Vibeke Tandberg. Tempelhof. Roman FORLAGET OKTOBER 2014

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Vibeke Tandberg. Tempelhof. Roman FORLAGET OKTOBER 2014"

Peder Pettersen
8 år siden
Visninger:

2 Vibeke Tandberg Tempelhof Roman FORLAGET OKTOBER 2014

3 Jeg ligger på ryggen i gresset. Det er sol. Jeg ligger under et tre. Jeg kjenner gresset mot armene og kinnene og jeg kjenner enkelte gresstrå mot tinningene og i pannen. Eller kanskje det er håret mitt. Gresset er nok høyere enn meg, så høyt at det skjuler meg helt, men det kan likevel være håret mitt som kiler meg i ansiktet. Jeg ligger i gresset under et tre. Det er sol og jeg har lukket øynene. Jeg ligger under et tre. Hvis jeg hadde åpnet øynene, hadde jeg sett trekronen over meg og kanskje noe av himmelen mellom bladene. Jeg er tørst. Jeg ligger under et tre på toppen av en haug. Hver gang det kommer en liten bris kjenner jeg gresset mot armene, under fotsålene og på lårene, og noen ganger kjenner jeg gresstrå stryke mot tinningene. Hvis det ikke er håret mitt. Hallo, er det noen her? Jeg syntes jeg hørte noe. Skritt kanskje, men hvis det hadde vært noen her hadde jeg merket det. De ville ha skygget for solen og varmen ville ha forsvunnet fra ansiktet mitt. Hallo? Kanskje det er Kam som kommer med saft.

Det er sol og jeg har lukket øynene. Jeg ligger under et tre. Hvis jeg hadde åpnet øynene, hadde jeg sett trekronen over meg og kanskje noe av himmelen mellom bladene. Jeg er tørst.

4 Kam? Kam, er det deg? Nei, det er nok bare meg her. Ingen kommer med saft. Jeg husker at hun satt på sengekanten min og så på meg. Kjenn pusten hennes, sa hun til Mak. Det er liv, rent liv. Sover hun? Nei. Mak stod ved vinduet, han kom bort til sengen og bøyde seg over meg. Kjenner du pusten hennes? Han la kinnet inntil munnen min. Ja, jeg kjenner den, sier han. Hvilken farge tror du øynene hennes får? Blå, jeg tror de blir blå. Vi må gi henne et navn. Hun må sove, ikke forstyrr henne. Jeg husker ansiktet hennes, den butte nesen og det rette brune håret som hang ned på hver side. Øynene var grå. De blir nok brune. Hun satt alltid på sengekanten min. Jeg husker ansiktet. Munnen med

Ja, jeg kjenner den, sier han. Hvilken farge tror du øynene hennes får? Blå, jeg tror de blir blå. Vi må gi henne et navn. Hun må sove, ikke forstyrr henne.

5 det sorte hullet etter fortannen som manglet. Og jeg husker at hun kom ut med saft til meg. Solen brenner i ansiktet. Jeg er tørst. Vi må gi henne et navn. Hva med Leyiala? Leyiala? Ja? Nei. Jeg synes Leyiala er fint. Hun ligner på deg, Mak. Gjør hun? Det ser jeg ikke, jo, kanskje øynene ligner på mine. Det er en brun ring rundt iris, ser du det? De blir brune som dine, Mak. Det kan godt hende de blir blå. La henne sove. Kam ble stille og stakk tungen opp i hullet etter fortannen. Jeg ligger i gresset med lukkede øyne, men jeg kan se Kam klart for meg, ved sengen, ved vinduet, på huk foran stolen under treet. Jeg kan høre henne også, hun sier til Mak at jeg er tørst, at jeg er varm, at jeg må få en skyggelue. Hvis hun hadde vært her nå hadde hun hadde satt meg opp på stolen

Det kan godt hende de blir blå. La henne sove. Kam ble stille og stakk tungen opp i hullet etter fortannen.

