siden. Dette kaller han den sterke tesen om taus kunnskap, og den innebærer videre at den kunnskapen som ikke kan artikuleres verbalt kan artikuleres på andre måter, f.eks gjennom handlinger. Vi kan vise hva vi kan der ordene ikke strekker til. Kunnskapen kan gi seg til uttrykk gjennom ulike artikulasjonsmodi (Ibid, s11). I sin diskusjon av dette temaet henviser Kollbotn (2007) til Janik (1988) som mener det er to typer kunnskap som ikke lar seg artikulere verbalt. Det ene er sanseerfaringer som en kan gjenkjenne når en først har opplevd dem, men som en ikke kan beskrive presist verbalt. Det andre er regelfølgende atferd. I regelfølgende aktivitet handler det om å se analogier mellom situasjoner, og handle ut i fra en erfaring en selv tar for gitt. Et eksempel fra idrettsverden kan være at om man har hoppet mye på trampoline så er det også lettere å bli flink til å stupe. Når kroppen er i lufta er det noe den erfarne kan som vanskelig lar seg uttrykke. 8

Taus kunnskap og innovasjon Polanyis begrep om taus kunnskap har hatt stor påvirkning på teori om kunnskap i organisasjoner generelt og mer spesifikt til innovasjon (von Krogh, 2000). I det følgende vil jeg nevne tre ulike perspektiver som alle viser en sammenheng mellom taus kunnskap og innovasjon. De to første ser utviklingen av taus kunnskap som en positiv forutsetning for innovasjon, mens det siste perspektivet trekker fram at våre rutiner og vante måter å gjøre ting på også kan hemme innovasjonsevnen. 1. Taus kunnskap kan knyttes direkte til innovasjon. Enkelte teorier ser en direkte sammenheng mellom taus kunnskap og innovasjon. I tidligere nevnte The knowledge creating company argumenterer Nonanka og Takeuchi for at måten japanske firma håndterer sine tause kunnskapsressurser på kan forklare firmaenes stadige evner til nyskaping. Jeg vil gå nærmere inn på deres teori fordi den er et godt eksempel på hvordan Polanyis begrep blir brukt til å forklare innovasjonsprosesser. Nonaka og Takeuchi mener å se en helt annen vektlegging av kunnskapens ikke-artikulerbare element i den østlige kulturen i forhold til vesten. Nonaka og Takeuchi legger Polanyi sitt begrep om taus kunnskap til grunn for sine teorier, men mener ikke at denne typen kunnskap i seg selv vil føre til nytenking og nyskaping. Det må være en dynamikk til stede slik at det kan foregå kunnskapsproduksjon (engelsk: knowledge creation). Deres hovedpoeng er at ny kunnskap skapes og utvides gjennom en sosial interaksjon mellom taus kunnskap og eksplisitt kunnskap. I denne bearbeidingen og omformingen som de kaller knowledge conversion skapes noe nytt. Teorien hviler dermed på forutsetningen om at taus kunnskap kan gjøres eksplisitt. Disse prosessene, omformingen fra taus til eksplisitt kunnskap, kan hjelpes fram ved bruk av metaforer, analogier, begrep, hypoteser eller modeller (Nonaka og Takeuchi, 1995: 64). Ut i fra hypotesen om at ny kunnskap skapes i interaksjonen mellom taus og eksplisitt kunnskap kan en sette opp fire ulike typer kunnskapsomforminger: 1. Fra taus kunnskap til taus kunnskap (sosialisering) 2. Fra taus kunnskap til eksplisitt kunnskap (eksternalisering) 9

