S. J. BOLTON. Nå ser du meg. Oversatt av Pål F. Breivik

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "S. J. BOLTON. Nå ser du meg. Oversatt av Pål F. Breivik"

Helena Andresen
8 år siden
Visninger:

2 S. J. BOLTON Nå ser du meg Oversatt av Pål F. Breivik

3 Til Andrew, som leser bøkene mine først; og til Hal, som ikke kan vente på å få komme i gang.

5 Prolog For elleve år siden Blader, gjørme og gress virker dempende på lyd. på skrik også. Dette vet jenta. Enhver lyd hun måtte lage, kan umulig bære de 400 meterne til frontlysene på bilene og til gatelysene, til de opplyste vinduene i de høye bygningene hun kan se bortenfor muren. Byen like i nærheten kan ikke hjelpe henne, og hvis hun skriker, vil hun bare bruke energi hun ikke har råd til å miste. Hun er alene. For et øyeblikk siden var hun ikke det. «Cathy,» sier hun. «Cathy, dette er ikke morsomt.» Det er vanskelig å forestille seg noe mindre morsomt. Så hvorfor er det noen som kniser? Deretter en ny lyd. En kvernende, skrapende larm. Hun kunne løpt. Broen er ikke langt unna. Kanskje hun klarer det. Hvis hun løper, lar hun Cathy være igjen. Et vindpust får bladene til å rasle i trærne ved siden av henne, og hun oppdager at hun ikke klarer å slutte å skjelve. For noen timer siden kledde hun seg for en varm pub og en oppvarmet busstur hjem, ikke for denne åpne plassen ved midnatt. Hun vet hun kanskje må løpe når som helst nå, så hun løfter først den ene foten, deretter den andre, og tar av seg skoene. «Nå har jeg fått nok,» sier hun med en stemme som ikke låter som hennes egen. Hun tar et skritt forover, bort fra treet, litt nærmere den store steinblokken som ligger foran henne på gresset. «Cathy,» sier hun, «hvor

Byen like i nærheten kan ikke hjelpe henne, og hvis hun skriker, vil hun bare bruke energi hun ikke har råd til å miste. Hun er alene. For et øyeblikk siden var hun ikke det. «Cathy,» sier hun.

6 er du?» Steinene ser høyere ut om natten. Ikke bare større, men svartere og eldre. Likevel ser sirkelen de danner, ut til å ha krympet. Hun fornemmer at de som er like utenfor synsvidde, lister seg nærmere, i en slags katt og mus-lek, at om hun snurrer seg rundt nå, så er de der, nær nok til at hun kan ta på dem. Det er utenkelig ikke å snu seg med en slik forestilling i hodet, ikke å klynke når en mørk skikkelse tydelig beveger seg nærmere. En av de høye steinene er delt i to, som en steinsplint som løsner fra en klippe. Splinten trer fram og kommer forover. Da løper hun, men ikke lenge. En annen svart skikkelse stenger veien for henne og blokkerer ruten til broen. Hun snur seg. Enda en. Og enda en. Mørke skikkelser kommer mot henne. Umulig å løpe. Nytteløst å skrike. Alt hun kan gjøre, er å snu seg rundt der hun står, som en rotte fanget i en felle. De griper tak i henne og sleper henne mot den store, flate steinen, og nå står i det minste én ting klart for henne. Lyden hun kan høre, kommer fra en knivegg som blir slipt mot stein.

Det er utenkelig ikke å snu seg med en slik forestilling i hodet, ikke å klynke når en mørk skikkelse tydelig beveger seg nærmere.

7 DEL ÉN Polly «Mordets brutalitet er umulig å fatte og umulig å beskrive.» Star, 31. august 1888

8 1 Fredag 31. august En død kvinne lente seg mot bilen min. Den døde klarte på en eller annen måte å stå rett opp og ned med utstrakte armer, med fingrer som holdt rundt kanten av passasjerdøren, en død kvinne det strømmet blod ut fra, blod som la seg på lakken, hver sprut la seg over den forrige til mønsteret begynte å likne et edderkoppnett. Et sekund seinere snudde hun seg, og øynene hennes møtte mine. Døde øyne. Hun hadde et fryktelig kutt som fikk strupen til å gape; buken var en skarlagenrød masse. Hun strakte ut hånden; jeg klarte ikke å røre meg. Hun grep tak i meg, hun var sterk til død å være. Jeg vet det, jeg vet det, hun sto på beina og beveget seg fremdeles, men det var umulig å se inn i disse øynene og tenke på henne som noe annet enn død. Kroppen holdt fortsatt ved livet mekanisk sett, for det svekkede hjertet slo fortsatt. Men det var tekniske detaljer. Øynene visste at spillet var over. Plutselig ble jeg varm. Før solen gikk ned, hadde det vært en varm dag, av typen der Londons bygninger og fortau holder på dagens hete og sender en bølge av varm luft mot deg når du beveger deg utendørs. Men dette var noe nytt, denne pumpende, klebrige varmen. Denne varmen hadde ikke noe med været å gjøre. Jeg hadde ikke sett kniven. Men jeg kjente skjeftet på den nå, der den presset seg mot meg. Hun holdt meg

lakken, hver sprut la seg over den forrige til mønsteret begynte å likne et edderkoppnett. Et sekund seinere snudde hun seg, og øynene hennes møtte mine. Døde øyne.

