Hennes ukjente historie

Transkript

1 Hennes ukjente historie 19. oktober 1957 Der sto den. Den lille, svarte, rosemalte boksen. De rosa håndmalte rosene strakk seg over lokket, og dekket hele overflaten. Og i midten av den ene rosen foran, hang det en liten lås, med form som et hjerte. Den var svart, med små røde roser spredd rundt over hele. Mønsteret på låsen lignet et hun hadde sett før, men hun klarte ikke å huske hvor. Ikke var boksen stor heller, den hadde størrelse som en skoeske. Det var rart at hun ikke hadde lagt merke til den før, hun hadde jo vært her oppe på oppdagelsesferd mange ganger. Men den sto godt gjemt bak en haug med pappesker, på det lille, mørke loftet. Annika brøytet seg frem til den lille esken, og prøvde å løfte den opp fra gulvet. Den kjentes veldig tung, og ville ikke rikke seg. Hun prøvde en gang til, men boksen beveget seg ikke en millimeter engang. Annika dyttet vekk et par gamle skisko og en pappeske, før hun satte seg ned. Boksen så ut til å være boltet fast i gulvet, ikke rart at hun ikke fikk den opp. Den hadde nok stått her siden huset ble bygd, tenkte hun. Hun prøvde å åpne boksen også, for å se om det var noe inni. Men som hun trodde, var den låst. Hun røsket i den puslete låsen, men den var sterkere enn den så ut til. Annika prøvde å riste litt på boksen, men det var nesten umulig, den var jo boltet fast i gulvet. Men vent litt, var det ikke noe som beveget seg der inne? Etter flere desperate røsk, var Annika sikker på at det lå noe inni boksen. Noe som kanskje hadde ligget der siden før de flyttet inn. Dette ville moren like å høre. Annika fortsatte å lete etter de gamle vinterskoene hun egentlig skulle ha, men hun klarte ikke å slutte å tenke på den lille boksen. Det var noe rart med den. Ikke bare det at den var boltet fast i gulvet, at det var et eller annet i den eller at

2 den så ut til å ha stått der siden 1700-tallet, men det var noe med den som var annerledes. Annika nøs av alt støvet her oppe, og tenkte at de egentlig burde ha vasket her. Så slo det henne plutselig. Alt annet her oppe var jo dekket av et tykt lag med støv, men boksen var helt ren. Som om noen andre hadde vært der oppe og tatt vare på den lille, hemmelighetsfulle esken. «Hva er det til middag?» spurte Annika, og gikk bort til moren, som sto og rørte i noe som så ut som tomatsuppe. Det var bare de to som skulle ha middag, og det var det egentlig alltid. Det var bare de to. Faren var ute av bildet for lenge siden, men moren gjorde alt for at Annika skulle ha det bra, og der hadde moren lyktes. «Tomatsuppe,» svarte moren fraværende. Hun var ofte sånn, som om hun drømte seg bort i en annen verden, mens hun fiklet med nøkkelen på det smykket hun alltid hadde rundt halsen. «Fant du vinterskoene dine?» spurte moren mellom skjeene med suppe. «Hæ? Åja, skoene ja,» tenkte Annika høyt. «Nei, jeg fant dem ikke. Men jeg fant noe annet rart,» sa hun, og smilte. «Å?» moren så skeptisk på henne. «Bak alle de store pappeskene, så fant jeg en liten boks! Den var ikke så stor, egentlig veldig liten. Jeg prøvde å åpne den, men selvfølgelig var den låst. Så jeg prøvde å løfte den opp, men den var boltet fast i gulvet. Er ikke det rart?» fortalte Annika. Hun hadde vært så oppspilt at hun ikke hadde lagt merke til at morens smil hadde forsvunnet helt, og at skjea lå dypt begravd i suppe. «Mamma? Er det noe galt?» spurte Annika bekymret. Moren skyndte seg å ta hånda opp til smykket, og så la hun den lille nøkkelen som hang på det, ned under genseren. Annika stirret på den. Nøkkelen. Det var der hun hadde sett mønsteret på den lille låsen før. Nøkkelen hadde akkurat de samme små rosene på den svarte bakgrunnen som den lille, hjerteformede låsen. De to måtte jo passe hverandre.

