Laupen Beitelag Kartlegging av beitene og tilvekst hos lam 2003 Svein Morten Eilertsen
Laupen Beitelag kartlegging av beitene og tilvekst hos lam 2003. Av: Svein Morten Eilertsen, Planteforsk Tjøtta Fagsenter, 8860 TJØTTA, Tlf. 75 04 66 00, e-post: svein.eilertsen@planteforsk.no Innhold Bakgrunn og sammendrag... 2 Områdebeskrivelse... 3 Beliggenhet... 3 Arealbruk:...3 Berggrunn:... 3 Vegetasjon og beiteverdi... 4 Arealbruk, beiteutnyttelse og dyretetthet... 5 Tilvekst på lam... 6 Fødsel til beiteslipp... 6 Utmarksbeiter... 6 Diskusjon og konklusjon... 7 Litteratur... 9 Bakgrunn og sammendrag Denne rapporten er utarbeidet på bakgrunn av henvendelse til Planteforsk Tjøtta fagsenter fra sauemiljøet i Rana kommune og Rana kommune ved landbrukskontoret. Sauemiljøet ønsket å få vurdert mulige årsaker til at tilveksten på lam innenfor beiteområdet til Laupen Beitelag var betydelig lavere enn for andre sauebesetninger i Rana kommune. Gjennom enkle feltbefaringer og veiinger av lam i besetninger som beiter innenfor området til Laupen Beitelag sommeren 2003 er det innhentet data som danner grunnlag for denne rapporten. Resultatene fra veiingene av lam er sett opp mot andre veiinger i Nordland den samme beitesesongen og mulige forklaringer på den dårlige tilveksten er diskutert. Foreløpig konklusjon på dette arbeidet er at den reduserte tilveksten på lam fra Laupen Beitelag kan forklares med bl.a. forstyrrelser i beitesesongen av rovdyr og evt. løshunder. Enkeltindivider av lam kan bli forgiftet av romeplanten. For lavt beitetrykk som fører til gjengroing kan være en medvirkende årsak, men hovedforklaringen ligger sannsynligvis i ubalansert tilgang på mineralnæring med mangel på sporstoffer i blodet hos lammene som resultat. Kartleggingen av beitene viser at det er nok beiter tilgjengelig for sauene og lammene som beiter innenfor området til Laupen Beitelag. Dette arbeidet bør følges opp med forsøk der en plasserer koboltkuler i vomma på et utvalgt antall lam på beiter i området til Laupen Beitelag sommeren 2005. 2
Områdebeskrivelse Beliggenhet Utmarksarealene som Laupen Beitelag disponerer strekker seg fra Utskarpen og opp mot Sjonfjellet som ligger på halvøya mellom fjordene Sjona og Ranfjorden (Figur 1). I følge tall fra Norsk Institutt for Jord og Skogskartlegging (NIJOS) disponerer Laupen Beitelag 57,6 km² hvor av 30,6 km² er dekket av skog. Sjona Ranfjorden Figur 1. Beliggenhet til utmarksområdene som Laupen Beitelag disponerer. Kartet er hentet fra kartbasen til www.nijos.no. Arealbruk: Sommeren 2003 ble det sluppet totalt 987 sau og lam (412 sauer med 575 lam) på utmarksbeitet til Laupen Beitelag. Dette tilsvarer 17 dyr per km². I tillegg beitet 29 storfe innenfor området. Berggrunn: Store deler av utmarksområdene som Laupen Beitelag disponerer består av omdannede sedimentære og vulkanske bergarter og gneiser. I de høyereliggende områdene dominerer glimmerskifer og glimmergneis (vedlegg 1). Gjennom store deler av området strekker det seg et felt med kalkspatmarmor og et felt med lyse- og kvartsfeltspatrike gneiser (vedlegg 1). I de lavere områdene mot Sjonbotn og Utskarpen dominerer kalkglimmerskifer og granatglimmerskifer. 3