3. Fra eksplisitt til eksplisitt kunnskap (kombinering) 4. Fra eksplisitt til taus kunnskap (internalisering). (Ibid, s62). Av de fire ulike måtene kunnskap omformes på vektlegger Nonaka og Takeuchi omformingen fra taus til eksplisitt kunnskap. Det er i denne prosessen elementer av den tause kunnskapen kan gjøres om til nye artikulerbare begreper; externalization holds the key to knowledge creation, because it creates new, explicit concepts from tacit knowledge. (Ibid, s.66). Gjennom felles bestrebelser for å uttrykke det som i utgangspunktet er uartikulerbart kan en forme nye begreper ut av de metaforer, demonstrasjoner av ferdigheter eller analogier en benytter. I artikkelen The knowledge creating company (1991) gir Nonaka et eksempel som har blitt en klassiker på denne eksternaliseringsprosessen. Produktutviklere i et japansk elektronikkselskap hadde problemer med å få til en god brødbakermaskin. Det utfordrende var å få maskinen til å kna deigen skikkelig, de endte stadig opp med brød som var harde utenpå, men uferdige inni. Den ene software utvikleren fikk ideen om å se hvordan kokken på et gitt hotell i Osaka bearbeidet deigen, denne kokken hadde rykte på seg for å lage byens beste brød. Software utvikleren jobbet med kokken en periode, observerte hvordan han bearbeidet deigen og prøvde å etterligne metodene. Den nyvunne kunnskapen ble så brukt til å videreutvikle maskinen. Kokken strakk mye i deigen under bearbeidelsen, noe ingeniørene etterlignet maskinelt ved å sette inn pinner som drog i deigen under knaingen. Den nye brødbakermaskinen ble en salgsvinner. I eksempelet blir den tause kunnskapen som sitter i hendene på ekspertkokken brukt som modell for utviklingen av brødbakermaskinen. Ingeniørene må, i samråd med kokken, sette ord på hvordan deigen bearbeides og problematisere bevegelsene. Gjennom å bruke modellen aktivt og sette bevegelsene i system blir grunnlaget lagt for utviklingen av et nytt produkt. At disse bestrebelsene er felles er et viktig poeng. Hele modellen er bygget opp rundt samhandling og interaksjon. Omforming av kunnskap er alltid en sosial prosess mellom individ og ikke i et individ, noe som begrunnes med at an individual is never isolated from social interaction when he or she perceives things. (ibid, s.61). Omformingen fra taus til eksplisitt kunnskap handler om å finne måter å uttrykke ting på, å gjøre sin personlige kunnskap tilgjengelig for andre. Dersom metaforer og modeller ikke får andre til å forstå det en prøver å uttrykke, har det ikke foregått en eksternaliseringsprosess. 10

Et slikt perspektiv står i sterk motsetning til Meyers syn på utviklingen av det nye, der hun vektlegger individets kreative skaperevner. For henne er det individet som er utgangspunkt for nyskaping, mens Nonaka og Takeuchi ser sosiale prosesser som en nødvendig forutsetning for nyskaping. Når det er sagt, legger Nonaka og Takeuchi også vekt på at en må utvikle kunnskap på individnivå samtidig. Akkumuleringen av kunnskap hos den enkelte må til for å få utbytte av kunnskapsomformingen. Ny kunnskap begynner hos individet, men selve omformingen fra taus til eksplisitt kunnskap skjer mellom mennesker når en skal prøve å uttrykke dette, og det er her nye begreper og ny eksplisitt kunnskap blir skapt. Nonaka og Takeuchi baserer seg på en tolking av taus kunnskap som ligger nærme Grimens begrep om epistemologisk regionalisme. Under de rette betingelsene kan taus kunnskap innen alle felt gjøres artikulerbar. Det er i prinsippet ingen spesifikke kunnskapselementer som ikke lar seg artikulere. Nonaka og Takeuchis teori hatt stor innflytelse på forskning rundt taus kunnskap og innovasjon. Teorien gir et forholdsvis rett-fram, men kanskje noe forenklet, bilde av hvordan kunnskapens ikke-språklige element kan gjøres språklig og føre til nyskaping 2. Taus kunnskap og det geografiske perspektiv. En annen måte å oppfatte forholdet mellom taus kunnskap og innovasjon på er at know-how og kunnskap som ikke lar seg lett artikulere har en mer indirekte funksjon i fornyelsesprosesser. Kunnskap regnes som en viktig ressurs og firma eller organisasjoner som ønsker å være innovative legger vekt på kunnskapsutvikling innen sine kunnskapsfelt. I dag er den eksplisitte kunnskapen forholdsvis lett tilgjengelig gjennom kunnskapsinstitusjoner og nye kommunikasjonskanaler. Det er, i hvert fall i teorien, lett å få tak i informasjon om et saksfelt, instruksjoner for hvordan ting kan settes sammen eller utføres. Siden taus kunnskap assosieres med ferdigheter og know-how er den ikke like lett å overføre over geografiske avstander som den eksplisitte, formaliserte kunnskapen. Innen litteratur jeg finner på dette feltet blir taus kunnskap regnet som en del av vår kunnskap som kan overføres, men at effektiv overføring krever nærhet og samhandling. Ferdigheter og praktisk innsikt kan for eksempel overføres ved å bruke eksempler og demonstrasjon. På denne måten blir praktiske ferdigheter, taus kunnskap, overført fra en person til en annen gjennom prosessen som Nonaka og Takeuchi kaller sosialisering. Slik blir praktisk know- 11