3 Annika visste at moren aldri tok av seg smykket. Nesten aldri hvert fall. Bare hvis de var ute og badet. Hun sa alltid at Annika måtte legge klokka si i skoen, så ingen kunne ta og stjele den. Samtidig la hun alltid smykket i skoen sin. Men nå var det jo oktober, og alt for kaldt til at moren ville bade. Hun måtte få tak i den nøkkelen. Hva var det moren skjulte i den esken? Nå var hun helt sikker på at nøkkelen passet i låsen. Annika hadde vært oppe og sett flere ganger, og det kunne ikke være noen annen nøkkel som passet. Planen var klar. Denne kvelden skulle hun late som om hun hadde fått mareritt, og legge seg hos moren. Når moren hadde sovnet igjen, skulle hun snike smykket av henne, og liste seg opp på loftet, hvor boksen sto. Planen gikk bra så langt. Moren var trøtt og spurte ikke mer om marerittet hennes, hun bare sovnet med en gang. Hun merket ikke at Annika tok smykket hennes, og heller ikke at hun snek seg ut av rommet. Men det var her problemene begynte. Annika hadde aldri tenkt på hvor mye stigetrinnene opp til loftet knirket før nå. Hun var helt sikker på at moren var våken. Det, eller så var hun døv. Det hørtes jo ut som om tusen små valper hadde pipekonsert! Annika prøvde å skynde seg opp uten at moren hørte det, og til slutt var hun oppe. Det var usikkert om moren hadde våknet, men hun hadde i hvertfall ikke kommet og lurt på hva det var Annika drev med. Smykket hang godt rundt hånda hennes, mens Annika banet seg vei i mørket, med bare lyset fra stearinlyset som hadde stått i stua som lyskilde. Det var bare ett vindu her oppe, men nå var det jo bekmørkt ute også. Tidligere på kvelden hadde hun lagd en liten vei frem til boksen, så det skulle bli enklere å komme frem, og det var hun takknemlig for nå. Øyeblikket var kommet. Hun skulle åpne boksen. Nøkkelen passet perfekt, og nå som hun så nøye på den, hadde den også roser på seg. Det var der hun hadde sett mønsteret som var på låsen før.

4 Annika var nervøs. Hva om det var noe som hun egentlig ikke skulle sett, i den boksen? Nå var det for sent. Hun skulle åpne den, uansett hva. Nøkkelen gikk lett rundt i låsen, og den åpnet seg med et klikk. Annika åpnet lokket med skjelvende hender, og pustet lettet ut idet hun kikket oppi. Det første hun så var en av tegningene hun hadde laget da hun var liten. Hun hadde prøvd å tegne et familiebilde, med Annika og moren ved sjøen, men det var ikke like pent nå, som hun hadde syntes det var da. Under lå det en stein. Annika kunne huske at de hadde laget sånne i barnehagen, og at hun hadde gitt sin til moren. Nederst lå det en konvolutt. Den hadde gulnet litt i kantene, og så ut til å være ganske gammel. Annika snudde den forsiktig rundt, som om den kunne forsvinne hvis hun tok for hardt i den. Utenpå konvolutten sto navnet hennes. Med en gang følte Annika seg sveket. Hadde moren holdt dette brevet, som var til Annika, skjult for henne? Hun røsket opp konvolutten, og grep det lille arket som lå pent sammenbrettet inni. Hendene hennes begynte å skjelve ukontrollert da hun skjønte hvem det var fra. «Det var ikke meningen at du skulle lese det brevet før femtenårsdagen din,» hvisket moren bak henne. Annika hadde ikke hørt at hun kom, men hun hadde vel ventet seg det, så hun skvatt ikke. Tårene som strømmet på, gjorde synet hennes slørete, og tankene fløy som raketter inne i hodet hennes. Hun kunne ikke tro det som sto skrevet rett foran øynene hennes. Hvorfor hadde hun ikke tenkt tanken før? «Faren din, han Han var tysker. Vi var Vi møttes på en bar i Oslo, høsten Jeg hadde det tøft, som vi alle hadde på den tiden. Og det hadde han også. Han ville ikke være soldat, og jeg forsto han godt. Vi begynte å møtes oftere og oftere, og etter hvert ble vi kjærester. Det var jo farlig å være sammen med en tysker under krigen, men han var helt annerledes enn de tyske soldatene som marsjerte i gatene. Det var dumt, og farlig, men Jeg var så betatt av han,