Vegetasjon og beiteverdi På bakgrunn av forekomst og fordeling av ulike vegetasjonstyper er beiteverdien av områdene klassifisert etter metoden til Rekdal (2001). Fire verdiklasser er brukt: mindre godt beite, godt beite, meget godt beite og svært godt beite. Oversiktskart som viser inndeling av vegetasjonen etter skogsamfunn vises i vedlegg 2. Inndelingen er foretatt etter flyfoto, med kontrollerende befaringer i felt. I vedlegg 2 er rutene for feltbefaringer avmerket med mørke, heltrukne striper. Under befaringen ble hovedtyper av vegetasjonssamfunn registrert, samtidig som avbeitingen (andelen beitede planter) ble kartlagt. De høyereliggende områdene er på grunn av oppdragets rammer ikke kartlagt, men generelt består disse arealene av mye fjell i dagen og vegetasjonsdekket er tynt og tørkeutsatt med artssammensetning som har mindre til god beiteverdi. I lavereliggende deler av beiteområdet som heller mot nord og sør domineres vegetasjonen av barskog (vedlegg 2). I de tetteste barskogsområdene er det på grunn av liten lystilgang sparsomt med vegetasjon i feltsjiktet (feltsjiktet er det nest nederste av de fire overjordiske vegetasjonssjiktene bunnsjikt, feltsjikt, busksjikt og tresjikt) og beiteverdien er mindre god. I områdene med mer glissen barskog er lystilgangen bedre, og planteproduksjonen i feltsjiktet høyere. I store deler av dette området finner en undervegetasjon dominert av blåbær, smyle og skrubbær. I disse områdene kan beitet klassifiseres som godt. Lokalisert mot øst, og over barskogen finner en blandingsskog. I de tetteste blandingsskogsområdene er det lite vegetasjon i feltsjiktet på grunn av liten lystilgang og beiteverdien er mindre godt. I store deler av beiteområdet er skogen mer glissen og i blandingsskogen av bar- og lauvtrær (se vedlegg 2) er lystilgangen bedre, og planteproduksjonen i feltsjiktet høyere. I store deler av dette området finner en undervegetasjon dominert av blåbær, smyle og skrubbær. Flere lyngarter og nøysomme urter som tepperot, skogstjerne og gullris inngår. Der innslaget av blåbær og smyle er høyt, kan området klassifiseres som godt beite. I de høyereliggende arealene over blandingsskogen dominerer lauvskogen (vedlegg 2). I disse områdene er det, både på grunn av sterk eksponering mot vær og vind og den harde glimmergneisen, lite tre- og buskvegetasjon. Berggrunnen i disse høyereliggende områdene gir et næringsfattig jordsmonn, og disse arealene preges derfor av relativt fattig vegetasjon og beitet klassifiseres som mindre godt. I søkk er vegetasjonsdekket frodig grunnet jevnt gode fuktforhold. På heiene dominerer småvokst fjellbjørk, røsslyng, krekling og einer, med innslag av heigråmose i partier med sparsomt jordsmonn. Myrområdene dekkes av fattigvegetasjon, med bjønnskjegg som dominerende art. Disse områdene utgjør alt i alt mindre gode til gode beiter. I de fuktigste skogpartiene i limorådet er blåtopp, sølvbunke, slåttestarr og skogsnelle dominerende arter. Denne vegetasjonstypen utgjør kun små arealer i kanten mot myrområdene. Myrområdene i de lavereliggende områdene er rikere, med innslag av flere grasarter og urter. Skogpartiene har typisk blåbær-småbregne-vegetasjon i feltsjiktet. Disse områdene utgjør alt i alt mindre gode til gode beiter. I enkelte lavereliggende og kalkrike områder finner en storvokst frodig lauvskog med feltsjikt dominert av storbregne og høgstauder. Bjørk er dominerende treslag, men det finnes innslag av rogn og selje flere steder. Sammen med ulike grasarter, er tyrihjelm, mjødurt og enghumleblom typiske arter i feltsjiktet. Produksjonen av plantemasse er høy i disse områdene. De fuktigste partiene i høgstaudeskogen må anses som et mindre godt beite. De middels fuktige og tørreste 4