6 igjen og gitt meg saft. Jeg ligger under et tre. Jeg Hvis jeg hadde åpnet øynene hadde jeg kanskje sett trekronen over meg og kanskje noe av himmelen. Jeg kan kjenne gress mot kinnene og armene og under fotsålene, det er høyt, det er nok så høyt at det skjuler meg helt. På avstand synes jeg kanskje ikke i det hele tatt og jeg er nok bare synlig hvis man står rett over meg og ser ned. Det virker lenge siden det var noen her. Jeg er tørst. Hun lukter så godt, sa Kam, hun er så pen, hun må få et navn. Leyiala? sa Mak da, men Kam svarte ikke på det. Du ble unnfanget på et flytoalett, sa hun til meg, Mak hadde glemt å låse døren. Hvorfor forteller du henne det? Hun må jo få vite hvor hun kommer fra. Jeg vet ikke hvordan man låser døren på flytoaletter, sa Mak til meg da, hun braste rett inn, det var ikke min skyld. Slik er begynnelsen, Mak stod ved vinduet og Kam satt på sengekanten. Hvis jeg hadde holdt meg fast i stolsetet hadde jeg ikke falt ned. Hvis ikke solen hadde vært så sterk hadde jeg åpnet øynene og sett stolen. Den står kanskje ved føttene mine ennå. Jeg hadde sett trekronen over

På avstand synes jeg kanskje ikke i det hele tatt og jeg er nok bare synlig hvis man står rett over meg og ser ned. Det virker lenge siden det var noen her. Jeg er tørst.

7 meg og jeg hadde kanskje sett noe av gresset, flekker av himmelen gjennom løvverket og hendene mine som ligger foldet over magen. Hallo? Hallo, hører noen dette? Hvis det hadde vært noen her hadde de hørt meg. Hørt dette, disse ordene, jeg tier bare på innpust. Stemmen min er kanskje svak, men hvis det hadde vært noen her hadde de nok hørt meg. De hadde kanskje ikke skjønt hvor ordene kom fra. Kanskje de ikke hadde sett meg før de stod rett over meg. Åh, er det herfra stemmen kommer hadde de sagt, eller de hadde ikke sett meg, men blitt stående stille og lytte. Vær stille, hysj, hører du det, det høres ut som hvesing, eller er det noen som ler? Forsiktig, kanskje det er en slange i gresset. Husker du, Mak, hvordan hun stakk hele hånden i munnen og forsøkte å få den andre hånden inn samtidig? Husker du stemmen, den lille tynne stemmen? Det var gurgling, Kam. Mak stod ved vinduet på soverommet og så opp på treet på toppen av haugen. Det var et lite tre den gangen han hadde plantet det, så lite at hvis det hadde kommet et vindkast ville det ha fart av gårde. Nå hadde det fått dype røtter og vokst seg stort. Jeg husker at jeg satt på en stol under treet på toppen av haugen i hagen med føttene huket fast bak stolbena. Jeg skulle bare strekke på leggene. Jeg ble unnfanget på et flytoalett og født med en ubestemmelig øyefarge.

De hadde kanskje ikke skjønt hvor ordene kom fra. Kanskje de ikke hadde sett meg før de stod rett over meg.