5 Annika. Han var mannen i mitt liv.» Morens ord bekreftet det som hadde stått i brevet. Annika klarte ikke å røre seg, tankene fløy. «Etter fire måneder hvor vi møtte hverandre i hemmelighet, dro han. Jeg var knust. Men det var jo sånn det måtte gå. Familien min skjønte uansett at det var noe på gang, og det kunne ikke fortsette. De ville hate meg. Livet fortsatte som det hadde vært før, men noe var annerledes. Etter et par uker merket jeg at jeg bar på deg,» morens stemme brast, og Annika kjente hendene hennes på skuldrene sine. Annika orket ikke trøste henne, hun ville bare høre hvordan det gikk. «Jeg pakket sakene mine og flyttet hit. Ingen kjente til historien, og jeg startet på nytt her. Men jeg følte at jeg skyldte faren din en forklaring og jeg brukte lang tid på å finne han. Jeg var ikke sikker på om han levde, men rett etter at du ble født, fikk jeg et brev fra han. Helt uventet. Han sa han savnet meg, men at vi var nødt til å bryte kontakten. Når jeg svarte med at jeg hadde født hans barn, sendte han meg dette brevet. Etter det Vi har ikke hatt kontakt,» Moren presset seg selv til å fortelle ferdig, og nå hadde hun satt seg ned ved siden av Annika, og holdt rundt henne. Etter en god stund med taushet oppe i det stille, kalde mørket hadde moren til Annika foreslått at de skulle gå ned. Hun hadde laget te, og nå satt de under hvert sitt teppe i hver sin stol. Annika hadde mange spørsmål som svirret rundt oppe i hodet hennes, men hun visste ikke hvordan hun skulle stille dem, uten at moren ville bli såret, eller om hun faktisk ville høre svaret på dem. Det gikk en gutt på skolen hennes som også hadde tysk far, og Annika hadde ikke lyst til å bli som han. Han ble ofte slått, sparket, ertet, plaget og straffet av lærerne ut at han hadde gjort noe galt. Annika hadde vært med når venninnene hennes hadde snakket stygt om han, og hun hadde tenkt på han og moren med avsky, slik hun trodde alle gjorde. Men hun var jo akkurat som han. Hun trodde ikke det var noe forskjell mellom henne og de andre venninnene, og det var det

6 jo egentlig ikke. Ville de plage, erte og være slemme mot henne også, hvis de visste? «Lever han?» hvisket Annika hest. Hun hadde ikke klart å drikke teen, men varmet seg ved å holde fingrene rundt koppen. Hun skuffet seg selv, ved at hun bare klarte å tenke på sin egen fremtid, og ikke på hvordan moren hadde det. Tankene hennes søkte tilbake til gutten på skolen, og hvorfor de var slemme mot han. Moren hadde sveket landet, ved å være sammen med den tyskeren, som var faren hennes. «Jeg vet ikke,» svarte moren nølende. Annika løftet blikket, og så at moren søkte med hendene etter smykket, men det sto igjen i låsen til boksen, oppe på loftet. «Ligner jeg på han?» spurte Annika forhåpningsfullt. Hun klarte ikke å la være, Han var jo tysker og soldat, men han var jo også faren hennes. Han var en del av henne, og hun var en del av han. «Veldig. Jeg klarer ikke glemme de gale valgene jeg tok, for du minner meg på han hver dag, hele tiden. Men det er det som er så flott også,» sa moren, og hun så roligere ut enn hun hadde vært så lenge Annika kunne huske. Hun rev av seg teppet, og løp bort til moren, som overrasket la teppet til side, så Annika kunne sette seg. Varmen strålte fra moren, og Annika kunne kjenne tårer dryppe ned i sin egen hodebunn. Annika hadde muligens sovnet en liten stund, for da hun åpnet øynene så hun sola stige opp og gjøre himmelen rosa. «Se på soloppgangen,» hvisket hun, og moren hadde tydeligvis også sett det, for hun kunne kjenne at hun nikket, «Vent her,» sa moren plutselig, og prøvde å reise seg. Annika hoppet av fanget hennes, og kjente hvordan kroppen knirket etter å sittet stille så lenge. Hun hørte moren bevege seg oppe på loftet, og håpet at hun ikke skulle komme ned med

7 noe mer som ville forandre livet hennes helt. Like etter hørte hun skritt i stigen, og moren kom ut på kjøkkenet, med noe som så ut som tomme hender. «Den er til deg,» hvisket moren, og rakk frem nøkkelen som hang i smykket. «Han gav boksen og nøkkelen til meg før han dro, og du vil kanskje ha smykket. Ettersom at han er faren din,» sa hun, og bøyde seg frem. Annika klarte ikke annet enn å nikke. Moren festet smykket rundt halsen på henne, og trakk seg tilbake. Begge to smilte. Annika hadde aldri savnet noe, eller tenkt at det var noe som manglet, men nå som hun hadde fått vite historien, var det som om en liten brikke hadde falt på plass. Ingen kom til å plage henne for dette, og ingenting skulle bli forandret. Historien skulle få leve mellom disse veggene, sammen med den lille nøkkelen og boksen.