partiene i høgstaudeskogen samt lågurtskogen er et meget godt til svært godt beite. På grunn av at høgstaudeskogen mange steder domineres av arter som blir lite beitet, er den aktuelle beiteverdien lavere enn den potensielle (se definisjon i Rekdal 2001). I enkelte nordhellinger finner en innslag av engbjørkeskog. Dette er produktiv bjørkeskog i lisider med god tilgang på friskt sigevann. Skogbunnen domineres av bregner og en finner innslag av urter som skogstorkenebb, mjødurt, smyle, gulaks og engkvein. I områder der skogen ikke står for tett, er dette svært godt beite. Sommeren 2003 var tørrere og varmere enn normalt, og det ble registrert flere eksemplarer av romeplanten fordelt utover flere myrområder. Arealbruk, beiteutnyttelse og dyretetthet Befaringen av beiteområdene i begynnelsen av august 2003 viste ingen tegn til nedbeiting av vegetasjonen. Enkeltplanter var beitet, men det ble ikke påvist at plantemassen var nedbeitet innenfor arealene til Laupen Beitelag. Dette tyder på at beitetrykket (antall sau/km 2 ) ikke ligger over bæreevnen for området. Nesna Sankelag som benytter utmarksbeiter som ligger lengre vest på halvøya (figur 1) har 40 % høyere beitetetthet enn Laupen Beitelag (tabell 1). Skartind Sankelag som ligger på østsiden av Utskarpen har samme beitetetthet (17 dyr/km 2 ) som Laupen Beitelag. I en undersøkelse av utmarksbeiter i Aust- Agder ble det anbefalt en dyretetthet på 40 til 75 sau per km 2 nyttbart beite. Den høyeste tettheten ble anbefalt i området med mye godt beite (Svalheim m.fl. 2004). I en oversikt presentert av Rekdal (2001) vil bærekapasiteten til mindre godt beite være 33-54 sau/km 2 (tabell 2). På godt beite kan opp mot 75 sau beite per km 2 og en kan dermed anta at en dyretetthet på 17 sau/km 2 innenfor beiteområdet til Laupen Beitelag ikke fører til for høyt beitetrykk. Det vil heller ikke være mangel på tilgjengelig beite for sauen. Tabell 1. Dyretetthet, andel skogdekte arealer, tap av lam og sau på beite for ulike sankelag i Nesna og Rana kommuner i 2003. /sankelag Laupen Nesna Skartind Rølielv- Hauknes Kvandalsrabben Dyretetthet (dyr/km 2 ) 17 24 17 9 9 Andel skog (%) 30,6 33,4 78,2 23,0 38,8 Tapte lam (%) 19,8 7,1 11,3 9,9 5,6 Tapte sau (%) 3,2 1,4 4,4 2,6 3,1 Tabell 2. Forslag til dyretetthet, antall dekar/sau og fôropptak/dekar avhenging av lengde på beitesesong (Kilde: Rekdal 2001). Kvalitet Sau/km 2 Dekar/sau Fôropptak i f.e./dekar 80 dager 100 dager 120 dager Mindre godt beite 33-54 30-19 2,6-4,3 3,3-5,4 4,0-6,5 Godt beite 55-76 18-13 4,4-6,1 5,5-7,6 6,6-9,1 Meget godt beite 77-97 13-10 6,2-7,8 7,7-9,7 9,2-11,6 Svært godt beite 98-108 10-9 7,9-8,6 9,8-10,8 11,7-13,0 Videre viser vegetasjonskartleggingen betydelige oppslag av busker og kratt av lauvskog. I områder med høyt beitetrykk har lauvtrær problemer med foryngelsen på grunn av at små spirende planter blir intensivt beitet av bl.a. sau. Det kraftige oppslaget av lauvtrær er en indikasjon på at beitetrykket ikke er for høyt. Oppslag av busker og kratt reduserer 5