8 Jeg er tørst. Husker du det? Hva da? Hun lå i sengen, pusten hennes, brystet som hevet og senket seg. Ja, jeg husker det, jeg husker alt, lukten hennes, lydene Gurglingen, husker du gurglingen? Ja, jeg husker gurglingen. Husker du da den begynte å høres ut som noe annet, som ord og setninger, som om hun snakket til oss. Jeg husker at du sa se hun sover, sa Mak. Jeg husker at du sa se hun puster, hun må få et navn, sa du, hun er tørst, hun trenger frisk luft, Mak, sett henne ut, sa du, hun hveser jeg forstår ikke hva hun sier, sa du, hun stinker, Mak, jeg husker at du sa hør hun snakker, Mak, hun snakker, hva sier hun, sa du. Hun hveser, svarte du. Kanskje hun ler, sa jeg, se nå åpner hun øynene, kanskje hun er sulten? Skal vi flytte henne ut på haugen i hagen? sa du, vi setter henne på en stol under treet der får hun ly for vinden, sa du. Hendene mine lå foldet i fanget og føttene var huket inn bak hvert sitt stolben, den venstre foten bak det venstre stolbenet, den høyre foten bak det høyre stolbenet. Jeg satt rett i ryggen med øynene lukket og hvis jeg hadde rukket å folde ut hendene hadde jeg kanskje også rukket å ta meg

Jeg husker at du sa se hun puster, hun må få et navn, sa du, hun er tørst, hun trenger frisk luft, Mak, sett henne ut, sa du, hun hveser jeg forstår ikke hva hun sier, sa du, hun stinker, Mak, jeg

9 for, gripe fatt i stolsetet og kanskje jeg ikke hadde falt ned i det hele tatt. Det ser ut som om treet vokser ut av hodet hennes når jeg står rett foran henne, se Mak, ser du det, det ser ut som om treet vokser rett opp av hodet hennes, som om hun er en del av treet. Hvorfor åpner hun ikke øynene? Vi må gi henne en skyggelue. Kan jeg få en Hva? Skyggelue? sa jeg. Mak, forstår du hva hun sier? Kanskje hun er tørst. Saft? Kan jeg Mak, kom, hun forsøker å si noe. Det er ikke ord, Kam. Jo, det er ord, Mak, du må høre etter. Det høres mest ut som hvesing, Kam, jeg tror ikke det er ord. Kam satte seg på huk ved siden av stolen og helte saft i et glass med sugerør og så reiste hun seg opp og stakk sugerøret inn mellom leppene

treet. Hvorfor åpner hun ikke øynene? Vi må gi henne en skyggelue. Kan jeg få en Hva? Skyggelue? sa jeg. Mak, forstår du hva hun sier? Kanskje hun er tørst. Saft?

10 mine. Jeg satt på en stol under et tre, på avstand så det ut som om treet vokste rett opp av hodet mitt, hendene lå foldet i fanget og føttene mine var huket inn bak hvert sitt stolben, jeg skulle bare strekke på føttene. Vi må gi henne et navn, Kam, sa Mak at han hadde sagt. Hva med Leyiala? sa jeg da, sa Mak. Leyiala? sa du. Jeg husker det. Du stod ved vinduet som nå, du snudde deg mot meg og stakk hendene i lommene. Stikk hendene i bukselommene. Sånn, akkurat slik stod du, akkurat der du står nå med kroppen halvveis vendt inn mot rommet og sengen jeg sitter på nå slik jeg satt da. Gjorde jeg? Ja, sa Kam, du sa Leyiala og så stakk du hendene i bukselommene, jeg sa nei, du så ned. Du hadde blikket festet på gulvet en lang stund før du sa Leyiala, sier Mak og snur seg mot Kam, det synes jeg er et fint navn. Han stikker hendene i bukselommene. Nei, sier Kam. Mak ser ned i gulvet. Hva med Maáfet? sier han og ser opp igjen. Kam rister på hodet. Nei, ikke Maáfet, Mak, det høres ut som en kake.

Du stod ved vinduet som nå, du snudde deg mot meg og stakk hendene i lommene. Stikk hendene i bukselommene.

Like dokumenter

En eksplosjon av følelser Del 2 Av Ole Johannes Ferkingstad

En eksplosjon av følelser Del 2 Av Ole Johannes Ferkingstad MAIL: ole_johannes123@hotmail.com TLF: 90695609 INT. BADREOM MORGEN Line er morgenkvalm. Noe hun har vært mye den siste uken. Hun kaster opp,