9 godt fast, og trykket bladet lenger inn i sin egen kropp. Nei, ikke gjør det! Jeg prøvde å holde henne unna, bare nok til å fjerne trykket fra kniven. Hun hostet, men hostet kom fra såret i halsen, ikke fra munnen. Noe sprutet ut over ansiktet mitt, og så begynte verden å spinne rundt oss. Vi hadde falt. Hun sank ned på bakken, og jeg fulgte med, jeg traff asfalten hardt og skrapet opp skulderen. Nå lå hun på ryggen på fortauet, hun stirret opp mot himmelen, og jeg knelte over henne. Brystkassen beveget seg fortsatt så vidt. Vi har fremdeles tid, sa jeg til meg selv, i visshet om at det hadde vi ikke. Jeg trengte hjelp. Den var ikke å få. Den lille parkeringsplassen var forlatt. Vi var omringet av høye bygninger med leiligheter i seks og åtte etasjer, og et øyeblikk syntes jeg at jeg så noe bevege seg på en av balkongene. Deretter ingenting. Skumringen ble stadig mørkere. Hun hadde blitt angrepet for få øyeblikk siden. Den som hadde gjort det, måtte være like i nærheten. Jeg strakte meg etter radioen min og klappet på lommene mens jeg hele tiden iakttok kvinnens øyne. Vesken hadde falt ned en meter unna. Jeg fomlet rundt i den, fant mobilen og tilkalte politi og ambulanse til parkeringsplassen utenfor Victoria House ved Brendon Estate i Kennington. Da det var gjort, oppdaget jeg at hun hadde grepet tak i hånden min. En død kvinne holdt meg i hånden, og det var nesten umulig for meg å se inn i disse øynene og se dem prøve å fokusere på mine. Jeg måtte snakke med henne, holde henne ved bevissthet. Jeg kunne ikke høre på stemmen i

Hun sank ned på bakken, og jeg fulgte med, jeg traff asfalten hardt og skrapet opp skulderen. Nå lå hun på ryggen på fortauet, hun stirret opp mot himmelen, og jeg knelte over henne.

10 hodet, som fortalte meg at det var over. «Det går bra,» sa jeg. «Det går bra.» Situasjonen var åpenbart svært langt fra bra. «Hjelpen er på vei,» sa jeg, vel vitende om at hun var hinsides hjelp. «Alt kommer til å ordne seg.» Vi lyver til døende mennesker, gikk det opp for meg den kvelden, akkurat idet de første sirenene kunne høres i det fjerne. «Hører du dem? Folk er på vei. Bare hold ut.» Både hennes og min hånd var klebrig av blod. Metallbåndet på klokken hennes presset seg inn mot meg. «Kom igjen, ikke bli borte for meg.» Lyden fra sirenene ble høyere. «Hører du dem? De er her nesten.» Løpende fottrinn. Jeg kikket opp og fikk se blinkende blålys reflektert i flere av vinduene. En patruljebil hadde svingt inn ved siden av Golfen min, og en uniformert konstabel kom joggende mot oss mens han snakket i radioen sin. Han kom fram til oss og bøyde seg ned. «Hold ut nå,» sa jeg. «Det er folk her, vi skal ta oss av deg.» Konstabelen hadde en hånd på skulderen min. «Ta det rolig,» sa han, akkurat slik jeg hadde gjort få sekunder tidligere, bare at det var meg han sa det til. «Ambulansen er på vei, bare ta det rolig.» Betjenten var midt i førtiårene, kraftig, og med grått, tynt hår. Jeg mente jeg kanskje hadde sett ham før. «Kan du fortelle meg hvor du er skadet?» spurte han. Jeg snudde meg mot den døde kvinnen igjen. Nå var hun virkelig død. «Kan du snakke til meg? Kan du si meg hva du heter? Fortelle meg hvor du er skadet?»

» Både hennes og min hånd var klebrig av blod. Metallbåndet på klokken hennes presset seg inn mot meg. «Kom igjen, ikke bli borte for meg.» Lyden fra sirenene ble høyere. «Hører du dem?

Like dokumenter

Vibeke Tandberg. Tempelhof. Roman FORLAGET OKTOBER 2014

Vibeke Tandberg. Tempelhof. Roman FORLAGET OKTOBER 2014 Vibeke Tandberg Tempelhof Roman FORLAGET OKTOBER 2014 Jeg ligger på ryggen i gresset. Det er sol. Jeg ligger under et tre. Jeg kjenner gresset mot armene og kinnene og jeg kjenner enkelte gresstrå mot