beiteverdien på arealene og kan på sikt bidra til å redusere totalproduksjonen av beiteplanter innenfor området. Tilvekst på lam Fødsel til beiteslipp For å oppnå god tilvekst på lam på utmarksbeite, er det viktig at lammene får en god start om våren. Lam som har fått en dårlig start om våren tar ikke igjen den tapte tilveksten selv om de får tilgang på gode beiter gjennom sommersesongen. Brukerne i Laupen Beitelag som stilte dyr til disposisjon for måling av tilvekst på utmarksbeite veide alle lam ved fødsel og ved utslipp til fjellbeite. Samtlige brukere hadde en gjennomsnittlig tilvekst på lammene på over 300 gram/dag fra fødsel til utslipp til fjellbeite (figur 2) (for A. Åsheim er det beregnet gjennomsnitt for samtlige dyr d.v.s. begge søylene i figur 2). Disse brukerne sikrer dermed lammene en god start om våren, og legger til rette for at lammene skal kunne utnytte utmarksbeitene effektivt. Vider utelukker dette at den dårlige tilveksten på sommerbeite kan forklares med utilstrekkelig fôring og stell i vårperioden. Tilvekst (g/dag) 500 450 400 350 300 250 200 150 100 50 0 J.Pedersen R.Johansen Fødsel- Vår Vår- Sommer Figur 2. Gjennomsnittlig tilvekst på lam fra Laupen Beitelag fra fødsel til vår og på utmarksbeite fra vår til midtsommer sommeren 2003. Lam merket A.Åsheim* beitet på innmark store deler av forsommeren. Utmarksbeiter Som det går fram av figur 2 ble den gjennomsnittlige daglige tilveksten betydelig redusert når dyra ble sluppet på utmarksbeite. Tilveksten varierte fra 170 til 226 g/dag hos de tre brukerne. På utmarksbeite i Nord-Norge bør daglig tilvekst ligge rundt 300 g/dag i perioden fra for- til midtsommer. Figur 3 viser tilvekst hos lam fra Laupen Beitelag sammenlignet med sau fra besetningen ved Planteforsk Tjøtta som beitet på tre forskjellige lokaliteter sommeren 2003. Fra fødsel til vår ligger tilveksten på lammene fra Laupen høyt (figur 3), og underbygger påstanden over om at brukerne i Laupen Beitelag sikrer lammene en god start om våren. Den delen av besetningen fra Tjøtta som beitet på fjellet hadde en gjennomsnittlig tilvekst på 318 g/dag, mens gjennomsnittet for Laupen var ca 200 g/dag (figur 3). Dette bekrefter påstanden om at tilveksten på utmarksbeitene i Laupen er dårlig. Den delen av besetningen som beitet på helgelandsøyene hadde en meget høy tilvekst fram til midtsommer (375 g/dag). Den lave tilveksten (246 g/dag) på lam på Tjøtta lavland i 6
2003 ble forklart med en meget varm og tørr forsommer. På Tjøtta lavland er jordsmonnet grunnlendt med skjellsand i grunnen, noe som lett fører til tørkeskader på vegetasjonen i tørre somrer. Hos A. Åsheim beitet noen få søyer med lam på innmarksarealer store deler av forsommeren. Tilveksten på disse lammene var over 300 g/dag (se figur 2, søyle helt til høyre) fra beiteslipp til midtsommer. For resten av besetningen til A. Åsheim var den daglige tilveksten under 200 gram i den samme perioden (figur 2). Dette beviser at vekstpotensialet i lammene er høyt bare lammene får tilgang på beiter med høy næringsverdi. 500 Tilvekst (g/dag) 400 300 200 100 0 Fødsel-vår Vår-Sommer Laupen Tjøtta fjell Tjøtta lavland Helgelandsøyene Periode Figur 3. Gjennomsnittlig tilvekst på lam fra Laupen Beitelag fra fødsel til vår og på utmarksbeite fra vår til midtsommer sommeren 2003. Vertikale linjer angir standardavviket for hver enkelt søyle. Diskusjon og konklusjon Ut fra vegetasjonskartleggingen skulle ikke den daglige tilveksten på lammene som beiter innenfor området til Laupen Beitelag vært så dårlig som rundt 200 g/dag. Til tross for at betydelige arealer kan karakteriseres som mindre godt til godt beite, er det innslag av godt til meget godt beite. Selv om hele arealet hadde vært mindre godt beite, hadde det vært tilstrekkelig beite til samtlige