how, knyttet til lokalitet. Enkelte geografiske områder utvikler et høyt kompetansenivå innen et spesielt fagfelt, der kunnskapen er ilagt mening gjennom de sosiale prosesser og den institusjonelle konteksten den ble utviklet innenfor (Asheim og Gertler, 2005). Dermed kan utvikling av taus kunnskap være en del av forklaringen på at noen områder er mer innovative enn andre. En slik forklaringsmodell står også fjernt fra det innovasjonsbegrepet Meyer uttrykker i Det innovative mennesket; også her blir sosiale aspekt ved kunnskapsutvikling og innovasjon vektlagt Et mye brukt eksempel i Norge er møbelindustrien på Sunnmøre. Selv om folk i de små sunnmørsbygdene har ulik tilknytning til møbelindustrien, så er det samlet sett en kompetansebase i bygdene, som gjør det svært vanskelig å skulle flytte produksjonen. Kunnskap om materialbruk og produksjonsmåter er gjerne kunnskap som sitter i hendene, og som ikke er enkel å overføre til et annet sted og en annen kultur. Høy kompetanse trenger likevel ikke bety høy innovasjonsaktivitet. Det må også finnes en vilje til endring, eller det Nonaka og Takeuchi kaller commitment for å skape noe nytt. De ansatte må ha et personlig engasjement for å delta i innovasjonsprosessene. Innen litteratur om geografiske perspektiver på innovasjonen blir ikke taus kunnskap sett på som en direkte forutsetning for nyskaping, men som del av en bakgrunn, et ressursgrunnlag. Skal man bygge opp kunnskapsressursene må en se kunnskap i et brett perspektiv. Selv om taus kunnskap som begrep gjerne brukes temmelig unyansert, har det innenfor organisasjonsteori ført til ny refleksjon rundt hva kunnskap er og gitt en økt bevissthet på kunnskapselementer som ligger nedfelt i folks ferdigheter og tankemønster. Grimen (1999) gir uttrykk for at selv om det er stor uenighet om hva taus kunnskap er, så kan begrepet likevel dreie oppmerksomheten vekk fra det klassiske perspektivet om at all kunnskap kan oppfattes som representasjoner av virkeligheten. Taus kunnskap legger vekt på viten i handling (ibid) og åpner dermed for et videre kunnskapsbegrep som de fleste lettere kan kjenne seg igjen i. 12

3. Utfordringer med kunnskap som ikke lar seg uttrykke verbalt Perspektivene ovenfor viser hvordan taus kunnskap kan være en sentral forutsetning for innovasjonsprosesser. Ved at kunnskapens tause element behandles som en gunstig ressurs kan en samtidig miste noen av nyansene ved et mangfoldig begrep, for det er ingen innlysende sammenheng mellom taus kunnskap og innovasjon. En kan ha store ferdigheter innen et felt uten at det innebærer nyskaping. Ofte er det motsatte tilfelle; er man god på noe fortsetter man å gjøre ting slik de alltid har blitt gjort. Har man utviklet en praksis følger man denne. Taus kunnskap er mer enn bare ferdigheter som det er vanskelig å sette ord på; det har like mye med kulturelle normer, innarbeidete arbeidsmønster, rutiner og måter å se utfordringer og problemer på. Slik sett kan det ikke-verbale være like mye en bremsekloss for ideer og nyskapende arbeid. Grimen (1991) trekker fram flere slike utfordringer når han omtaler erosjon eller forvitring av praktisk kunnskap, et fenomen som blir mer aktuelt jo fortere samfunnsendringene skjer. Et aspekt ved slik erosjon av praktisk kunnskap er computerisering; når en forsøker å produsere ekspertsystem som skal ta over deler av jobben, eller erstatte jobben til fagfolk. Fagfolks kunnskap innebærer vurderinger og dømmekraft, kunnskapselementer om ikke lar seg overføre språklig. Når ekspertsystemene skal programmeres forutsetter det at kunnskapen kan uttrykkes språklig. Det er dermed viktige sider ved vår kunnskap som systemene alltid vil mangle, uansett hvor velutviklede de er. Ved innføring av nye ekspertsystem frykter mange at den ikke-artikulerbare kunnskapen vil forvitre. Et annet aspekt Grimen nevner er teknologioverføring, der teknologi som blir utviklet i en bedrift sprer seg til andre steder og andre bedrifter. Overføring av ny teknologi innebærer gjerne mer enn det materielle og det som kan uttrykkes gjennom formler og bruksanvisninger. Skal et nytt datasystem inn i en bedrift, er selve installeringen ofte kjapt gjort. Det som tar tid er opplæring av de som skal bruke systemet, fra en møysommelig gjennomgang av bruksanvisning til de som kompetenete brukere kan vurdere å utbedre systemet selv. Den eksplisitte kunnskapen må kroppsliggjøres gjennom prosessen Nonaka og Takeuchi kaller internalisering og det kan være tidkrevende. Taus kunnskap setter dermed begrensinger på teknologioverføring, selv om selve teknologien er formulert eksplisitt. 13

