Alf R. Jacobsen Djevelens kobber Krim
Copyright 2014 Alf R. Jacobsen og Vega Forlag AS 1. utgave, Oslo 2014 Omslagsdesign: Trine + Kim Elektronisk tilrettelegging: Type-it AS ISBN 978-82-8211-432-5 Vega Forlag AS Pb 8814, St. Olavsplass 0028 Oslo Telefon: 21 09 04 10 www.vegaforlag.no Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
«Det foregikk en utstrakt smugling av valuta fra Norge via Finland til Stockholm under krigen. De norske sedlene ble kjøpt av britene og brukt til å finansiere agentvirksomhet. Englenderne betalte med østerriksk gull. Det dreide seg om millionsummer hvert år.» ABWEHR-MAJOR ERNST LUTTER i avhør i Slemdal Camp, januar 1946
DEL I Juli 1949
Kapittel 1 Oslo, natt til fredag 22. juli 1949 Alle som misunte en kelner drikkepengene, burde forsøke et tolvtimers skift på Sekstanten omgitt av skrattende, halvfulle menn på jakt etter et øyeblikk av glemsel. Hvor mange halvlitere hadde han tappet og servert? Hvor mange glass portvin? Femti, hundre, to hundre? Han hadde mistet tellingen før midnatt, og føttene kjentes som om huden var flerret av og renset med salt. En sviende monoton smerte som ikke ville gi seg før ankler og såler var senket i iskaldt vann. Åge Jespersen var ingen sutremons, men tolv sesonger på brosteinen utenfor Havneskur nr. 5 begynte å bli nok. Et klagende ul hørtes fra Nylands Mekaniske der en fruktbåt var dokksatt. Flomlysene var tent, og damphamrenes sang lå over indre havn som rytmene fra en atonal symfoni. Han visste at rederne var på jakt etter folk, og tenkte et lystent øyeblikk på palmesus og vuggende sydlandske hofter. Men hvem ville ha en ufaglært sekstiåring med hovne og skjelvende bein? Og var pikking av rust og wirespleis noe særlig bedre enn bæring av øl? Han skyndte seg videre mot hybelen i Skippergata med små haltende steg og tenkte at han var bundet til brosteinen og tappekranene. Vaskevannsfatet sto klart, og isbitene fra restaurantkjøkkenet var pakket i gråpapir. Det fikk bli med det. Drømmenes mål en grytidlig lørdag morgen mens han telte tipsen. Tjue kroner ville dekke husleia, tretti ville gjøre ham lykkelig, førti ville være himmelsk. Han passerte innkjørselen til Stallene på Akershus og
så Rådhusgata åpne seg som en folketom slukt mellom bygårdene. En bilmotor ruste i nærheten. Natten var lummer og uten vind, og sjappene hadde stengt. Byens løse fugler hadde trukket mot Spikersuppa og portrommene i Tordenskjolds gate der loslitte menn hadde det meste til salgs. Han var ikke interessert. Den tiden var forbi. Han ville hjem. Juli hadde vært het, og over Nesoddlandet hadde tunge svarte skybanker bygd seg opp. Det kom til å bli regn. Hvis han var heldig, ville han være i hus før syndfloden kom. Et lysglimt og et plutselig brak fikk ham til å heve blikket. Et lynnedslag før en regndråpe var falt? tenkte han forvirret. Men hundre meter ned i gaten ble taket løftet av en gulmalt gård som om det var tatt av en skypumpe. En ildkule foldet seg ut lik en forvokst valmue. Det var helt stille et millisekund før eksplosjonen nådde Jespersen som et hjerteskjærende drønn, fulgt av lyden av splintrende glass da overlysvinduene ble smadret mot fortauet. Et gnistregn slo ut av lysskiltet som i blå bokstaver annonserte: Fotograf Ekholm Eftf. Et langt liv blant Oslos taskenspillere og drukkenbolter hadde gjort ham immun mot religiøse følelser. Men han kunne ikke la være å utstøte Åhh Jesus, hellige Maria da en silhuett viste seg i en vindusåpning i tredje etasje før skikkelsen falt mot bakken som en brennende fakkel. «Ta deg sammen, for satan!! Det er en brannvarsler på hjørnet.» Stemmen var halvt hysterisk og kom fra det åpne vinduet til en drosje som stanset med et rykk mellom Jespersen og den brennende bygningen. Han kjente seg nummen og rar og reagerte nærmest automatisk. Han enset ikke at knokene ble revet til blods da han knuste glasset og trykket inn alarmknappen.