dyr ut fra dagens tetthet på 17 sau/km 2 (jfr. tabell 1 og 2). Den dårlige tilveksten må derfor søkes forklart med flere faktorer: I databasen til NIJOS (Norsk institutt for jord og skogkartlegging) over de ulike Beitelagene i Norge er det er oppgitt at nesten 20 % av lammene som ble sluppet på beite i Laupen ble registrert tapt i løpet av beitesesongen (tabell 1). Lammetapet for de andre Beitelagene i området ligger betydelig under dette nivået med 5 til 11 %. Også dette ligger noe over normaltapet for lam på utmarksbeite som ligger mellom 1,5 og 3 %. Det ble ikke dokumentert tap av lam til store rovdyr sommeren 2003. Det må bemerkes at beiteområdene er uoversiktlige og lam som eventuelt er tatt av rovdyr er meget vanskelige å finne. I samtaler med saueeierne som har beitedyr innenfor området til Laupen Beitelag ble løshunder nevnt som en mulig forklaring på tap av lam. I tillegg vil løshunder føre til forstyrrelser i saueflokkene og kunne skille søye og lam. Lam som kommer bort fra søya tidlig i beitesesongen vil, dersom de overlever, få en tydelig redusert tilvekst. Det ble observert flere forekomster av romeplanten på myrer og i fuktige områder. Vitenskapelige undersøkelser tyder på at giften saponin finnes i romeplanten, en populær beiteplante for sau. Denne giften antas å forårsake sykdommen alveld på sau. Sykdommen 7
opptrer hver sommer blant lam som går på utmarksbeite. Denne sykdommen kan føre til en pinefull død for dyra. Sommeren 2003 var varm og tørr, og en kan anta at sauene beitet på myrområder som til vanlig blir omgått på grunn av at de er for våte. Det er derfor sannsynlig at lam kan ha beitet romeplanten og blitt forgiftet av denne. Lam som blir forgiftet vil få en betydelig knekk i tilveksten dersom de overlever. På direkte spørsmål hadde ingen av saueeierne konkrete observasjoner av lam med symptomer på romeforgiftning, men forgiftning av romeplanter kan ikke utelukkes som delforklaring på den dårlige lammetilveksten. Både de harde bergartene i de høyereliggende områdene og de kalkrike områdene i lavlandet kan føre til ubalanse i tilgjengeligheten av mikronæring til plantene. Dette kan igjen føre til ubalanse i sammensetningen av sporstoffer i blodet på beitedyra. I de opprinnelige planene var uttak av blodprøver av lam for å kartlegge eventuell manglende mineralnæring/sporstoffer oppført. Det var ikke mulig å sikre finansiering til uttak av disse prøvene. Vi kan derfor ikke vite om mangel av sporstoffer som for eksempel kadmium kan være årsaken til den dårlige tilveksten. I Sagfjorden Beitelag (Tysfjord kommune) har det vært gjennomført et omfattende arbeid for å finne årsaken til dårlig lammetilvekst. I Sagfjorden ser mangel på mikronæring i plantene ut til å være en av forklaringene på den dårlige tilveksten (Erling Skurdal pers. meddelelse). I et forsøk med utegangersau på kystlynghei i Hordaland ble halvparten av lammene tilført koboltkuler i vomma når drøvtyggerfunksjonen var kommet i gang i juni (Velle m.fl. 2005). Ved veiing av lammene i august hadde lammene som var tilført koboltkuler en tilvekst som var 14-16 % høyere enn lammene som ikke var tilført koboltkuler. Ved gjentatt veiing i oktober, var tilveksten over 20 % høyere for lammene som var tilført koboltkuler (Velle m.fl. 2005). De behandlede dyra hadde et høyere nivå av vitamin B 12 i blodet som var statistisk sikkert. Tilførsel av koboltkuler til lammene som beiter innenfor