Et tredje aspekt Grimen nevner er vitenskapeliggjøringen av praktiske yrker. Her har en mengder av praktisk erfaring som en ønsker å skrive ned i form av instrukser, manualer og lærebøker; taus kunnskap gjøres eksplisitt gjennom eksternaliseringsprosesser. En slik vitenskapliggjøring kan få uønskete konsekvenser når f.eks en sykepleier baserer seg i større grad på teorier og generelle regler, enn på det spesifikke ved en situasjon. Om den akkumulerte men usystematiske erfaringen til den enkelte sykepleier stadig blir nedvurdert til fordel for generelle prinsipp, kan det føre til forvitring av praktisk kunnskap. Slik sett kan eksternaliseringsprosesser føre til innovasjon i form av økt effektivitet ved nye måter å organisere arbeidet på, men samtidig ha negative konsekvenser for kunnskapsutviklingen på arbeidsplassen. Gjennom disse sidene har jeg prøvd å se nærmere på begrepet taus kunnskap og hvordan vår ikke-verbale kunnskap virker inn på innovasjon. Taus kunnskap som begrep har fått stor tilslutning innenfor organisasjonsteori, og brukes særlig for å begrunne geografiske forskjeller i innovasjonsaktivitet. Den store interessen for taus kunnskap ser ut til å ha ført til en ny vektlegging av praktiske ferdigheter og et videre kunnskapsbegrep inne organisasjonsteori, men om dette gjenspeiler seg i praksis er det vanskelig å si noe om. Det er Polanyi sitt perspektiv på uartikulerbar kunnskap som hovedsakelig har fått gjennomslag innen organisasjonsteorien. Dette er kunnskapsteori som har blitt kritisert for å være for generell ved at grunnstrukturen for all kunnskap blir ansett for å være den samme. Kanskje kan andre perspektiv på kunnskap som ikke lar seg uttrykke verbalt være med på å nyansere hvordan vi ser på kunnskap og innovasjon i organisasjoner i framtiden? Referanser Asheim, B. T., Gertler, M. S. (2005). The geography of innovation. Regional innovation systems. Chapter 11 in: Fagernes, J., Mowery, D. C., Nelson, R. R. (reds) The Oxford handbook of innovation. New York: Oxford university press Dreyfus, H. L., Dreyfus, S. E. (1986). Mind over machine. The power of human intuition and expertise in the era of the computer. New York: The free press 14

Drucker, P. E. (1993). Post-Capitalist Society. Oxford: Butterworth Heinemann Fagerber, J. (2007). Introduction: A guide to the literature. In: Fagerberg, J., Mowery, D. C., Nelson, R. R. (eds). The Oxford handbook of innovation. New York: Oxford University Press Grimen, H. (1991). Taus kunnskap og organisasjonsstudier. LOS-senter. Notat 91/28 Janik, A. (1988). Tacit knowledge: Working life and scientific method. I: Göranzon, B. & Josefson, I. (eds.). Knowledge, skill and artificial intelligence. Berlin Heidelberg: Springer- Verlag Johannessen, K. S. (1999). Praxis och tyst kunnande. Stockholm: Dialoger Kollbotn, O. (2007). Kva er taus kunnskap? Ei teoretisk drøfting. Notat nr 2/2006. Avdeling for økonomi og språk. Høgskulen i Sogn og Fjordane von Krogh, G., Ichijo, K., Nonaka, I. (2000). Slik skapes kunnskap. Hvordan frigjøre taus kunnskap og inspirere til nytenkning i organisasjoner. (oversatt av Sølvi Lillejord). Oslo: NKS forlaget Maskell, P. & Malmberg, A. (1999). Localised learning and industrial competitiveness. Cambridge Journal of Economics. 23:167-86 Meyer, S. (2008). Det innovative mennesket. Bergen: Fagbokforlaget Nonaka, I., Takeuchi, H. (1995). The knowledge-creating company. How Japanese companies create the dynamics of innovation. New York: Oxford University Press Nonaka, I. (1991). The knowledge creating company. Harvard Business Review. Nov-Dec. Pp 96-104 Polanyi, M. (2000). Norsk utgave. Orginal 1966. Den tause dimensjonen. En innføring til taus kunnskap. Oslo: Spartacus forlag 15

Schumpeter, J. A. (1961). Translated by Redvers Opie. The theory of economic development. An inquiry into profits, capital, credit, interest and the business cycle. New York: Oxford University Press 16

17