«Det var som om noen hadde tent et enormt gassbluss og etterfylt med femti kanner bensin,» forklarte han tre timer seinere. «Loftet bare eksploderte. Uten forvarsel.» Jespersen satt skjelvende under et filtteppe med et kaffekrus mellom nevene. Ansiktet var grimet, øynene rødkantet. Han så opp med et blikk som tynt ba om forståelse: «Det var ingenting vi kunne gjera! Gården var overtent på sekund.» «Kan du huske om du så på klokka?» Det var førstebetjent Basse Hermansen, en lutrygget etterforsker fra Grønland politistasjon, som spurte. Mange trodde at hans venstre arm var livløs som en følge av polio eller en aggressiv form for revmatisme. De var unnskyldt. De visste ikke hva Gestapos bødler hadde fått seg til å gjøre mot motstandsmenn for å tvinge fram en tilståelse. «Je var i sjokk!» utbrøt Jespersen. «Je tenkte itte på klokka.» Han la til etter en pause: «Vi stengte og rydde Sekstanten like før to. Hvor lang tid brukte je hit? Kanskje ti minutt.» Karl Tangen kjente kvalmen stige gjennom spiserøret som en innvollsorm i hurtig vekst. Han trodde han var blitt sterk og hadde lagt alt bak seg, men hukommelsen var en underlig ting. Man glemte det man ville huske, og husket det man ville glemme. Brannrøyken hadde truffet en nervetråd og utløst impulser som fikk bildene til å flimre som fra en prosjektor i underbevisstheten. Han så flammene og hørte skrikene. Han dro fram lommetørkleet og tørket seg kjapt over pannen. Han måtte ikke miste selvkontrollen. Ikke nå så kort etter ansettelsen. Han kjempet med notatene og fant omsider den riktige anførselen. «Loggen viser at alarmen i Nedre Slottsgate ble utløst
klokka 02.14,» sa han hest. «To minutter seinere gikk en ny alarm utenfor Steen & Strøm.» Hermansen sendte sin yngre kollega et granskende blikk. «Sett 02.10 som tidspunkt for brannens utbrudd. Det kan ikke være mye feil.» Jespersen reiste seg halvt opp og la en angstfylt hånd på betjentens skulder. «Hvordan har det gått med a?» hvisket han. «Ho prøvde å si noe. Men ho var stygt forbrent. Herregud, ansiktet var dekke tå sot, og munnen fylt tå blod.» Jespersen og drosjesjåføren hadde sammen dratt den hardt skadde kvinnen bort fra de brølende flammene og ved felles anstrengelser buksert henne inn i drosjens baksete. «Ho skreik av smerte. Men hå skulle vi gjera? Je aner itte eingang hå ho hette» Karl pakket teppet tettere rundt mannens magre skuldre, som skalv av sjokkartet gråt. Nattens regnskur hadde vært kort, men heftig. Kelnerjakken var fortsatt våt. «Det skal du ikke tenke på. Hun er i trygge hender på sykehuset. Du og sjåføren gjorde alt dere kunne. Ingen kan forlange mer.» To sykepassere nærmet seg med en båre, men den gamle kelneren holdt fast i Karls erme: «Det var umulig å kommå nærmere. Hvis det var andre i huset» Han frigjorde seg forsiktig. «Du trenger å hvile nå. På sykehuset får du sikkert nærmere beskjed. Jeg stikker innom seinere i dag.» Brannslangene buktet seg som fangarmer fra hydrantene på Egertorget, men skaden var allerede skjedd. Loftet og deler av tredje etasje var ødelagt, og vannstrålene ble
brukt til å avkjøle asken som lå i dampende dynger mellom bærebjelker, takstein og forvridde metallgjenstander i fotografens delvis utbrente atelier. Den sentrale pipen pekte mot himmelen som en skjev og ille tilredt Giacometti-skulptur, og betente gulgrå røykdotter syntes å klamre seg til restene av mønet. Det lå en sur stank av svovel i luften. «Lærdommen er enkel, men brutal,» sa brannformann Emmanuel Carstens. Han løftet av seg hjelmen og strøk neven gjennom en svett og gråsprengt hårmanke. «Det du ikke får gjort de første ti minuttene, kan du glemme å gjøre.» Carstens var bred og grovbygd som en ardennergamp og hadde et plettfritt renommé fra tretti års tjeneste i hovedstadens brannkorps. Men han var samtidig steil og ærgjerrig på vegne av etaten og hatet alle som insinuerte at partiboka var blitt viktigere enn faglig dyktighet ved nyansettelser og forfremmelser. Han bet tuppen av en sigar og banket enden mot skiven på armbåndsuret som om han ville komme enhver form for kritikk i forkjøpet. Blikket var utfordrende. «Den øverste etasjen var overtent da alarmen gikk. Vi må være glade for at vi greide å berge resten.» Karl greide ikke bli kvitt kvalmen. Han hadde jobbet lenge for å glemme, men synet av de sotsvidde ruinene løftet fram minnene om ødeleggelser og brå død som om krigen enda ikke var over. Han følte seg svimmel og kraftløs, og kaldsvetten fikk uniformskjorten til å klebe seg til ryggen. Han fuktet blyanttuppen mellom leppene og kjente den metalliske smaken. Munnhulen ble fylt av spytt fra allerede hardt prøvede kjertler. Hvis han ikke sa noe raskt, kom han til å kaste opp. «Det står her at den første utrykningsvognen nådde