området til Laupen Beitelag bør vurderes som et konkret tiltak for å forsøke å oppnå økt lammetilvekst. Til slutt kan også den akselererende gjengroingen av utmarka bidra til å forklare den dårlige tilveksten på lammene. Det beiter nesten ikke storfe i utmarka innenfor området til Laupen Beitelag. En oppnår dermed ikke den positive sambeiteeffekten som fører til økt tilvekst på både storfe og sau når disse beiter sammen. Den økende andelen av tett skog og kratt innenfor området reduserer beiteproduksjonen. I tillegg har det de siste årene vært lite uttakt av skogen til brensel og tømmer. Dermed blir det ikke mange nye hogstflater med stor lystilgang og stor beiteproduksjon. I dette arbeidet har en ikke sett på hvordan beitedyra utnytter arealene. I følge brukerne sprer dyra seg utover lisidene og beiter over store arealer. Dermed utnyttes beiteressursene godt. Enkeltdyr kan slå seg til på avgrensede områder som for eksempel små skogsletter i nærheten av saltslikkesteiner. Tilveksten på disse lammene kan bli dårlig sammenlignet med lam som beiter over større områder. Foreløpig konklusjon på dette arbeidet er at den reduserte tilveksten kan forklares med bl.a. forstyrrelser i beitesesongen av rovdyr og evt. løshunder. Enkeltindivider kan bli forgiftet av romeplanten. For lavt beitetrykk som fører til gjengroing kan være en medvirkende årsak, men hovedforklaringen ligger sannsynligvis i ubalansert tilgang på mineralnæring med mangel på sporstoffer i blodet hos lammene som resultat. Dette arbeidet bør følges opp med forsøk der en plasserer koboltkuler i vomma på et utvalgt antall lam på beiter i området til Laupen Beitelag sommeren 2005. Disse lammene 8
bør være tvillinglam av samme kjønn, der det ene lammet utstyres med koboltkuler og det andre blir ubehandlet. I forsøket med koboltkuler på kystlynghei (Velle m.fl. 2005) ble koboltkulene levert av Institutt for produksjonsdyrmedisin, seksjon for småfeforskning, NVH avd. Sandnes v/harald Waldeland. Det er viktig at alle lammene behandles mot snyltere. Gjennom sammenligning av høstvekter vil en dermed kunne påvise eventuelle positive effekter av koboltkulene og kunne planlegge eventuell videre bruk av koboltkuler. Ved å ta blodprøver der en måler nivået av vitamin B 12 kan en stadfeste om lammene har lave verdier eller ikke. Dersom koboltkulene ikke resulterer i økt tilvekst på lammene, bør dette arbeidet oppfølges ved at en gjennomføre en kartlegging av sammensetningen av sporstoffer i blodet hos lam gjennom beitesesongen. Dette arbeidet vil avklare om det er mulig å øke tilveksten på lammene ved for eksempel tilførsel av viktige sporstoffer ved beitestart og eventuelt i løpet av beitesesongen. Litteratur Fremstad, E. 1997. Vegetasjonstyper i Norge. NINA Temahefte 12. Trondheim, 279 s. Larsson, J.Y. & Y. Rekdal. 2000. Husdyrbeite i barskog. Vegetasjonstyper og beiteverdi. NIJOS rapport 9/2000. Ås, 38 s. Rekdal, Y. 2001. Husdyrbeite i fjellet. Vegetasjonstypar og beiteverdi. NIJOS rapport 7/2001. Ås, 49 s. Svalheim, E.J., Grødum, A. & Støbet, M-B. 2004. Kvalitative undersøkelser av utmarksbeiter i Aust-Agder. Prosjektrapport november 2004. Fylkesmannens landbruksavdeling i Aust-Agder. 82 s. Velle, L.G., Waldeland, H., Garmo, T.H.; Øpstad, S.L. & Asper, N.P. 2005. Beiting med utegangarsau i kystlynghei. I Kaurstad E.K. (ed.) Husdyrforsøksmøtet 2005. Sidene 257-260. 9
Vedlegg 1 10
Vedlegg 2 Trasé for vegetasjonskarlegging 11